8. Michael Denton: «Evolution: Still a Theory in Crisis» (2016)
Michael Denton og hans tredje bok, "Evolution: Still a Theory in Crisis".

8. Michael Denton: «Evolution: Still a Theory in Crisis» (2016)

27. desember 2020 kl. 21:21

Boksammendrag av Rolf Kenneth Myhre. 21. oktober 2020.

Michael Denton (f. 1943) ble født og vokste opp i Newcastle, nordøst i England. Han fullførte sin medisinske utdannelse ved Bristol University, og tok i 1974 PhD i biokjemi ved King’s College i London. Temaet for hans doktorgradsavhandling var differensieringsprosessen til røde blodceller. Han fikk så en lærerstilling ved et universitet i Melbourne, Australia, som siden har vært hans primære hjem.

 

Senere spesialiserte han seg innen medisinsk patologi i London, Canada og Sydney. Etter ti års arbeid innen patologi i Sydney flyttet han midlertidig til New Zealand, der han i årene 1990-2005 var seniorforsker ved University of Otago. Selv om han alltid har vært tilknyttet biokjemiske avdelinger, har hans praktiske arbeid vært mest relatert til medisinsk genetikk, utviklingsbiologi og cellebiologi. Så han regner seg egentlig ikke som en biokjemiker. De fleste av hans publikasjoner har vært innen medisinsk genetikk. I India og Pakistan utførte han medisinsk-genetisk forskning relatert til recessive øyesykdommer.

Michael Denton har utgitt både bøker og videoer de siste årene. Her med «The Wonder of Water».

I 1985 utga Denton sin første bok, Evolution: A Theory in Crisis. I den avviser han darwinistenes dogme om at makroevolusjon er intet annet enn mikroevolusjon over geologiske tidsskalaer, og han argumenterer for en typologisk modell av naturen. Selv om han i boken ikke diskuterte muligheten for intelligent design (ID), ble boken en viktig inspirasjonskilde for flere av de ledende innen den kommende ID-bevegelsen i USA, som Phillip E. Johnson og Michael J. Behe.

På slutten av 1980-tallet mottok Denton av en venn fotokopier av Lawrence Henderson (1878-1942) sin klassiker fra 1913, The Fitness of the Environment. Dette var en av de første bøkene som påpekte de mange indikasjoner på at universet og naturlovene er designet for å fremme karbonbasert liv. Denne boken endret Dentons liv, og i 1998 ga han ut sin andre bok, Nature’s Destiny: How the Laws of Biology Reveal Purpose in the Universe. Dette er en meget grundig, spennende og lærerik oppdatering av Hendersons bok. Denton er sympatisk til idéen om at universet har blitt designet for å fremme karbonbasert liv, men er negativ til idéen om at det deretter har vært noen form for intervensjon hva angår livets tilblivelse og progresjon på Jorden. I 1999, kort tid etter bokens utgivelse, holdt de ledende ID-forfatterne en rundbord-diskusjon om Dentons ambivalente holdning til ID-teorien, A Round­table on Nature’s Destiny. De var enige om at tilstedeværelsen av de nødvendige fininnstillinger og forutsetninger for dannelsen av liv langtfra er nok til å forklare dannelsen av liv.

I 2016 kom Dentons tredje bok ut, Evolution: Still a Theory in Crisis. Her redegjør han for sin ‘konvertering’ (siden hans første bok) til biologisk strukturalisme og til sin erkjennelse av at Richard Owen (1804-1892) trengte dypere ned i naturens biologiske orden enn Darwin (se lenger ned).

Bokens inndeling
Bokens kapitler faller naturlig inn i tre deler, som jeg i det følgende selv vil gi passende titler.

  • Del I (kap. 1-6): Argumenter for strukturalisme.
  • Del II (kap. 7-10): Eksempler på biologiske systemer som ikke kan ha oppstått på darwinistisk vis.
  • Del III (kap. 11-14): Diverse.

 

Del I: Argumenter for strukturalisme

Kap. 1: De sentrale motsetningsparene i boka
Denton etablerer de sentrale motsetningsparene som går igjen i resten av boka.

