Mistet barnetroen

Tegning: Ingvald Straume

Tidlig i 20-årene mistet jeg min barnetro. Og jeg har ikke funnet tilbake til den siden. Jeg snakker om min neodarwinistiske barnetro.

Neodarwinismen er det nøyaktige navnet på det som i media og skoleverket oftest omtales som «Darwins utviklingslære», «evolu­sjonsteorien» eller bare «evolusjonen». Når folk sier «Darwins utviklingslære», mener de i virkeligheten neodarwinismen.

Urcellen og ursuppen
Neodarwinismen rommer forestil­lingen om at det mangslungne mylderet av liv på jorden har skapt seg selv, ved avstamning gjennom formering, genetiske mutasjoner og naturlig utvalg (natural selection) fra en felles stamform. Denne felles stam­formen identifiseres gjerne som «urcellen» i «ursuppen», og ble ifølge neodarwinismen til som et resultat av tilfeldigheter.

Neodarwinismen må for øvrig ikke forveksles med Charles Darwins teori, slik han selv skrev den. Darwin hadde ingen ideer om hverken ursuppe, gener eller mutasjoner, det kom først mye senere. Hans teori gikk ut på at ervervede egenskaper — altså egenskaper som individet hadde tilegnet seg i løpet av livet — ble arvelige, og at disse egenskapene deretter ble forsterket eller svekket av naturlig bortvelgelse etter å ha blitt overført til avkommet. Men teorien om at ervervede egenskaper ble arvelige (Lamarckismen) ble tilbakevist av August Weismann i 1883.

Et spesielt verdensbilde
Kjernen i neodarwinismen er filosofisk, ikke vitenskapelig, bygget på et spesifikt verdensbilde. Jeg mener at de som tror på neodarwinismen, er moti­vert av å ha et verdens­bilde hvor det ikke finnes noen Gud. Eller de mangler dypere naturvitenskapelig innsikt og mot til stille kritiske spørsmål. De nøyer seg med å tro på det de har fått forkynt på skolen og gjennom media. De har lært at de må tro på utviklingslæren for ikke å bli betraktet som udugelige eller dumme. De vil ikke bli betraktet som udugelige og dumme, derfor tror de på utviklingslæren. Det er som i eventyret om Keiserens nye klær; alle tror det de blir fortalt, ikke det de faktisk ser.

Som tenåring trodde jeg på utviklingslæren. Jeg forsvarte den iherdig. Jeg beundret Charles Darwin for hans mot og hans vitenskapelige pionerarbeid. Det gjør jeg i noen grad frem­deles. Charles Darwin var en stor vitenskapsmann på 1800-tallet. Oppdagelsen av den naturlige bortvelgelsen kan vi takke ham (og Alfred Russel Wallace) for. Det er en viktig oppdagelse i vitenskapens historie.

Neodarwinistisk kortslutning
I dagligtale sier vi naturlig utvalg, jeg liker å si naturlig bortvelgelse, bare fordi det er det det er. Gener velges bort gjennom naturlig seleksjon. De dør ut. De som er best egnet for individets overlevelse fortsetter å eksistere, fra generasjon til generasjon.

At naturlig bortvelgelse virker i naturen, er det ingen i dag som tviler på. Vi ser resultatene av naturlig bortvelgelse overalt, som livsformenes, slektenes og artenes tilpasninger til miljøene de kjemper for å overleve og formere seg i. Men artsbestanders tilpasninger til livsmiljøer gjennom naturlig bortvelgelse er ikke det samme som at noe skapende nytt oppstår. Der ligger det jeg kaller «den neodarwinistiske kortslutningen».

Primitive celler finnes ikke 
Den velrenomerte britiske astro­fysikeren sir Fred Hoyle har sagt: «Forestillingen om at ikke bare biopolymerene, men det funksjo­nerende programmet i en levende celle skulle kunne oppstå tilfeldig i en organisk ursuppe her på jorden, er åpenbart høygradert vås.» («The notion that not only the biopolymers but the operating program of a living cell could be arrived at by chance in a primordial organic soup here on the Earth is evidently nonsense of a high order.» — New Scientist, November 19, 1981)

Det er et faktum at selv den mest «primitive» encellede bakterie er mer kompleks enn de mest avanserte høyteknologiske maskiner men­nes­ket noen gang har bygget. I lys av det står Fred Hoyle-sitatet over på trygg grunn. Neodarwinismens vage idé om hvordan livet spontant ble til av seg selv, har ved nærmere granskning ingen støtte i erfaringen eller fornuften. Den er også i strid med kjemiens og fysik­kens lover, og faller fullsten­dig sammen i møte med statis­tisk mate­matisk sannsynlighetsregning.

Og hva angår den påståtte utviklingen fra den første «urcellen» til de mange ytterst forskjelligartede livs­former som eksisterer eller har eksistert på vår planet: Ingenting innen natur­vitenskapen tyder på at mer komplekse vesener har utviklet seg eller kan utvikle seg naturlig ved formering fra mindre komplekse vesener. Neodarwin­istenes «trylleformel»: muta­sjoner + naturlig bortvelgelse, kommer til kort på dette punktet.

Naturlig bortvelgelse kan bare renske ut, altså fjerne de gener som gjør det vanskeligere for individet å overleve og formere seg, ikke skape nye. Naturlig bortvelgelse er dermed en mekanisme som redu­serer genetisk mangfold. Får den virke sterkt og lenge nok, vil den ugjenkallelig utslette gene­tisk informasjon.

Mutasjoner kan ikke skape ny spesifikk kompleks genetisk infor­masjon som tilfører avkommet mer avanserte strukturer og biokjemiske funksjoner enn det som allerede ligger i det eksisterende DNA-et. Mutasjoner kan kun ødelegge eller forstyrre arvematerialet slik at organismen taper biokjemisk funksjonalitet eller at dysfunksjonaliteter oppstår. Dette vet vi av erfaring.

Den nye skapelsesmyten
Neodarwinismen er uholdbar, vitenskapelig sett, fordi den på disse og flere avgjørende punkter strider mot erfaringen og fornuften. Den neodarwi­n­ist­iske fortellingen bør plasseres der den hører hjemme: i bokhyllen for religiøse myter. Den australske biologen Michael Denton har formuleret det treffende i sin bok «Evolution: a Theory in Crisis» (1985):

«Den darwinistiske evolusjonsteorien er hverken mer eller mindre enn det 20. århundrets store skapelsesmyte.» («The Darwinian theory of evolution is no more nor less than the great cosmogenic myth of the twentieth century.»)

Ingvald Straume,

lærer