Artikler

Origo

Videoer

Om oss

Footer Menu

Lettlest

Middels

Avansert

Alle artikler

Arkiv

Origo Norge

Anmeldelser

Kortversjoner

Nyheter

Bøker

Header Menu

Header Menu - Bad browsers

«Selv om flagellum er blitt foreslått å være den evolusjonære forfaderen til T3SSs, er strukturen til flagellmotoren betydelig forskjellig fra T3SS», heter det i en nypublisert artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet <a href="https://www.cell.com/cell/fulltext/S0092-8674(21)00430-X">Cell</a> (bak betalingsmur).

Bak artikkelen, som blant annet har sammenheng med <a href="https://biocosmos.no/post/nye-funn-svekker-kitzmiller-v-dover-avgjorelsen">Kitzmiller v. dover-avgjørelsen,</a> står Jiaxing Tan og hans forskergruppe ved Zhejiang University, som har fininnstilt mikroskopet på bakteriflagellmotoren og beskrevet strukturen i detalj – så langt det har latt seg gjøre. «Dette arbeidet gir detaljert molekylær innsikt i strukturen, monteringen og dreiemomentoverføringsmekanismene til flagellmotoren», skriver Jiaxing Tan i sammendraget.

Forskerne har publisert følgende illustrasjon for å vise forskjellene mellom flagellen og T3SS:

[caption id="attachment_2088" align="alignnone" width="300"]<img class="wp-image-2088 size-medium" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/05/Flagell-og-Injectisome-300x198.png" alt="" width="300" height="198" /> Betydelige forskjeller mellom flagell og T3SS. Flagell til venstre, T3SS til høyre. Illustrasjon: Zhejiang University[/caption]

<strong>- Flagellmotoren «kommanderte» komponenter
</strong>I boka <em>The God Delusion</em> (2006) ga Richard Dawkins et bestemt scenario for utviklingen av bakterielle flagellmotorer en fremtredende plass . Flagellmotorer er svært komplekse strukturer som inneholder mange proteindeler. Dawkins hevdet at det var tydelig at flagellmotoren «kommanderte» komponenter fra injeksjonen i utviklingen. Injeksomer, eller T3SS/TTSS, er enklere strukturer som brukes av noen levende bakterier for å injisere proteiner i eukaryote celler. På side 132 (engelsk utgave) skrev Dawkins:

«Proteinmolekylene som danner strukturen til TTSS er veldig like komponenter i flagellmotoren. For evolusjonisten er det klart at TTSS-komponenter ble kommandert for en ny, men ikke helt uavhengig funksjon, når flagellmotoren utviklet seg (...) Åpenbart var viktige komponenter i flagellmotoren allerede på plass og fungerte før flagellmotoren utviklet seg.»

Dermed så Dawkins injeksomen som en evolusjonær forløper for flagellmotoren.

Men den kinensiske forskergruppen slår fast at komponentene i injeksjonsmidlet langt fra er «veldig like» komponentene i flagellmotoren:

«Selv om flagellum er blitt foreslått å være den evolusjonære forfaderen til T3SSs, er strukturen til flagellmotoren betydelig forskjellig fra T3SS. Stangen i basallegemet til Salmonella T3SS består av to proteiner, PrgJ og PrgI, og danner en relativt enkel spiralformet struktur. I motsetning til de tette kontaktene til T3SS-stangen med sekretinkanalen og den indre membranringen, har «flaggstangen» få kontakter med LP-ringen for å lette rotasjon og dreiemomentoverføring med høy hastighet.

<strong>- Kan ikke bare kommandere</strong>
- Selv deler av de to strukturene som ser ut til å korrespondere med hverandre er veldig forskjellige. Dermed kunne deler av injeksjonen ikke bare bli «kommandert» for flagellmotoren, <a href="https://natureecoevocommunity.nature.com/posts/more-obsolete-dawkinsian-evidence-for-evolution">kommenterer professor Richard Buggs</a> ved Queen Mary University of London.

- Det er i dag bevis at injeksomene som finnes i dagens bakterier, er nyere i sin opprinnelse enn flagellmotorer, skriver Buggs, og henviser til en artikkel fra 2015 i <a href="https://royalsocietypublishing.org/doi/full/10.1098/rstb.2015.0020">Philosophical Transactions of the Royal Society B</a>.

