6. Stephen C. Meyer: “Signature in the Cell” (2009)
Meyer og boka “Signature in the Cell”.

6. Stephen C. Meyer: “Signature in the Cell” (2009)

29. desember 2020 kl. 20:35

Boksammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 15. oktober 2020.

Stephen C. Meyer, født 1958 (CV), utdannet seg til geofysiker i 1981, og arbeidet så for et oljeselskap frem til september 1985 med å finne olje i Mexicogolfen. I februar 1985 stakk han innom en vitenskapelig konferanse i Dallas der livets opprinnelse ble diskutert. Charles Thaxton og hans to medforfattere av boken The Mystery of Life’s Origin (1984) deltok i disku­sjonen. Meyer ble overrasket over at verdens ledende forskere ikke kunne gjøre rede for opphavet til informa­sjonen i DNA’et. Dette ble et vende­punkt i hans karriere.

 

Da konferansen var over, kontaktet han Thaxton, og et faglig vennskap oppsto mellom dem. Høsten 1986 flyttet Meyer med hustru til England for å studere ved Cambridge University. Meyer fullførte våren 1990 PhD-utdannelsen i Vitenskapens historie og filosofi. Hans doktor­grads­­avhandling hadde tittelen Of Clues and Causes: A Methodo­logical Interpretation of Origin-of-Life Research.

Charles Thaxton. Foto: Discovery Institute

Fra høstsemesteret 1990 til våren 2002 hadde Meyer en stilling ved et college som første­amanuensis i filosofi, og fra høsten 2002 til våren 2005 var han ­professor ved Palm Beach Atlantic University i Florida. I tillegg har han siden høsten 1996 og frem til i dag vært direktør og senior­forsker ved Intelligent Design(ID)-avdelingen Center for Science and Culture (CSC) ved Discovery Institute.

I 2009 fikk Meyer som eneforfatter utgitt sin første bok, en murstein på 610 sider, Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. Emnet er livets opprinnelse på Jorden, og mer spesifikt hva som er opphavet til den genetiske informasjonen i DNA’et. I bokens åtte første kapitler gir han leserne først en innføring i forskningens historie knyttet til livets opprinnelse, og så introduserer han leserne for innsiktene fra den molekylærbiologiske revolu­sjon (1953-65). Kapitlene 9-14 er viet de forskjellige teorier om livets opprinnelse; hvordan disse teorier oppsto, og hvilken status de har i dag.

Tilfeldighetsforklaringer
I kapitlene 9-10 diskuterer Meyer det som kan kalles Tilfeldighetsforklaringer. DNA består av deoksyribose, en fosfatgruppe og fire nitrogenbaser. Det er rekkefølgen på nitrogen­basene i et gen (DNA-sekvens) som utgjør den genetiske informasjon om hvordan et bestemt protein skal bygges. Denne informasjon blir først overført til et mindre RNA-molekyl. Ute i cyto­plasmaet bindes RNA’et til ribosomene der protein­syntesen skjer. Proteiner er bygget opp av aminosyrer, som det finnes 20 forskjellige typer av. Informasjonen i et bestemt gen forteller hvilken rekke­følge aminosyrene i det protein som skal bygges, skal ha for at proteinet skal kunne fungere og utføre sine spesifikke arbeidsoppgaver. I tillegg må proteinet bli riktig foldet i en helt bestemt 3D-konfigurasjon før det kan fungere riktig.

Den angivelige prebiotiske suppen i Jordens urtid.

Den aller enkleste bakteriecelle man kjenner til, Mycoplasma genitalium, krever 482 proteiner for å kunne fungere noenlunde. For å sette sammen disse proteinene kreves 562.000 nitrogen­baser i DNA’et, ordnet i en helt bestemt rekkefølge. Sannsyn­ligheten for at en urcelle spontant skulle ha blitt dannet i en ‘prebiotisk suppe’ en gang i Jordens urtid kan på ingen måte reduseres til et spørsmål om antall nitrogenbaser, gener og proteiner, men ett sted må man jo begynne for å kunne gjøre selv de aller mest primitive estimater. Og disse aller mest primitive estimater, som igjen er basert på de absolutte minimumskrav til den fiktive urcellen, viser seg å være mer enn nok til å kunne trekke definitive konklusjoner.

Douglas Axe.

