4. Jonathan Wells: “Zombie Science” (2017)
I 2000 utga Jonathan Wells boka "The Icons of Darwin". 17 år senere kom oppfølgeren, “Zombie Science”.

4. Jonathan Wells: “Zombie Science” (2017)

31. desember 2020 kl. 18:37

Boksammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 10. november 2020.

Etter at Jonathan Wells i 2000 fikk utgitt sin sensasjonelle debutbok Icons of Evolution: Science or Myth?, har han fulgt opp med fire nye bøker. I 2006 kom «The Politically Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design»; i 2008 ga han ut sammen med William A. Dembski lære­boken «The Design of Life: Discovering Signs of Intelligence in Biological Systems»; i 2011 kom «The Myth of Junk DNA»; og i 2017 kom «Zombie Science: More Icons of Evolution» (fullstendig liste med lenker nederst i artikkelen). I sistnevnte bok viser Wells at de ti darwinistiske mytene som han tok for seg i sin første bok fra 2000 fortsatt fremmes i de fleste lærebøker i evolusjonsbiologi.

 

I dette boksammendraget omtales syv av bokens kapitler:

Kap. 2-3: Oppdateringer av de ti ikonene fra Icons of Evolution (2000), samt kort om konvergent evolusjon.

Kap. 4: Gensentrismens kollaps og epigenetikkens tiltagende betydning gjør nydarwi­nismen utdatert. Om behovet for nye symboler.

Kap. 5: Om nydarwinistenes ‘Just so’-fortelling om hvordan et landpattedyr på størrelse med en hund utviklet seg til en hval på 8 millioner år.

Kap. 6: Nyere forskning avviser flere av nydarwinistenes eksempler på funksjonsløse ‘rudimentære organer’. Om blindtarmsvedhenget, halebeinet og ‘skrot-DNA’.

Kap. 7: Kan øyne, som har oppstått 40-65 ganger uavhengig av hverandre, ha blitt dannet naturalistisk?

Kap. 9: Opprøret mot nydarwinismen innenfor naturalisme-leiren.

Wells poserer gjerne sammen med sin siste bok. Her fra et seminar i Seattle i 2019.

 

Kap. 2-3: Oppdateringer av de ti ikonene fra Icons of Evolution (2000), samt kort om konvergent evolusjon

Mitt boksammendrag av Icons of Evolution inneholder flere av de oppdateringer som Wells nevner i kapitlene 2-3. Jeg omtaler dem derfor ikke nærmere her, men gir i stedet en kort introduksjon til temaet konvergent evolusjon. Dette begrepet brukes når ulike dyre­grupper har utviklet samme funksjonelle eller strukturelle løsning, men hvor selv darwinister ikke vil forklare denne likheten med felles opphav. Fra et darwinistisk perspektiv har altså realiseringen av de samme funksjonelle og/eller strukturelle løsninger blitt utviklet uavhengig av hverandre.

Konvergent evolusjon ble først beskrevet på 1840-tallet av den britiske anatom Richard Owen; han relaterte dette til ‘analoge strukturer’. Det motsatte er homologe strukturer, som darwi­nistene forklarer med et felles opphav. To nyere bøker har kommet ut om konvergent evolusjon, begge fra et naturalistisk perspektiv:

De to forfatterne har kommet til samme konklusjon; at antall evolusjonære veier er svært begrenset. De mener derfor at mange tilfeller av analoge løsninger nærmest er uunngåelig.

Her er noen eksempler på konvergent evolusjon:

Placentale pattedyr i Den gamle verden og pungdyr i Australia.

Ekkolokalisering hos flaggermus og hvaldyr.

Kamera-øye hos mennesket og blekksprut.

Samme strømlinjeformede kroppsform med ryggfinne og brystfinner
hos hai (bruskfisk) og delfin (havpattedyr).

Flygevinger hos flaggermus (pattedyr), fugler og insekter.

Det er mange eksempler på konvergent evolusjon der den naturalistiske forklaring synes god nok. Når det gjelder måten å forflytte seg på i et bestemt element – som f.eks. å svømme under vann eller flyte oppå vannskorpen, bevege seg under jorden eller oppå bakken, glide eller fly i luften – så er det klart at naturlig seleksjon vil tvinge frem de mest optimale løsninger, og at antall optimale løsninger er begrenset.

