2. Alfred Russel Wallace: En forløper til ID-teorien
Alfred Russel Wallace levde på mange måter i skyggen av Darwin. Hans hovedverk, "The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose" kan fortsatt kjøpes på Amazon.

2. Alfred Russel Wallace: En forløper til ID-teorien

31. desember 2020 kl. 20:59

Sammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 10. oktober 2020

Den britiske naturforskeren Alfred Russel Wallace (1823-1913) er kjent for at han i 1858 presenterte i skisseform en naturalistisk evolusjonsteori som i hovedtrekk var lik den Darwin hadde arbeidet med og finpusset på siden 1830-tallet. Men i 1869 forlot han darwinismens naturalistiske premiss, med den konsekvens at han vitenskapshistorisk endte i skyggen bak Darwin.

Det var i februar 1858, mens Alfred Russel Wallace (1823-1913) befant seg på en øy i Malayarkipelet, at han skrev det legendariske ‘Ternate-brevet’ til Darwin, som inneholdt et 14-siders essay der han presenterte i skisseform en natura­listisk evolusjonsteori som i hovedtrekk var lik den Darwin hadde arbeidet med og finpusset på siden 1830-tallet. I 1869 skrev Wallace en bokanmeldelse der han for første gang introduserte konklusjonen om en ’overstyrende intelligens’ i sin egen evolusjonsteori. Med dette proklamerte han en idealistisk metafysikk, og fremmet den teori at evolusjonen er teleologisk, dvs. at den går fremover mot et forhånds­bestemt mål. I en bok om darwinismen som Wallace fikk utgitt i 1889, distanserte han seg ytterligere fra darwi­nismen. I boken hevdet han at opprinnelsen både til urcellen og til den senere bevissthet i dyrene, må være et resultat av «åndelige impulser».

I 1903, da Wallace var 80 år gammel, ble han astrobiologiens far ved utgivelsen av boken Man’s Place in the Universe. I desember 1910, én måned før Wallace fylte 88 år, ble hans store biokosmiske syntese utgitt, der alle trådene fra hans lange forskningsliv var samlet og integrert, The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose. Der ga han klart uttrykk for hvor guddommelig styrt han nå hadde konkludert at universet, livet og evolusjonen er.

Kort om Wallace-biografen Michael A. Flannery
Denne biografiske artikkelen om Wallace har Michael A. Flannerys bok fra 2011, Alfred Russel Wallace: A Rediscovered Life som hovedkilde. Flannery er professor emeritus i bibliotekfag ved UAB Libraries, University of Alabama, Birmingham (USA).

Michael A. Flannery. Foto: Discovery Institute.

Fra 1998 til 2004 utga Flannery tre bøker relatert til medisinens historie. I 2008 utga han boken Alfred Russel Wallace’s Theory of Intelligent Evolution: How Wallace’s World of Life Challenged Darwinism. Dette var i hovedsak et opptrykk av kapitler og mindre utdrag fra Wallaces siste bok, World of Life  fra 1910, med kommentarer og analyser. Etter bokens utgivelse oppsto kontakt mellom Flannery og ID-avdelingen ved Discovery Institute, Center for Science and Culture (CSC). Denne kontakten stimulerte Flannery til å skrive boka «Alfred Russel Wallace: A Rediscovered Life», som altså denne artikkelen er basert på. Boken ble utgitt av Discovery Institute, og forfatteren takker staben ved CSC for deres hjelp og støtte.

I 2018 gikk Flannery enda dypere ned i studiet av Wallace, med utgivelsen av boken Nature’s Prophet: Alfred Russel Wallace and His Evolution from Natural Selection to Natural Theology.

De biografiske hovedpunktene til Darwin og Wallace
Før vi går løs på den biografiske fortellingen om Wallace, kan det være greit med en sammenlignende oversikt over hovedpunktene i livene til Darwin og Wallace:

 

De 25 første årene (1823-1848)
Wallace ble født 8. januar 1823, nær den walisisk-engelske grensebyen Usk. Han var det åttende barnet av Thomas Vere og Mary Ann Wallace. Økonomisk representerte familien en middelklasse i forfall. Faren sløste og tapte bort arven sin. Da moren i 1828 arvet en slump penger fra stemoren sin, flyttet de til Hertford, et sogn i Hertfordshire i England. Der ble familien værende til 1837, og Alfred fikk grunnskoleundervisning frem til 1836. I 1837 ble Alfred sendt til sin eldre bror William i Bedfordshire, der William lærte ham opp i yrket som landmåler.

