9. Michael J. Behe: «Darwin på retur» (2019)
Michael J. Behe og hans tredje bok, Darwin Devolves, som også er kommet i norsk oversettelse.

9. Michael J. Behe: «Darwin på retur» (2019)

26. desember 2020 kl. 07:31

Bokomtale av Rolf Kenneth Myhre, 22. oktober 2020.

Michael J. Behe (f. 1952) vokste opp i Harrisburg, Pennsylvania. I 1978 tok han PhD i biokjemi ved University of Pennsylvania. Temaet for hans doktorgradsavhandling var sigdcellesykdom, en kronisk og arvelig blodsykdom hvor de røde blodcellene, som normalt er runde, blir sigd­formet.

I årene 1978-82 utførte han postdoc-forskningsarbeid på DNA-strukturen ved National Institutes of Health. I årene 1982-85 var han amanuensis ved Queens College i New York City. I 1985 flyttet han til Lehigh University, der hans første stilling var som førsteamanuensis i kjemi. I 1995 flyttet han over til universitetets biologiske fakultet, der han siden 1997 har hatt stillingen som professor i biologiske vitenskaper. Han er gift med Celeste Behe, begge er katolske. Sammen har de ni barn, som har fått hjemme­undervisning.

Behes oppvåkning; at nydarwinismen langt fra står så fjellstøtt som akademia og media liker å gi inntrykk av, begynte i 1987. Da leste han Michael Dentons bok Evolution: A Theory in Crisis (1985). Hans skepsis til nydarwinismen ble ytterligere styrket da han i 1991 leste Phillip E. Johnson (1940-2019) sin ferske bok Darwin on Trial (1991). Behe skrev et brev til Science der han forsvarte Johnson og boken. Brevet ble til hans overraskelse publisert, og resulterte i at Johnson kontaktet Behe. Da Johnson i juni 1993 samlet sin krets av darwinisme-skeptikere til noen dagers diskusjon og rådslagning ved Pajaro Dunes i California, var Behe en av deltakerne. Denne sammenkomsten regnes som ID-bevegelsens fødsel.

I 1996 ble Behe tilknyttet Intelligent Design(ID)-avdelingen Center for Science and Culture ved Discovery Institute.  Samme år ble hans egen sensasjonelle debutbok utgitt, Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution. Bokens sentrale begrep er ‘ikke-reduserbare komplekse systemer’. Med dette sikter Behe til komplekse bio­kjemiske systemer som umulig kan ha hatt en sekvensiell og partiell utvikling. Hver eneste komponent i systemet var absolutt nødvendig og måtte fungere riktig i samspillet med alle de andre komponentene fra begynnelsen av, for at mekanismen som helhet skulle virke etter inten­sjonen. Som eksempel på en menneske­lig konstruert mekanisme nevner Behe den enkle muse­fellen som finnes i de fleste hjem, der en metallhammer settes i slagposisjon via en fjær som strammes. Poenget er at selv mekanismer som er relativt enkle å konstruere, må være resultat av nær umulig synkroniserte begivenheter dersom hver av kompo­nentene skal ha blitt utviklet tilfeldig uavhengig av hverandre, for så en dag å integreres til en fungerende meka­nisme som tjener organismen. Siden det naturlige utvalg bare bevarer systemer som har umiddelbar overlevelsesverdi, må biologiske systemer som ikke kan skapes gradvis ha oppstått som en integrert helhet.

Behe ga i boken en grundig presentasjon av flere eksempler på biologiske systemer som etter hans mening representerer ikke-reduserbar kompleksitet:

  • det menneskelige øye,
  • forsvarssystemet til bombardérbillene (Brachininae),
  • flagellene og flimmerhår som bakterier og eukaryote celler bruker til å bevege seg med,
  • koagulasjonsmekanismen,
  • vesikkeltransport,
  • B-cellens klonale seleksjon (som inngår i det adaptive immunforsvaret), og komplementsystemet (som inngår i det medfødte immunforsvaret).

I 2007 fikk Behe utgitt sin andre bok, The Edge of Evolution: The Search for the Limits of Darwinism. Der skrev han at ut fra nåværende biokjemiske innsikter har han konkludert at intelligent design må gis æren for å stå bak alle de taksonomiske nivåer fra rike og ned til og med klasser, mens det skapende potensialet til darwinistisk mikroevolusjon i høyden kan strekke seg opp til orden-nivået.

