1. Jean-Baptiste Lamarck: Den første naturalistiske evolusjonist
Franskmannen Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) var en viktig inspirator for Charles Darwin. Hans hovedverk, "Philosophie zoologique", kom ut i 1809, 50 år før Darwins "Artenes opprinnelse".

1. Jean-Baptiste Lamarck: Den første naturalistiske evolusjonist

31. desember 2020 kl. 21:36

Sammendrag av Rolf Kenneth Myhre, 7. oktober 2020.

I populærkulturen er det vanlig å presentere Charles Darwin (1809-1882) som grunnleggeren av den moderne evolusjonsteori. Men han var ikke den første naturforskeren som på 1800-tallet presenterte, gjennom foredrag, bøker og artikler, en utdypende og naturalistisk teori om livets progresjon på Jorden. Franskmannen Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) kom et halvt århundre før ham.

Lamarcks evolusjonære idéer påvirket Darwins egen arveteori, samt var kilden både til natur­vitenskapelige eksperimenter (Paul Kammerer) og landbrukspolitikken i Sovjetunionen og Kina på 1900-tallet. I disse dager har enkelte av Lamarcks evolusjonære idéer fått nytt liv i form av teorier som går under navnet selvorganisering. En kort biografisk artikkel om Lamarck vil derfor kunne gi et nyttig historisk perspektiv på hvordan den moderne evolusjonsteori kom til å utvikle seg fra Darwin og frem til i dag.

Prestestudent, offiser, legestudent og botaniker
Lamarck studerte først til prest, men avbrøt disse studiene til fordel for en militærkarriere. Etter åtte år i den franske hæren måtte han trekke seg tilbake pga. et uhell. I Paris studerte han medisin i fire år, men avbrøt så disse studiene for å studere botanikk. I 1781 ble han ansatt som botaniker i Jardin du Roi (‘Kongens Hage’) i Paris. I årene frem til 1793 kom han til å bli en av Frankrikes aller fremste eksperter i botanikk. Han var initiativtaker til etableringen i 1793 av Muséum national d’histoire naturelle, Frankrikes natur­historiske riks­museum, og fikk da et professorat i virvelløse dyr (‘insekter, ormer og mikroskopiske dyr’). I årene fra 1793 til 1820-tallet ble han trolig verdens fremste ekspert på virvelløse dyr, hvilket kulminerte i hans syvbindsverk Histoire naturelle des animaux sans vertèbres (1815-22). 85 år gammel døde han blind, lutfattig og glemt; og ble lagt i en masse­grav.

I 1797 skrev Lamarck at dyreartene er uforanderlige, men i et foredrag han holdt i mai 1800, 55 år gammel, hadde han tydeligvis skiftet mening. Han fremførte da sin nye tro på at artene er underlagt ‘transmutasjon’, og at Jorden har vært vitne til en gradvis progresjon i livets historie fra ‘infusorier’ til nesledyr og videre frem til mennesket. I 1802 holdt han et foredrag samt utga et verk (Recherches sur l’organization des corps vivans) der han utdypet denne teorien nærmere. Den mest omfattende presentasjon av hans evolusjonsteori kom i en bok han utga i 1809, Philosophie zoologique. Der fremmet han sin tro på to krefter som han mente forklarer livets progresjon på Jorden.

Den ene evolusjons­kraften er adaptiv og lett å forstå. Dyrene tilpasser seg hele tiden de endrede omgivelser, disse tilpasninger resulterer så i økt eller redusert bruk av bestemte kroppsdeler og organer; og disse nye vaner resulterer langsomt og gradvis i utviklingen av nye strukturer. Dersom begge foreldrene har utviklet en ny evne eller egenskap, blir denne nedarvet til avkommet. Over tid dannes så nye arter. Den andre evolusjonskraften er mer diffus og vanske­ligere å forstå. Subtile fluider gjennomstrømmer legemet, og disse har en kompleksi­fiserende virkning. Selv om denne kraften lett kan tolkes i retning av vitalisme og teleologi, en tolkning som også kan begrunnes med Lamarcks tro på Gud, så hevder de som har gått i dybden av hans tekster på originalspråket at Lamarck betraktet også denne evolusjonskraften som naturalistisk.

