Boksammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 11. oktober 2020.

Jonathan Wells (f. 1942) vokste opp i den nordøstlige delstaten New Jersey. Han studerte opprinnelig geologi ved Princeton University, men droppet tidlig ut. Han ble så innkalt til militærtjeneste, hvilket resulterte i et toårig opphold i Tyskland. Etter å ha blitt dimittert i 1966 begynte han å studere ved University of California, der han tok hovedfag i geologi og fysikk.

I 1974 ble Wells medlem av Unification Church of the United States, en religiøs bevegelse som ble grunnlagt på 1950-tallet av koreaneren Sun Myung Moon (1920-2012). Da Moon flyttet til USA i 1971, brakte han bevegelsen med seg. Wells har siden holdt seg til denne bevegelsen. Wells skriver at det var hans studier, bønner og samtaler med Moon som ledet til at han bestemte seg for å vie sitt liv til å bekjempe darwinismen.

Wells fortsatte sine akademiske studier ved Yale University, og tok PhD i religiøse studier i 1986. Hans doktorgradsavhandling hadde tittelen Charles Hodge’s Critique of Darwinism: The Argument to Design. Det var Wells’ misjon om å bekjempe darwinismen som gjorde at han i 1989 bestemte seg for å ta sin andre PhD. Ved University of California studerte han i de kommende årene evolusjonsbiologi og embryologi.

I 1991 ble Wells oppfordret av en venn til å lese Phillip E. Johnsons nyutkomne bok Darwin on Trial (1991). Wells ble så begeistret for boken at han telefonerte Johnson dagen etter, og da de bodde i samme strøk varte det ikke lenge før de møttes til lunch. Det som var nytt og overraskende for Wells, var Johnsons begrunnede skepsis til det darwinistiske dogmet om alle arters avstamning fra et felles opphav. Da Johnson i juni 1993 samlet sin krets av darwinisme-skeptikere til noen dagers diskusjon og rådslagning ved Pajaro Dunes i California, var Wells en av deltakerne. Denne sammenkomsten regnes som ID-bevegelsens fødsel.

I 1994 tok Wells PhD i molekylær- og cellebiologi, med embryologi som spesialitet. Temaet for hans doktorgradsavhandling var den tidlige embryo-fasen til sporefrosker. I 1996 ble han tilknyttet Intelligent Design(ID)-avdelingen Center for Science and Culture ved Discovery Institute.

I 2000 ga Wells ut sin første bok, Icons of Evolution: Science or Myth?. Han tar for seg ti av de mest kjente og kjære ikonene på darwinistisk evolusjon, som stolt presenteres i de aller fleste lærebøker i evolusjonsbiologi. Han forklarer hvorfor disse ikonene ikke er i overensstemmelse med dagens evidens. Det er darwinistiske biologer som selv har avslørt og vist at disse ikonene er basert på forfalskninger, forvrengninger og overdrivelser av evidensen. Noen av disse avsløringene går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Wells’ bidrag har vært å samle alle disse ikonene i én bok, i et forsøk på å punktere dem én gang for alltid. Boka er for øvrig gitt ut på dansk, på Forlaget Origo: Jonathan Wells: Evolutionens Ikoner. Videnskab eller myte?

I 2017 ga Wells ut oppfølgerboken Zombie Science: More Icons of Evolution. Han viser at de ti darwinistiske mytene som han tok for seg i sin første bok fortsatt fremmes i de fleste lærebøker i evolusjonsbiologi. I tillegg presenterer han seks nye darwinistiske ikoner.

Wells har fått publisert artikler i flere ledende fagtidsskrifter, inkludert Development, Proceedings of the National Academy of Sciences USA, BioSystems, The Scientist, The American Biology Teacher, og Natural History. Han er gift med Lucy Wells. HomePage.

«Icons of Evolution» (2000)
I dette sammendraget tar jeg for meg de åtte første av de ti ikonene som Wells diskuterer [bokens web-base]. Jeg inkluderer også enkelte hendelser og publikasjoner som har kommet til etter bokens utgivelse, samt bidrar med noen personlige kommentarer. De to ikonene som utelates her, er dem som omtales i kapitlene 10 (Fossil Horses and Directed Evolution) og 11 (From Ape to Human: The Ultimate Icon).

I et av bokens tillegg har Wells foreslått passende advarselsmeldinger, tilsvarende dem man finner på tobakksprodukter, én for hvert ikon. Idéen er at disse burde ha blitt satt inn, og bør settes inn, i alle lærebøker i evolusjonsbiologi som fremdeles fremmer noen av de omtalte myter.

De åtte ikonene som her omtales:
1) Miller-Urey-eksperimentet i 1952; som angivelig demonstrerte hvordan aminosyrer spontant kan ha blitt dannet tidlig i Jordens historie, og slik kan ha vært ‘et første skritt’ til spontan dannelse av urcellen.

2) Darwins Livets tre-diagram; som brukes til å illustrere darwinismens sentrale dogme at alle arter på Jorden er avstamninger med modifikasjoner fra et felles opphav.

3) Homologi i virveldyrenes lemmer. Nydarwinistene, gjennom sirkelslutning, bruker sin egen definisjon av homologi-begrepet som bevis på at like strukturer hos ulike dyregrupper skyldes et felles opphav.

4) Haeckels embryo-illustrasjoner. Om vedvarende misbruk av Haeckels villedende illustrasjoner, og om den vedvarende forvirringen rundt den ‘fylotypiske’ embryofasen.

5) Archaeopteryx. Om hvordan oppfatningen av denne urfuglen har endret seg, og om den pågående kontroversen om urfuglenes opphav. En harselas med kladistikk.

6) Bjørkelurvemåleren. Eksperimentelle studier i 30 år på feile premisser, og som uansett ikke ville ha demonstrert noe annet enn ubetydelig mikroevolusjon.

7) Darwinfinkene. Den varierende nedbørsmengden over Galápagosøyene gir svingninger i antallsforholdet mellom artene av darwinfinker, samt i formen og størrelsen på deres nebb. I den grad det er indikasjon på en makrotrend, er det i form av hybridisering av artene, ikke en differensiering mot nye arter.

8) Lab-skapte firevingede bananfluer. De er ikke levedyktige i naturen, og de demonstrerer heller ikke at mutasjoner kan skape noe komplekst nytt og positivt.

* * *

1) Miller-Urey-eksperimentet i 1952; som angivelig demonstrerte hvordan aminosyrer spontant kan ha blitt dannet tidlig i Jordens historie, og slik kan ha vært ‘et første skritt’ til spontan dannelse av urcellen.