- Richard Dawkins' scenario for evolusjonen av flagellmotoren har ikke tålt tidens tann. Tross sine åpenbare attraksjoner, er dette scenariet ikke lenger egnet for bruk av naturvitenskapspedagoger og kommunikatører, skriver Buggs, og konkluderer:

- Så hva skal vi si hvis noen spør oss hva evolusjonær biologi har å si om opprinnelsen til flagellmotoren? Den gode nyheten er at et stort nytt prosjekt nettopp har blitt finansiert ved Imperial College London, for å undersøke opprinnelsen til flagellen. Så langt er det mest nøyaktige svaret man kan gi i pressemeldinger for dette prosjektet at «for evolusjonære biologer er flagellum et varig mysterium».

Plukker Dawkins fra hverandre

Det melder Evolution News, i en lengre gjennomgang av saken.

<strong>Foten ned for ID</strong>
I 2005 falt den historiske <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Kitzmiller_v._Dover_Area_School_District"><span style="color: #3366ff;">Kitzmiller-Dover-dommen</span></a> i Pennsylvania, i en rettsak som handlet om hvorvidt man skulle kunne undervise om Intelligent Design (ID) i amerikanske skoler. I dommen settes det likhetstegn mellom ID og kreasjonisme, domstolen satte som premiss at religiøse motstandere av evolusjonen stod bak ID-bevegelsen og at det følgelig var grunnlovsstridig å undervise om ID i de offentlige skolene.

I rettsforhandlingene ble <span style="color: #3366ff;"><a style="color: #3366ff;" href="https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/z/zooflagellater.html">flagellmotoren</a></span> et sentralt tema, der et vitne, biolog og ID-kritiker Kenneth Miller, hevdet at «de 10 proteinene i Type III-systemet er nesten et nøyaktig samsvar for de tilsvarende 10 proteinene i basen av det bakterielle flagellumet». Miller hevdet dermed at Type-III kunne være en forløper til flagellen. På basis av Millers vitneutsagn konkluderte dommer John E. Jones med at det er «en mulig forløper for det bakterielle flagellum, et delsystem som var fullt funksjonelt, nemlig Type-III sekretorisystem.»

<strong>Komplekse maskiner</strong>
Flagellene er en type motorer som gir cellene framdrift, for eksempel er det en slik motor som driver sædcellen framover. «Påhengsmotoren» bak på cellen har en diameter på bare fem milliondeler av en centimeter. Likevel inneholder den lille pakken både propell, kløtsj, lager, stator, rotor, aksling og elektrisk energiforsyning - med forbløffende likhetstrekk med elmotorene vi mennesker produserer.

I boka «Darwins Black Box» argumenterte biokjemikeren Michel Behe for at denne type maskiner er så komplekse at de ikke kan ha oppstått av seg selv - dermed må det stå en «designer» bak. Lik en musefelle med spent fjær og et ostestykke på rett plass har disse maskinene en «irreduserbar kompleksitet» der absolutt alle deler må være til stede og rett plassert før de kan begynne å virke. En primitiv og enklere forløper vil ikke ha noen funksjon, og påstanden om at evolusjonen har framskapt slike maskiner er meningsløs, ifølge Behe og hans meningsfeller.

Flagellen ble oppdaget av William Leishman allerede i 1900, men de siste tiårene har forskerne oppdaget en rekke andre molekylære maskiner, inkludert energiproduserende turbiner, informasjonskopieringsmaskiner og til og med robotmotorer.

Også forskere som ikke er tilhengere av Intelligent Design-teorien er preget av undring og respekt over kompleksiteten til disse molekylære maskinene. I en ny artikkel i Journal of the American Chemical Society, «<a href="https://pubs.acs.org/doi/10.1021/jacs.0c13388">Molecular Pumps and <span style="color: #3366ff;">Motors</span></a><span style="color: #3366ff;">»,</span> heter det at «biomolekylære pumper og motorer er, som alltid i naturen, komplekse og utsøkt utformet.» Artikkelen forteller at «biomolekylære pumper og motorer er fremtredende i alle levende systemer og er ansvarlige for alt fra DNA-transkripsjon og membrantransport til muskelutvidelse og sammentrekning.» Tidsskriftet sammenligner «menneskeskapte pumper og motorer» med «deres biologiske fettere» og bemerker at menneskelig teknologi er vesentlig dårligere enn biologiske maskiner:

«De kunstige molekylære pumper og motorer som hittil er utviklet av forskere er primitive, sammenlignet med deres naturlige kolleger», heter det i artikkelen.