Meyer nevner først estimatet som gis i Reidhaar-Olson & Sauer (1990); deretter det mer realistiske estimatet i Douglas Axe (2004). Ifølge Axe er sannsynligheten for at ett enkelt funksjonelt protein bestående av 150 aminosyrer kunne ha oppstått tilfeldig 1:1074. Til sammen­ligning er antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers færre enn 1080.

Sannsynligheten for at den mest primitive celle skulle ha oppstått spontant, ble av den britiske astronom Fred Hoyle (1983) estimert til 1:1040.000, hvilket er temmelig nærme hva også Axe ville ha kommet til gitt et minimum på 250 proteiner der hvert protein består av gjennomsnittlig 150 amino­syrer.

Fred Hoyle

Tallverdien 1040.000 bør så relateres til en bestemt terskelverdi som matematiker og sannsynlighets­­teoretiker William A. Dembski har utviklet og kalt Universal probability bound. Denne terskelverdi uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart, og beregnes slik:

1080 (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 1045 (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 1025 (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10150.

Den overordnede konklusjon kan formuleres slik: Når sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal ha blitt forårsaket av tilfeldigheter er enda lavere enn 1 / 10150, kan tilfeldighets­forklaringer trygt elimineres.

Nødvendighetsforklaringer
På slutten av 1960-tallet ble den ekstreme graden av usannsynlighet for at DNA-RNA-protein-komplekset og cellen skulle ha oppstått tilfeldig, erkjent av mange molekylærbiologer, selv om det skulle gå flere tiår før graden av usannsynlighet lot seg noenlunde kvantifisere. Natura­listene ga imidlertid ikke opp håpet om å finne en naturalistisk forklaring.

Jacques Monod. Foto: Wikipedia

Den franske biolog Jacques Monod pekte på en annen forklaringstype i sin bok Tilfeldigheten og nødvendigheten (1971), nemlig ‘lovmessig nødvendighet’. Kanskje fysisk-kjemiske lover og krefter frem­tvinger spontane ‘selv­organiserings­prosesser’ som øker graden av orden og struktur? Slike eksempler finnes det flere av innen fysikk og kjemi, og noen av dem kommer til syne i mineral­riket, som f.eks. dannelsen av krystallinske strukturer (Wiki: Self-organization). Men hvilket forklarings­­potensial har fysisk-kjemisk selv­organisering innenfor den levende verden? Kan slik selv­organisering resultere i skapelsen av funksjonell informasjon? I kapitlene 11-12 evaluerer Meyer selv­organiseringsteoriene til Dean H. Kenyon (1969), Ilya Prigogine (1977) og Stuart Kauffman (1993, 1995).

 

Dean H. Kenyon. Foto: Skjermdump/Youtube Bible Discovery TV

– Dean H. Kenyon – amerikansk professor i biologi med PhD i biofysikk – utga i 1969, sammen med Gary Steinman, boken Biochemical Predestination. I boken ignorerte de gåten om opphavet til funksjonell informasjon i DNAet, og fokuserte i stedet kun på proteinet. De antok at proteinet hadde oppstått først, og at dannelsen av proteinet kunne forklares med at fysisk-kjemiske krefter av nødvendighet hadde resultert i en ‘selvorganisering’ av aminosyrene, som igjen resulterte i funksjonelle proteiner. Boken ble tatt meget godt imot i den naturalistiske leiren av livsopprinnelse-forskerne. På midten av 1970-tallet begynte Kenyon å tvile på sin egen teori, og i 1982 tok han formelt avstand fra at selvorganiseringsteorier kan gi svaret på livets opprinnelse. Siden slutten av 1980-tallet har han aktivt fremmet ID-teorien.

Meyer forteller om sin personlige erkjennelse av at: a) det er ingen kjemiske bindinger mellom nitrogenbasene som ligger langs den ene DNA-tråden; b) bindingene mellom de forskjellige nitrogenbasene og deres sukkerenheter er like. Implikasjonen herav er at hverken for DNA eller RNA er det noen fysisk-kjemiske krefter eller bindinger som bestemmer eller styrer informasjons­innholdet. Dette fraværet av ‘førende’ krefter eller bindinger gir frihet til å designe informasjon. Kenyons opprinnelige idé om ‘biokjemisk predestinasjon’ ville faktisk ha hindret skapelsen av spesifisert og funksjonell informasjon, ikke bidratt til den.