I 2019 kom Behes tredje bok ut, og en norsk oversettelse ble utgitt samme år, Darwin på retur: Den nye DNA-forskningen som utfordrer evolusjonsteorien (Ventura Forlag). (Se også vår omtale, og Behes videohilsen til norske lesere.) Behe har samlet publisert over 40 artikler i fagtidsskrifter.

«Darwin på retur» (2019)
Behe skriver at all den nye forskningslitteraturen som har kommet til siden hans forrige bok, har fått ham til å revidere sin tidligere oppfatning. Han argumenterer nå for at darwinistisk evolusjon bare kan forårsake endringer på arts- og slektsnivå, mens dannelsen av nye familier (og de høyere taksonomiske nivåer) må tilskrives intelligent design. Til støtte for sin reviderte oppfatning går han først grundig gjennom den nyeste forskningslitteraturen når det gjelder de legendariske darwinfinkene (som har hatt to millioner år på seg til å danne en ny taksonomisk familie, uten at det har skjedd) og de afrikanske ciklider (populær akvariefisk) som holder til i Viktoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyika-sjøen. Deretter tar han kort for seg anoler (iguanske øgler), Hawaiifinker, bananfluen, biller, Argyroxiphium sandwicense (plante) og Lobelia (blomstrende plante). Ingen av disse dyrenes eller plantenes evolusjon har resultert i dannelsen av ny taksonomisk familie, til tross for at de har hatt millioner av år på seg.

«Det grunnleggende prinsippet er svært sannsynlig dette: Mindre tilfeldige variasjoner omkring et designet utgangspunkt er mulige og kan være nyttige, men er svært begrenset i omfang

Hvorfor de darwinistiske prosesser er selvbegrensende
Behe forklarer i kapitlene 7-9 hvorfor darwinistisk mikroevolusjon er en selvbegrensende prosess, fremfor å resultere i dannelsen av nye familier og de høyere taksonomiske nivåer.

«Som en varmluftballong, med en tetthet som lar den stige i den tykkere atmosfæren like ved jordens overflate, men samtidig hindrer den i å stige over den tynnere luften høyere opp, tilpasser tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg raskt arter til sine miljømessige nisjer – og etterlater dem strandet der.»

Behe har identifisert tre faktorer som «påvirker hverandre synergistisk og begrenser den darwinistiske prosessen:

a) Tilfeldige mutasjoner (kap. 7). I nær alle tilfeller innebærer tilfeldige mutasjoner en informasjonsmessig for­ringelse på det molekylære plan, selv når mutasjonene umiddelbart gir individet en funksjonell fordel.

b) Naturlig seleksjon (kap. 8). Når kun det som gir umiddelbar gevinst fanges opp og bevares, er det ikke potensial for å bygge opp noe nytt og komplekst som krever at en lang serie med mutasjoner blir bevart, da de enkeltvise mutasjoner i seg selv er verdiløse og derfor ikke blir bevart.

c) Om darwinismens enorme behov for koordinerte mutasjoner versus den umåtelig lave sannsynlighet for at de darwinistiske prosesser skal resultere i bare to koordinerte mutasjoner (kap. 9).

 

a) Tilfeldige mutasjoner. I nær alle tilfeller innebærer tilfeldige mutasjoner en informasjons­messig for­ringelse på det molekylære plan, selv når mutasjonene umiddelbart gir individet en funksjonell fordel.

Som et illustrerende eksempel på denne konklusjon, gir Behe en grundig presentasjon av ‘det mest avgjørende evolusjonseksperiment noensinne’, nemlig mikrobiolog Richard Lenskis eksperiment med E.coli-bakterier. Eksperimentet startet i februar 1988, og pågår ennå. For en introduksjon, se Wiki-artikkelen E. coli long-term evolution experiment. Lenski begynte med 12 opprinnelig identiske popula­sjoner av E.coli-bakterier, som ble lagt i hver sin flaske. Hver dag i alle disse årene har han og hans (stadig nye) team av master­studenter overført 5 % av hver populasjon (de formerer seg uhyre fort) over til en ny flaske, slik at formeringen innen hver bakteriekultur kan fortsette uhindret. Per november 2016 hadde hver av de opprinnelig 12 populasjonene fått utvikle og utfolde seg gjennom 66.000 generasjoner. For en dyreart på størrelse med mennesket vil dette antall generasjoner tilsvare en evolusjonshistorie på over én million år. I tillegg eksperimenterte Lenski og hans team med å krysse enkelte av populasjonene med hverandre.