  Den levende naturens primære orden:
Strukturalisme,

non-adaptiv orden

Funksjonalisme,

adapsjonisme

Livets progresjon: Diskontinuerlig, kvante­sprang Gradvis og uhyre langsomt. Utgjør et funksjonelt kontinuum.
Adaptiv gradualisme? Ja, som et sekundærfenomen Ja, dette er naturens primære orden
Non-adaptive strukturer? Ja: Kroppsplaner, homo­loger, ‘primal patterns’ (Owen) Nei, ifølge Darwin er homologer evolusjonære ‘leftovers’.
Tilhengere: Pre-darwinistiske biologer

Strukturalistene

JW Goethe (1749-1832)

Richard Owen (1804-1892)

SJ Gould (2002)

Denton (2016)

Britisk naturteologi

Darwinisme

 

Mens begrepet homolog normalt defineres som lignende karaktertrekk eller strukturer (det være seg anatomiske, fysiologiske, molekylære eller genetiske) hos ulike arter pga. et felles opphav, definerer Denton begrepet som nyheter/innovasjoner/karaktertrekk som i det biologiske klassifikasjonssystemet definerer en bestemt taksonomisk gruppe (det være seg arter, slekter, familier…).

Kap. 2: Darwinfinkene representerer kun mikroevolusjon
Denton presenterer darwinfinkene som et fint eksempel på mikroevolusjonens adaptive gradualisme, men der stopper også eksempelets verdi opp. Darwinfinkenes variasjoner i nebbenes størrelse og form er ikke et argument for makroevolusjon.

Kap. 3: Naturens hierarkiske orden med over 100.000 taxa
Den svenske lege og naturforsker Carl Linnaeus (1707-1778) utga i 1735 første utgave av sitt verk Systema naturae, der han innførte den biologiske systematikken. Denne førsteutgaven var bare på 12 sider. Tiende og siste utgave kom i 1758, og var på 1.384 sider fordelt på to bind. Tiende utgave regnes som startpunktet for den zoologiske nomenklatur. Det tilsvarende verket for planter er Linnaeus’ bok Species plantarum fra 1753.

Carl Linnaeus.

Det var Linnaeus’ hierarkiske syn på naturens orden som preget de pre-darwinistiske biologer. Dette syn harmonerte med den bibelske skapelsesfortelling, men det vil være en grov undervurdering av de pre-darwinistiske biologer å anta at det var Bibelen som lå til grunn for deres hierarkisk-strukturalistiske syn. Linnaeus’ hierarkiske syn på naturens orden er fortsatt styrende for evolusjonsbiologer når de prøver å rekonstruere de evolusjonære stamtrær (fylo­genetikk). Sentralt i fylogenetikken er de definerende karaktertrekkene (homologer) for de forskjellige taksonomiske grupper.

Den østerrikske zoolog Rupert Riedl (1925-2005), som var skeptisk til nydarwinistenes forklaring av makroevolusjon, skrev i artikkelen A systems-analytical approach to macro-evolutionary phenomena (1977):

«Karaktertrekk som har vist seg å definere et taxon [en gruppe i den biologiske systematikken] er fiksert for alle gruppens medlemmer… og gitt at ca. 100.000 taxa (fra slekts- til rekkenivå) allerede har blitt etablert og bekreftet av systematikere, basert på kanskje ti egenskaper for hver av dem… [impliserer dette et meget] stort antall av hierarkisk fikserte homologer.»

Eksistensen av slike vedvarende taxa gjennom livets historie på Jorden, og i et slikt stort antall, er i seg selv merkelig fra et darwinistisk perspektiv. Hvorfor har disse taxa blitt bevart gjennom hundrevis av millioner av år? Gitt det darwinistiske syn skulle man i stedet ha forventet at livets mangfold representerte et ikke-hierarkisk kaos som sprikte i alle retninger.

Kap. 4: Richard Owens non-adaptive orden
Darwin skrev i kap. 14 i 1872-utgaven av Artenes opprinnelse:

«Det kunne tenkes… at de deler av strukturen som bestemmer vanene i livet [adaptive karaktertrekk]… ville ha meget høy betydning i [biologisk] klassifikasjon. Intet kan være mer galt… Det kan til og med konstateres som en generell regel at jo mindre en del av en [organisk struktur] har å gjøre med spesielle vaner [adapsjoner], dess viktigere blir den for klassifikasjon.»