Miller-Urey-eksperimentet gikk ut på å simulere jordens prebiotiske atmosfære i en glasskolbe, tilsette en elektrisk gnist, og se om aminosyrer spontant ville dannes. Et protein består av én eller flere kjeder av aminosyrer. For at et funksjonelt protein skal dannes, må bestemte aminosyrer først settes sammen i en helt spesifikk rekkefølge, og så må proteinet foldes riktig i en helt spesifikk 3D-konfigurasjon. Resultatet av eksperimentet ble publisert i 1953. Små mengder av fem av de tyve standard aminosyre-typene ble funnet. En ny gjennomgang av resultatene i 2008 viste at over tyve forskjellige aminosyrer muligens hadde blitt dannet.

Den akademiske diskusjonen som siden har pågått rundt gjennomføringen av eksperimentet, er hvorvidt jordens prebiotiske atmosfære ble simulert godt nok, og da særlig med tanke på hvorvidt atmosfæren inneholdt oksygen. Dette er også hovedtyngden i Wells’ kritikk av eksperimentet. Wells foreslår følgende som en passende advarselsmelding som kan settes inn i lærebøker: «Miller-Urey-eksperimentet simulerte trolig ikke jordens tidlige atmosfære; eksperimentet demonstrerer ikke hvordan livets byggesteiner oppsto.»

Det overordnede formålet med eksperimentet hadde som premiss at dersom den opprinnelige prebiotiske atmosfæren tillot spontan dannelse av aminosyrer, kan dette ha vært ‘det første steget’ til spontan dannelse av urcellen. Jeg synes Wells heller burde ha rettet hovedtyngden av sin kritikk mot nettopp dette premisset. Man kan forenklet si at proteiner, DNA-molekyler og RNA-molekyler består av ‘byggesteiner’, men det er direkte misvisende å si at selv den aller enkleste og mest primitive celle består av ‘byggesteiner’. Cellen kan best beskrives, for å bruke Michael J. Behes begrep, som et ikke-reduserbart komplekst system (IRK), som igjen består av mange mindre IRK-systemer. En celle kan ikke bygges gradvis opp; det finnes ikke noe ‘første steg’. Miller-Urey-eksperimentet hadde derfor liten relevans til spørsmålet om livets opprinnelse, uansett om 5, 20 eller 30 forskjellige aminosyrer hadde blitt dannet.

Spørsmålet om livets oppprinnelse, hvorvidt en urcelle kan ha oppstått spontant, ble grundig og glimrende behandlet av Stephen C. Meyer i hans bok fra 2009, Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. Som en introduksjon til Meyers bok kan to foredrag anbefales:

Meyer holdt i 2010 et 80-minutters foredrag, Signature in the Cell: Stephen Meyer Faces his Critics.
James Tour – amerikansk nanoteknolog og professor i materialvitenskap og informatikk – holdt et energisk 60-minutters foredrag i januar 2019 om hvor ytterst mislykket forsøkene på å skape organisk liv i lab’en fremdeles er, James Tour: The Mystery of the Origin of Life.

2) Darwins Livets tre-diagram; som brukes til å illustrere darwinismens sentrale dogme at alle arter på Jorden er avstamninger med modifikasjoner fra et felles opphav.

Den eneste illustrasjon Darwin brukte i Artenes opprinnelse (1859) var Livets tre-diagrammet. Dette diagrammet, og alle dens senere moderne versjoner helt frem til i dag, har to betydningsfulle implikasjoner:

at alle arter på Jorden er avstamninger med modifikasjoner fra et felles opphav.
at i livets progresjon på jorden kom artsnivået først, deretter slektsnivået, og til slutt rekkenivået. Denne antagelsen kan kalles ‘bottom up’-utvikling.

Darwins Livets tre-diagram (1859)

Disse implikasjoner er ikke i overensstemmelse med dagens vitenskapelige evidens. Det beste eksempelet på dette er den kambriske eksplosjon. Ifølge de ledende paleontologer begynte den kambriske eksplosjon for 530 millioner år siden, og dens hovedpuls varte i 5-6 millioner år. Under denne hovedpulsen oppsto 16 nye dyrerekker og ca. 30 nye dyreklasser. Fra et geologisk og darwinistisk-evolusjonært perspektiv er 5-6 millioner år bare et øyeblikk.

Paleontologene har for lenge siden gitt opp troen på å finne evolusjonære mellomformer til dyrerekkene som oppsto under den kambriske evolusjon. Så mens nydarwinistene fortsatt fremmer sin tro på en ’bottom up’-utvikling, viser evidensen det stikk motsatte hva dyreriket angår, en ‘top down’-progresjon. Det finnes overhode ingen evidens for at det en gang har vært et ur-dyr som har vært opphavet til dyreriket.

De nydarwinister som har gitt opp håpet om å finne prekambriske dyrefossiler, har siden 1990-tallet kastet seg på molekylær klokke-studier. Denne metoden, som ble utviklet på 1960-tallet, bruker den genetiske avstanden mellom to arter som en molekylær klokke for å finne ut når de skilte lag i deres angivelige utviklingshistorie. Man kan også måle genetisk avstand ved å se på antall mutasjoner innen et enkelt arveanlegg, f.eks. antall endringer fra én type nukleotid til et annen i DNA’et, eller forskjeller i rekkefølgen av aminosyrer i et enkelt protein.

Når man sammenligner resultatene fra slike molekylære klokke-studier, spriker de så forferdelig at denne tilnærmingsmetoden virker tullete. Resultatene varierer med flere hundre millioner år, alt etter hvilke gener eller proteiner man velger å studere. Én studie konkluderte at det prekambriske urdyret, som skal ha vært opphavet til samtlige eksisterende dyrerekker, må ha levd 1,5 milliarder år før kambrium. En annen studie kunne med 95 % sikkerhet fastslå at splittelsen fra urdyret skjedde innenfor et tidsvindu på 14,2 milliarder år, hvilket jo er et latterlig utsagn gitt jordens alder. En tredje studie kom til at urdyret må ha levd etter kambrium, hvilket er enda mer latterlig. En annen svakhet ved slike studier er at de tar for gitt det som skal bevises, at det virkelig har vært et urdyr. Paleontologene protesterer høylydt på darwinistenes dogmatiske tro på et urdyr, at man ikke bare kan ignorere over 150 år med intens og fullstendig mislykket jakt på prekambriske dyrefossiler.