Ilya Prigogine. Foto: Nobelarkivet

– Ilya Prigogine (1917-2003) – russisk-belgisk kjemiker som i 1977 mottok Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid med dissipative strukturer, komplekse systemer og irreversibilitet – fikk i 1977 også utgitt boken Self-Organization in Non-Equilibrium Systems. Når en ytre energikilde tilføres et åpent system som er i ubalanse (non-ekvilibrium), så ses noen ganger tendenser til selvorganisering i form av at symmetrisk/strukturell orden dannes. Prigogine fremsatte den hypotese at dette også kan forekomme i biologiske systemer, og muligens være forklaringen på livets opphav. Prigogines svikt var at han ikke innså at skapelse av morfologisk-strukturell orden ikke har noe med skapelse av funksjonell informasjon å gjøre. Orden og funksjonell informasjon er ikke det samme.

Stuart Kauffman. Foto: Youtube/skjermdump

– Stuart Kauffman – amerikansk legeutdannet professor i biokjemi og biofysikk, og forsker i selvorganiserende egenskaper – ga i 1993 ut boken The Origins of Order: Self Organization and Selection in Evolution. Bare ett kapittel i denne boken prøver å forklare livets opphav. Forklaringen er en typisk Just-so story der ekstremt mye ignoreres og/eller forutsettes. Noen lavfunksjonelle peptider (peptid: kjede av aminosyrer) forenes og blir til proteiner (altså enda en ‘protein først’-teori), og så, uten nærmere utdypelse fra forfatteren, danner proteinene et ‘selv­reproduserende metabolsk system’. Kauffman diskuterte ikke den funksjonelle informa­sjonen i DNAet, eller dannelsen av DNA-RNA-protein-kompleksets integritet.

I 1995 ga Kauffman ut boken At Home in the Universe: The Search for Laws of Self-Organization and Complexity. Her beskriver han sine erfaringer med bruk av computer­programmer der han har satt opp grafiske modeller med ikoner som knapper, strenger og blinkende lys som skal representere gener, proteiner og lovmessige krefter. Når aktørene i disse modellene blir tilstrekkelig mange, og interaksjonene mellom aktørene når en bestemt terskel av kompleksitet, så oppstår noen ganger det som også Prigogine beskrev: spontan dannelse av ‘mønstre’ og ‘orden’ utav ‘kaos’. Kauffman ser her en analogi til hvordan urcellen kan ha oppstått.

Definisjonen av analogi er «en forklaring eller sammenligning som gis ved å vise til noe annet som ligner.» Men i hvilken grad ligner Kauffmans computergenererte knapper, strenger og blinkende lys på den biologiske verden? Problemet med computerprogrammene og de grafiske modellene til Kauffman og andre teoretikere er at de mangler biologisk relevans; de er en virkelighetsfjern lek med abstraksjoner. Og Kauffman gikk i den samme fellen som Prigogine. Det å skape orden, selv i en computergenerert liksomverden, er ikke det samme som å skape funksjonell informa­sjon.

Tilfeldighet + nødvendighet-forklaringer
Den siste naturalistiske forklaringstypen på livets opphav kombinerer Tilfeldighet og Nødvendighet. Meyer diskuterer denne typen i kapitlene 13-14.

Richard Dawkins. Foto: Discovery Institute

– Genetiske algoritmer. I kapittel 13 evaluerer Meyer de genetiske algo­ritmene, dvs. simuleringsprogrammer for produk­sjon av genetisk informa­sjon. På slutten av 1980-tallet utviklet Richard Dawkins og Bernd-Olaf Küppers hvert sitt dataprogram som til en viss grad skulle virkeliggjøre den velkjente metaforen om apen som taster i vei på en skrivemaskin og før eller siden må skrive noe meningsfullt. I Dawkins’ Weasel-program var målet å produsere en bestemt enkelsetning på 28 tegn fra Shakespeares Hamlet, ‘Methinks it is like a weasel’. En instruks ble lagt inn i programmet som sørget for at hver gang den tilfeldige bokstav­genereringen resulterte i en liten forbedring på én karakter, så skulle det treffet være utgangspunkt for de kommende runder med tilfeldig bokstav­generering, inntil enda en liten forbedring skjer.

I Küppers’ program ble den forhåndsvalgte setning realisert etter 35 runder, mens i Dawkins’ program ble setningen realisert etter 43 runder. Men hva illustrerer disse demonstrasjonene? I hvert fall ingenting som har med generering av genetisk informasjon å gjøre. Naturlig seleksjon opererer ikke med forhåndsbestemte mål. Ifølge darwinismen må hver eneste mutasjon gi organismen en funksjonell fordel for å kunne bli bevart gjennom naturlig seleksjon. Organismen bevarer ikke en lovende sekvens med mutasjoner som først kan resultere i en funksjonsfordel etter at ytterlige mutasjoner har dukket opp som er akkurat riktige.  Dawkins var klar over denne begrensningen i Weasel-programmets biologiske relevans. Så hva var egentlig Dawkins’ poeng? Hva ville han frem til?