Gitt det naturalistiske dogme, må absolutt alt i naturen årsaksforklares med lovmessig nødvendighet og/eller tilfeldighet. Intelligent design er per definisjon utelukket fra å bli vurdert som en årsaks­forklaring. Men å forklare hvert eneste tilfelle av konvergent evolusjon med lovmessig nødven­dighet og/eller tilfeldighet, er å havne i Accident of the Gaps-fallgruben (i motsetning til God of the Gaps-fallgruben). Det er grenser for hvor langt man kan strekke tilfeldighets­forklaringen innenfor den rasjonelle sfære.

 

Kap. 4: Gensentrismens kollaps og epigenetikkens tiltagende betydning gjør nydarwinismen utdatert. Behov for nye symboler.

a) Gensentrismen (1957-2001). Molekylærbiologien – studiet av DNA-molekylet, RNA-molekylet og proteinene, samt samspillet dem imellom – hadde sitt store gjennombrudd i årene 1953-1965. Francis Crick (1916-2004) var i disse årene den ruvende giganten, den sentrale skikkelsen, det kreative geniet, i det internasjonale forsknings­arbeidet med å etablere basal­kunnskapen om DNA-RNA-protein-komplekset [heretter forkortet til DRP-komplekset]. Crick fortjener æren for å ha bragt informasjonsteori inn i biologien. Med de nye innsikter kunne forskerne ikke lenger redusere Kosmos til materie og energi. Funksjonell biologisk informasjon kom inn som en tredje faktor. Selv den aller enkleste og mest primitive celle består av uhyre komplekse informasjons­behandlingssystemer.

Crick formulerte molekylærbiologiens sentrale dogme første gang i en artikkel i 1957, og forsvarte og nyanserte denne ‘loven’ i 1970 i en 3-siders artikkel i Nature, Central Dogma of Molecular Biology. Dette dogmet sier at den generelle overføring av biologisk informa­sjon i DRP-komplekset er énveisstyrt:

DNA → DNA:  DNA-replikasjon (to DNA-tråder blir til fire rett før celledeling)

DNA → RNA:  RNA-transkripsjon (DNA-tråd → pre-mRNA → mRNA).

RNA → proteiner: Translasjon / proteinsyntese (mRNA → protein)

Informasjonsoverføringen

Kort sagt: Funksjonell biologisk informasjon overføres fra DNA til RNA til proteiner, hvilket er den dypeste styringsfaktoren for hele den levende natur. Informasjonsoverføringen fra DNAet ble betraktet som énveis og rent mekanisk. Gitt den oppfatning at DNAet kun kunne endres gjennom mutasjoner, dvs. feil som oppstår under DNA-replikasjonen, oppsto svake og sterke versjoner av gendeterminisme og gensentrisme. Et eksempel på dette er Richards Dawkins’ bok fra 1976, Det egoistiske genet.

Human Genome Project var et internasjonalt genetisk kjempeprosjekt som hadde som mål å kartlegge det menneskelige genom, som består av ca. 3,2 milliarder basepar. Med genom menes det totale DNAet i en organisme eller art, både protein-kodende gener og ikke-kodende sekvenser. Arbeidet begynte i 1990, og var i hovedsak fullført i 2003. I februar 2001 utga Science og Nature hvert sitt særnummer der de to Human Genome Project-arbeidsgruppene presen­terte sitt arbeid. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener, i motsetning til de tidligere antatte 100.000 gener, kom som et sjokk på mange. Den tidligere ‘ett gen→ett protein’-antagelsen, at hovedregelen er at ett gen kun inneholder koden for hvordan ett bestemt protein skal konstrueres, brast.

En ny sjokkerende presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viste at bare 19.599 gener i menneskets genom hadde blitt identifisert. Pr. 2014 var estimatet at mennesket har 19.000-20.000 proteinkodende gener, hvilket utgjør ca. 1,5 % av det totale genomet. Dette er fortsatt status per 2020 (Wiki: Human genome). Mer ydmykende kunne det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, og risplanten har 37.544 gener (Nature 11/8-2005). Hvordan skal dette tolkes?