Den kambriske eksplosjon har blitt særdeles grundig behandlet av Stephen C. Meyer i hans bok fra 2013, Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life. Som en introduksjon til denne boken anbefales én dokumentarfilm og ett foredrag:

Darwin’s Dilemma (2009). Denne dokumentaren er av ypperste kvalitet. Den ligger på YouTube, men (per oktober 2020) med tysk eller russisk teksting lagt oppå. Hvis man ønsker å se dokumentaren enten uten teksting eller med engelsk teksting, anbefales å kjøpe The Intelligent Design Collection (Illustra Media, 2011).
Foredrag av Meyer holdt i januar 2019: Stephen Meyer: Darwin’s Doubt (YouTube, 65 min.).

Har vi andre eksempler fra livets progresjon som er i konflikt med det darwinistiske dogmet om en ’bottom up’-utvikling fra angivelige urformer til dagens mangfold?

– Den merkelige Ediacara-biotaen, som plutselig dukket opp i det som nå kalles Ediacara-perioden, for 635–543 millioner år siden. Mysteriet med Ediacara-biotaen er at: 1) Ingen evolusjonære mellomformer til disse biologisk medium-komplekse organismene har blitt funnet. 2) Ediacara-biotaen utgjør ikke selv et evolusjonært mellomledd til de biologisk høy-komplekse dyrerekkene som plutselig oppsto i kambrium. Dette mysteriet er også utdypende behandlet i Darwin’s Doubt (2009).

– Stephen C. Meyer og Günter Bechly (tysk insektpaleontolog som nå er tilknyttet Discovery Institute) har skrevet en spennende artikkel – The Fossil Record and Universal Common Ancestry, utgitt som kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017) – der de gir mange flere eksempler på at livets progresjon har foregått i form av kvantesprang som er uforklarlige fra et darwinistisk-gradualistisk perspektiv.

– I Michael Dentons bok Evolution: Still a Theory in Crisis (2016) gis flere eksempler som antyder en ‘top down’-progresjon. Blomsterplantene dukket plutselig og mystisk opp for 140 millioner år siden, uten spor av evolusjonære mellomformer. De eldste fossiler av flaggermus indikerer at de oppsto for ca. 50 millioner år siden, og anatomisk da var temmelig lik moderne flaggermus. I dag er det over 1.200 arter av dem.

3) Homologi i virveldyrenes lemmer. Nydarwinistene, gjennom sirkelslutning, bruker sin egen definisjon av homologi-begrepet som bevis på at like strukturer hos ulike dyregrupper skyldes et felles opphav.

Paleontologen Richard Owen (1804-1892) lanserte i 1842 ordet Dinosauria, og i 1843 termen homologi. I 1849 publiserte han essayet On the Nature of Limbs, der han fremmet et strukturalistisk syn på livets progresjon. Han hevdet at adapsjon til miljøet (som vi nå vil kalle darwinistisk mikroevolusjon) bare er et sekundærfenomen ved naturens orden. Den betydning Owen la i termen homologi, var at ulike dyregrupper hadde anatomiske og/eller fysiologiske strukturelle likheter. Det klassiske eksempelet er den felles strukturen i lemmene til virveldyrene, med det karakteristiske ‘1-2-5’-mønsteret.

‘1-2-5’-mønsteret er bevart i de forskjellige klassene av virveldyr.

De pre-darwinistiske biologer betraktet de homologe strukturer fra et arketypisk perspektiv. Darwin mente i stedet at de homologe strukturer er et sterkt argument for et felles opphav her på Jorden; implisitt at alle tidligere og nåværende arter har utviklet seg gradvis gjennom et funksjonelt kontinuum fra deres opphav. Dette var en rasjonell hypotese på Darwins tid.

Darwins etterfølgere nøyde seg imidlertid ikke med Owens definisjon av homologi. De omdefinerte begrepet slik at homologi kom til å bety likhet i strukturer eller gener hos ulike dyregrupper på grunn av et felles opphav. En slik omdefinering er i utgangspunktet grei nok, men det følger en forpliktelse med. For at en darwinist skal kunne erklære at et par strukturer eller gener virkelig er homologer, må han først gi adekvate bevis på at paret har et felles opphav. Darwinistene kan ikke både definere homologi som et resultat av felles opphav, og samtidig kalle alle strukturelle likheter som de finner slående for homologer. Denne type sirkelslutning har blitt påpekt for nydarwinistene gjentatte ganger siden 1940-tallet. Men hjelper det? Nei, de har tungt for det, og sliter fælt med å forstå dette. Denne sirkelslutningen går fortsatt igjen i de fleste lærebøker i evolusjonsbiologi.

Diagram fra Wells (2000).

Nydarwinistene har hatt fire muligheter til å sannsynliggjøre at det de definerer som homologer skyldes et felles opphav:

– DNA-sekvens sammenligninger. De ekstremt varierende resultater som molekylær klokke-studier gir, har allerede blitt påpekt. Homologi er ikke mindre problematisk innen molekylær fylogenetikk enn innen anatomi.

– Fossilarkivet. Å sammenligne fossiler med hverandre er enda mindre givende enn å sammenligne levende arter, pga. færre karaktertrekk. Resultatet av slike sammenligninger er i særdeles grad tolkningsbasert.

– Evidens fra utviklingsgenetikk og embryonale utviklingsveier. Innen dette forskningsfeltet brast darwinistenes håp så tidlig som i 1971, da Sir Gavin de Beer – evolusjonær embryolog, erke-darwinist og tidligere direktør for British Natural History Museum – utga en 16-siders artikkel med tittelen Homology: an unsolved problem. Det er faktisk regelen at ’homologe’ strukturer blant ulike dyregrupper verken har felles gener eller felles embryonale utviklingsveier. Dette gjelder også for virveldyrenes forlemmer. Vurderingen til Beer er fortsatt gyldig og presis.

Ingen av tilnærmingsmetodene ovenfor har gitt støtte til darwinistenes drøm om at darwinist-definerte homologer har et felles opphav.