Er det slik evolusjonen skrider fremover?

Thomas Schneider publiserte i 2000 artikkelen Evolution of biological information, der han beskriver sitt eksperiment med dataprogrammet ev som han hadde tilpasset en bestemt genetisk algoritme (algoritme: et presist instrukssett). Dette programmet var mer sofistikert enn dem som ble brukt av Dawkins og Küppers, men hadde likevel de samme svakhetene. Et forhånds­definert mål hadde blitt satt opp, og hver knøttliten forbedring relativ til dette målet ble bevart og dannet et nytt utgangspunkt for programmet (som om programmet sikter seg inn mot noe), mens alle de andre variantene ble vraket. For en kritikk av artikkelen, se Royal Trumans respons fra 2001, The Problem of Information for the Theory of Evolution: Has Tom Schneider Really Solved It?.

Avida er en software-plattform for studiet av evolusjonsbiologi, som har fått mye oppmerk­somhet de siste årene da dens anvendelse allerede har resultert i fire artikler publisert i Nature og Science. Både plattformen og kritikken av den er alt for kompleks til å beskrives nærmere her. Plattformen brukes imidlertid ikke til computerbaserte studier av livets opphav, som den forutsetter allerede har inntruffet, men kun til studier av hvordan mutasjoner og naturlig seleksjon angivelig resulterer i nye komplekse trekk hos organismer.

– Kan urcellen ha blitt dannet i en ‘RNA-verden’?  I kap. 14 diskuterer Meyer ’RNA verden’-hypotesen, som går ut på at før DNA-molekyler og proteiner fantes, eksisterte ur-RNA-molekyler. Disse ur-RNA-molekyler skal på en eller annen måte ha kommet sammen og dannet et selvreplikerende system, der de utførte funksjonene til både dagens DNA-molekyler og proteiner. Via diverse mirakuløse trans­formasjoner skal ur-RNA-molekylene først ha resultert i dannelsen av proteiner, og overført noen av sine arbeidsoppgaver til disse. Med hjelp av noen av disse proteinene skal ur-RNA-molekylene så gjennom nye mirakuløse interaksjoner ha skapt DNA-molekyler, og overført noen av sine arbeidsoppgaver til disse. Med disse to trans­formasjonene vel overstått kunne ur-RNA-molekylet endelig ‘ta seg en søndag’ og gå inn i rollen som det nåværende RNA-molekylet. Denne hypotesen høres kanskje lokkende ut på overskrifts­nivå, i det minste for naturalister, men hvis man går ned på detaljnivå fremstår den som enda en håpløs og desperat Just-so story. Meyer oppsummerer innvendingene mot ‘RNA-verden’-hypotesen i form av fem punkter, hvorav de fire første kort nevnes her.

a) RNA-molekylenes byggeklosser er vanskelige å syntetisere, og de brytes lett ned. Før det moderne RNA-molekylet kunne bli dannet, måtte dets byggeklosser ha blitt dannet: én fosfat­gruppe, sukkerenheten ribose, og fire nitrogenbaser som i en modifisert form bærer informa­sjonen som ble overført fra DNA-molekylet. Særlig sukkerenheten og nitrogenbasene har vist seg ekstremt vanskelige å syntetisere og holde stabile under realistiske prebiotiske forhold. Den prebiotiske suppen kan heller ikke ha inneholdt samtidig aminosyrer (byggeklossene i proteiner) og sukkerenheter.

b) Det katalyserende potensialet til ribozymer er svært begrenset. Det var oppdagelsen av RNA-gruppen kalt ribozymer som skjøt fart i ‘RNA-verden’-hypotesen. Dagens ribozymer kan imidlertid bare utføre en håndfull av de tusener av funksjoner som utøves av proteiner, og kan på ingen måte erstatte proteiner.