Dentons kapittel 4 er en hyllest til Richard Owen (1804-1892), som i 1849 publiserte On the Nature of Limbs, et essay på 100 sider. Det var Owen som lanserte ordene homolog og dinosaur. Og det var han som grundigere enn noen andre presenterte et strukturalistisk syn på livets progresjon, der adapsjon til miljøet (darwinistisk mikroevolusjon) bare er et sekundærfenomen ved naturens orden. Det var dette strukturalistiske syn (ikke Bibelen) som Darwin utviklet en antitese til.

Richard Owen.

Det kan her legges til at også antroposof og forfatter Trond Skaftnesmo har fremmet en ‘typologisk evolusjonsteori’, i sin bok Evolusjonens kilder – fra artenes opprinnelse til artenes forbindelse (Flux Forlag, 2017). Den utviklingslinje av idéer som ligger til grunn for boken begynner med den kvalitative natur­forståelse som ble utviklet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), og som ble videre­utviklet av antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner (1861-1925). Disse tankebaner har senere blitt videreutviklet, oppdatert og integrert med de nyeste forsknings­innsikter av flere biologer, deriblant Wolfgang Schad, Bernd Rosslenbroich og Christoph J. Hueck.

Kap. 5: EvoDevo støtter strukturalismen på bekostning av darwinismen
Utviklingsbiologi er studiet av hvordan embryo-utviklingen hos planter og dyr forløper, på alle nivåer (molekylær-, celle-, vevs-, organ- og organismenivå). På molekylært nivå er embryo-utviklingen regulert av et hierarkisk ordnet system bestående av genregulatoriske nettverk (Wiki: Gene regulatory network). Disse nettverkene bidrar til at embryo-utviklingen følger et modulært mønster der hver ‘differensieringsmodul’ når tiden er inne slår på en gen som fungerer som en bryter. Når denne bryteren slås på, blir underordnete ‘differensierings­moduler’ aktivert. Det totale programmet som står bak embryo-utviklingen er ufattelig sofistikert, komplekst, integrert og subtilt.

Utviklingsbiologi forklarer hvorfor kroppsplanene til dyrerekker og mange dyreklasser ikke har endret seg på over 500 millioner år. Jo tidligere i embryo-utviklingen en mutasjon oppstår, dess større transformatorisk effekt har mutasjonen på organismen, men transformasjonen er alltid katastrofal eller fatal. Embryoet vil i noen tilfeller overleve frem til fødselen, men vil da knapt være levedyktig og i hvert fall ikke bli reproduksjonsdyktig. Dersom mutasjonen oppstår senere i embryo-utviklingen, og ikke forhindrer at individet etter fødselen blir levedyktig og senere reproduksjons­dyktig, er den transformatoriske effekten så ubetydelig at den ikke er i nærheten av å være en kandidat for makroevolusjon. Dette ‘darwinistiske paradokset’ innebærer altså at større mutasjonelle transformasjoner ikke er levedyktige, mens mindre muta­sjonelle trans­formasjoner som er levedyktige, ikke er betydningsfulle hva makroevolusjon angår.

At de dypere genregulatoriske nettverkene som aktiveres tidlig i embryo-utviklingen bare i ubetydelig grad har endret seg i løpet av de 500 millioner år som har gått siden de ble etablert, synes å komme i konflikt med den darwinistiske idé om adapsjonisme som det styrende prinsipp i den biologiske orden. Det var ingen ringere enn Ernst Mayr (1904-2005) – kjent som Darwins vakt­bikkje – som i 1963 uttalte at «jakten på homologe gener er ganske futil, med unntak av i nær beslektede arter». En større tabbe enn denne forutsigelsen fra en evolusjons­biolog er vanskelig å forestille seg.