4) Haeckels embryo-illustrasjoner. Om vedvarende misbruk av Haeckels villedende illustrasjoner, og om den vedvarende forvirringen rundt den ‘fylotypiske’ embryofasen.

a) Darwin (1859) mente at den angivelig slående likheten mellom embryoer fra forskjellige klasser av virveldyr i den tidligste fase var et sterkt argument for hans teori om avstamning fra et felles opphav. Til støtte for sitt syn viste han til Europas største autoritet på området, den baltisk-tyske naturforsker og utforsker Karl Ernst von Baer (1792-1876). Von Baer la i 1828 grunnlaget for komparativ embryologi, og regnes som embryologiens far. Han tilhørte 1800-tallets ypperste naturforskere, både i bredden og i dybden, og kan slik sidestilles med Richard Owen (1804-1892), Louis Agassiz (1807-1873) og Alfred Russel Wallace (1823-1913). Alle disse fire tok, på basis av deres egen spesialkompetanse, sterk avstand fra Darwins teori om alle arters avstamning fra et felles opphav. Von Baer levde lenge nok til å klage over hvordan Darwin misbrukte hans egne observasjoner og tolkninger.

b) Ernst Haeckel (1834-1919) var en tysk naturforsker; professor i zoologi fra 1862 til 1909 ved det berømte universitetet i Jena (Tyskland); forfatter av mange bøker; samt en særdeles talentfull illustratør. Hans bok Kunstformen der Natur (1904), som inneholder ett hundre av hans illustrasjoner, er i seg selv et imponerende kunstverk som inspirerte mange senere kunstnere. Haeckel hadde i 1864 lest Darwins Artenes opprinnelse, og han hadde besøkt Darwin i Down House i 1866. I 1868 utga Haeckel en populærvitenskapelig fremstilling av darwinismen, Natürliche Schöpfungsgeschichte, som i 1876 ble oversatt til engelsk, The History of Creation. Haeckel lanserte en rekke betydningsfulle termer innen biologi, som økologi, phylum (norsk: dyrerekke), protista (éncellede organismer med dyrelignende atferd), ontogenese (individets utvikling fra eggstadium til død) og fylogenese (artens evolusjonshistorie).

I sin bok fra 1866, Generelle Morphologie der Organismen, formulerte Haeckel sin Biogenetiske lov, som han sammenfattet i setningen «Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen». Haeckel mente at menneskets evolusjonære forhistorie kan spores i embryo-utviklingen. Hans biogenetiske lov var ifølge ham selv en syntese av evolusjonære idéer og teorier fra Johann Wolfgang von Goethe, Jean Baptiste Lamarck og Darwin, samt embryologiske teorier fra 1820-tallet fra den franske embryolog Étienne Serres og den tyske anatom Johann Friedrich Meckel.

c) Fra midten av 1860-tallet og frem til Darwins død i 1882 brukte Darwin og Haeckel hverandres idéer og teorier, i deres mange utgaver av deres egne verk, til støtte for deres egne idéer og teorier. For en vitenskapshistoriker er dette en komplisert floke å nøste opp i. Både Darwin og Haeckel kom til å hevde at virveldyr-artene, inkludert mennesket, i deres embryo-utvikling går gjennom en repetisjon av voksenstadiene i deres forgangne evolusjonshistorie.

d) For å overbevise leserne om sin biogenetiske lov, laget Haeckel fra 1870-tallet og utover mange illustrasjoner som viser hvordan embryoer fra fem av de syv klassene av virveldyr angivelig er svært lik hverandre. I hans mest kjente illustrasjon fra 1877 vises embryoene til beinfisk, salamander, skilpadde, kylling, svin, hare og menneske oppstilt ved siden av hverandre gjennom tre utviklingsstadier. I det første stadiet er det knapt mulig å skille mellom de syv embryoene; i det andre stadiet er likheten mellom dem mer slående enn forskjellene; og først i det tredje stadiet er forskjellene tydelige.

Haeckels illustrasjon fra 1877.

e) Haeckel fikk mye hard kritikk for disse tegningene. Noen embryologer mente at han forfalsket evidensen. Anklagene gikk ut på at likheten mellom embryoene hadde blitt sterkt overdrevet, og at de reelle forskjellene hadde blitt ignorert. Kritikken gikk også på at valget av arter ikke var representative for hele spekteret av virveldyr. To av klassene av virveldyr hadde blitt utelatt: kjeveløse fisk og bruskfisker. Og endelig: Hvilket stadium i embryo-utviklingen representerte egentlig embryoene i øverste rad? Det var verken cellekløyvingen, morula-, blastula-, eller gastrula-stadiet.

f) At virveldyr-embryoene går igjennom en repetisjon av voksenstadiene i deres evolusjonshistorie, ble tidlig avvist som tull av flere embryologer. Haeckels biogenetiske lov gikk av moten på 1920-tallet. Men darwinistene ønsket ikke å gi slipp på den mildeste versjonen av Darwins og Haeckels teori om at virveldyrenes embryoutvikling reflekterer avstamning fra et felles opphav. Så Haeckels illustrasjoner har blitt stående i mange lærebøker, faktisk helt frem til våre dager, mens forklaringene og formuleringene har blitt noe modifisert og utvannet.

Den britiske embryolog William W. Ballard lanserte i 1976 termen det faryngale stadium for den embryofasen som for virveldyr etterfølger gastrula-stadiet, og i 1983 lanserte den tyske biolog Klaus Sander termen det fylotypiske stadium for samme fase. Det er dette stadiet som embryoene i øverste rad i Haeckels illustrasjoner minner mest om. I dag råder fremdeles den teori at i dette stadiet er embryoene fra de ulike klassene av virveldyr mest lik hverandre, altså mer lik hverandre enn i de forutgående og de etterfølgende faser. Embryologene omtaler dette som fosterutviklingens timeglass.

Fosterutviklingens timeglass.

g) Til tross for den rolle som det fylotypiske stadium ofte spiller i moderne utviklingsteori, hadde stadiets eksistens helt frem til 1990-tallet aldri blitt støttet eller motbevist ved å bruke komparative kvantitative data. Den britiske utviklingsbiolog Michael K. Richardson og kollegaer gjennomførte de første kvantitative undersøkelser noensinne om hvorvidt det er en egen embryofase som fortjener termen det fylotypiske stadium, som angivelig skal gjelde for insekter, leddyr, og i særdeleshet de syv klassene av virveldyr. Richardson-teamet har publisert deres resultater i flere artikler, bl.a. disse tre:

(1997): There is no highly conserved embryonic stage in the vertebrates: implications for current theories of evolution and development.

(2002): Haeckel’s ABC of evolution and development.

(2003): Inverting the hourglass: quantitative evidence against the phylotypic stage in vertebrate development.

I artikkelen fra 1997 innleder Richardson-teamet med at fagtermene det fylotypiske stadium og det faryngale stadium er for vage og diffuse til å kunne brukes som et felles referansepunkt for en kvantitativ undersøkelse. Det er derfor mer praktisk å ha det såkalte haleknopp-stadiet (budtail stage) som felles referansepunkt. Richardson-teamet undersøkte den eksterne morfologi til haleknopp-embryoer for hver av de syv klassene av virveldyr. De konkluderte at det ikke finnes en embryonal ‘timeglass-utvikling’ med en egen midtfase der embryoene fra de forskjellige klassene er mest lik hverandre. Deres kritikk av Haeckels embryo-illustrasjoner er hard.