c) Den molekylære veien fra en ‘RNA-verden’ til det celle-internaliserte DNA-RNA-protein-komplekset er ikke plausibelt. Selv den mest primitive bakteriecelle i dag har tre distinkte typer av RNA-molekyler, over 100 distinkte proteiner, samt ribosomer som består av minst 50 distinkte proteindeler. De naturalistiske livsopphavsforskerne som er talspersoner for ‘RNA-verden’-hypotesen har ennå ikke kommet med en detaljert biokjemisk-molekylær redegjørelse for de uhyre komplekse prestasjoner som ur-RNA-molekylet måtte ha realisert for at slutt­produktet skulle bli en fungerende urcelle. Det angivelige ur-RNA-molekylet var ingen totipotent stamcelle som bare ventet på at noen skulle trykke på startknappen, og så ble de mest fantastiske differensieringer og forvandlinger automatisk utfoldet. De naturalistiske livsopphavsforskerne byr ikke på sannsynlighetskalkyler for sine forenklede og fragmenterte scenarier, de nøyer seg med å hevde at scenariene er plausible. På et overskriftsnivå er mye ‘plausibelt’.

d) En ‘RNA-verden’ forklarer ikke opphavet til den genetiske informasjonen. Selv­replikasjonsevnen til ur-RNA-molekylet skal altså ha oppstått tilfeldig. Men for at et ur-RNA-molekyl skulle kunne replikere seg selv, måtte det først være så ekstremt heldig å treffe på sin komplementære tvilling i den prebiotiske suppen. Det må nemlig to RNA-tvillinger til for å kunne danse selv­replikasjons­tangoen. Orgel og Joyce har i en artikkel i redaktørverket The RNA World (3. utg. 2006), Progress toward Understanding the Origin of the RNA World, kommet med et anslag på hvor mange ur-RNA-molekyler det ville kreve for at et slikt tvillingmøte skulle ha en sannsynlighet for å oppstå: 1048. En slik RNA-masse ville ha oversteget Jordens masse mange ganger (!), hvilket sier noe om graden av usannsynlighet for et slikt tvillingmøte.

* * *

Den naturalistisk-dominerte livsopphavsforskningen har sin ‘elefant i rommet’. Denne elefanten er heldigvis bare på tapetet.

Den naturalistisk-dominerte livsopphavsforskningen har sin ‘elefant i stuen’, nemlig opphavet til den funksjonelle informasjonen i DNA-molekylet. Det er dette Meyer betegner som DNA-gåten. ‘RNA-verden’-hypotesen har ikke løst denne gåten, hypotesen har i stedet bare forflyttet DNA-gåten over til et angivelig ur-RNA-molekyl. Dette illustrerer at mange av disse forskerne fremdeles er dominert av et legokloss-perspektiv, der de kun har fokus på den funksjonelle informasjonens logistikk fremfor dens opphav. Meyer oppsummerer på denne måten livsopphavsforskernes stadig økende frustrasjon og fortvilelse de siste tiårene:

«’Protein først’-teoriene mislyktes, hvilket banet vei for ‘DNA først’-teoriene. Så mislyktes ‘DNA først’-teoriene, hvilket banet vei for ‘RNA først’-teoriene. Og nå har ‘RNA først’-teoriene, i likhet med deres forgjengere, mislyktes i å forklare det sentrale spørsmålet om opphavet til den informasjonen som levende celler krever…»  (s. 322)

«… min langvarige granskning hadde ikke bragt opp noe i retning av materialistiske prosesser med demonstrert kapasitet – bevist kausal virkningsevne – til å produsere de store mengder av spesifisert informasjon til å skape en selvreplikerende organisme. Jeg var heller ikke alene i denne konklusjonen. Ledende forskere – Francis Crick, Fred Hoyle, Paul Davies, Freeman Dyson, Eugene Wigner, Klaus Dose, Robert Shapiro, Dean Kenyon, Leslie Orgel, Gerald Joyce, Hubert Jockey, selv Stanley Miller – hadde alle uttrykt skepsis enten til verdien av de ledende teorier, eller til relevansen av de prebiotiske eksperimenter, eller til begge. Selv Richard Dawkins, ikke kjent for retorisk tilbakeholdenhet når det gjelder å støtte den ortodokse evolusjonslære, innrømmet åpent i 2008 at ‘ingen vet’ hvordan livet først oppsto.»   (s. 333)

Er ID-teorien vitenskap?
Meyer diskuterer i kapitlene 15-20 generelle vitenskapsteoretiske spørsmål knyttet til ID-teorien. Ifølge Meyer kommer ID-teorien inn under de historiske (ideografiske) vitenskaper som søker å forklare enkeltfenomener, som f.eks. historiske hendelser.