Denton mener at EvoDevo bør betraktes som et meget sterkt argument for strukturalisme, på bekostning av nydarwinismen:

«EvoDevo-revolusjonen har endret oppfatningen av organismen som uendelig formbar i hendene på naturlig seleksjon, til en oppfatning der denne formbarhet er sterkt begrenset av interne, kausale faktorer. Denne endring i oppfatning er et landemerke i biologiens historie, da evidensen for at interne, kausale faktorer har lagt bånd på evolusjonens veier er nettopp hva strukturalismen impliserer, og representerer et definitivt steg bort fra klassisk darwinisme. Faktisk, denne [reviderte oppfatning] kan betraktes som et første steg for mainstream-biologi tilbake til en strukturalistisk tolkning av naturens orden.»  [s. 99]

Nydarwinistene kunne tidligere slippe unna med høyst banale ‘just so’-fortellinger som hadde en viss plausibilitet på organismenivå. Men de siste 30 årenes raske fremskritt innen utviklings­biologi, molekylærbiologi og EvoDevo har gjort at disse barnefortellingene har mistet den siste rest av troverdighet.

Kap. 6: Fraværet av evolusjonære mellomformer
Paleontologen Stephen Jay Gould (1941-2002) er kanskje den mest kjente evolusjonsbiologen som har vært meget kritisk til nydarwinistenes påstand om at fossilarkivet er rikt på, eller i det minste har en tilfredsstillende dekning av, evolusjonære mellomformer. Her er to eksempler:

«Den ekstreme mangel på overgangsformer i fossilarkivet vedvarer som paleontologiens forretningshemmelighet.»  [1977]

«Kan vi skape en rimelig sekvens av mellomformer – som er levedyktige, funksjonelle organismer – mellom stamfedrene og etterkommerne i de større strukturelle over­gangene?… Jeg må innrømme, selv om det bare kan skyldes min mangel på fantasi, at svaret er nei.»  [1980]

Denton har sett nærmere på de angivelige evolusjonære mellomformer som nydarwinistene stadig trekker frem fra ermet som trumfkort. Det er riktig at amfibier i en slapp betydning av ordet kan sies å være en overgangsform fra fisk til reptiler, og at reptiler kan sies å være en overgangsform fra amfibier til pattedyr. Men de arter som darwinistene trekker frem, er representanter for såkalt mosaikk-evolusjon, der bare ett organ (ikke hele organismen) har vært gjenstand for en bestemt evolusjon.  Denton viser til flere evolusjonsbiologer som avviser slike ‘mosaikker’ som gyldige eksempler på mellom­former. Det som skal dokumenteres er mellomformer som leder til realiseringen av hvert av de taksonomisk-definerende karakter­trekkene. Det er i de sentrale karaktertrekkene at darwinistene må kunne vise til en etter­følgende serie av levedyktige mellomformer.

I de avsluttende avsnittene i bokens Del I innrømmer Denton at hans bok fra 1985 heller burde ha hatt den mer korrekte tittelen Darwinism: A Theory in Crises, og ditto for 2016-boken. Denton godtar det darwinistiske aksiomet ‘Avstamning med modifikasjon fra et felles opphav’. Men når det gjelder ordet modifikasjon, avviser han den darwinistiske mekanismen og vil erstatte den med saltasjon (en eller annen form for kvantesprang). Han avviser at Livets tre-diagram representerer et funksjonelt kontinuum:

«Treet er et diskontinuerlig system av distinkte typer karakterisert ved plutselige og sprangvise overganger, og plutselige dannelser av taxa-definerende nyheter og homologer…»   [s. 112]

Del II: Eksempler på biologiske systemer som ikke kan ha oppstått på darwinistisk vis

Denton gir i kapitlene 7-10 ti faglig oppdaterte og utdypende eksempler på taxa-definerende nyskapninger eller homologer hvis opphav er fullstendig ukjent, og hvis tilblivelse ikke på noe vis kan ha skjedd som en trinnvis prosess gjennom et funksjonelt kontinuum.

Kap. 7:
– Opphavet til bakterie-urcellen. Denton diskuterer de forskjellige teorier om hvordan livets urcelle kan ha oppstått.

– Opphavet til den cellekjernefrie røde blodcelle. Hos pattedyr begynner dannelsen av de røde blodceller i beinmargen, og cellene har da cellekjerne med DNA. Cellekjernen med DNA skyves ut av cellen i siste fase før modning, slik at når blodcellen slippes ut i blodet, har de ikke lenger cellekjerne og derfor heller ikke DNA. Bortsett fra salamandre i slekten Batrachoseps har alle andre virveldyr cellekjerne i de røde blodcellene sine. Hos pattedyr har de røde blodcellene også mistet de andre organellene. Røde blodceller er mye mindre enn de fleste andre celler i mennesket. Hva er opphavet til denne utskyvningen?