I artikkelen fra 2002, som er på 34 sider, blir tekstene og illustrasjonene til Haeckel meget grundig analysert.

I artikkelen fra 2003 konkluderer Richardson-teamet at den fenotypiske variasjonen faktisk er størst i det som har blitt kalt det fylotypiske stadium, og at det symbolske timeglasset derfor bør byttes ut med en spinnetopp! Dermed er forvirringen total, og kontroversen fortsetter…

5) Archaeopteryx. Om hvordan oppfatningen av denne urfuglen har endret seg, og den pågående kontroversen om urfuglenes opphav. En harselas med kladistikk.

Det er gjort mange rekonstruksjoner av Archaeopteryx, både kunstnerisk og mer «klipp og lim» av eksisterende fuglearter. Foto: Wikimedia Commons

Det er gjort mange forsøk på å rekonstruere Archaeopteryx, både kunstnerisk og «klipp og lim» av eksisterende fuglearter. Foto: Wikimedia CommonsBare to år etter utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse (1859) ble det første fossilet av en urfugl med reptiltrekk oppdaget. Urfuglen fikk navnet Archaeopteryx, og eksemplaret fikk navnet ‘London-eksemplaret’ da det havnet i Natural History Museum i London. Archaeopteryx ble hyllet som det evolusjonære leddet mellom reptiler og fugler, og med god grunn. Fossilet avslørte at denne urfuglen hadde en reptillignende kjeve med tenner (fremfor nebbet til moderne fugler), en reptillignende hale, klør på vingene, samt fjærene til moderne fugler. Fossilet ble funnet i et kalkskifer-steinbrudd i Solnhofen i det sørøstlige Tyskland. Siden dette funnet i 1861 har totalt 12 fossiler av Archaeopteryx blitt funnet, alle i Solnhofen, i noe forskjellige varianter og i varierende grad av kompletthet.

Per 2020 er det konsensus om dateringene i tabellen nedenfor. Tabellen sier ikke noe om årsakssammenhenger.

Millioner år siden	Begivenheter
250	Arkosaurer – et teoretisk-kladistisk felles opphav for dinosaurer, flygeøgler, krokodiller og fugler – oppstår.
160-150	Coelurosauria – en stor gruppe av fjærkledde, tobente, kjøttetende dinosaurer – oppstår. Dette er en undergruppe av theropoder. De hittil eldste urfugler – som f.eks. Anchiornis huxleyi og Archaeopteryx – oppstår.
90	Moderne fugler oppstår.
77	Andefugler og hønsefugler oppstår.
75	Strutsefugler oppstår.
66	Kritt-paleogen-utryddelsen: Alle dinosaurer, flygeøgler og urfugler utryddes. Dette utløser en ‘eksplosjon’ av nye fuglearter blant moderne fugler, andefugler og hønsefugler.

I dag er konsensus-synet at urfuglene utviklet seg fra den fjærkledde, tobente, kjøttetende Coelurosauria-linjen av theropoder. Problemet med denne teorien er at denne dino-linjen og urfuglene synes å ha oppstått samtidig, i den øvre/sene jura-tiden for 163-145 millioner år siden. Da kan ikke urfuglene være avkommere fra Coelurosauria-linjen.

Ikke alle deler konsensus-synet. Den amerikanske paleornitolog Alan Feduccia fremmer i stedet en teori om at det tidligste opphavet til urfuglene går lengre tilbake i tid, til en teoretisk-kladistisk stamfar for dinosaurer, flygeøgler, krokodiller og fugler, som har fått navnet arkosaur. Feduccias to siste bøker er The Origin and Evolution of Birds (2. utg. 1999) og Riddle of the Feathered Dragons (2012).

I de siste tyve årene har nye fossilfunn resultert i at Archaeopteryx har fått selskap av flere andre typer urfugler. Flere av disse har blitt funnet i Liaoning, en kystprovins i det nordøstlige Kina, tidligere kjent som Manchuria.

– Hva er status til Archaeopteryx i dag? I dag regnes ikke Archaeopteryx lenger som en evolusjonær mellomform til moderne fugler, men som tilhørende en utdødd gren. Men dens status som en representant for urfugler generelt, et evolusjonært ledd mellom fjærkledde, tobente reptiler og nålevende fugler, er uforandret.

I 2018 ble en ny analyse av det åttende eksemplaret av Archaeopteryx publisert, The first specimen of Archaeopteryx from the Upper Jurassic Mörnsheim Formation of Germany. På basis av denne analysen foreslår forfatterne at Archaeopteryx nå bør betraktes som en slekt der hver ny art i evolusjonssekvensen nærmet seg de moderne flygefuglenes karaktertrekk på bekostning av dino-opphavet. En slik makrotrend over millioner av år gir jo rom for spekulasjoner om en ortogenetisk, progressiv evolusjon, styrt av indre årsakskrefter fremfor av adaptive tilpasninger. Oppsto fjærdrakten først, så fuglevingen, og til slutt flygeevnen?

– Kritt-paleogen-utryddelsen. I fuglenes evolusjonshistorie var Kritt-paleogen-utryddelsen for 66 millioner år siden av meget stor betydning. Denne utryddelsen ble forårsaket av Chicxulub-asteroiden, som styrtet noen få mil fra den nåværende byen Chicxulub i Mexico, og dannet et krater på over 150 kilometer i diameter. Denne hendelsen avsluttet brått dinosaurenes 167 millioner lange æra og dominans på jorden. Flygeøgler og de store havreptilene ble også utryddet pga. denne hendelsen. Etter denne hendelsen oppsto hurtig et mangfold av nye arter innen de fire fugleordenene som overlevde. Dette mangfoldet eksisterer fortsatt i dag.

– Har kladistikk pervertert fylogenetikken siden 1990-tallet? Wells harselerer med kladistikk (https://snl.no/kladistikk), og legger ikke skjul på at han har lite til overs for den. For en grundigere kritikk av kladistikk, anbefales epilogen i paperback-versjonen (2014) av Stephen C. Meyers bok Darwin’s Doubt, der Meyer svarer på kritikk av boken fra Nick Matzke.

Kladistikk er et fylogenetisk klassifikasjonssystem som forutsetter gyldigheten av det darwinistiske dogmet om alle arters avstamning fra et felles opphav. Kladistikk ble opprinnelig lansert av den tyske biolog Willi Hennig (1913-1976) i en bok fra 1950, men metoden slo ikke an før boken kom ut i engelsk oversettelse i 1966, Phylogenetic Systematics. I dag er kladistikk den mest populære metoden for å konstruere evolusjonære (fylogenetiske) stamtrær basert på morfologiske data.