Det pågående eksperimentet har resultert i mange artikler, og i mange konklusjoner. Her er den konklusjonen som Behe finner mest interessant:

«Etter 50.000 generasjoner av det mest detaljerte, omfattende evolusjonseksperimentet som noen gang er utført, etter så stor forbedring av vekstraten at celle-etterkommere etter­later opptinte stamfedre i støvet, etter uopphørlige mutasjoner og ustanselig utvalg, er det svært sannsynlig at alle de identifiserte gunstige mutasjonene virket ved å forringe eller rett og slett ødelegge de respektive stamfar-cellene. Og skaden forårsaket av tilfeldige mutasjoner var blitt fanget opp av naturlig utvalg…  [s. 172]

Det viktige poenget er dette: For å kunne vurdere ordentlig hva tilfeldige mutasjoner kan gjøre, må vi evaluere evolusjon på det molekylære nivået. Å basere vurderingene kun på overfladiske virkninger, kan villede oss stygt… [s. 175]

Det har vært kjent i lang tid at det store flertall av mutasjoner som har en målbar virkning på en skapnings velferd, er skadelige. Det forbløffende, men i etterkant lite overraskende, faktum som er blitt slått fast gjennom mange forskeres iherdige arbeid med laboratorie-evolusjon i løpet av flere tiår, er at det store flertall av selv fordelaktige positiv utvalgte mutasjoner skader en organismes genetiske informasjon – enten ved å forringe eller ved å ødelegge virksomme kodende elementer.  [s. 175-176]

Det er ikke primært konstruktive mutasjoners sjeldenhet som undergraver darwinistisk evolusjon – det er hyppigheten av skadelige, men gunstige mutasjoner…»  [s. 178]

Med formuleringen «skadelige, men gunstige mutasjoner» mener Behe altså mutasjoner som skader eller forringer den informasjon som genet bærer, men som tross dette gir individet en eller annen funksjonell fordel. Ca. 99 % av mutasjoner som har en virkning på organismen, er skadelige. Av den ene, gjenværende prosent av mutasjoner som har en gunstig virkning, er det store flertallet av dem karakterisert ved tap av DNA-informasjon.

 

b) Naturlig seleksjon. Når kun det som gir umiddelbar gevinst fanges opp og bevares, er det ikke potensial for å bygge opp noe nytt og komplekst som krever at en lang serie med mutasjoner blir bevart, da de enkeltvise mutasjoner i seg selv er verdiløse og derfor ikke blir bevart.

Gjennom naturlig seleksjon bevares de mutasjoner som gir organismen en umiddelbar funksjonsfordel relatert til overlevelse eller reproduksjon, selv om mutasjonen representerer en genmessig forringelse. Dette betyr også at mutasjoner som ikke gir organismen en umiddelbar funksjonsfordel, har en tendens til å bli vraket, selv om de på sikt sammen med andre mutasjoner som gikk i samme retning, kunne ha beriket organismen.

Behe påpeker at vi gjerne tillegger naturlig seleksjon en slags konstruktiv kraft eller effekt over tid, mens det motsatte er tilfelle. Den udiskutable positive effekten ved naturlig seleksjon er at svært skadelige mutasjoner blir fjernet umiddelbart. Men utover det fungerer naturlig seleksjon mer som en sjakk-computer som ikke en gang kan se ett trekk fremover, men som har som instruks å slå ut enhver brikke hvis relative verdi er høyere enn den man selv eventuelt taper. Det naturlige utvalg scorer null poeng i taktikk og strategi.

Dette leder oss til det syn at arter bør betraktes som drakter som har sitt høyeste potensial når de er helt nye, men som så gjennom kontinuerlig spesialisering og adapsjon på et overfladisk, fenotypisk nivå må betale prisen i form av forfall og mindre fleksibilitet på det molekylære nivå. Denne trenden er irreversibel. Til slutt har arten nådd en endestasjon der reduksjonen i molekylær fleksibilitet har medført at potensialet til adapsjon og spesialisering i nye retninger ikke lenger er til stede. Arten er da svært sårbar for større og plutselige endringer i det omgivende miljø, og står i fare for å bli utryddet.