Det var på denne tiden at Alfred ble kjent med verkene til den walisiske sosialreformatoren Robert Owen (1771-1858). Kjennskapet til Owen påvirket Alfred sterkt i to retninger, for resten av livet: et brennende engasjement for sosialisme, og avvisning av kristendom og religioner. Owen konverterte til spiritualisme i 1854, i en alder av 83 år. Dette var imidlertid ikke årsaken til at Alfred begynte å interessere seg for spiritualisme i 1865.

Livet som landmålere brakte de to brødrene til Vale of Neath i det sørvestlige Wales. I 1844, 21 år gammel, ble Wallace tilbudt en lærerstilling ved en skole i Leicester. Skolen hadde et bra bibliotek, så Wallace takket ja. På biblioteket leste han med iver reiseskildringer, samt Thomas Malthus’ klassiker An Essay on the Principle of Population (1798). Dette essayet kom til å spille en rolle for utviklingen av både Darwins og Wallaces evolusjonsteorier. Av andre litterære verk som virket inn på Wallaces begynnende evolusjonære tenkning, kan nevnes Darwins The Voyage of the Beagle (1839), Robert Chambers’ Vestiges of the Natural History of Creation (1844), Thomas Williams’ A sketch of the relations which subsist between the three kingdoms of nature (1844), og William Henry Edwards’ A Voyage Up the River Amazon (1847). Wallace ble kjent med den jevnaldrende naturforsker og billeekspert Henry Walter Bates, som snart skulle bli hans reisefelle til regnskogen i Amazonas.

Ekspedisjon til regnskogen i Amazonas (mai 1848 – juli 1852)
Wallace og Bates forlot Liverpool med skipet Mischief den 20. april 1848, og ankom Belém, hovedstaden i Brasils nordøstlige delstat Pará, den 26. mai. Insektsamleren Samuel Stevens tok seg av Wallaces finanser hjemme, samt at han var Wallaces inntektskilde ved at han kjøpte opp og solgte videre til private samlinger og muséer de tusener av eksemplarer av arter som Wallace etter hvert sendte hjem til England.

Wallace, 1848.

Wallace dro via Vaupés-elven dypt innover i Amazonas-jungelen. Han kom i kontakt med 30 innfødte stammer. På ham virket de fleste stammefolkene sunne, ærlige og enkle. Han fryktet for hvilken effekt europeisk kontakt med dem ville få. Denne holdningen sto i motsetning til Darwin, som beskrev de naturfolkene han kom i kontakt med som dyriske og primitive barbarer fra en annen verden, styrt av sine lidenskaper. Etter fire år i jungelen var det dysenteri og malariasykdom som til slutt brakte Wallace tilbake til Belém. Den 12. juli 1852 vendte han hjemover med skipet Helen. Han hadde med seg en stor og livlig bagasje bestående av fugler, apekatter, tørkede og pressede planter, notater, skisser og kart. Den 6. august satte katastrofen inn; skipet sto i brann og alle måtte om bord i livbåter. Alt Wallace eide og hadde samlet opp i løpet av de fire årene gikk tapt. Passasjerene ble reddet etter ti dager, og kom i land ved kysten av Deal, New Jersey, den 1. oktober. Da han pengelens kom hjem til England noen uker senere, var det Samuel Stevens som hjalp ham på beina igjen. Stevens hadde også forsikret den tapte samlingen hans for 200 pund.

Mellomspill i London (okt. 1852 – mars 1854)
Wallace kom til krefter igjen. I de kommende 18 måneder skrev han noen få fagartikler som ble trykt, og han fikk utgitt en reisebokskildring om sine opplevelser i Amazonas, A Narrative of Travels on the Amazon and Rio Negro. With an Account of the Native Tribes, and Observations on the Climate, Geology, and Natural History of the Amazon Valley (1853). Én dag i British Museum møtte han tilfeldigvis, i insektrommet, Charles Darwin, og slo av en prat.

Mens Wallace var i Amazonas, hadde han klart å sende ca. 10.000 eksemplarer av planter og dyr til Stevens. Noen av dem ble bevart i naturhistoriske samlinger.