Kladistikk er kun basert på subjektive tolkninger av arters karaktertrekk. Tolkningene av disse karaktertrekkene mates inn i et kladistisk dataprogram, og ut kommer såkalte kladogrammer, grafiske fremstillinger som angivelig viser de evolusjonære slektskapsforholdene mellom artene. Kladogrammer er et resultat av:

subjektive valg av hvilke karaktertrekk som har hatt evolusjonær betydning,
subjektive valg av hvordan de utvalgte karaktertrekkene skal ‘vektes’ i forhold til hverandre,
subjektiv bestemmelse av den evolusjonære sekvensen av de utvalgte karaktertrekkene.

Kladistikk ignorerer fullstendig kronologiske data fra fossilbaserte studier. Dette gir ofte absurde resultater, som at art A som ifølge kronologiske studier er eldst og stamfar til senere arter (B, C, D…) i kladogrammer kan bli presentert som en etterkommer av D. Kladistikk har resultert i en tsunami av teoretiske konstruksjoner av angivelige stamfedre og ‘mellomformer’ som det ikke finnes noe evidens for i fossilarkivet. Kladistikk byr heller ikke på årsaksforklaringer av de evolusjonære slektskapsforholdene som kladogrammene angir, og sier heller intet om det evolusjonære utviklingstempoet.

Konklusjonen blir at kladistikk som metode ikke er egnet til å dokumentere, bekrefte eller avkrefte noe som helst objektivt hva livets progresjon på jorden angår. Kladogrammer er helt og holdent basert på hva de biologiske systematikerne på forhånd, implisitt og eksplisitt, tar for gitt, tror og antar.

– Fuglenes innebygde GPS-system. Hvis noen synes at vi her har beveget oss langt bort fra intelligent design-perspektivet, kan fuglenes innebygde GPS-system nevnes. Dette GPS-systemet, som ingen reptiler hadde bruk for, inkluderer kvantemekanisk sammenfiltring (quantum entanglement). Hvordan en kvantemekanisk komponent i et GPS-system kan ha utviklet seg gradvis gjennom tilfeldige mutasjoner, blir en like hard eller umulig nøtt for nydarwinistene å knekke som når det gjelder opphavet til bakterieflagellen. For mer om dette, kan den interesserte lese den populærvitenskapelige artikkelen A bird’s eye view of quantum entanglement (NOVA, 2019) eller kap. 6 i Marcos Eberlins ID-bok Foresight: How the Chemistry of Life Reveals Planning and Purpose (2019).

6) Bjørkelurvemåleren. Eksperimentelle studier i 30 år på feile premisser, og som uansett ikke ville ha demonstrert noe annet enn ubetydelig mikroevolusjon.

Målere er en stor familie innen sommerfuglordenen. Bjørkelurvemåler (Biston betularia; eng.: The peppered moth) er en art målere som er mest aktive om natten. I naturlig tilstand forekommer den i to fargevarianter: spraglet hvitgrå og ensfarget mørkebrun. På begynnelsen av 1800-tallet var det langt flere av den spraglete, hvitgrå varianten enn av den mørkebrune. På slutten av 1800-tallet var imidlertid ca. 90 % av målerne mørkebrune. Den britiske biolog J. W. Tutt påpekte i 1894 at den forurensning som industrialiseringen hadde resultert i, hadde gjort trestammene, som tidligere hadde vært dekket av lys lav, mye mørkere. Mørkere trestammer gjorde at de lyse målerne ble lettere å oppdage for rovfugler, mens de mørke målerne ble bedre kamuflert. Dette kunne være forklaringen på at antallsforholdet mellom lyse og mørke målere hadde endret seg så drastisk. Dersom denne hypotesen stemte, syntes dette tilfellet å kunne bli et skoleeksempel på hvor hurtig og effektivt naturlig seleksjon virker.

Den lyse og den mørke varianten av bjørkelurvemåleren.

Den britiske genetiker Bernard Kettlewell (1907-1979) fikk i 1952 i oppdrag å undersøke denne hypotesen, og fra sommeren 1953 og tre år fremover gjennomførte han en rekke eksperimenter. Hans resultater bekreftet hypotesen til Tutt. I sine publiserte artikler la ikke Kettlewell skjul på hvor betydningsfulle disse studiene var for darwinismen. Målerne representerte «den mest slående evolusjonære endring som man noen gang har vært vitne til i noen organisme». Han betraktet sine resultater som «Darwins manglende evidens». Evolusjonsbiologene var like panegyriske i deres lovprising.

På midten av 1950-tallet ble statlige antiforurensningstiltak innført, hvilket resulterte i vitenskapelige forutsigelser om at den lyse varianten av målerne igjen ville komme til å dominere. Nye studier av målerne, som ble foretatt både på nye steder i Storbritannia samt i USA, gjennom hele 1960- og 70-tallet, ga imidlertid så blandete resultater at det ble opplagt for forskerne at også andre faktorer spiller en rolle. I 1984 kom det første sjokket, oppdagelsen av at bjørkelurvemålerne normalt ikke hviler på trestammer, men på undersiden av små grener høyt oppunder løvtaket. Dette betydde at 30 år med studier av disse målerne hadde vært utført på gale premisser, og at studiene derfor nærmest var verdiløse.

Troen på at målerne hviler på trestammer, kom fra den nevnte biolog J. W. Tutt som hevdet dette på 1890-tallet. Siden hadde alle bare tatt denne antagelsen for gitt. Men hvor kom så alle de fantastiske fotografiene fra, som prydet vitenskapelige tidsskrifter og lærebøker i evolusjonsbiologi, av lyse og mørke målere som hviler på trestammer? Det viste seg at døde bjørkemålere hadde blitt limt eller festet med nåler til trestammen, hvilket bildetekstene ikke informerte om.

Fra da av begynte kritikken å komme, selv fra en erke-darwinist som Jerry Coyne. Bokkapittelet til Wells (2000) bidro til å gjøre dette opprinnelige ‘darwinistiske parade-eksempelet på evolusjon’ godt kjent. Den negative vinklingen ble ytterligere aksentuert med boken til den amerikanske vitenskapsjournalisten Judith Hooper, Of Moths and Men (2002). To spørsmål gjenstår:

Dersom bjørkemålerne hadde hvilt på trestammer, og Kettlewells eksperimenter hadde vært eksemplariske, hva hadde da blitt demonstrert fra et evolusjonært perspektiv? Intet annet enn at naturlig seleksjon i løpet av et århundre kan resultere i en endring av antallsforholdet mellom to allerede eksisterende fargevarianter av en etablert art. Intet nytt hadde blitt skapt, ikke en gang en ny variant innen arten. Hvor imponert bør vi bli?
Når skal dagens lærebøker i evolusjonsbiologi enten fjerne suksessfortellingen om bjørkemålerne samt de manipulerte bildene av målere som hviler på trestammer, eller i det minste gi en korrekt fremstilling av denne flaue historien?