Man kan også si det slik: Darwinistisk evolusjon – som kun resulterer i fenotypisk mangfold og variasjon på arts- og slektsnivå av det som allerede har blitt skapt på familienivå – forårsaker på det molekylære nivå i hovedsak de-volusjon: tap av allerede eksisterende, funksjonelle og kodende elementer.

 

c) Om darwinismens enorme behov for koordinerte mutasjoner versus den umåtelig lave sannsynlighet for at de darwinistiske prosesser skal resultere i bare to koordinerte mutasjoner.

David W. Snoke.

Behe og professor i fysikk David W. Snoke fikk i oktober 2004 publisert en artikkel der de beregnet ventetiden på at et nytt protein skulle oppstå på basis av bare to koordinerte mutasjoner, Simulating evolution by gene duplication of protein features that require multiple amino acid residues. Studiens konklusjon var at den generelle sannsynlighet for at to mutasjoner skal opptre i nær koordinasjon til hver­andre (funksjonell relevans) i en flercellet organisme, vil kreve betydelig lengre tid enn Jordens alder!

Artikkelen vakte kraftige reaksjoner, og nye artikler ble publisert som prøvde å forsvare den darwinistiske modell. Populasjonsgenetiker Michael Lynch fikk i september 2005 publisert artikkelen Simple evolutionary pathways to complex proteins; som Behe og Snoke svarte på i samme måned, A response to Michael Lynch. Det antall generasjoner som ifølge Lynch’ beregninger er nødvendige for å produsere to koordinerte mutasjoner, er ti ganger mindre enn det Behe og Snoke kom frem til. Men selv om beregningene til Lynch skulle godtas, så består hovedpoenget til Behe og Snoke:

«Men ingen av faktorene [til Lynch] forandrer det faktum at to nødvendige endringer er enormt mye vanskeligere å oppnå gjennom tilfeldige mutasjoner enn én… Om bare to enkle molekylære endringer er nødvendige for at en egenskap skal utvikle seg, er det et kvantesprang i vanskelighetsgrad når det gjelder Darwins mekanisme. Jo flere endringer som kreves, desto verre blir det. Eksponentielt.»  [s. 228]

Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, utviklet sin egen simuleringsmodell. I 2008 kom deres respons til Behe og Snoke, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjons­størrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’. For at den samme hendelse skulle ha oppstått i menneske­apenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjonsstørrelsen, ville ventetiden være på 216 millioner år! Denne ventetiden er over 30 ganger lengre enn den tiden som var tilgjengelig for å frembringe mennesket og sjimpansen fra deres angivelige felles stamfar.

Durrett og Schmidt brukte andre matematiske beregningsmåter enn Behe og Snoke, og kom således til en kortere ventetid. Men i deres forsøk på å korte ned ventetiden, ga de samtidig nydarwinismen dødsstøtet som forklaringsmodell på hvordan funksjonell informasjon til å danne nye funksjonelle gener kan oppstå, for ikke å snakke om nye former for animalsk liv, innenfor det tidsvindu som livets alder på Jorden representerer.

Behe (2019) kommenterer situasjonen slik:

«Ved selv det minste behov for koordinering – for ikke å snakke om den enorme organisering av et øye eller livsformer generelt – puster og peser [den darwinistiske] teorien like tungt som om den nettopp har prøvd å bestige Mount Everest.»  [s. 230]

Behe nevner så prinsippet om komparativ vanskelighet: Dersom en enklere oppgave er for vanskelig til å gjennomføre, så vil en vanskeligere oppgave definitivt også være for vanskelig til å gjennomføre:

«Siden tilhengerne [av darwinisme] blindt overser prinsippet om komparativ vanskelighet, hevder de uten skam at teorien som sliter kraftig med å forklare en tarvelig to-aminosyre-rest-disulfidbinding og som har problemer med å redegjøre for de mest trivielle endringene i steroidreseptorer, kan forklare:

  • Hele steroid-reseptoren med sine 500 aminosyrer.
  • Den forbløffende gyrasen, med sine 3.000 aminosyrer.
  • Koordinerte multiprotein-systemer, som blodets koagulasjon.
  • Intrikat koordinerte genreguleringsnettverk.
  • Forskjellene mellom netthinneceller og muskelceller.
  • Så ekstremt perfekte organer som øyet.
  • Cellers evne til å danne fungerende organismer som fluer og frosker.» [s. 231]

Behe harselerer så med den tiltagende darwinisme-inspirerte litteraturen, der «Darwins teori også forklarer politikk, juss, litteratur, musikk, kjærlighet, universet – ja, til og med menneskesinnet. Den har bare litt problemer med å forklare en disulfidbinding».  [s. 231]

 

Utfallet når punktene a, b og c integreres
I siste del av kap. 9 forklarer Behe hvordan de tre faktorene som har blitt omtalt ovenfor virker sammen.