– Opphavet til den endometriale stromacelle (ESC). ESC er bindevevscellene i endometriet (slimhinnen som kler livmorhulen). Under svangerskap endrer endometriet seg på en karak­teristisk måte, og får et nytt navn, decidua (‘det som faller bort’), siden det ved fødselen avstøtes. ESC er en celletype som er unik for de placentale pattedyr (eller morkakedyr), som er en søstergruppe av pungdyrene.

– Opphavet til orfan-gener. Dette er gener som etter alt å dømme har blitt skapt de novo, fra scratch, fra ikke-kodende DNA-sekvenser. De har altså ikke blitt til ved duplisering og modifi­sering av et allerede eksisterende gen. Orfan-gener ble først oppdaget i 1996, og de er knyttet til taksonomiske nyskapninger. Nyere data tyder på at så mye som 30 % av alle protein­kodende gener kan være orfan-gener. Hvordan oppsto disse genene? Hvor kommer deres funksjonelle informasjon fra?

Kap. 8: Opphavet til blomsterplanter
Slik som det store flertall av dagens dyrerekker (og mange dyreklasser) plutselig oppsto under den kambriske eksplosjon fra 530 til 524 millioner år siden, og uten noen indikasjon på evolusjonære mellomformer (Meyer 2013), så dukket blomsterplantene akkurat like plutselig og mystisk opp for 140 millioner år siden, uten spor av evolusjonære mellomformer. Blomster­planter er et resultat av en rekke nyskapninger som må ha oppstått synkront og i full integrasjon med hverandre. For en referanse om hva vi i dag vet om blomsterplantenes opphav, se Doyle og Endress sitt 40-siders essay Reconstructing the ancestral angiosperm flower and its initial specializations (2009).

Blomsterplantene hadde en meget rask progresjon i form av nye evolusjonslinjer og arter de første millioner av år, slik at de var svært varierte allerede for 100 millioner år siden. I dag er det ca. 13.000 kjente planteslekter og 300.000 kjente arter.

Blomsten består i sin fullstendige form av fire kranser. Fra Wiki-artikkelen Blomsterplanter:

«Innerst i blomsten er de hunnlige delene som består av fruktblader. Utenfor disse kommer de hannlige delene – pollenbærere, i en, to eller flere kretser. Så kommer en eller to kretser av blomsterblader, enten to ulike typer (kronblad og begerblad) eller udifferensierte (som de seks blomsterbladene hos tulipan). Ut ifra denne grunnplanen er det svært mange variasjoner…»

For et oppdatert storverk om blomsterplantenes evolusjon og morfologi, anbefaler Denton boken til Louis P. Ronse De Craene, Floral Diagrams: An Aid to Understanding Flower Morphology and Evolution (2010).

Kap. 9:

– Opphavet til pentadaktyli (lemmer med fem fingre og tær) hos de firbente virveldyr. Mens det ikke finnes noen indikasjon på at det har vært et ur-dyr (Meyer 2013), har paleontologene kommet nokså nærme identifikasjonen av en gruppe ur-amfibier, nemlig ordenen Ichthyo­stegalia. Dette var de aller tidligste firbente virveldyrene, og det går en grense mellom disse og gruppen kjøttfinnefisk som evolusjonsbiologene antar at de har utviklet seg fra. Ichthyostegalia-ordenen regnes som opphavet til panserpaddene (Stegocephalia). Panser­paddene dukket opp for 367 millioner år siden, og er den første gruppen som represen­terer den fullendte arkitekturen hos de firbente virveldyr, som vi finner igjen hos moderne amfibier, reptiler, fugler og pattedyr.

Panserpadde

Det er denne fullendte arkitekturen som Richard Owen brukte som prakteksempel i essayet On the Nature of Limbs på en arketypisk kroppsplan som i sin generelle form aldri har tjent en bestemt funksjon for noen organisme i noe habitat. De mange tilpasninger av denne kroppsplan-arkitekturen – hos moderne amfibier, reptiler, fugler og pattedyr – betraktet Owen som et sekundærfenomen, som ‘adaptive masker’. Darwin godtok Owens tolkning at selve arkitekturen ikke kan forklares som en adapsjon. Denton utdyper hvordan denne kroppsplanen ikke representerer én homolog eller innovasjon, men en serie innovasjoner som må ha oppstått og utviklet seg synkront, og hvor hver av innovasjonene må ha krevd en temmelig kompleks og integrert utviklingsprosess.