7) Darwinfinkene. Den varierende nedbørsmengden over Galápagosøyene gir svingninger i antallsforholdet mellom artene av darwinfinker, samt i formen og størrelsen på deres nebb. I den grad det er indikasjon på en makrotrend, er det i form av hybridisering av artene, ikke en differensiering mot nye arter.

Galápagosøyene ligger langs ekvator utenfor vestkysten av Sør-Amerika, og består av 18 øyer med et areal større enn én kvadratkilometer. Da Charles Darwin med ekspedisjonsskipet HMS Beagle besøkte Galápagosøyene i 1835 og oppholdt seg der i fem uker, samlet han inn eksemplarer av ni av de 13 artene som nå bærer hans navn (14 arter hvis vi regner med den arten som befinner seg på Isla del Coco). Men ingenting tyder på at denne fuglegruppen hadde noen som helst betydning for Darwins utvikling av sin evolusjonsteori. Han nevner disse finkene i et kort avsnitt i sine dagboksnotater (utgitt som bok i 1839, The Voyage of H. M. S. Beagle), men i Artenes opprinnelse (1859) blir ikke disse finkene nevnt med et ord.

Navnet på denne fuglegruppen, darwinfinker, ble først gitt dem i 1936 i en artikkel av den engelske ornitolog Percy Lowe. Det var først i 1947 at en annen engelsk ornitolog, David Lack, eleverte darwinfinkene til et ikon på darwinistisk evolusjon, i boken Darwin’s Finches. I denne boken skapte han myten om hvilken betydning denne fuglegruppen hadde for Darwin. Lack hadde vært på Galápagos i tre måneder i 1938, og hadde utviklet den teori at de nåværende 13 artene var avstamninger fra noen eksemplarer av en ur-fink som hadde forvillet seg ut på øygruppen for noen millioner år siden. Ifølge denne hypotesen skulle eksemplarene av ur-finken ha spredt seg til de forskjellige øyene, og etter tusener av år skulle de forskjellige øy-populasjonene gjennom tilpasning og spesialisering først ha resultert i underarter, og så til slutt skal underartene ha differensiert seg til nye arter. Dette var altså Lacks personlige teori, som ikke kan relateres tilbake til Darwin.

Darwinfinkene med sine ulike nebb.

Alle darwinfinker er omtrent like store, 10-20 cm. Fargen er som regel brunlig eller svart. De forskjellige artene skiller seg hovedsakelig fra hverandre når det gjelder størrelsen og formen på nebbene, som er tilpasset ulike typer mat, samt at de har noe ulikt sangmønster og atferd. Darwinfinkene regnes ikke lenger å tilhøre finkefamilien, men tanagarerfamilien. Både finkefamilien og tanagarerfamilien tilhører spurvefuglordenen.

Neste episode i ikonifiseringen av darwinfinkene begynte i 1973 da det britiske ekteparet Peter og Rosemary Grant, begge evolusjonsbiologer ved Princeton University, dro til en av Galápagosøyene, Daphne Major, for å skaffe direkte bevis for Lacks hypotese. I de kommende 40 årene, frem til 2012, tilbragte de seks måneder nærmest hvert år på øya! Deres fantastiske innsats over alle disse årene med å observere og fange darwinfinker for å kunne måle millimeter-endringer i form og størrelse på nebbene samt gramendringer i kroppsvekt, har gitt interessante resultater, men ikke akkurat i den retning som darwinistene håpet på.

Grant-paret kunne konstatere, kort oppsummert, at den varierende nedbørsmengden over Galápagosøyene resulterte i svingninger i hvilken planteføde som var tilgjengelig for darwinfinkene, og disse svingninger i planteføde resulterte igjen i svingninger i antallsforholdet mellom artene av darwinfinker, samt i formen og størrelsen på deres nebb. Ingen netto-effekt ble observert, intet nytt ble skapt; det var kun snakk om svingninger.

Grant-paret fremmet i Scientific American i 1991 den spekulasjon at dersom en sekvens på 20 etterfølgende tørkesesonger skulle forekomme, en tørkesesong pr. tiår, da kunne man forvente en differensiering til en ny art av darwinfinker etter 200 år. Men denne teoretiske mulighet kom i konflikt med hva Grant-paret faktisk observerte, nemlig en tendens til hybridisering! De observerte at vel halvparten av finkartene parret seg med hverandre og fikk hybrid-avkom som var mer levedyktige enn foreldrene, samt at hybrid-avkommet var fertilt. Gitt definisjonen av art, at bare individer tilhørende samme art kan få fruktbart avkom med hverandre, må flere av de angivelige finkartene være underarter. Grant har antydet at kanskje er det bare seks genuine arter av darwinfinkene, og at videre studier kan redusere antallet ytterligere.

I 1994 ble innsatsen til Grant-paret rost opp i skyene i en bok av Jonathan Weiner, The Beak of the Finch: A Story of Evolution in Our Time. Weiner vant Pulitzer-prisen for denne boken i 1995. I boken beskriver han Grants arbeid som «the best and most detailed demonstration to date of the power of Darwin’s process”. Darwinfinkenes nebb er derfor, ifølge Weiner, «an icon of evolution». Men det Darwin prøvde å gi en naturalistisk forklaring på, er artsdannelse. Det Grant-paret har observert, er en tendens til det motsatte, en sammensmeltning av arter. Grant-paret fikk i 2014 utgitt boken 40 Years of Evolution: Darwin’s Finches on Daphne Major Island.

Myten om hvilken betydning darwinfinkene hadde for Darwin, ble først punktert av Frank J. Sulloway (psykolog med PhD i vitenskapshistorie) i en serie lengre essays som ble publisert i 1982-84.

Genomene til samtlige arter av darwinfinker ble kartlagt i 2015 og publisert i Nature (Lamichhaney et al. 2015). På basis av mtDNA-analyser antas det at en ur-fink levde på Galápagosøyene for 1,5 millioner år siden.

Det er ingen tvil om at naturlig seleksjon opererer svært hurtig, og i løpet av bare to år kan endre forholdsantallet mellom allerede etablerte varianter av overfladiske, fenotypiske trekk innen en liten populasjon av en art. Dette er mikroevolusjon, som ingen noensinne har betvilt eller benektet eksistensen av. I lærebøkene i evolusjonsbiologi blir imidlertid darwinfinkene fortsatt misbrukt som et strålende eksempel på den type evolusjon… som over tid resulterer i skapelsen av noe nytt og originalt.