Året 2001 ble et vendepunkt som innebar gensentrismens kollaps, og en økende erkjennelse av epigenetikkens betydning. Mae-Wan Ho (1941-2016) – Hong Kong-født amerikansk genetiker og forfatter av ti bøker – påpekte dette allerede den 14. februar 2001, The Human Genome Map, the Death of Genetic Determinism and Beyond. Lenny Moss, amerikansk professor i biokjemi og filosofi, fikk i 2003 utgitt boken What Genes Can’t Do. I Norge kom Trond Skaftnesmo i 2005 ut med boken Genparadigmets fall – sammenbruddet av det sentrale dogmet.

b) Epigenetikk. Epigenetikk har fått stadig snevrere og mer presise definisjoner, i retning av ‘Studiet av endringer i den arvelige fenotype som ikke involverer endringer i DNA-sekvensen’. Her er min egen variant: ‘Studiet av arvelig, funksjonell informasjon som kommer utenfra DNA-RNA-protein-komplekset, og som har en rolle i reguleringen av DRP-komplekset, og som sammen med DRP-komplekset bidrar til organismens utvikling, vekst og vedlikehold fra unnfangelse til død.’

Her er noen eksempler på epigenetisk funksjonell informasjon som regulerer, modifiserer og fullfører DRP-kompleksets aktiviteter:

  • pre-mRNA brukes som templat til å lage flere ulike mRNA, for det formål å konstruere flere ulike proteiner. Dette kalles alternativ spleising, og ble første gang observert i 1977. Rekorden så langt har banan­fluen, der RNA-transkripsjonen av et bestemt gen gir opphav til over 38.000 ulike proteiner.
  • pre-mRNA modifiseres for det formål å lage et annet protein enn det som DNA-sekvensen og pre-mRNA er kodet for. Dette kalles RNA-redigering, og ble først oppdaget i 1986. Se f.eks. artikkelen Blekk­spruter med genetisk triks (Bioteknologi­rådet, 2012).
  • 3D-foldingen av proteiner.
  • transport av RNA-molekyler og proteiner til spesifikke lokaliteter i cellen. Den funksjonelle informasjonen om deres destinasjon kommer ikke fra DRP-komplekset.

Flere eksempler på epigenetisk funksjonell informasjon gis i Tikhodeyevs artikkel The Mechanisms of Epigenetic Inheritance: How Diverse Are They? (2018).

Blant de biologer som i disse dager sterkt fremmer det epigenetiske perspektiv, er normen å forklare det epigenetiske bidraget som et kontekstuelt samspill mellom cellen, DRP-komplekset, og omgivende biologiske og miljømessige faktorer. To representanter for dette synet er den britiske systembiologen Denis Noble og den amerikanske molekylærbiologen James A. Shapiro. Begge har utgitt flere bøker, og som et naturalistisk alternativ til nydarwinismen opprettet de i 2014 web-basen The Third Way of Evolution: Evolution in the Era of Genomics and Epigenomics.

Jonathan Wells’ presentasjon av epigenetikk stanser her. Men hvordan fungerer epigenetikk på cellenivået? Her er det verdt å nevne Bruce H. Liptons bestselger The Biology of Belief: Unleashing the Power of Consciousness, Matter & Miracles (1. utg. 2005, 14. utg. 2011).

c) Lipton, cellemembranen, og reprogrammering av underbevisstheten. Bruce H. Lipton tok PhD i cellebiologi i 1971, og jobbet som professor i cellebiologi ved et medisinsk universitet i flere år før han i hovedsak forlot akademia i 1992 (CV). Det var en natt i 1985, mens Lipton omskrev sine undervisningsnotater på øya Grenada i Karibia, at han fikk sin store aha-opplevelse. Kort oppsummert: Cellens ‘hjerne’ eller ‘administrative senter’ er ikke lokalisert i cellekjernen, men i cellemembranen! Celle­membranen er så ekstremt tynn at det først var på 1950-tallet, takket være elektronmikroskopet, at den kunne observeres. I cellemembranen utøves cellens administrative funksjoner av de integrerte membranproteiner (IMP), som består av to hoved­typer:

  • receptor-proteiner, som kontinuerlig mottar signaler utenfor cellen, og som er cellens sanseorgan utad.
  • effektor-proteiner, som via signaltransduksjon responderer på signalene som receptor-proteinene mottar, og utløser adekvate responser innad i cellen. Det er effektor-proteinene som kontrollerer lesingen av gener, slik at utslitte proteiner kan erstattes gjennom produksjon av nye proteiner.

Eksperimenter der cellekjernen suges ut av cellen med mikropipette, viser at cellen kan leve i 2-3 måneder etter denne fjerningen, og fungere relativt normalt. Cellen kan riktignok ikke dele seg, og til slutt dør den pga. manglende vedlikehold av cytoplasmaet som trenger et jevnt tilsig av nye proteiner. Men dersom receptor-proteinene eller effektor-proteinene nøytraliseres, går cellen umiddelbart inn i ‘koma’ og dør kort tid etter. Liptons råd til cellebiologer og oss andre som er interessert i epigenetikk, er å bli cellemembran-sentrerte fremfor cellekjerne-sentrerte. Celler styres altså langt på vei av ekstracellulære signaler, ved at cellen via IMP responderer på disse signaler og så aktiverer DRP-komplekset på en formålstjenlig måte.