«Som tidligere nevnt, fremmer både tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg evolusjon i liten skala og hindrer den i større skala. Mutasjoner sørger for variasjonen som naturlig utvalg virker på, men den største mengden av den variasjonen kommer av å skade eller faktisk ødelegge tidligere virksomme gener. I et allerede fungerende komplekst system former naturlig utvalg det strammere og strammere etter systemets nåværende rolle, og gjør det mindre og mindre i stand til å tilpasse seg andre komplekse roller…

Tiden som behøves for at tilfeldige prosesser skal rekke å finne en kompleks løsning på et problem, er usigelig mye lenger enn det som trengs for en enkel løsning. Dette garanterer to utfall: 1) Nesten alle raske, desperate, men nyttige løsninger som innebærer bare én enkelt endring, vil bli valgt først, selv om denne kjappe løsningen skader eller forringer allerede eksisterende strukturer; og 2) de kjappe løsningene pleier å løse problemet. Når en kompleks konstruktiv egenskap endelig dukker opp, er det ikke lenger behov for den.»   [s. 232-33]

Behe avslutter kap. 9 med at de darwinistiske prosesser oppførte seg på akkurat samme måte under den kambriske eksplosjon for 530-520 millioner år siden, som de gjør i dag. Så det er ikke dér man bør søke forklaringen på den fjerne fortidens mange og dramatiske eksempler på innovasjon.

 

Evaluering av teorier og bidrag som ønsker å utvide eller revidere nydarwinismen
Behe gir i kapitlene 4 og 5 korte evalueringer av de mest populære teorier og bidrag som har til formål å utvide eller revidere nydarwinismen, men som likevel ligger trygt innenfor naturalismens rammer. I kap. 4 går han løs på de mer matematisk baserte teoriene, mens kap. 5 er viet de mer deskriptive teorier.

I denne forbindelse kan det nevnes at i 2014 opprettet James Shapiro, Denis Noble og Raju Pookottil web-basen The Third Way of Evolution: Evolution in the Era of Genomics and Epigenomics. “The Third Way” har siden blitt en slags felles­betegnelse på mange av de teorier som søker å revidere eller utvide nydarwinismen, men som klart distanserer seg fra ID-teorien. Jeg skal ikke her oppsummere Behes oppsummeringer av alle de teorier som han tar for seg, men et par kommentarer om noen av dem er på sin plass.

De mer matematiske teorier
– Nøytral teori (Wiki: Neutral theory of molecular evolution). Mutasjoner som verken forbedrer eller forverrer individets overlevelses- eller reproduksjonsevne, kalles nøytrale. Den nøytrale teori om evolusjon, som fikk sin begynnelse i 1968-69, gikk ut på at selv om de aller fleste mutasjoner er negative, så er det store flertall av de mutasjoner som blir bragt videre til neste generasjon nøytrale, ikke positive. Dette betyr i praksis at prosentandelen av mutasjoner som er positive, i forhold til det totale antall mutasjoner, er enda lavere enn man tidligere hadde antatt. Dette bringer sannsynligheten for en synkronisert-integrert hendelse av flere positive mutasjoner enda nærmere verdien 0,00000… Nøytral teori er imidlertid irrelevant når det gjelder å forklare hvordan høykomplekse, funksjonelle og geniale molekylære maskinerier, som ikke kan forklares med positive enkeltmutasjoner eller med en sekvens av enkelt­mutasjoner over lang tid, kan oppstå.

– Multivers-idéen (Wiki: Multiverse). Det generelle formålet med Multivers-idéen, at det finnes et utall universer, er å unngå den ellers overveldende sannsynlighet og konklusjon at vårt univers er designet. Dersom vi lever i bare ett av én milliard eller uendelig mange universer, øker sannsynligheten for at ett av disse universene (vårt eget) helt tilfeldig hadde akkurat de rette betingelsene for at organisk liv overhode kunne oppstå, samt sannsynligheten for at organisk liv helt tilfeldig faktisk oppsto i et ‘karbonbasert liv’-vennlig univers.