8) Lab-skapte firevingede bananfluer. De er ikke levedyktige i naturen, og de demonstrerer heller ikke at mutasjoner kan skape noe komplekst nytt og positivt.

Innen fruktflue-familien er det ca. 3000 arter, i Norge er det funnet 38 arter. Bananfluen (Drosophila melanogaster; eng.: common fruit fly) har siden begynnelsen av 1900-tallet vært genetikernes yndlingsinsekt, og forskning på den har resultert i seks Nobelpriser. Bananfluens popularitet skyldes flere faktorer: Den trives godt under laboratorieforhold, den har bare fire par kromosomer, levealderen er på bare 30 døgn, den reproduserer seg normalt 8-9 dager etter eggfasen, og hunnen legger svært mange egg (ca. 400). En av pionerene innen genforskning på bananfluen var den amerikanske evolusjonsbiolog og genetiker Thomas Hunt Morgan (1866-1945), som begynte å eksperimentere med dem i 1908. Det var Morgan som bekreftet og utvidet de grunnleggende prinsippene innen genetikk som ble lansert av Gregor Mendel på 1860-tallet. Det var i det berømte ‘fluerommet’ til Morgan at det første av tre mutasjonstrinn til den firevingede bananfluen ble oppdaget.

Mens de fleste insekter har to par vinger, har fluer (som er en underorden av tovinger) bare ett par vinger. Fluer har vingene festet til det fremste brystsegmentet. På det midterste brystsegmentet har fluer svingkøller (balanseorganer for flygning) der de andre gruppene av insekter normalt har sine bakvinger.

På 1970- og 80-tallet oppdaget den amerikanske genetiker Edward B. Lewis (1918-2004) den andre og den tredje mutasjonen som kreves for å skape en firevinget bananflue. Disse tre mutasjonene kan ikke oppstå sekvensielt ute i naturen, de kan bare kombineres kunstig i et laboratorium. Ingen av disse mutasjonene, alene eller kombinert, skaper noe nytt på molekylært nivå. Deres kombinerte effekt er at et fjerde gen, det store og komplekse Hox-genet Ultrabithorax (Ubx) blir slått av i de celler i embryoet der programmet for utvikling av svingkøllene skulle ha blitt aktivert. Med dette genet slått av, blir programmet for utvikling av svingkøller erstattet med det allerede etablerte programmet for utvikling av vinger. Dermed får denne mutanten to vingepar, men mister altså svingkøllene sine.

Siden 1980-tallet har bilder av den firevingede mutanten gått inn i alle lærebøker i evolusjonsbiologi som et ikon på evolusjon, som en demonstrasjon på at mutasjoner er råstoffet for evolusjon. Edward B. Lewis mottok i 1995 Nobelprisen for sine genetiske eksperimenter og oppdagelser med bananfluen.

Den firevingede bananflue.

Det ekstra settet med vinger er dog bare en duplisering av noe eksisterende, ikke en nyskapning. Det lærebøkene ikke forteller studenten, er at det ekstra vingeparet mangler flyvemuskler og derfor er en belastning for fluen fremfor å gjøre den ekstra levedyktig. Med denne belastningen, samt fraværet av svingkøller, vil mutantfluen ha store vansker med å overleve, finne seg en make og reprodusere. Men for nydarwinistiske forfattere av lærebøker har fristelsen for å legge inn sensasjonelle bilder av den fullt utviklede firevingede fluen, sammen med noen onelinere om at «her ser vi råstoffet til evolusjon», tydeligvis vært for stor.

Den firevingede bananfluen bør i stedet være et ikon på begrensningene ved sekvensvise enkeltmutasjoner, da disse mutasjoner ikke medfører noe annet enn variasjon innen arten av overfladiske trekk. Genuin og fungerende nyskapning krever koordinering og synkronisering av et høyt antall mutasjoner, og der synes teorien om intelligent design å tilby den eneste adekvate forklaringsmodellen. Wells skriver:

“Det den firevingede bananfluen viser oss, er at mutasjoner kan slå av komplekse nettverk av interaksjoner. Men det er ikke noe overraskende ved dette; vi vet at enkeltmutasjoner kan slå av et helt embryo og avslutte dets liv umiddelbart. Å ødelegge et komplekst regulerende nettverk med mutasjoner forklarer ikke opphavet til nettverket, like lite som det å ta livet av et embryo med en dødelig mutasjon forklarer hvordan fluer har utviklet seg. Men det er nettopp opphavet til nettverket som vi trenger å forstå hvis vi skal kunne forklare hvordan firvingede fluer [opprinnelig] utviklet seg til tovinger. Den firvingede bananfluen kan være et nyttig vindu til genetikken bak en utviklingsprosess, men den gir ingen evidens for at mutasjoner representerer råstoffene for morfologisk evolusjon.» [s. 188]

Avsluttende refleksjoner
Dersom forfatterne av lærebøker i evolusjonsbiologi, beregnet for videregående skole og universitet, ble tvunget til å skrive oppdaterte og korrekte versjoner av de darwinistiske ikoner som Wells diskuterer, eller evt. droppe dem helt, hvilken effekt ville slike lærebøker ha på studentene? Ville de oppleve nydarwinismen som en tvilsom forklaring? Kan vi forestille oss lærebøker som bare presenterer evidens, de rene fakta, uten et naturalistisk-darwinistisk kontekstuelt narrativ? Hvordan vil det være å lese lærebøker i evolusjonsbiologi som ikke prøver å overbevise studentene om en bestemt metafysikk? Hvorfor har forfatterne av dagens lærebøker vært så ekstremt trege og motstandsvillige til å fjerne gamle, utdaterte myter fra sine bøker?

Som en introduksjon til Icons of Evolution, anbefales et 63-minutters foredrag som Wells holdt i 2001, der han presenterer seks av de ti ikonene, A Critique of Darwinist Icons (Icons of Evolution) [YouTube].

Wells responderte i mai 2001 på kritikk av boken, Critics Rave Over Icons of Evolution: A Response to Published Reviews.

Kilder

Wells, Jonathan: Wells’ web-base for sine artikler og bøker.

(2000): Icons of Evolution: Science or Myth? 338 s.

(2006): The Politically Incorrect Guide to Darwinism and Intelligent Design. 273 s.

(2011): The Myth of Junk DNA. 150 s.

(2017): Zombie Science: More Icons of Evolution. 237 s.

Bøker - Kortversjoner