‘1-2-5’-mønsteret er bevart i de forskjellige dyreklasser.

En av verdens ledende eksperter på overgangen (eller grensen) mellom fisk og de tidligste firbente virveldyr, var den britiske paleontolog Jenny Clack (1947-2020). I 2012 utga hun 2. utgave av boken Gaining Ground: The Origin and Evolution of Tetrapods.

– Opphavet til fuglefjær. Arthur Russel Wallace (1823-1913) bekjente i sitt siste verk, The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose (1910), at for ham var fuglevingen det klareste eksempelet på design:

«Fuglevingen synes for meg å være, av alle de rent mekanistiske organer i alle levende vesener, det som klarest impliserer realiseringen av et forutfattet design på en ny og tilsyne­latende høyst kompleks og vanskelig måte, og likevel for så å produsere et vidunderlig suksessfullt resultat.»

Helt frem til slutten av 1900-tallet har nydarwinistene antatt og hevdet at fuglefjær er resultat av en modifikasjon av hudskjellene på skjellkrypdyr. Nyere EvoDevo-forskning avviser imidlertid en slik sammenheng. Denton refererer til en 35-siders artikkel publisert av Richard Prum og Alan Brush i 2002, The evolutionary origin and diversification of feathers.

Den første sentrale innovasjonen i utviklingen av fjær var fjærsekken (follikel), som er en unik innfolding i overhuden som leder til veksten av fjærposen (calamus) som er hul og luftfylt. Fra fjærposen utgår så fjærskaftet (rachis). Ifølge Richard Prum er det fjærposen som er det definerende trekket ved fjæren. Fjær representerer en høyst kompleks innovasjon i livets historie, som ifølge Denton umulig kan ha oppstått gjennom en darwinistisk prosess. Og hvordan har påfuglen utviklet en fjærdrakt full av de prydende øyeflekkene (ocelli)?

Dagens syn er at fjær først oppsto på den grenen av dinosaurer, Manitora-dinosaurene, som angivelig ledet til urfuglene for ca. 150 millioner år siden. Betyr dette at fuglevingen og fjærdrakten oppsto uavhengig av hverandre? Den mye omtalte urfuglen Archaeopteryx – som man siden 1861 har funnet 12 fossiler av i et kalkskifer-berglag i Solnhofen i det sørøstlige Tyskland – regnes ikke lenger som stamfuglen til de moderne fugler.

– Opphavet til flaggermusvingen. De eldste fossiler av flaggermus indikerer at de oppsto for ca. 50 millioner år siden, og anatomisk da var temmelig lik moderne flaggermus. I dag er det over 1.200 arter av dem. De har tradisjonelt blitt inndelt i to hovedgrupper: småflaggermus (som bruker ekkolokalisering) og de generelt langt større flygehunder. Darwinistene har lenge hevdet at flaggermusvingen oppsto som en modifikasjon av ‘glidevinger’. 64 pattedyrarter og ca. 3.000 froskearter har evnen til glideflukt (Wiki: Flying and gliding animals). Ifølge Denton er det nærmest umulig å forestille seg et funksjonelt kontinuum fra ‘glidevinger’ med tilhørende glideflukt-atferd til flygevinger med flygevinge-atferd. Han refererer mye til en fagantologi som ble utgitt i 2012, Evolutionary History of Bats: Fossils, Molecules and Morphology. Forfatterne av kapitlene i den antologien har riktignok en darwinistisk tilnærming.

Flygepungekorn med glidevinger versus flygehund med flygevinger.