Lipton peker så på all evidensen for ‘mind over body/matter’, dvs. litteratur som belyser psykosomatiske fenomener som placebo og nocebo, spontan remisjon fra kreft og andre alvorlige sykdommer, dramatisk helbredelse ved hypnose, osv. Han påpeker at overfladisk positiv tenkning ikke er nok, man må først programmere og reprogrammere underbevisstheten til positivitet, og så aktivere den til å realisere ens vilje.

d) Behovet for nye symboler. Da nydarwinismen har gensentrismen som en av sine pilarer, bidrar epigenetikken til å rive ned det nydarwinistiske korthuset (samt et par andre korthus). Jonathan Wells påpeker hvor ofte illustrasjoner av det spiralformede DNA-molekylet brukes i media, som et ikon på angivelig dype og vedtatte sannheter. Han etterlyser nye symboler og ikoner der de epigenetiske innsikter i stedet blir poengtert. Vil vi i fremtiden se flere bilder av typen nedenfor, som illustrerer at menneskets psyke bidrar i styringen av DRP-komplekset?

Psykens epigenetiske bidrag. Illustrasjon: Ayur Clinic.

 

Kap. 5: Nydarwinistenes ‘Just so’-fortelling om hvordan et landpattedyr på størrelse med en hund utviklet seg til en hval på 8 millioner år.

a) 1859: Darwin og svømmende bjørn. Darwin nevnte i første utgave av Artenes opprinnelse observasjoner av svartbjørner som under lengre svømmeturer hadde kjeften på vidt gap, muligens for slik å få i seg noen insekter. For Darwin var dette et eksempel på hvordan atferden til et landpattedyr etter noen millioner år kunne ha transformert det til intet mindre enn en hval! Dette eksempelet på hvordan hvaler kan ha oppstått, vakte så mye latter at Darwin fjernet det i andre utgave av sin bok, men han forsvarte likevel eksempelet i et brev fra 1860. Ingen ville på den tiden ha forestilt seg at 120 år senere skulle en enda mer usannsynlig kandidat enn en bjørn få vitenskapelig status som hvalens opphav, til og med i sitt navn.

b) 1981: Hvalens opphavelige landpattedyr erklæres funnet. I 1981 kom den første beskriv­elsen, i et tidsskrift for paleontologer, av et fossil funnet i Pakistan som ble klassifisert som en utdødd slekt av små til mellomstore kjøttspisende hovdyr. Fossilet var kun et ufull­stendig kranium. På basis av et beinlag, kalt involucrum, som dekket mellomøret, og som kun hvaler har blant nålevende dyr, valgte forfatterne å erklære dette hovdyret, på størrelse med en hund, som hvalenes landpattedyr-opphav. Dyret fikk navnet Pakicetus, ‘Pakistansk hval’. En populærvitenskapelig artikkel sto i april 1983-nummeret av Science, Origin of Whales in Epicontinental Remnant Seas: New Evidence from the Early Eocene of Pakistan. Pakicetus hadde ingen amfibiske eller akvatiske karaktertrekk, men det er mulig at den lik dagens bjørn fanget fisk i elver eller langs kysten.

c) Nye fossilfunn… Siden 1990-tallet har noen få nye fossilfunn blitt gjort i Pakistan av landpattedyr og semi-akvatiske pattedyr som har det spesifikke mellomørebeinet. Også disse har fått suffikset –cetus (‘hval’) i deres navn:

  • Pakicetus. To nye fossiler ble rapportert i 2009.
  • Ambulocetidae (‘vandrende hval’). Krokodille-lignende i form og atferd.
  • Rodhocetus. Et landpattedyr som ikke kunne dykke.
  • Maiacetus. Et semi-akvatisk dyr som ga fødsel på land. 2-3 meter lang.
  • Kutchicetus. Et oterlignende dyr.