Gjennom sin karriere samlet Wallace inn enorme mengder av planter og dyr og mye av materialet er fortsatt bevart i naturhistoriske samlinger. Foto: Discovery Institute

Men dette var ikke tilstrekkelig til å gjøre inntrykk på folk, media eller akademia. Offentligheten betraktet ham bare som «en samler» og «an upstart», som til og med tjente penger på sin virksomhet. Han ble ikke ønsket velkommen inn i akademias indre sirkler. Wallace så derfor behovet for en ny ekspedisjon, og denne gang skulle reisen gå østover. Den 4. mars 1854 gikk han om bord på dampskipet Bengal, som satte kursen mot Singapore. Målet var å studere flora og fauna i Malayarkipelet, for å få et bedre grunnlag til å trekke slutninger om en overordnet evolusjons­teori.

Malayarkipelet april 1854-1858
Den 20. april 1854 gikk Wallace i land i Singapore, som ligger på sørspissen av Malayahalvøya. Der ble han værende i flere måneder, og samlet inn eksemplarer av fugler og biller som han sendte hjem til sin trofaste venn Samuel Stevens. I november 1854 dro han så til Sarawak, den nordvestlige delen av øya Borneo, og ble der i 14 måneder frem til januar 1856. Han levde sammen med Dayak-hodejegerfolket, som han kom godt overens med. Orang­utangene, som kun holder til på Borneo og Sumatra, fasinerte ham og resulterte i en artikkel.

Det intellektuelle høydepunktet var imidlertid hans artikkel On the Law Which Has Regulated the Introduction of New Species, som ble publisert i september 1855. Her fremmet han fire geografiske og fem geologiske prinsipper som sammen bygget opp om følgende konklusjon: Hver art har oppstått i tid og rom sammen med en allerede eksisterende nær beslektet art. Artikkelen vakte lite oppmerk­somhet, og ga nesten ingen respons. Darwin var heller ikke imponert, selv om han nå burde ha følt at han ikke lenger var alene om sin ennå upubliserte teori.

Wallace dro fra øy til øy, over hele Malayarkipelet. I 1857-1859 reiste han omkring på Aru-øyene, som er en gruppe på 95 øyer i østre Indonesia. Der fikk han studere nærmere og samle inn eksemplarer av de praktfulle og fargesprakende paradisfuglene, som det er ca. 41 arter av.

Bilde av paradisfugl.

Paradisfugl.

Og det var der, på øya Gilolo, at Wallace i februar 1858 skrev det legendariske ‘Ternate-brevet’ til Darwin. Brevet inneholdt et 14-siders essay der han presenterte i skisseform en natura­listisk evolusjonsteori som i hovedtrekk var lik den Darwin hadde arbeidet med og finpusset på siden 1830-tallet. Brevet ble senere sendt fra øya Ternate, derav navnet.

Darwin og Ternate-brevet (juni-juli 1858)
Darwin mottok Ternate-brevet den 18. juni 1858, og ble rystet. Dette var jo hans teori, hans baby, som han selv skulle presentere for verden, på et tidspunkt når han mente at teorien og manuset hans var modent nok. Helt siden 1844 hadde Darwin hatt liggende et 230-siders manus, som bare trengte et par kapitler til, samt noe finpuss. I årene 1846-54 hadde Darwin gjort lite annet enn å studere og eksperimentere med rankeføttinger, en gruppe krepsdyr, for å tette igjen et mulig hull i hans evolusjonsteori.

Darwin konfererte med to av sine nærmeste akademiske venner – geolog Charles Lyell og botaniker Joseph Dalton Hooker – om hva som burde gjøres. De ble enige om at på det først­kommende møtet til Linnean Society, som skulle holdes den 1. juli 1858, skulle først et utdrag fra Darwins 1844-manus, samt et nyere brev han hadde skrevet, leses høyt. Deretter skulle Wallaces essay leses høyt. Som sagt, så gjort. Darwin var ikke selv til stede på dette møtet, da hans yngste sønn, Charlie, hadde dødd bare to dager tidligere. Dette møtet var forresten en søvnig affære, da ingen av de tilstedeværende kunne fornemme dets kommende historiske betydning. Darwin og Hooker sendte brev til Wallace og fortalte om hvordan de hadde gått frem. Wallace var svært takknemlig, og følte seg beæret over at hans essay hadde blitt behandlet så respekt­fullt.