– Opphavet til livs- og kjønnssyklusen til den europeiske ål. Denton innleder dette temaet med en artig kuriositet. En ung, svært intelligent mann av jødiske foreldre studerte ved det medisinske fakultet ved universitetet i Wien. Hans studier inkluderte zoologi under den darwinistiske professor Carl Claus, og i 1876 tilbragte han fire uker ved Claus’ zoologiske forskningsstasjon i den italienske havnebyen Trieste. Der dissikerte han hundrevis av arten europeisk ål for å finne hannens genitalia. Han mislyktes, og konkluderte med at ålens kjønn differen­sieres nokså sent i dens merkelige livssyklus. Studentens aller første vitenskapelige publikasjon var en 12-siders artikkel, utgitt i en fagantologi i 1877, der han gjorde rede for sitt mislykkede arbeid med å finne ferskvannsålens genitalia. Hans navn var Sigmund Freud, og senere skulle han finne menneskepsykens irrganger i et betydelig mer interessant studium.

Livssyklusen – og da særlig kjønns­differensierings­prosessen, de anatomisk-fysiologiske metamorfosene, samt den særdeles krevende og komplekse vandringen – til den europeiske ål (Anguilla anguilla) er temmelig bisarr og ennå bare skisseaktig forstått. Dentons poeng med å omtale ålens livssyklus er å vise at innovasjoner og homologer som ikke lar seg forklare på darwinistisk vis, ikke er begrenset til anatomisk-fysiologiske strukturer, men også til atferd.

Europeisk ål.

Kap. 10: Opphavet til det menneskelige språk
Homo sapiens antas å ha oppstått for ca. 500.000 år siden, da vi angivelig skilte lag med neandertalerne. De eldste fossiler av Homo sapiens er 300.000 år gamle, og det eldste skjelettet av et anatomisk moderne menneske er 196.000 år gammelt. Denton innleder med flere lovende sitater fra Arthur Russel Wallace. Mennesker verden over demonstrerer hvilket fantastisk og utrolig potensial – i form av mentale, intellektuelle, verbale, ingeniørmessige, estetiske, kunstneriske og kreative evner – som bor i oss alle. Vi er ikke alle genier, som en Einstein eller en Mozart, men potensialet ligger der, og har trolig ligget der i hundretusenvis av år. Det er soleklart for de fleste at dette potensialet ikke har noe som helst med overlevelse, tilfeldige mutasjoner eller det naturlige utvalg å gjøre. Så hvor kommer dette ‘halvguddommelige’ potensialet fra?

Når det gjelder språkets opphav støtter Denton seg til arbeidet til Noam Chomsky, professor i lingvistikk, kjent kritiker av amerikansk utenrikspolitikk, og forfatter av over 100 bøker. Denton refererer særlig til Chomskys bok fra 2012, The Science of Language: Interviews with James McGilvray. Kapittelet er et dypdykk ned i diverse hjernestrukturer, gener og genomer, samt hvilke innsikter man kan hente fra dem som har bestemte språk- og taleproblemer.

 

Del III: Diverse

Kap. 11: Avvisning av tilfeldige makromutasjoner som forklaring på makroevolusjon
Denton har på dette punktet full støtte av nydarwinistene. Denton kommer inn på hva han kaller ‘den tredje uendelighet’. I tillegg til uendeligheten oppover i makrokosmos og uendeligheten nedover i mikrokosmos, har vi i de siste tiårene begynt å erkjenne uendeligheten innover i biologisk kompleksitet. Dette opplever forskerne på den måten at de aldri synes å nærme seg ‘slutten på tunnelen’ der den store oversikt og innsikt angivelig ligger. Tvert imot, for hvert skritt dypere inn i materien forskerne går, åpenbares enda dypere lag av sofistikasjon, subtilitet og kompleksitet.

Kap. 12: Makrotrender i livets historie som ikke kan forklares ved eksterne faktorer
Makrotrender som ikke kan forklares ved eksterne faktorer indikerer ortogenese, at det synes å være ikke-identifiserte interne kausal­faktorer som driver evolusjonen fremover i en bestemt retning. Denton gir et par eksempler:

  • Reduksjonen av den haploide gametofytt-generasjonen (i motsetning til den diploide sporofytt-­generasjonen) hos landplanter. Dette er en trend som har pågått i over 400 millioner år.
  • Reduksjonen av aortabuen, som har pågått i over 500 millioner år.
  • Dramatisk reduksjon av forlemmene innen enkelte utviklingslinjer av dinosaurer.
  • Reduksjon av hvalenes baklemmer.