Mens den klassiske logikken kun opererte med to logiske slutningsmetoder, induksjon (å trekke allmenne slutninger på grunnlag av spesielle betraktninger) og deduksjon (å trekke logiske slutninger om enkeltting ut fra allmenne observasjoner), så ble en tredje slutningsmetode innført av den amerikanske filosof og logiker Charles Sanders Peirce (1839-1914), abduksjon. Abduk­sjon kalles også ‘slutning til beste forklaring’. Man spør seg hvilken av de konkurrerende hypoteser som gir den beste forklaring på et bestemt fenomen eller hendelse. For en moderne innføring i denne slutningsmetoden, anbefales Peter Liptons vitenskapsfilosofiske klassiker Inference to the Best Explanation (1991, 2. utg. 2004). Å identifisere den beste forklaring krever at man evaluerer både negativ og positiv evidens:

  • Negativ evidens: «Vi har ingen eksempler, fra fortid eller nåtid, på at årsakene A, B, C, D eller E kan forårsake Z.» Da svekkes sterkt, eller man velger å eliminere, disse årsaksforklaringene.
  • Positiv evidens: «Vi har mange eksempler, både fra fortid og nåtid, på at årsak F kan forårsake Z.» Dette gjør årsak F til en aktuell kandidat i å forklare Z.
  • Konklusjon: Årsak F forklarer Z bedre enn årsakene A, B, C, D og E.

I dette tilfellet representerer A, B, C, D og E de forskjellige naturalistiske forklaringer, mens F representerer Intelligent design. Når Dembskis formaliserte prosedyre for å avsløre intelligent design anvendes på biologiske systemer, estimeres mengden av funksjonell, spesifisert informasjon, f.eks. i DNA, RNA og proteiner, eller i informasjons­behandlings­systemer i cellen. Slik funksjonell informasjon står i kontrast til Shannon-informasjon.

ID-teorien bygger på molekylær­biologisk empiri, livsopphavs­forskning, informasjonsteori, deduksjon og herme­neutikk. Fra et vitenskaps­teoretisk perspektiv har ID-teorien akkurat samme viten­skapelige gyldighet som andre teorier fra de historiske vitenskaper, ikke minst darwinismen.

– Testing. Konkurrerende teorier tilhørende de historiske vitenskaper testes ved å sammenligne deres forklaringskraft opp mot allerede etablerte fakta.

– Oppdagelsen av intelligent design er sentralt innen mange vitenskapsgrener, som arkeologi, antropologi, rettsmedisin, kryptografi og astrobiologi (SETI-prosjektet). Naturlige prosesser har en tendens til å degradere funksjonell informasjon, ikke skape den.

– Innenfor vitenskapsfilosofien har forsøk på å demarkere hva som er vitenskap og vitenskapelig metode mistet sin tidligere status (Wiki: Demarcation problem). Meyer nevner vitenskaps­filosofen Larry Laudans artikkel The Demise of the Demarcation Problem (1983). Fysiker og filosof Martin Eger oppsummerte situasjonen slik:

“Demarkasjonsargumenter har kollapset. Vitenskapsfilosofer fremmer dem ikke lengre. Slike argumenter kan fortsatt dukke opp og bli akseptert i den folkelige sfæren, men dét er en annen verden.»

[fra et avisinnlegg av Jon Buell: Broaden Science Curriculum (1989]

Følgende sitat fra Meyer (2009, s. 414) passer som sluttord:

«Hvis vitenskap er hva forskere gjør, og hvis det å publisere fagfellevurderte vitenskapelige bøker og artikler inngår i hva forskere gjør, som gjør deres teorier vitenskapelige (som kritikere av ID-teorien hevder), da har vi enda en god, konvensjonsavhengig grunn til å betrakte intelligent design som vitenskapelig. De forskere som har fremmet ID-teorien har begynt å overvinne andres motforestillinger til deres idéer, og har publisert sine verk i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter, bøker, konferansevolum, og antologier.»

* * *

Som en introduksjon til Signature in the Cell og spørs­målet om livets opprinnelse, anbefales to meget gode foredrag:

 

Kilder og ressurser:

Meyer, Stephen C. (2009): Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design. Bok, 611 sider.

Norske kommentarer og forklaringer til Meyer (2009), på web-basen Kristen-ressurs.

YouTube-spilleliste: Intelligent Design: foredrag & dokumentarer. Satt opp av Rolf Kenneth Myhre, mai 2020.