<strong>Tydelige forskjeller</strong>
Men altså; i rettssalen i Pennsylvania var det flagellen det dreide seg om. Og også her foreligger ny forskning: I et paper publisert i Cell, av Jiaxing Tan, «<a href="https://www.cell.com/cell/fulltext/S0092-8674(21)00430-X">Structural basis of assembly and torque transmission of the bacterial flagellar motor</a>,» sammenlignes strukturen i flagellen med strukturen i T3SS. Og her fant forskerne tydelige forskjeller. Forskjellene utfordrer den evolusjonære likheten som retten i Pennsylvania la til grunn.

«Et faktum til fordel for det første synet på flagellum er at bakterier ville ha trengt fremdrift før de trengte T3SS, som brukes til å angripe celler som utviklet seg senere enn bakterier. Flagella finnes også i et mer variert utvalg av bakteriearter enn T3SS», skriver Tan.

- Den mest rasjonelle forklaringen er at T3SS oppstod senere, sier biokjemiker <a href="https://www.newscientist.com/article/mg19726431-900-uncovering-the-evolution-of-the-bacterial-flagellum">Howard Ochman ved University of Arizona i Tucson.</a>

<strong>New Scientist</strong>
Og i en artikkel fra 2017 i <a href="https://www.nature.com/articles/nrmicro.2017.20">Nature Reviews <span style="color: #3366ff;">Microbiology</span></a> konkluderes det med at flagellumet, hvis noe, er forfader til T3SS - og ikke omvendt. Mens altså den nye artikkelen i Cell til og med utfordrer synspunktet om at T3SS i det hele tatt stammer fra flagellumet, på grunn av betydelige forskjeller mellom de to strukturene.

- Disse funnene etterlater tilsynelatende åpne spørsmål om det evolusjonære forholdet mellom flagellum og T3SS eller andre molekylære maskiner. I det minste ser det ikke lenger ut til å være mulig at T3SS er en mulig forløper for det bakterielle flagellumet, skriver artikkelforfatter i Evolution News, Casey Luskin.

&nbsp;

Artikkelen vi refererer til over inneholder avansert cellebiologi og ovenstående er bare et forenklet sammendrag.

Du kan lese originalartikkelen i sin helhet <span style="color: #3366ff;"><a style="color: #3366ff;" href="https://evolutionnews.org/2021/05/study-challenges-evolutionary-relationship-between-flagellum-and-type-iii-secretory-system/">her</a>.</span>

Nye funn svekker Kitzmiller v. Dover-avgjørelsen

Naturens konstruksjoner: Hvalens fossil og genutfordring

"Har du Gyldendals Bi2 foran deg, kan du selv slå opp på side 36. Nederst på sida står det følgende:
<blockquote><span style="color: #7f54ab;">«Å tone ned evolusjonslærens stilling i skolene har vært kilde til sterke diskusjoner i mange land. I Norge forsøkte daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik å hindre at evolusjonslæren ble med i læreplanen for grunnskolen på midten av 1980-årene». (Gyldendal 2014)</span></blockquote>
<strong>Tålte ikke kritikk?
</strong>Det boka viser til her, er den såkalte «apedebatten» i 1986. Mye er skrevet og sagt om det som skjedde, men historikerne vil neppe godta Gyldendals svært spesielle gjengivelse av begivenhetene. Faktisk er det vel så gode grunner til å snu saken på hodet og hevde at «høyt profilerte Oslo-professorer tålte ikke kritikk av evolusjonslæren i skolen. Derfor satte de i gang en velorganisert aksjon for å hindre at skolen ble arena for kritiske motforestillinger, i skarp motsetning til hva de ellers mente om kritisk tenkning i skolen».