De 33 første årene (1744-1777)
Jean-Baptiste Lamarck ble født den 1. august 1744 i den nordfranske kommunen Bazentin. Han ble født inn i en fattig, aristokratisk familie, som det 11. barnet. Mennene i slekten hadde tjenestegjort i den franske hæren de 300 siste årene. Lamarck godtok imidlertid farens ønske, at han skulle utdanne seg til prest. Sent på 1750-tallet begynte han derfor på en jesuittskole i Amiens. Men da faren døde i 1860 og hadde blitt begravet, kjøpte Lamarck en hest og red tvers over landet for å bli tatt opp i den franske hæren. Han viste stort mot på slagmarken i Syvårskrigen (1756–1763), og ble allerede som 17-åring forfremmet til løytnant. Under en festlig anledning i 1768 løftet en av hans venner ham opp etter hodet, hvilket resulterte i en betennelse i lymfekjertlene i nakken. Han ble sendt til Paris, der han fikk behand­ling i et år. Han var imidlertid ikke lenger tjenestedyktig, og mottok en ussel årlig pensjon på 400 francs.

Lamarcks fødested. Tegning basert på fotografi (Packard, 1901).

Lamarck bestemte seg for å studere medisin i Paris, samtidig som han tjente til livets opphold på et kontor i en bank. Etter å ha studert medisin i fire år, ble han overbevist av sin eldre bror til å gi opp denne karrieren. Han flyttet inn sammen med broren sin i utkanten av Paris, og sammen studerte de vitenskap og historie. Under en av deres spaserturer traff de tilfeldigvis på den sveitsisk-franske filosof og forfatter Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). Deres felles interesse for botanikk resulterte i at Lamarck kom til å studere botanikk og den franske flora i ti år under Bernard de Jussieu, en kjent fransk naturalist.

1778-1793: Botaniker i Jardin du Roi
Etter at Lamarck hadde fullført sine botaniske studier, publiserte han i 1778 trebindsverket Flore française, hvilket ga ham akademisk berømmelse. I august 1778 giftet han seg med Marie Anne Rosalie Delaporte. De fikk to døtre og fire sønner, før hun døde i 1792. Lamarck oppnådde respekt fra sine fagfeller, og i 1779 ble han godtatt som medlem av Det Franske Akademi for Vitenskapene. I 1781 fikk han en stilling som botaniker i Jardin du Roi (‘Kongens Hage’) i Paris, hvilket bød på mange reiser til utlandet for å besøke botaniske hager og naturmuséer. I 1788 fikk han en nyopprettet stilling som konservator ved herbariet i Jardin du Roi, med en luselønn på 1.000 franc per år.

1793- : Professorat i virvelløse dyr ved Det naturhistoriske riksmuseum
Det var Lamarck som sto bak idéen og planen som i 1793 resulterte i etableringen av Muséum national d’histoire naturelle, Frankrikes natur­historiske riksmuseum. Jardin du Roi ble en avdeling herav, under det nye navnet Jardin des Plantes. To professor­stillinger i botanikk ble opprettet, men ingen av dem gikk til Lamarck. I en alder av 49 år måtte han ta til takke med et professorat som ikke bare var nytt for ham, men nytt for verden. Han ble professor i ‘insekter, ormer og mikroskopiske dyr’. ‘Insekter og ormer’ var Carl Linneus (1707-1778) sin primitive inndeling av de virvelløse dyr. Lamarcks årslønn steg til 2.500 francs. Hans eneste erfaring med virvelløse dyr var en stor samling muslinger som han syslet med. Den nye jobben var todelt: Delvis å overse organisa­sjonen og utviklingen av samlingen som var under hans ansvars­område; og delvis årlig å holde en serie foredrag innen det samme emnet.

 

Det andre professoratet i zoologi gikk til 22-åringen Étienne Geoffroy Saint-Hilaire (1772-1844), som i 1798 ble med Napoleon til Egypt. I motsetning til Lamarck og senere Darwin, kom Saint-Hilaire til å fremme en teori om store, kvalitative ‘hopp’ i livets progresjon på Jorden.

Da Lamarcks første hustru hadde dødd i oktober 1792, giftet han seg på ny i 1794 med Charlotte Reverdy, som var 30 år yngre enn ham. Men Charlotte døde bare tre år senere, i 1797. I 1798 giftet han seg for tredje gang, med Julie Mallet. Hun døde i 1819.

Lamarck, portrett fra 1793.

Maison de Buffon, der Lamarck bodde 1793-1829.