Russisk-amerikansk bioinformatiker Eugene V. Koonin er blant dem som har hoppet på denne redningsplanken. I boken The Logic of Chance: The Nature and Origin of Biological Evolution (2011) har han beregnet sannsyn­ligheten for at liv kan ha oppstått spontant: mindre enn 1:101018. For å sette dette ufattelig høye tallet i et perspektiv; antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers er færre enn 1080. Et tall som 10100 er fullstendig hinsides hva mennesker kan forestille seg, inkludert astronomer og kosmologer som er familiær med de meget store tall. Multivers-idéen er ateismens versjon av «God in the Gaps», der man krever oppfyllelsen av et guddommelig mirakel eller en astronomisk ekstrem usannsynlighet for å redde et ellers fullstendig håpløst dogme! Med Multivers-teorien (MWO: “Many Worlds in One”) som sin redningsplanke, konkluderer Koonin at spontan dannelse av liv ikke bare var en sannsynlig hendelse, men faktisk var en uunngåelig hendelse!

«Thus, spontaneous emergence of complex systems that would have to be considered virtually impossible in a finite universe becomes not only possible, but inevitable under MWO.» (p. 385).

Den vanvittig høye graden av usannsynlighet for at liv skal ha oppstått spontant, tar ikke en gang høyde for hvor uendelig mange ekstra universer som kreves for å sannsynliggjøre at IRK-systemer senere i livets historie skal ha oppstått spontant.

Stuart Kauffman. Foto: Youtube/skjermdump

– Kauffmans selvorganiseringsteori (Wiki: Stuart Kauffman). Stuart Kauffman – amerikansk medisinsk lege, teoretisk biolog, og forfatter av seks bøker og over 350 artikler – er mest kjent for sin anvendelse av datamodeller der han bruker kompleksitetsteori og kaosteori til å simulere komplekse biologiske systemer. Denne hyperteoretiske tilnærming har ledet ham til å anta at selvorganisering (eller spontan orden) har spilt en like stor rolle i livets evolusjon som naturlig seleksjon. Kan det være slik at pga. visse iboende prinsipper i naturen har de genetiske nettverkene i levende celler ganske enkelt organisert seg selv? Behe har lite til overs for denne tilnærmingen, og skriver (s. 112):

«Selv om studier av selvorganisering kan kaste lys over hvordan livet oppfører seg, sier de lite eller ingenting om hvordan livet oppsto eller utviklet seg.»

 

De mer deskriptive teorier
Shapiros ‘naturlig genteknologi’ (Wiki: James A. Shapiro). Den amerikanske biolog James A. Shapiro, siden 1973 professor i mikrobiologi ved University of Chicago, fikk i 2011 utgitt boken Evolution: A View from the 21st Century. Alt det som dagens genteknologer kan gjøre, med sitt aller mest moderne utstyr, har naturen selv gjort døgnet rundt i hundreder av millioner av år. Ingen bestrider dette. Spørsmålet er hva eller hvem som er kilden eller kommandosenteret til naturens egne genteknologiske prestasjoner. Her kommer Shapiro inn med sin ‘naturlig genteknologi’-teori, og gir cellen æren. Mener Shapiro at cellen er et intelligent vesen som kan styre sin egen evolusjon? Følgende setning tyder på at svaret er ja (s. 143):

“Living cells and organisms are cognitive (sentient) entities that act and interact purpose­fully to ensure survival, growth, and proliferation. They possess corresponding sensory, communication, information-processing, and decision-making capabilities.”

Kroppsceller må i så fall agere ut fra en ekstrem grad av kollektiv bevissthet, noe på linje med maur, ellers ville vertsorganismen hurtig gå under pga. celle-anarki. Behe er ikke negativ til Shapiros filosofi, men mener at teorien tar for mye for gitt.