Kritisk tenkning er et sentralt element for den vestlige sivilisasjonen og skal også være en av grunnpilarene i den norske skolen. I den generelle delen av læreplanen (2015) står det at «På alle livsfelt krevst kritisk skjønn».

Vil du lese mer om hva læreplanen sier, finner du den <a href="https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/generell-del-av-lareplanen/det-skapande-mennesket/#kritisk-sans-og-skjonn">her</a>.

<strong>Forslagets ordlyd</strong>
Vel, tilbake til apedebatten og Gyldendals gjengivelse: Hvilken av framstillingene over er mest korrekt? Var det Bondevik som forsøkte å hindre at evolusjonslæren ble med i læreplanen, eller var det professorene som forsøkte å hindre at Darwin-kritikk fikk plass i skolen?

Det kan du lett finne ut selv. Les videre:

Våren 1986 var Bondevik landets kirke- og undervisningsminister, senere ble han som kjent statsminister, to ganger, mellom 1997 og 2005. Som kirke- og undervisningsminister jobbet han med ny læreplan i skolen, M-85, og det var dette arbeidet som plutselig resulterte i de virkelig store overskriftene. Årsaken var at Bondevik fremmet følgende forslag:
<blockquote><span style="color: #ff6600;">«Skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen.»</span>

<span style="color: #ff6600;"><em>(Sitatet over er gjengitt i flere medier, blant annet i Dagbladet 11. februar 2007, som du finner i lenka tre avsnitt lenger ned. Jeg har dessverre ikke funnet originaldokumentet i departementets arkiver)</em></span></blockquote>
Bondevik hadde også andre tilføyelser, blant annet at skolen skulle behandle «kritikken av utviklingslæren». Men ingen av forslagene handlet om at utviklingslæren skulle tas ut av pensum, eller at man på noen som helst måte skulle «hindre» at det ble undervist om evolusjonslæren i grunnskolen.

<strong>«Pinlige uker»
</strong>I læreboka forteller Gyldendal at denne type utspill har vært «kilde til sterke diskusjoner i mange land». Det er selvsagt riktig, det er nok å vise til hva som skjedde her til lands i 1986. Men det er altså neste setning i boka som er feil. Vi lar aktørene selv fortelle om detaljene:

Svein Sjøberg, professor i naturfagenes pedagogikk ved Universitet i Oslo, var en av Bondeviks sterkeste meningsmotstandere. Han skrev dette, i <a href="https://www.dagbladet.no/kultur/darwin-bondevik-og-hukommelsen/66306462">Dagbladet 11. februar 2007</a>:
<blockquote><span style="color: #3366ff;">«Det ble noen pinlige uker for Bondevik og hans politiske ledelse i Kirke- og undervisningsdepartementet. I flere uker gjorde de knapt noe annet enn å forholde seg til denne mediestormen»</span></blockquote>
Samme Svein Sjøberg hadde forøvrig en sentral rolle i mediestormen han selv beskriver. Det forteller Nils Chr. Stenseth, professor i biologi og leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), i <a href="http://www.honestthinking.org/no/pub09/Stenseth.Kk.2009.02.14.Kampen_mot_Darwin.htm">Klassekampen i 2009</a>:
<blockquote><span style="color: #3366ff;">- I april 1986 sprang bomben, der Sjøberg på en glimrende måte hadde regissert meg og andre i et godt opplegg med betydelig mediedekning – et opplegg med én hensikt, nemlig å få fjernet de politiske føringene og å få tilbake de faglig forankrede holdningene nedfelt i det opprinnelige forslaget fra Grunnskolerådet.</span></blockquote>
Professor Stenseth fortsatte:
<blockquote><span style="color: #3366ff;">«Min egen vurdering av den norske «apeprosessaken» er følgende: Bondevik og hans nære medarbeidere hadde en klar plan om å svekke evolusjonsbiologiens stilling i skolen – og dermed i samfunnet. Men Bondevik var nok ikke godt nok orientert: Under et debattmøte ble jeg invitert til hans kontor for å orientere om evolusjonsbiologiens status innen det internasjonale fagmiljøet, for som hans statssekretær sa: «Vi har ikke vært tilstrekkelig klar over hvor faglig sterkt evolusjonsbiologien står».</span></blockquote>
<strong>Læreboka tar feil
</strong>Stenseths vurdering var altså at Bondevik «ville svekke evolusjonsbiologiens stilling» i skolen. Mens læreboka hevder at Bondevik «forsøkte å hindre at evolusjonslæren ble med i læreplanen». Det er to helt forskjellige ting.