1800-1802: De første formuleringer av en evolusjonsteori
I sitt verk fra 1797, Mémoires de Physique, nevner Lamarck kort artenes uforander­lighet. I løpet av de tre kommende årene skiftet han oppfatning. Den 11. mai 1800 holdt han et foredrag til sine studenter der han for første gang presenterte sin nye tro på at artene forvandles med tiden. Hans valg av ord for denne forvandling var transmutasjon, som frem til da var mest assosiert med alkymi. Hva Darwin angår, var det først i sjette utgave av Artenes opprinnelse, publisert i februar 1872, at han for første gang brukte ordet ‘evolution’. Dette ordet hadde i vanlig språk­bruk blitt assosiert med embryo-utvikling.

I 11. mai-foredraget nevnte Lamarck den ene av hans to evolusjonskrefter: at det er dyrenes vaner og levevis som over tid former kroppens strukturer, evner og egenskaper, og at individenes ervervede egenskaper overføres til avkommet. Over tid dannes på denne måten nye arter.

«Jeg kan vise at det ikke er formen, verken til kroppen eller dens deler, som gir opphav til dyrenes vaner og levevis. Tvert imot; det er vanene, leveviset, og alle de andre påvirkende omstendigheter, som med tiden har formet dyrenes kropp og kroppsdeler.»

I 1801 publiserte Lamarck Système des Animaux sans Vertebres, en bok på 452 sider som var et pionérarbeid i systematiseringen av virvelløse dyr. I den boken etablerte han termen ‘virvelløse dyr’. Mens Carl Linneus hadde inndelt denne paraplygruppen i ‘insekter og ormer’, inndelte Lamarck de virvelløse dyrene i hele ti hovedgrupper (dyrerekker). Med denne boken ble han ‘den franske Linneus’. ‘Virvelløse dyr’ er en kunstig gruppe, men termen har blitt beholdt pga. dens praktiske verdi. De virvelløse dyrene utgjør 96 % av alle kjente arter i dyreriket, og deles i dag inn i ca. 35 rekker.

Portrett av Lamarck fra 1824. Han var da 80 år gammel og blind.

Lamarck holdt den 17. mai 1802 et morgenforedrag om virvelløse dyr for sine studenter, der den røde tråden var livets progresjon på Jorden, fra de aller enkleste former (infusorier) til de han betraktet som de mest komplekse (pattedyrene). Alle arter har en utviklingshistorie som går langt bakover i tid, forklarte han. Organisk liv skal ha oppstått, og fortsetter å oppstå, spontant fra uorganisk materie. Årsaken til at dyreartene har utviklet seg mot mer komplekse former, skyldes bl.a. visse gjennomstrømmende subtile fluider, som han kalte aura vitalis og vapeur subtile. Han gjentok så sin idé fra foredraget i mai 1800 om den adaptive evolusjonskraften:

«Hver endring som har blitt ervervet i et organ gjennom vanebruk tilstrekkelig til å ha forårsaket den, blir bevart gjennom reproduksjon, dersom [endringen] er felles hos begge foreldrene.»

Lamarck hadde på dette tidspunkt mistet troen på å kunne overbevise sine akademiske fagfeller om sin nye evolusjonsteori, så da han senere på dagen holdt et foredrag for sine medprofessorer ved riksmuséet, nevnte han ikke disse idéer. Han var imidlertid ivrig på å få sine idéer på trykk, så tre måneder senere ble hans foredrag for studentene trykt som en introduksjon til hans bok Recherches sur l’organization des corps vivans (Forskning på organiseringen av levende legemer). Samme år rakk han også å utgi Hydrogéologie, en bok på 268 sider, der han var blant de aller første til å lansere termen biologi i dens moderne betydning, som vitenskapen om levende vesener.

1809: Det evolusjonære hovedverket ‘Philosophie zoologique
I 1809 ga Lamarck ut Philosophie zoologique, en bok på litt over 400 sider, der han ga den mest fullstendige presentasjon av sin evolusjonsteori. Her holdt han fast på de to evolusjonskreftene som han tidligere hadde omtalt.