Å erklære disse artene som evolusjonære mellomformer til hval på basis av et bein i mellomøret, viser hvordan darwinistisk-kladistiske fantasier og konstruksjoner nå har pervertert den zoo­logiske klassifikasjon.

d) Basilosaurus. Det eneste kjente havpattedyret fra fortiden som fortjener benevnelsen ur-hval, er Basilo­saurus (‘konge-øgle’), som første gang ble beskrevet i 1834. Man trodde da at dette var en kjempe­reptil, så den fikk suffikset –saurus. Da paleontologer senere oppdaget at dette var et havpattedyr, var det for sent, gitt nomenklaturens konvensjoner, å gi den et mer korrekt navn. I 2016 ble det første komplette skjelettet funnet, i Wadi El Hitan, 150 km. sørvest for Kairo.

Basilosaurus var en 15-20 meter lang topp-predator, havets store skrekk, som spiste hai og andre store fisker samt andre havpattedyr. Dette havmonsteret forsvant plutselig fra alle hav under den mystiske Eocen–oligocen masse­utryddelsen for 33,9 millioner år siden. Årsaken til denne masseutryddelsen er ennå ukjent. Kort tid etterpå oppsto de to gruppene bardehvaler og tannhvaler.

Skjelettet av en Basilosaurus, utstilt i Nantes History Museum. Foto: Wikipedia

Rekonstruksjon av Basilosaurus basert på skjelett. Illustrasjon: LifesBiggestQuestions

e) Nålevende hvaldyr. Hvaldyr (Cetacea) deles inn i to underordener, basert på tann­strukturen, tannhvaler og bardehvaler. Tannhvaler er trolig den eldste gruppen, men ingen av dem regnes som etterkommere av Basilosaurus.

Tannhvaler er en gruppe hvaler som har kjever utrustet med tenner. Det finnes ca. 70 arter av dem, som inkluderer 34 delfinarter og seks nisearter. Den største av alle tannhvalene er spermhvalen, som kan bli opp mot tjue meter lang og femti tonn tung. Spermhvalen er trolig den som kan dykke dypest av alle hvalarter, muligens helt ned mot 3.000 meter under havoverflaten. Tannhvalene har utviklet ekkolokalisering for å lokalisere byttedyr og for å orientere seg i stummende mørke.

Bardehvaler, som det er ca. 14 arter av, har mistet alle tennene, til fordel for et filtreringssystem i overkjeven som består av hvalbarder. Bardehvalene, som altså er filter-etere, utgjør gruppen med klodens aller største dyr, inkludert det største dyret som noen gang har eksistert på kloden, blåhvalen.

f) Kronologi. Per 2020 er det konsensus om dateringene i tabellen nedenfor. Tabellen antyder ikke noe om årsaks­sammenhenger.

Millioner år siden Begivenhet
55-23 Archaeoceti (‘fortidshval’). Dette er en tvilsom darwinistisk-kladistisk orden.
53.5–48

 

52-48

 

Ambulocetidae (‘vandrende hval’), krokodille-lignende i form og atferd.

Pakicetus (‘pakistansk hval’), et rovdyr på størrelse med en hund, som levde på land.

48,6-40,4

47,5

46-43

Rodhocetus. Et landpattedyr som ikke kunne dykke.

Maiacetus. Et semi-akvatisk pattedyr som ga fødsel på land.

Kutchicetus. Et oter-lignende dyr,

41,3-33,9 Basilosaurus: En fullt akvatisk, topp-predator urhval.
33,9 Eocen–oligocen masseutryddelsen.
33-28 Bardehval-ordenen og tannhval-ordenen er ferdig differensiert fra et angivelig felles opphav.
16-8 En type ur-flodhest, som regnes som hvalenes nærmeste slektning, oppstår.

 

g) Er 8 millioner år tilstrekkelig for en transformasjon fra landpattedyr til hval? Svaret på dette spørsmålet er et klart og definitivt nei, gitt nydarwinistenes eget matematiske beregnings­grunnlag. La oss begynne med å spørre hvor mange mutasjoner det ville kreve å transformere et landpattedyr (Pakicetus) til en hval (Basilosaurus), gitt det darwinistiske premisset at mutasjoner kan resultere i ny og funksjonell informasjon. Det spørsmålet kan selvsagt ingen svare på, men det ville minimum kreve flere hundre mutasjoner, om ikke flere tusen.

I 2016 ble en artikkel publisert der genomene til okapien og giraffen ble sammenlignet; de to artene skilte angivelig lag for 11 millioner år siden (Agaba et al., 2016). Genetikerne kom frem til at giraffen har 77 unike gener, og at ca. 2/3 av disse var direkte relatert til giraffens lengre hals. La oss si at det var tilstrekkelig med bare én mutasjon for hver av giraffens ca. 50 ‘hals-gener’ (hvilket er en ekstremt beskjeden antagelse); altså totalt 50 mutasjoner. Å transformere et lite landpattedyr til en hval er naturligvis i en helt annen klasse av ingeniørkunst enn å forlenge en nakke, men vi lar likevel 50 mutasjoner her være et referansepunkt.