Wallace-biografen Flannery diskuterer i sin bok Darwins metafysiske anskuelser. Da Darwin var medisinerstudent, 17-18 år gammel, var han medlem av foreningen The Plinian Society, der naturalistiske fritenkere uttrykte sin skepsis til det kristne verdensbildet. Fra november 1826 til april 1827 hadde Darwin deltatt på møtene 19 ganger. I sine notatbøker fra 1830-tallet skrev Darwin entusiastisk om to naturalistiske filosofer. Den ene var den britiske filosofen David Hume (1711-1776), som hadde forlatt den kristne troen og hevdet at mennesket bare er et svært avansert dyr. Den andre var den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857), positivisten som hevdet at metafysiske anskuelser bare er et forbigående stadium i menneskets utvikling. Darwin-biografene kan diskutere frem og tilbake hvorvidt Darwin bør klassifiseres som en udogmatisk ateist eller en agnostisk ateist, men faktum er at hans metafysiske vektskål lå tungt nede på den ateistiske siden. Darwin-biografer har derfor lenge hevdet at Darwin ikke var ærlig i sin påståtte agnostisisme, som han ga uttrykk for i sin selvbiografi fra 1876.

Så hvorfor valgte Darwin å fremstå som en agnostiker? Hva var poenget med dette retorisk-strategiske knepet? Poenget var at han kunne vinne personer fra alle trosretninger og metafysiske over­bevisninger over til sin evolusjonsteori, for han presenterte teorien som uavhengig av metafysikk, hvilket den faktisk ikke var. Sleipt gjort? Ja, men strategien virket, og virker fortsatt. Såkalt teistisk evolusjon er et eksempel på hvordan mange kristne, om ikke de fleste kristne, i dag ikke har noe problem med å forene Bibel-kristendom og darwinisme.

Darwins holdning var, at så fremt folk ville godta hans evolusjonsteori, der en evt. Gud ikke har hatt eller har en aktiv rolle, var det likegyldig for ham hvilke religiøse forestillinger de måtte ha. Dersom Darwin hadde proklamert en bestemt metafysikk, ville dette ha virket provoserende og skjøvet mange personer vekk fra hans teori, personer som ellers kunne ha omfavnet den.

Darwin, 1855.

Wallaces fire siste år i Malayarkipelet (1858 – mars 1862)
Wallace ga den aller første beskrivelsen, i et brev til Henry Walter Bates i januar 1858, av den meget markante flora- og faunagrensen som siden skulle få navn etter ham, Wallacelinjen. Verken geografisk eller topografisk er det noe som kan forklare at det er like stor forskjell på plante- og dyrelivet på hver side av denne skillelinjen, som det er mellom plante- og dyrelivet i Afrika og Sør-Amerika. Årsaken er at det for flere hundre millioner år siden var stor geografisk avstand mellom de to områdene. Oppdagelsen av denne grenselinjen bidro til at Wallace nå regnes som biogeografiens far.

Malayarkipelet.

Hjemme i England hadde Darwin endelig fått farten opp med å ferdiggjøre Artenes opprinnelse, og torsdag 24. november 1859 kom første utgave ut i 1.250 eksemplarer. Opplaget ble utsolgt samme dag. Utgave 2 kom ut den 7. januar 1860, i 3.000 eksemplarer. I alt ble seks utgaver utgitt i Darwins levetid, med mange endringer og revisjoner i hver av dem etter som boken møtte kritikk. Først i femte utgave, publisert i februar 1869, ble termen ‘survival of the fittest’ introdusert, lansert av filosofen Herbert Spencer i hans Principles of Biology (1864). Og først i sjette utgave, publisert i februar 1872, brukte Darwin for første gang ordet ‘evolution’. Dette ordet hadde i vanlig språkbruk blitt assosiert med embryo-utvikling.

I februar 1862 var Wallace tilbake i Singapore for avreise til England. Det var da at han, 39 år gammel, ble avbildet den eneste gangen under hans åtte år i Malayarkipelet. På reisen hjemover, som gikk via Bombay og Egypt, hadde Wallace med seg et eksotisk selskap av levende fugler som han måtte pleie og mate. Denne gang ble det ikke noe skipsforlis. I løpet av de åtte årene hadde han samlet inn og sendt hjem 300 eksemplarer av pattedyr, 100 reptiler, 8.050 fugler, 7.500 skjell, 13.100 sommerfugler, 83.200 biller, og 13.400 ‘andre insekter’. Totalt 125.660 eksemplarer!

Wallace, Singapore, februar 1862. Dette er det eneste bildet av ham under hans åtte år i Malayarkipelet.