Kap. 13: Denton fremmer selvorganiseringsteorier som løsningen
Denton diskuterer innledningsvis de mange indikasjoner på at universet og naturlovene i ekstrem grad er fininnstilt for å fremme karbonbasert liv [Wiki: Fine-tuned universe]. Han refererer bl.a. til Lawrence Hendersons klassiker The Fitness of the Environment (1913) og Paul Davies’ bok Cosmic Blueprint: New Discoveries In Natures Ability To Order Universe (1988). Denton etterspør en forlengelse av den kosmologiske fininnstilling, en forlengelse som strekker seg inn i biologiens verden. Han omtaler så forskjellige selvorganiseringsteorier, med vekt på dem som har blitt fremmet av Stuart Kauffman og Stuart Newman. Han konkluderer at den underliggende årsak til livets progresjon på Jorden, der taxa-definerende homologer og innovasjoner tilsynelatende dukker opp fra intet, må ligge i denne typen teorier. Denton antar at hvis Richard Owen hadde levd i dag, ville han ha samtykket i dette.

Mine refleksjoner

Da Denton skal utdype nærmere de ‘interne kausalfaktorer’ som kan forklare livets progresjon, velger han altså å referere til selvorganiseringsteorier. Stephen C. Meyer diskuterte og avviste selvorganiseringsteoriene til Stuart Kauffman og Stuart Newman i sine to bøker Signature in the Cell (2009, kap. 11-12) og i Darwin’s Doubt (2013, kap. 15). Selvorganiseringsteoriene har sitt blikk nedover mot fysio-kjemiske lover. Meyer har sitt blikk oppover mot funksjonell informasjon som opprinnelig har kommet fra intelligente aktører. Selv om Richard Owen i likhet med Denton var strukturalist, så er det ingen tvil om at han hadde blikket vendt i samme retning som Meyer, oppover.

Dentons bok (2016) kom ut syv år etter Meyers første bok, og tre år etter Meyers andre bok. Det er pussig at Denton ikke diskuterer Meyers bøker. Dette er enda mer pussig med tanke på at de er kolleger tilknyttet samme senter, samt at Dentons bok har blitt utgitt av Discovery Institute der Meyer er direktør for ID-avdelingen. Meyers to bøker har mange interessante argumenter og poenger som er direkte relevante for de temaer som Denton diskuterer.

Skal vi tro at det finnes en eller annen fysiokjemisk selvorganiseringslov som, når betingelsene er til stede, manifesterer seg i hundrevis av fantastiske kroppsplaner på rekke-, klasse- ­og ordensnivå innen hvert av rikene? Er det ikke da langt enklere å anta eksistensen av skapte design­programmer som på et passende tidspunkt aktiveres og virker fra en høyere dimensjon? I den intuisjons­baserte kosmologien til dansken Martinus Thomsen (1890-1981) presenteres slike skapte designprogrammer som en realitet, nærmere omtalt i min bok Ifølge Martinus: en innføring i Martinus’ kosmologi (2008).

* * *

Som en introduksjon til Dentons bok, anbefales den 33-minutter lange dokumentarfilmen Privileged Species featuring Dr. Michael Denton (2015, YouTube).

Kilder og referanser:
Aristos, Rolf Kenneth (2008): Ifølge Martinus: en innføring i Martinus’ kosmologi. 164 sider.

Denton, Michael:

(1985): Evolution: A Theory in Crisis. 368 s.

(1998): Nature’s Destiny: How the Laws of Biology Reveal Purpose in the Universe. 476 s.

(2016): Evolution: Still a Theory in Crisis. 354 s.

Meyer, Stephen C.:
(2009): Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. 611 s.

(2013): Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design. 560 s.

Meyer SC & Bechly G: The Fossil Record and Universal Common Ancestry. Kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017). 1008 sider.

Owen, Richard (1849): On the Nature of Limbs (faksimile). Essay, 100 sider. Nytt opplag i 2018.

Skaftnesmo, Trond: Evolusjonens kilder – fra artenes opprinnelse til artenes forbindelse. Flux Forlag, 2017.

Wallace, Alfred Russel (1910): The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose. 470 s. Gjenopptrykt 2017.

Wiki (eng.): Body plan; Adaptionism; Structuralism; Orthogenesis.