– De subtile fluider, som har en kompleksifiserende virkning. Selv om Lamarck refererte til Gud som ‘den sublime forfatter av naturen’, så var han angivelig ikke av den oppfatning at de subtile fluider hadde noen iboende teleologiske (formålsstyrende) kvaliteter. Selv om referanser til naturalistiske ‘subtile fluider’ som kan forårsake makroevolusjonære transformasjoner og mirakler høres temmelig mystisk og prerasjonelt ut i våre dager, er det verdt å minne om at selve prinsippet har vært i full blomst blant ledende livsopphavsforskere og evolusjonsbiologer siden 1960-tallet. I dag går slike teorier under navnet selvorganisering (Wiki: Self-organization). Kan fysisk-kjemiske lover og krefter frem­tvinge spontane ‘selv­organiserings­prosesser’ som øker graden av orden og struktur? Slike eksempler finnes det flere av innen fysikk og kjemi, og noen av dem kommer til syne i mineral­riket, som f.eks. dannelsen av krystallinske strukturer. Men hvilket forklarings­­potensial har fysisk-kjemisk selv­organisering innenfor den levende verden? Eksempler på fremtredende forskere som har fremmet selvorganiseringsteorier innen den levende verden, er Dean H. Kenyon (1969), Ilya Prigogine (1977) og Stuart Kauffman (1993, 1995).

– Den adaptive evolusjonskraften. Lamarck formulerte to lover. I den første loven slår han fast at det er dyrenes aktive bruk av et organ som utvikler, styrker og/eller forstørrer dette organet slik at det får en kraft som tilsvarer varigheten av dets bruk. Unnlatelse av å bruke et organ resulterer i at organet svekkes, reduseres, svinner hen, og til slutt forsvinner. I den andre loven slår han fast at alt som individene har vunnet (eller tapt) gjennom bruk (eller unnlatelse av bruk) av deres organer, overføres til avkommet dersom de ervervede egenskaper besittes av begge foreldrene.

Ifølge Lamarck-biograf Richard W. Burkhardt (2013) betraktet ikke Lamarck den generelle idéen om nedarving av ervervede egenskaper som sin egen; han antok at dette var en almenakseptert idé som de fleste som reflekterte over emnet tok for gitt. Burkhardt nevner andre som før Lamarck fremmet denne idéen, som naturalisten Charles-Georges Le Roy (1723–1789) og den franske politiske filosofen Marquis de Condorcet (1743–1794). Lamarck så derfor ikke noen grunn til å argumen­tere for idéens gyldighet. Han spekulerte heller ikke over hvordan ervervede egenskaper angivelig blir lagret i arvematerialet, eller hva arvematerialet overhode består i. Han brukte verken ordene ‘arv’ eller ‘arvelig’.

Richard W. Burkhardt. Foto: Wikipedia

Lamarcks originale bidrag til idéen om nedarvete egenskaper, og hvis bidrag han tok æren for å være den første til å fremme, var denne mekanismens ubegrensede potensial til å transformere artene. Lamarck (1815) skrev at denne innsikten ga ham større tilfredsstillelse enn hans betydningsfulle klassifikasjons­arbeid av de virvelløse dyr.

Lamarck presenterte i Philosophie zoologique et Livets tre-diagram for hvordan de forskjellige hovedgruppene innen dyreriket hadde utviklet seg fra hverandre. Dette er det første fylo­genetiske stamtre som noensinne har blitt publisert.

Årene 1810-1829
I årene 1815-22 publiserte Lamarck syvbindsverket Histoire naturelle des animaux sans vertèbres, og med det etablerte han seg som grunnleggeren av studiet av de virvelløse dyr. Han var da i 70-årene. Hans generelle helsetilstand må ha vært meget god, gitt en relativ fattig tilværelse med mye motgang, og det i første tredjedel av 1800-tallet i Paris. Hans eneste kjente helseproblem, som dertil var meget alvorlig, var at han gradvis mistet synet. De ti siste årene var han antagelig blind. Vi vet svært lite om hans privatliv. Det var særlig hans eldste datter, mademoiselle Cornélie De Lamarck, som selvoppofrende hjalp ham gjennom de 10-15 siste årene.

Lamarck døde i Paris den 18. desember 1829; 85 år gammel, blind, lutfattig; og stort sett glemt av sine landsmenn. Hans slektninger lot hans bøker og dødsbo bli solgt på auksjon. Dette bragte imidlertid ikke inn nok penger til å finansiere en skikkelig begravelse, så liket hans havnet i en fellesgrav på gravplassen Cimetière du Mont­parnasse. Da fellesgraven noen år senere ble åpnet og ryddet, gikk de siste rester av ham tapt.

Den aller første Lamarck-biografien ble ikke skrevet av en av hans landsmenn, men av en amerikaner, Alpheus Spring Packard; entomolog, paleontolog, og professor i zoologi og geologi ved Brown University i Rhode Island. I 1901 fikk han utgitt 450-siders biografien Lamarck, the Founder of Evolution. His Life and Work. Selv om Packard gjorde sitt beste i å spore opp biografisk informasjon, så fyller dette bare de 60 første sidene. Resten av biografien er analyser av Lamarcks verk. Biografien ble i 2007 tilgjengelig som online ebok (Project Gutenberg Ebook).