Nydarwinistisk populasjonsgenetikk har utviklet standardformler for å beregne hvor lang tid det tar for en mutasjon å bli ‘fiksert’ i en populasjon. Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, fikk i 2008 publisert en artikkel der de beregnet ventetiden for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i en populasjon, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjons­størrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’. For at den samme hendelse skulle ha oppstått i menneske­apenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjons­størrelsen, ville ventetiden være på 216 millioner år.

Evolusjonsbiolog Richard Sternberg anvendte beregningsgrunnlaget til Durrett & Schmidt (2008), og beregnet hva ventetiden ville være for at to koordinerte mutasjoner skulle bli fiksert i en populasjon av hvaler, gitt rimelige verdier for populasjonsstørrelse og generasjonslengde. Resultatet var 43 millioner år! Da ville selv Jordens alder trolig ikke by på nok ventetid for trans­formasjonen fra landpattedyr til hval. Dette betyr at det darwinistisk-kladistiske narrativet er fullstendig absurd.

For en visuell presentasjon av hva som kreves for å transformere et landpattedyr til hval, kommentert av Richard Sternberg, anbefales video-snutten Whale Evolution vs. Population Genetics – Richard Sternberg and Paul Nelson (YouTube, 11 min.). Dette er et klipp fra dokumentaren Living Waters: Intelligent Design in the Oceans of the Earth (Illustra Media, 2015).

For dem som ønsker å studere det darwinistisk-kladistiske narrativet om hvalenes evolusjonære opphav nærmere, på darwinistenes egne premisser, anbefales boken The Walking Whales: From Land to Water in Eight Million Years (2014) av Hans Thewissen. Forfatteren er en nederlandsk-amerikansk paleontolog som har funnet bein av fire av landdyrene og de semi­akvatiske dyrene (Indohyus, Paki­cetus, Ambulocetus og Kutchicetus) som skal være opphavs­formene til dagens hvaler.

 

Kap. 6: Nyere forskning avviser flere av nydarwinistenes eksempler på funksjonsløse ‘rudimentære organer’.

Darwin hadde i kap. 13 i Artenes opprinnelse en seksjon med undertittelen Rudimentære, innskrumpne eller tilbake­dannede organer, der han argumenterte for at angivelige ‘restorganer’ best kan forstås i lys av teorien om felles avstamning.

«Rudimentære brystvorter er meget alminnelige blant hannpattedyr; jeg antar at den såkalte tommelvingen hos fugler trygt kan betraktes som en finger i rudimentær tilstand; hos svært mange slanger er en av lungelappene rudimentære, og hos andre slanger finnes det rudimenter av bekken og baklemmer. Visse tilfeller av rudimentære organer er svært besynderlige, f.eks. tilstedeværelsen av tenner hos fostre av hvaler, som ikke har en tann i munnen som voksne; og tilstedeværelsen av tenner som aldri vokser ut gjennom gommene i overkjeven hos ufødte kalver. Det er endog blitt hevdet fra pålitelig hold at rudimenter av tenner kan skjelnes i nebbene hos visse fuglefostre. Ingenting er mer innlysende enn at vinger er dannet til flukt, men hos hvor mange insekter ser vi ikke vinger som er så redusert i størrelse at de overhodet ikke er egnet til flukt, og som ikke sjelden ligger under helt sammenvokste dekkvinger!

… Jeg tror at manglende bruk [av rudimentære organer] har vært den viktigste faktor, og at dette gjennom generasjon etter generasjon har ført til gradvis reduksjon av ulike organer, inntil de er blitt rudimentære, – som i tilfellet med øynene til dyr som lever i mørke grotter, og vingene til fugler som lever på oseaniske øyer, som sjelden blir tvunget til å ta til vingene og til sist har mistet evnen til å fly. Videre kan et organ som er nyttig under visse betingelser, være til skade under andre, som f.eks. vingene til biller som lever på små og utsatte øyer, – og i så fall ville det naturlige utvalg langsomt bli ved med å redusere organet inntil det var blitt harmløst og rudimentært.»