London, skriving, ekteskap, spiritualisme (april 1862 – februar 1869)
Wallace var tilbake i England den 31. mars 1862. Han flyttet inn hos sin søster Fanny og hennes ektemann Thomas Sims (1826-1910) i London. Sims var en profesjonell fotograf. Det var han som sto bak de fleste, kanskje alle, av de tidlige portrettbildene av Wallace, samt mange av de senere.

Wallace måtte tjene til livets opphold; han valgte skrivingen. Fra 1862 til 1865 skrev han hele 28 artikler, innen et bredt spekter av emner. Men det var først med utgivelsen i 1869 av tobindsverket The Malay Archipelago: The Land of the Orang-Utan and the Bird of Paradise, om hans underholdende opplevelser og vitenskapelige utforskning av Malayarkipelet, at han tjente gode penger. Boken regnes som et mesterverk, og som den mest betydningsfulle bok noen gang skrevet om denne øygruppen. Boken kom ut i ti opplag i løpet av 1800-tallet, og har blitt gjenopptrykt mange ganger senere. Den har blitt oversatt til minst åtte språk. I 2016 ble et nytt opplag utgitt. Dette var Wallaces mest vellykkede bok, både kommersielt og litterært.

Den 5. april 1866 giftet Wallace seg med den 18 år gamle Annie Mitten (1845-1916). Ekteskapet varte livet ut, og skal ha vært kjærlig og harmonisk. De fikk tre barn: Herbert (1867–1874), Violet (1869–1945) og William (1871–1951).

Annie Mitten Wallace, 1866.

Det var Wallaces søster Fanny som fikk dratt ham med på hans første spiritistiske seanse den 22. juli 1865. Dette vakte hans vitenskapelige interesse, en interesse som skulle vare livet ut. Allerede i 1866 publiserte han et 50-siders essay om emnet, The Scientific Aspect of the Supernatural. En sterkt revidert utgave kom ut i 1875, en bok på 300 sider, On Miracles and Modern Spiritualism. Hans erfaringer med spiritualisme utvidet hans verdensbilde, og var muligens hoved­årsaken til hans kommende idealistiske metafysikk. I andre halvdel av 1800-tallet ble spiritualisme seriøst studert av de ypperste og fremste akademikerne i Europa og USA.

‘Drapet’ på Darwins barn, Darwins død, Wallaceisme (mars 1869-1889)
Darwin hadde fått et varsel om at noe kontroversielt snart ville komme fra Wallaces hånd. Så, i mars 1869, skrev Darwin nervøst i et brev til Wallace: «Jeg håper du ikke har drept fullstendig ditt eget og mitt barn». Darwin trengte ikke å vente lenge på ‘drapet’. I april 1869 inneholdt Quarterly Review en oversiktsartikkel av Wallace om Charles Lyells tiende utgave av Principles of Geology. Wallace erklærte der at hva mennesket gjelder, så kan opphavet til dets intellekt, evne til abstrakt tenkning, vidd, kjærlighet til musikk og kunst, talentet til å skape musikk og kunst, for ikke å snakke om menneskets moral og samvittighet, umulig forklares som et resultat av en overlevelsesmessig nytteverdi som har blitt fiksert i populasjonen gjennom det naturlige utvalg. Opphavet til disse evner kan bare være eksistensen av en høyere verden, en ‘overstyrende intelligens’.

Darwin var på ny rystet over Wallace, og skriblet ned i margen på sitt eksemplar av tidsskriftet: «No!!!». Darwin klaget over dette ‘sviket’ til Lyell. Men Lyell hadde hele tiden vært skeptisk til en rendyrket naturalistisk evolusjonsteori, og forsvarte Wallace.

Ved å introdusere en ’overstyrende intelligens’ hadde Wallace for det første proklamert en idealistisk metafysikk, og for det andre hadde han omformet sin tidligere naturalistiske evolusjonsteori til en teleologisk teori, at evolusjonen går fremover mot et forhåndsbestemt mål. Dette var i sannhet et drap, om ikke et dobbelt­drap, på Darwins baby!

Til tross for dette ‘drapet’, som for Darwin var utilgivelig, så fortsatte de å oppføre seg som gentlemen overfor hverandre. Det var takket være et brev fra Darwin til statsminister William Ewart Gladstone i 1880 at Wallace (uten kjennskap til forespørselen) ble innvilget en statlig pensjon på £200 pr. år. Og da Darwin ble begravet ved Westminster Abbey den 26. april 1882, var Wallace en av kistebærerne.

