Charles Darwins bok «The Descent of Man» (1871) er gitt ut en rekke ganger – men aldri på norsk.
Det er i år 150 år siden Charles Darwin utga The Descent of Man. Boka, som telte 900 sider over to bind, ble av sin samtid ikke regnet som like kontroversiell som Artenes opprinnelse, som hadde kommet ut 12 år tidligere. «Descent» er et av Darwins hovedverker, men er likevel aldri blitt oversatt til norsk.
Derimot ble verket raskt oversatt til dansk og utgitt i København allerede i 1875, bare fire år etter at originalen kom ut. Den danske utgaven bar tittelen Menneskets afstamning og parringsvalget og ble oversatt av ingen ringere enn biologen og forfatteren Jens Peter Jacobsen.
Norske Wikipedia tar i store trekk tar fram plusstegnet i sin omtale av boka:
– Boken var ikke like kontroversiell som Artenes opprinnelse, og fikk gjennomgående positive tilbakemeldinger i fagkretser. Noen av hans synspunkter fikk nokså umiddelbar oppslutning, f.eks. at mennesker utgjorde én art. Andre av hans bidrag måtte vente i mange tiår, før de fikk den oppmerksomheten de fortjente. Seksuell seleksjon ble stort sett forbigått frem til andre halvdel av 1900-tallet, og heller ikke hans taksonomiske forslag fikk bred støtte før «den kladistiske revolusjon» (1960–80-tallet), skriver nettstedet.
Like positiv er ikke omtalen i den engelskspråklige utgaven av wikipedia, noe som selvsagt kan ha sammenheng med at boka er «ukjent» i Norge. Den engelske omtalen er dessuten langt mer omfattende enn den norske.
Drepende oppgjør
Men når det kommer til dagens «jubileumsfeiring», kan karakteristikkene være direkte drepende. I en artikkel i selveste Science, 21. mai 2021, skriver professor i atropologi ved Princeton University i New Jersey, Augustin Fuentes, at «The Descent» er «ofte problematisk, fordomsfull og skadelig»:
– Vi kan anerkjenne Darwin for hans innsikt, men må bekjempe hans ubegrunnede og skadelige påstander. Refleksjoner over boka i dag må sees i sammenheng med utvetydige forskningsdata som viser at rase ikke er en gyldig beskrivelse av menneskelig biologisk variasjon, og at det ikke er noen biologisk sammenheng i beskrivelser av «mannlige» og «kvinnelige» hjerner eller noen enkelhet i biologiske mønstre relatert til kjønn og sex, skriver Fuentes videre.
– Darwin portretterte urfolk i Amerika og Australia som mindre enn europeere i kapasitet og oppførsel. Folk på det afrikanske kontinentet ble konsekvent referert til som kognitivt fattige, mindre dyktige og av lavere rang enn andre raser.
– I «Descent» identifiserte Darwin kvinner som mindre dyktige enn (hvite) menn, ofte som «lavere raser». Han beskrev mannen som mer modig, energisk, oppfinnsom og intelligent, og brukte naturlig og seksuell seleksjon som begrunnelse, til tross for mangelen på konkrete data og biologisk vurdering, fortsetter han: – Darwins rasistiske og sexistiske tro, som gjenspeiler synspunktene til vitenskapelige kolleger og hans samfunn, var sterke formidlere av hans oppfatning av virkeligheten.
Også i Storbritannia er man i gang med Darwin-kritikk. Nylig skapte det oppstandelse at universitet i Sheffield stemplet Darwin som rasist. Også i denne saken er det «The Descent of Man» som er grunnlaget for kritikken, der forfatterne bak en håndbok for forelesere ved universitetet skrev at «Darwins anerkjente teori om naturlig seleksjon rettferdiggjorde synspunktet om at den hvite rase var overlegen andre», og at Darwin brukte samme teori for «å rettferdiggjøre hvorfor kvinner var tydelig dårligere enn menn».