Eksistensen av restorganer (på engelsk: vestigiality) fra en evolusjonær fortid, som nå har mistet sin opprinnelige funksjon og heller ikke har fått en ny funksjon, høres ut som en plausibel teori. For Darwin var dette et argument mot kreasjonisme, for hvorfor skulle Gud ha skapt ubrukelige organer? For nydarwinistene har dette argumentet i de siste tyve årene blitt litt av en kampsak. Michael Shermer utga i 2006 boken Why Darwin Matters: The Case Against Intelligent Design, der han bruker rudimentære organer som et argument imot ID-teorien. Spørsmålet er hvorvidt nydarwinistene har blitt overivrige, og nå misbruker argumentet. Wells presenterer tre eksempler på dette.

a) Blindtarmsvedhenget. Blindtarmsvedhenget, som sitter ytterst på blind­tarmen, består av lymfevev og utgjør en del av lymfesystemet. Det er nå godt dokumentert at:

  • vedhenget har en betydningsfull immunfunksjon ved at det bidrar til å bekjempe infeksjoner.
  • vedhenget fungerer som et tilfluktssted for godartede bakterier ved vedvarende diaré.

b) Halebeinet. Halebeinet består av 3-5 separate eller sammenvokste virvelbein nederst i ryggraden. Darwin mente at menneskets halebein er et funksjonsløst restorgan fra den tid våre forgjengere hadde hale. Halebeinet har imidlertid en positiv funksjon ved å være et forankringspunkt for diverse muskler, sener og bindevev. I svært sjeldne tilfeller blir noen født med en halelignende utvekst, som nydarwinistene hevder er en arkaisk rest fra vår fortid. Wells siterer fra tre forskningsartikler (1989, 2004, 2014) der pediatriske neurokirurger og embryo­loger hevder at disse utvekstene kun er deformiteter og fødselsdefekter som kan opptre på flere steder, men som gir assosiasjon til hale når de tilfeldigvis dukker opp ved halebeinet.

c) ‘Skrot-DNA’. Termen ‘junk DNA’ ble først brukt på 1960-tallet, for så å bli formalisert i 1972 av den japansk-amerikanske genetiker Susumu Ohno. Utover på 1970- og 80-tallet tolket nydarwinister som Richard Dawkins dette angivelige skrot-DNA som en bekreftelse på deres egne gensentriske idéer, og skrev bøker og artikler om ‘selviske’ og ‘parasittiske’ gener. Utover på 1990-tallet brukte nydarwinistene det angivelige skrot-DNA som et argument mot ID-teorien. Da resultatene fra Human Genome Project ble publisert i februar 2001, ble 97 % av menneskets genom antatt å være skrot-DNA. Det ble senere klart at vårt DNA bare består av 1,5 % proteinkodende gener. For nydarwinistene var dette festlige nyheter, da det demonstrerte at vårt DNA må ha hatt en særdeles lang evolusjonshistorie bak seg for å kunne bestå av så mye skrot.

Human Genome Project ble i 2003 fulgt opp av et annet internasjonalt og gigantisk genetisk forsknings­prosjekt, ENCODE (The Encyclo­pedia of DNA Elements). ENCODE har som mål å identifi­sere alle funksjonelle elementer i det menneskelige genom. Da ENCODE i september 2012 publiserte et foreløpig sett med resultater (The ENCODE Project Consortium, 2012), var den største overraskelsen den slutning at minst 80 % av genomet har en aktiv biokjemisk funksjon. Det vil si at minst 78,5 % av genomet koder for annet enn proteiner (Wiki: Non-coding DNA). Dette var et slag i fjeset på nydarwinistene, som protesterte og trakk slutningene i tvil. ENCODE gikk i februar 2017 inn i sin fjerde fase. For en oppsummering per august 2020, se Next Phase of ENCODE Finds MORE Functional Information in Genome “Junk” (Evolution News, 4. august 2020).

 

Kap. 7: Kan øyne, som har oppstått 40-65 ganger uavhengig av hverandre, ha blitt dannet naturalistisk?

a) Ulike øyetyper. Dyreriket byr på ti forskjellige øyetyper; i det følgende holder det å skille mellom tre av dem:

Ulike øyetyper

b) Øyets historie. Ernst Mayr og von Salvini-Plawen fikk i 1977 publisert en 55-siders oversikts­artikkel om øyets evolusjon over hele spekteret av dyreriket, On the Evolution of Photoreceptors and Eyes. De konkluderte at øyne hadde blitt utviklet, uavhengig av hverandre, 40-65 ganger opp gjennom dyrerikets historie. De ulike øyetypene er så merkelig fordelt over de forskjellige dyrerekker at det ikke er mulig å sette opp et felles stamtre for dem. Hvordan kan dette forenes med den darwinistiske teorien om et felles opphav for alle dyreartene?Kameraøye, som forekommer hos virveldyr og blekksprut.