Darwins siste verk var alt annet enn et kosmologisk klimaks. Men for 1800-tallets mest suksessrike advokat for et naturalistisk verdensbilde, var det kanskje symptomatisk at hans siste bok, på 326 sider, var viet til meitemark, The Formation of Vegetable Mould Through the Action of Worms (okt. 1881).

Det siste foto av Darwin, 1881.

I Wallaces bok fra 1889, Darwinism: An Exposition of the Theory of Natural Selection with Some of Its Applications, som er på over 500 sider, går Wallace enda ett skritt lenger enn i hans artikkel fra 1869, ved å forklare ytterligere to hendelser fra livets progresjon på Jorden som et resultat av ‘åndelige impulser’. Den første hendelsen var opprinnelsen til urcellen; den andre var opprinnelsen til bevissthet i dyrene. Wallace mente at disse fenomener ikke kan forklares naturalistisk, som et resultat av fysiokjemiske tilfeldigheter. Uansett hva man måtte mene om dette, hadde hans kritikere et godt poeng i at boktittelen var villedende. Wallaces nytolkninger var et enda sterkere brudd fra darwinismen enn tidligere. Kritikerne mente at Wallaceisme ville ha vært en mer passende tittel. Vi tar her farvel med Flannerys Wallace-biografi.

Wallace, 1895

Wallaces astrobiologiske debut (1903)
I 1902 flyttet Annie og Alfred inn i nytt hjem som han selv hadde designet, Old Orchard ved Broadstone, Dorset.

Old Orchard.

Annie og Alfred, ca. 1905.

I 1903, da Wallace hadde fylt 80 år, utga han en bok på ca. 340 sider, Man’s Place in the Universe [online]. Dette var Wallaces personlige oppsummering av datidens astronomiske innsikter, med den overordnede konklusjon at planeter med karbonbasert liv, som Jorden, må være ekstremt sjeldne i vårt kjente univers. I boken lanserte han termen astrobiologi, og med denne boken kan han krediteres som astrobiologiens far [Wallace pioneered astrobiology too (Nature, 2012)].

Den store biokosmiske syntese (1910)
Den 2. desember 1910, én måned før Wallace fylte 88 år, ble hans store biokosmiske syntese utgitt, der alle trådene fra hans lange forskerliv var samlet og integrert, The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose. Noen uker før utgivelsen lot han seg intervjue av journalisten Edward Harold Begbie (New Thoughts on Evolution). Der ga han klart uttrykk for hvor guddommelig styrt han nå hadde konkludert at universet, livet og evolusjonen er. Et par sitater fra intervjuet vil holde:

«[Wallace:] Og den konklusjon jeg trekker i min bok, er denne: At overalt, ikke bare her og der, men overalt, og i selv de minste funksjoner i naturen som den menneskelige observasjon har penetrert, er der Formål og en kontinuerlig Styring og Kontroll…

[Begbie:] Jeg spurte min vert om han hadde formulert en mening ang. naturen og karakteren av den styring som overvåker vedlikeholdet av våre legemer.

[Wallace:] Jeg tror denne styring kommer fra vesener som er overlegne oss i kraft og intelligens. Kall dem ånder, engler, guder, hva du vil; navnet spiller ingen rolle. Jeg ser utøvelsen av denne styring i selv den enkleste celle. Den vidunderlige aktiviteten til celler overbeviser meg om at den er styrt av intelligens og bevissthet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan et oppriktig og fordomsfritt sinn, som er fullt klar over denne forbløffende aktivitet, kan overbevise seg selv til å tro at det hele er en blind og uintelligent affære. Det er riktignok ikke mulig for oss å si noe om hvordan denne styring utøves, eller gjennom eksakt hvilke krefter; men for dem som har øyne å se med og et sinn som er vant til refleksjon, så i den minste celle, i blodet, i hele vår planet og utover i stjerneuniverset… er der intelligens og bevisst styring. Oppsummert i ett ord, der er et Sinn…