«For å kunne begynne å virke, kreves det at sofistikert celle-verktøy allerede er på plass. Hvor kom så disse originale, intrikate, komplekse systemene fra? Naturlig genteknologi synes å ha et stort høna-eller-egget-problem: Det trenger komplekse systemer for å lage komplekse systemer… Enda verre, som vi skal se i Del III, er at vi har lite bevis på at systemene Shapiro nevner, er kreative utover grensene for sin nåværende yteevne. Laboratorie- og feltstudier i evolusjon gir ingen hint om at naturlige genetiske systemer, stilt overfor selektivt press, konstruerer noe grunnleggende nytt».  [s. 130]

Her kommer Behes avsluttende oppsummering av hva alle de forskjellige teoriene har til felles:

«Ingen av dem prøver engang å forklare livets sofistikerte maskineri. Ingen prøver engang å redegjøre for den hensiktsmessige organiseringen av deler.»  [s. 135]

«Kan noen av disse [teoriene] ta over stafettpinnen fra Darwin? Svaret er ganske enkelt nei… Etter mitt syn vinner Darwins mekanisme overlegent i konkurransen om å være best av disse fullstendig utilstrekkelige mekanismene.»  [s. 237]

 

Nydarwinistenes uoverkommelige problem med to IRK-systemer
Darwin var tøff og vågal da han i Artenes opprinnelse spesifiserte hvordan hans kritikere kunne falsifisere hele hans teori:

«Dersom det lot seg bevise at det fantes et komplisert organ som overhodet ikke kunne ha vært dannet gjennom mange, suksessive og beskjedne modifika­sjoner, ville min teori bryte fullstendig sammen. Men jeg kan ikke finne noe slikt tilfelle.»

Behes svar på denne utfordringen er som kjent, siden hans første bok Darwin’s Black Box (1996), ikke å peke på et enkelt organ, men å peke på et hvert system i kroppen som oppfyller kriteriene for ikke-reduserbar kompleksitet (IRK):

«Med ikke-reduserbar kompleksitet mener jeg et enkeltstående system som består av flere godt tilpassede, samhandlende deler som bidrar til den grunn­leggende funksjonen, slik at systemet vil slutte å fungere hvis en av delene fjernes.»

Behe avslutter Darwin på retur (2019) med et tilbakeblikk der han tar for seg nydarwinistenes kritikk av Darwin’s Black Box, og deres forsøk på å avvise eksistensen av IRK-systemer. Behe tar først opp det som har blitt kroneksempelet på et IRK-system, nemlig bakterieflagellen. Flagellen fungerer bokstavlig talt som en påhengs­motor som bakterier bruker til å svømme med.

Flagellen er bakterienes «påhengsmotor».

Behe skriver:

«I 1996 viste jeg at på tross av tusenvis av artikler i tidsskrifter som undersøkte hvordan denne fascinerende og medisinsk viktige molekylære maskinen virket, var det ikke én eneste artikkel som testet hvordan bakterieflagellen kunne ha oppstått ved en darwinistisk prosess. Den vitenskapelige litteraturen manglet fullstendig på dette området… Men er situasjonen annerledes i dag, etter å ha blitt ansporet av boken min, etter å ha kunnet jobbe med problemet i flere tiår, etter vitenskapens fantastiske fremskritt de siste tjue årene? Svaret er et rungende nei, som vi skal se i de tre neste delene. Ingenting har endret seg i det hele tatt.»  [s. 270]

For en nærmere innføring i den fantastiske flagellen, anbefales YouTube-videoen Revolu­tionary: Michael Behe and the Mystery of Molecular Machines. Behe kommer til slutt inn på et av de andre IRK-systemene som han i Darwin’s Black Box gikk i dybden av, nemlig koagulasjons­systemet.

«Med tanke på forskningens halsbrekkende fart, har det vært noen fremgang siden den gang for å forstå hvordan Darwins mekanisme kan bygge et slikt system som blod­koagulasjon? Nei, absolutt ingenting. Litteraturen er like blottet for svar nå som da».

* * *

Som en introduksjon til Behes bok, anbefales et foredrag han holdt den 25. januar 2020, An Empirical Argument for Intelligent Design – Michael Behe Dallas Science Faith Conference 2020 (YouTube, 44 min.).

I desember 2019 sendte Behe en hilsen til sine norske venner og introduserte boken sin, Boklansering av Darwin på retur og innslag med prof. Michael Behe (YouTube, 12 min.).

Referanser:

Behe, Michael J.:

HomePage.   Behes blogg ved Discovery Institute.

(1996): Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution (2. utg. 2006). 352 sider.

(2007): The Edge of Evolution: The Search for the Limits of Darwinism. 336 sider.

(2019): Darwin på retur: Den nye DNA-forskningen som utfordrer evolusjonsteorien (Ventura Forlag).  Web-base for boken.   Bokanmeldelser.