Darwin så for seg en gradvis utvikling av øyet i livets progresjon på jorden. Fossilstudier viser imidlertid at allerede i tidlig kambrium, da de aller første dyrene dukket opp, så hadde trilobittene fullt ‘utviklete’ fasettøyne.

På 1990-tallet ble det interessante PAX6-genet oppdaget. Dette genet spiller en rolle i embryo-utviklingen av øyne både hos forskjellige dyrerekker og for ulike øyetyper, som hos bananfluer, leddormer, fisk, blekksprut, fugler, mus og mennesker. Embryologene foreslo først at dette måtte være et ‘master control’-gen for embryo-utviklingen av øyne. Gen-eksperimenter viste imidlertid at PAX6-genet mangler øyetype-spesifisitet, og i stedet må betraktes som en ikke-spesifikk (uavhengig av dyrerekker og øyetyper) bryter som aktiverer den arts­spesifikke øye­differensieringen. Dette er en indikasjon på intelligent design.

c) Fototransduksjon-kaskaden. Første trinn i en angivelig evolusjon av øyet, måtte være etableringen av fototransduksjon-kaskaden, der lys (fotoner) omdannes til elektriske signaler i netthinnen. Men som Michael J. Behe (1996) har påpekt, denne kaskaden utgjør et ikke-reduserbar komplekst system, som ikke kan ha blitt utviklet trinnvis.

 

Fototransduksjon-kaskaden.

d) Er virveldyr-kameraøyet et bevis på ikke-design? Dette har de mest markante nydarwinistene hevdet de siste førti årene, begrunnet med at virveldyr-kameraøyet har nervefibrene foran netthinnen, hvilket nydarwinistene synes er så uhensiktsmessig og upraktisk at ingen designer ville finne på noe så dumt. De mener i stedet at blekksprut-kameraøyet, der nervefibrene ligger bak nett­hinnen, er langt mer optimalt [Richard Dawkins 1986; Kenneth Miller 1994; Douglas Futuyma 2005; Jerry Coine 2005; Nathan Lents 2015].

Dersom disse talspersoner for nydarwinismen hadde brukt mer tid på å lese faglitteratur fremfor å klippe og lime fra hverandre, ville de ha kommet over artikler som viser at virveldyr-kameraøyet faktisk er overlegent blekksprut-kameraøyet:

 

Kap. 9: Opprøret mot nydarwinismen innenfor naturalisme-leiren

Nydarwinistene har i de siste årene vært under hardt angrep fra to hold: innenfor naturalisme-leiren fra biologene som siden 2014 har samlet seg under web-basen The Third Way of Evolution, og utenfor naturalisme-leiren fra ID-bevegelsen.

Suzan Mazur er en amerikansk vitenskapsjournalist som følger godt med på kritikken fra The Third Way-gruppen. Hun har bl.a. utgitt de tre bøkene The Altenberg 16: An Exposé of the Evolution Industry (2010), The Paradigm Shifters: Overthrowing ‘the Hegemony of the Culture of Darwin’ (2015) og Royal Society: The Public Evolution Summit (2016). I tillegg skriver hun darwinisme-kritiske artikler for HuffingtonPost.

Nydarwinistene har for lengst forlatt den sfære der vitenskap og utforskning av virkeligheten står i sentrum. De har beveget seg inn i et psykopatologisk landskap der det eneste som teller er å bevare deres kulturelle og akademiske maktposisjon. Aggressiv og primitiv retorikk, samt skitne tricks, har blitt deres nye norm. De skygger unna innsiktene fra epigenetikk, molekylærbiologi, biokjemi, informasjonsteori… og satser på at Just so-fortellingene deres fra 1970-tallet og tidligere skal overleve et par år til. De fremmer med andre ord… Zombie Science.

* * *

Som en introduksjon til Wells’ bok, anbefales et 53-minutters godt og underholdende foredrag som Wells holdt i april 2017, Jonathan Wells Presents His Latest Book Zombie Science (YouTube).

 

Kilder:

Wells, Jonathan: Wells’ web-base for sine artikler og bøker.

(2000): Icons of Evolution: Science or Myth? 338 s.

(2006): The Politically Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design. 273 s.

(2011): The Myth of Junk DNA. 150 s.

(2017): Zombie Science: More Icons of Evolution. 237 s.