Jeg tror vi må erkjenne at mellom mennesket og den Ultimate Gud er der nærmest et uendelig mangfold av vesener som arbeider i universet med oppgaver like så konkrete og betydningsfulle som noe av det vi utretter her på Jorden. Jeg forestiller meg at universet er befolket av ånder – dvs. intelligente vesener, med krefter og oppgaver analogt til våre egne, men større, uendelig mye større. Jeg tror det er en gradvis stigning fra mennesket og oppover, oppover… gjennom en nærmest endeløs legion av slike [åndelige] vesener, til den Første Årsak, om hvem det er umulig for oss å si noe om. Gjennom Ham handler og realiserer disse talløse vesener sine oppgaver, men Han Selv trenger ikke å ha noe direkte med vår Jord å gjøre…

For alle intelligente mennesker er materialismen like død som presteskapet. Naturen har sine lover, men de er formålsstyrte. Overalt hvor vi skuer, er vi vitne til kraft og intelligens. Fremtiden vil være full av beundrende andakt, og en rolig tro som vil være verdig vår plass i den store orden.»

Annie Mitten Wallace skrev i februar 1913:

«Dr. Wallace is very well and busy; writing as hard as ever; he has just passed 90 and feels like 50.”

Likevel, sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Kl. 09:25 på morgenen den 7. november 1913 forlot han denne verden. Annie fulgte etter i 1916.

Wallace har fortsatt en høy stjerne i mange naturvitenskapelige miljøer. Denne bronsestatuen utenfor Natural History Museum i London ble avduket i 2013.

Mine refleksjoner:
Wallace var ikke kristen. Han avviste de kristne dogmer. Han var heller ikke spesielt opptatt av å fremme idéen om en Allgud. I stedet ville han fremme antagelsen om en umåtelig omfattende og kompleks åndelig dimensjon i tilværelsen, som for ham ikke kunne knyttes til en bestemt religion. Wallace hadde ikke noe imot å bruke enkelte kristne termer, og referere til enkelte idéer fremmet i den kristne litteratur, når disse harmonerte med hans egne arkitektoniske forestillinger om Kosmos og om forholdet mellom den åndelige og den materielle verden. Når det gjaldt erfaringene fra spiritualismen, brukte han sitt modne intellekt til å trekke visse overordnede, generelle konklusjoner. Han var ikke på utkikk etter en åpenbaringsreligion som prøver å forklare alt fra Alfa til Omega.

Sett fra et høyere perspektiv, så var Darwins og Wallaces hovedverker to gedigne gaver som ble gitt samtidig til menneskeheten. Den ene gaven gikk til dem som var disponert for en naturalistisk-ateistisk metafysikk, mens den andre gaven gikk til dem som var disponert for en idealistisk-spiritualistisk metafysikk. Hvordan tidsånden responderte på de to gavene, kan verken Darwin eller Wallace, eller Forsynet for den saks skyld, gis æren eller skylden for.

Darwinismen og naturalismen har vært et trofast ektepar som har støttet og forsvart hverandre, og nydarwinismen har helt frem til 1970-tallet nærmest vært synonymt med evolusjonsteorien. Med den molekylærbiologiske revolusjon (1953-65) ble ‘den sorte boks’ åpnet, og svak­hetene ved darwinismen og nydarwinismen ble åpenbare for molekylærbiologer og biokjemikere. Siden da har kritikken mot nydarwinismen blitt stadig sterkere, både innenfor naturalisme-leiren og utenfra. Med fødselen av Intelligent Design-bevegelsen i USA på 1990-tallet har pendelen begynt å svinge i retning av de overordnede konklusjoner som Wallace trakk i sine siste verker på begynnelsen av 1900-tallet. Wallaces siste verk, The World of Life (1910), kan regnes som en verdig forløper til ID-teorien, men ikke som dens grunnlegger. Som en vitenskapsgren kan ID-teorien ikke tillate seg å trekke konklusjoner utover følgende slutning: «Her er det rasjonelt å anta at årsaksforklaringen er intelligent design».

 

Kilder og litteratur:
Flannery, Michael A.:

(2008, rev. 2011): Alfred Russel Wallace’s Theory of Intelligent Evolution: How Wallace’s World of Life Challenged Darwinism. 264 s.

(2011): Alfred Russel Wallace: A Rediscovered Life. 165 s.

(2018): Nature’s Prophet: Alfred Russel Wallace and His Evolution from Natural Selection to Natural Theology. 280 s.

Wallace, Alfred Russel:

(1910): The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose. 472 sider.

(1910): Edward Harold Begbie intervjuer Wallace.

* Portretter av Darwin.

* Portretter av Wallace.