Deretter gikk det nærmere 80 år før en annen amerikaner skrev den neste biografien. Richard W. Burkhardt – PhD i vitenskapshistorie (1972) og professor emeritus i historie ved University of Illinois, Urbana-Champaign – ga i 1977 ut boken The Spirit of System: Lamarck and Evolutionary Biology (1995-utgaven har nytt forord). I 2013 fikk Burkhardt publisert en 12-siders artikkel med spesiell fokus på Lamarcks forhold til idéen om nedarving av ervervede egenskaper, Lamarck, Evolution, and the Inheritance of Acquired Characters (Genetics).

Darwins tro på nedarving av ervervede egenskaper
Charles Darwin ble godt kjent med lamarckismen under sin universitetstid på slutten av 1820-tallet, både gjennom sine venner og gjennom skriftene til sin bestefar Erasmus Darwin (1731–1802). Darwin nevnte Lamarcks idéer første gang i skriftlig form i en notatbok han begynte på i 1837. Det var i boken Variation of Animals and Plants under Domestication (1868), et verk på litt over 900 sider, at Darwin tydeligst støttet Lamarcks idé om nedarving av ervervede egenskaper, ved å gi mange eksempler på virkningene av dyrenes bruk og unnlatelse av bruk av sine organer og kroppsdeler. Lamarck ble ikke nevnt en eneste gang.

Mens Lamarck, som nevnt, aldri foreslo en mekanisme for hvordan ervervede egenskaper kan gå i arv, var det Darwin som fremmet en teori for dette, i Variation of Animals…. Han fremmet den klassisk greske teorien kjent som pangenese-teorien, at alle deler av kroppen utskiller mikroskopiske arveenheter (som Darwin kalte gemmules) til gonadene (eggstokk og testikler).

“Fra et hvert ordinært perspektiv er det uforståelig hvordan endrede omgivelser, enten de påvirker fosteret, det unge eller det voksne dyr, kan frembringe arvelige modifikasjoner. Det er like eller enda mer uforståelig fra et hvert ordinært perspektiv, hvordan virkningene av kontinuerlig bruk eller unnlatelse av bruk, eller endrede vaner til kroppen eller sinnet, kan arves. Et mer forvirrende problem kan neppe foreslås; men fra vårt perspektiv er det nok å anta at bestemte celler til slutt ikke bare blir funksjonelt men også strukturelt modifisert; og at disse utskiller lignende modifiserte gemmuler(Darwin 1868, vol. 2, p. 395).

På samme side gjentar han:

“I de tilfeller der organisasjonen [av kroppen] har blitt modifisert av endrede forhold [i omgivelsene], den økte eller fraværende bruken av kroppsdeler, vil gemmulene som blir utskilt av de modifiserte kroppsdelene selv bli modifisert, og når de blir tilstrekkelig mangfoldiggjort, vil de utvikle nye og endrede strukturer».  (Darwin 1868, vol. 2, p. 395).

I 1880, to år før Darwin døde, responderte han på en kritikk av Sir Wyville Thomson. I denne responsen tar Darwin æren for å ha gitt flere eksempler enn noen annen på nedarving av ervervede egenskaper:

“Jeg antar at ingen har frembragt så mange observasjoner av effektene av bruk og unnlatelse av bruk [av organer og kroppsdeler] som jeg har gjort, i mitt verk Variation of Animals and Plants Under Domestication”.

Troen på pangenese-teorien fikk en alvorlig knekk da den tyske biolog August Weismann i en bok i 1892 formulerte læresetningen kjent som Weismann-barrieren, at kjønnsceller og somatiske celler må skilles klart fra hverandre. Kjønnsceller produserer somatiske celler, men kjønns­cellene er ikke påvirket av noe som de somatiske cellene lærer eller noen egenskaper som kroppen tilegner seg i livet. Weismanns eksperiment med å kutte av halene på 68 hvite mus over fem generasjoner, for å motbevise Lamarcks påstand at unnlatelse av bruk av et organ resulterer i en svekkelse av dette organet som så nedarves til avkommet, er av mer tvilsom verdi og har med rette blitt kritisert.