Det kan være at Stenseths vurdering er rett; at Bondevik faktisk hadde en plan om å svekke evolusjonsbiologiens stilling i skolen. Det får vi ikke vite. Men om Stenseth kan ha litt eller mye rett, så tar i hvert fall læreboka feil. Det er ganske enkelt ikke dekning for å si at Bondevik «forsøkte å hindre at evolusjonslæren ble med i læreplanen».

Selv skrev Bondevik dette:
<blockquote><span style="color: #3366ff;">«…noen ganger kan små spørsmål bli store og kontroversielle. Dagbladet grep fatt i et par setninger i utkastet som gikk på forholdet mellom naturvitenskap og Bibelens skapelsesberetning. Avisa var tydelig redd for at vi var opptatt av å snike inn kristendom både her og der. Saken fant også veien til Stortinget. Vår tanke var at man i skolen skulle få fram at det ikke trenger å være et motsetningsforhold mellom naturvitenskapens utviklingslære og Bibelens beretning om skapelsen. Naturvitenskapen og teologien har to forskjellige funksjoner og oppgaver. Jeg innrømmet at formuleringene i utkastet kunne ha vært bedre formulert for å få fram vårt hovedpoeng, men Dagbladets fremstilling var preget av avisas sedvanlige mistenksomhet overfor det KrF står for.» (Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning, side 178, Aschehoug 2006)</span></blockquote>
Med til historien hører at Bondevik led nederlag. Allerede måneden etter disse hendelsene, i mai 1986, ble det regjeringsskifte, og den nye Ap-regjeringen trakk tilbake Bondeviks plan M-85, og erstattet den med M-87, som ble den gjeldende læreplanen.

I M-87 stod det selvsagt ingen ting om at «skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen».

<strong>Forlaget svarer:</strong>
Artikkelen over er forelagt Gyldendal Norsk Forlag. Vi har fått følgende svar fra Ragnhild Bach, Redaktør Gyldendal Undervisning, redaksjonen for videregående skole:

Hei igjen! Takk for at du gjorde oss oppmerksom på dette, vi vil ta det opp med forfatterne. Gyldendal er i gang med å revidere Bi2 i forbindelse med Fagfornyelsen, og denne påstanden er ikke med i den nye utgaven.

&nbsp;

Lærebok lyver om Bondevik

<p>Sjekk læreboka Bios 2* (Cappelen Damm 2016). På side 267 står det følgende:</p>



<p><em>«I 1953 ble det gjennomført et berømt eksperiment der forskere laget en «ursuppe» av vanndamp, metan, ammoniakk og andre stoffer som man antok fantes på jorda for 3,5 milliarder år siden. På den tiden var atmosfæren oksygenfri. Ved å etterligne lynnedslag (elektriske utladninger) klarte forskerne å få dannet flere aminosyrer og andre komplekse molekyler som er viktige bestanddeler i enhver celle.»</em></p>



<p>Det boka omtaler her, er det berømte Miller-Urey-forsøket, utført av nobelprisvinner og kjemiker Harold Urey og hans assistent, Stanley Miller. Det boka ikke forteller, er at forsøket utløste en heftig debatt i årene etter 1953. Det endte med at Miller-Urey-forsøket ble forkastet i 1977 - 39 år før Bios 2 ble utgitt!</p>



<p>Historien går slik: Utover på 1960-tallet var kjemikere som forsket på jordas tidlige atmosfære sterkt kritisk til ingrediensene i Miller-Ureys «ursuppe». Geofysiker Philip Abelson skrev dette: «Hva taler for en tidlig metan-ammoniakk-atmosfære på jorden? Svaret er at ingen forskningsresultater tyder på at vi har hatt en slik atmosfære. Flere forskningsprosjekter forteller i stedet om det stikk motsatte».</p>