To affærer der troen på nedarving av ervervede egenskaper ble fremmet
Den østerrikske biolog Paul Kammerer (1880-1926) fremmet Lamarcks teori, og prøvde å bevise det gjennom en serie eksperimenter med jordmorpadden (Alytes). Det særegne med denne froskeslekten, som det finnes fem underarter av, er hannens bidrag til å ta vare på eggene. Rett etter befruktning surrer hannene eggene rundt bakbena og på ryggen for å beskytte dem, helt til de er klar for klekking. Når det er klart for klekking, oppsøker hannpadden grunne dammer og lar så rumpetrollene komme ut av eggene.

Jordmorpadder parrer seg normalt ikke under vannet. Kammerer fikk dem likevel til å parre seg under vann ved å øke temperaturen i lab-tankene. Etter et par padde-generasjoner hevdet Kammerer at paddene hadde utviklet tåputer slik at de fikk bedre festegrep i parringsprosessen under vann. Mens de forhistoriske forfedrene til jordmorpadder hadde tåputer, anså Kammerer putene som en ervervet egenskap som ble tilveiebragt ved tilpasning til miljøet.

Kammerer ble i 1926, i det vitenskapelige tids­skriftet Nature, anklaget for bedrag, at de svarte tåputene var et resultat av injeksjoner med India-blekk. Kammerer responderte i et brev at han hadde undersøkt prøven på nytt, og kunne bekrefte at India-blekk virkelig hadde blitt injisert i tåputene. Han hevdet at en lab-assistent måtte ha vært ansvarlig for denne forfalskningen. Seks uker etter beskyldningen begikk Kammerer selvmord, han skjøt seg selv i en skog. I selvmords­brevet hevdet han sin uskyld. Den ungarsk-engelske forfatter Arthur Koestler (1905-1983) skrev en populær bok om Kammerer-affæren som ble oversatt til norsk, Saken dr. Kammerer (Gyldendal, 1974).

Mens Kammerers eksperimenter ikke hadde konsekvenser utover at noen dusin padder måtte foreta sin parring under vann, var situasjonen en helt annen når det gjaldt Trofim Lysenko og hans implementering av lamarckianske idéer i landbrukspolitikken i Sovjetunionen og senere i Kina. Lysenko (1898-1976) var en ukrainsk biolog og landbruksforsker som takket være sterk støtte fra Josef Stalin fikk stor innflytelse på sovjetisk og senere kinesisk jordbrukspolitikk. I den norske Wiki-artikkelen om ham kan man lese:

«Fra 1930-tallet og fram til 1960-tallet dominerte Trofim Lysenko fullstendig sovjetisk landbruksforskning, med til dels katastrofale resultater både for landbruket og all biologisk forskning i Sovjet. Sovjetiske vitenskapsfolk som nektet å avvise den etablerte genetikken, ble fjernet fra sine stillinger og overlatt til seg selv, slik at mange sank ned i fattigdom. Flere fikk dødsdom som statens fiender, blant andre botanikeren Nikolaj Vavilov. Vitenskapelig dissens fra Lysenkos teorier om ervervede egenskapers arvelighet ble formelt forbudt i Sovjetunionen i 1948.»

Lysenko var ikke negativ til Darwin; det var Gregor Mendels arvelære han var så sterkt imot. Lysenkos teorier ble harmonisert med Stalin-epokens og kommunismens ideologi. All forskning omkring genteknikk ble avbrutt i Sovjetunionen. Genetiske prøver ble ødelagt, og genforskere ble forfulgt, innesperret og i noen tilfeller henrettet. Lysenkos teorier førte etterhvert til at jordbruket mislyktes i stor skala, og var en bidragende årsak til hungersnød og død først i Sovjetunionen, men senere også i Kina der hans idéer fikk stor betydning under Det store spranget. I hvilken grad Lysenkos landbrukspolitikk har relevans i en evaluering av teorien om at ervervede egenskaper nedarves, er dog et helt annet spørsmål.

Paul Kammerer og Trofim Lysenko

 

Kilder og litteratur:

Burkhardt Jr., RW:

(1977, 1995): The Spirit of System: Lamarck and Evolutionary Biology. 320 sider. 1995-utgaven har et 30 siders forord der Burkhardt gir en oppdatering av hva som har skjedd på den biografiske forskningssiden siden 1977-utgaven.

(2013): Lamarck, Evolution, and the Inheritance of Acquired Characters (Genetics). 12 sider.

Packard, Alpheus Spring (1901): Lamarck, the Founder of Evolution. His Life and Work. The Project Gutenberg Ebook (online), 2007.