<p>I 1975 erklærte den belgiske biokjemiker Marcel Florkin at Miller-Urey-forsøket «ikke lenger anses som geologisk fyldesgjørende», og fra 1977 har dette vært det rådende synspunkt blant geokjemikere. I 1995 skrev Jon Cohen i Science at mange av de som forsker i livets opprinnelse i dag har forkastet 1953-forsøket, fordi «den tidlige atmosfære ikke på noen måte så ut som Miller-Urey-etterligningen».</p>



<p><strong>Systematisk uvitenhet </strong>Geokjemikerne er ikke alene om å kritisere Miller-Urey-forsøket. Også forskere på DNA-molekylet, molekylærbiologene, har forlatt ideen om ursuppen. I 1998 karakteriserte den tyske biokjemikeren Klaus Dose forskernes viten som «systematisk uvitenhet»:</p>



<p>- Uten fundamental ny tilgang til evolusjonsprosessene (…) vil denne uvitenheten bare fortsette, hevdet han.</p>



<p>I 2000 skrev vitenskapsjournalist Nicholas Wade i New York Times at «alt omkring livets opprinnelse på jorden er et mysterium, og det ser ut til at jo mer vi vet, desto mer komplisert blir puslespillet».</p>



<p>I Bios 2 fortsetter avsnittet om Miller-Urey-forsøket slik:</p>



<p>«I 1996 oppdaget forskere at lange kjeder av RNA kunne dannes dersom visse typer leirpartikler ble tilsatt en realistisk ursuppe. RNA var trolig forløperen for DNA.»</p>



<p>Men også dette blir feil.</p>



<p>RNA og DNA er gjensidig avhengig av hverandre. Dette er litt vanskelig å forklare med enkle ord, men jeg skal gjøre et forsøk: Hvis DNA er rillene i en vinylplate, er RNA platestiften som omdanner rillene til musikk. Hver for seg har de ingen funksjon, men sammen utgjør de livets mirakel. Og skal vi bygge ut platespillerbildet litt, kan vi legge til at det ikke er musikk som kommer ut av høyttalerne, men en helt ny platespiller, nøyaktig lik originalen!</p>



<p>Alt liv på jorda styres av DNA, det finnes ikke liv uten både DNA og RNA, og samspillet mellom de to er hyperavansert, uansett om det foregår på innsida av en menneskecelle eller en amøbecelle.</p>



<p>I mange sammenhenger snakkes det om «primitive former for liv», men slikt liv finnes ikke. Alle former for liv, inneholder DNA og RNA. Og da er det aldri primitivt.</p>



<p>Her forteller vi mer om det avanserte samspillet mellom RNA og DNA</p>



<p>* Norske biologibøker oppdateres hele tida, i takt med nye oppdagelser og ny forskning. Men ikke alt. Spesielt gamle «bevis» for evolusjon har en lei tendens til å bli stående i bøkene, lenge etter at de egentlig har havnet i søpla. Forhåpentligvis gjelder ikke det de andre delene av Bios 2!</p>
<p><em>Illustrasjon: Carny at Hebrew Wikipedia. [CC BY 2.5 (https://creativecommons.org/licenses/by/2.5)]</em></p>

Forkastet ursuppe-forsøket

Går du på ungdomsskolen og har Tellus 8 foran deg? Slå opp på side 77. Der finner du bjørkemålerhistorien, med grafer, tegninger og stikkord*. «Den best tilpassede overlever», skriver boka, og forteller at fuglene jakter på insekter i trærne. I forurensede skoger der bjørkestammene er fulle av sot, vil mørkfargede bjørkemålere klare seg bedre enn lyse bjørkemålere, forklarer boka.

– De sommerfuglene som er godt tilpasset miljøet, overlever og får avkom. Som en følge av dette vil mengden av mørke bjørkemålere øke i området, skriver lærebokforfatterne, som også viser diagrammer over antall mørke og lyse sommerfugler i forurensede og ikke forurensede områder.

<strong>Drept og spiddet
</strong>Bjørkemåler-sommerfuglen finnes i en lys og en mørk utgave. Da industribyene i England ble forurenset av kullstøv rundt 1850, ble det stadig færre av de lyse bjørkemålerne, og bare 50 år seinere var det nesten bare mørke bjørkemålere igjen.

Forskninga på bjørkemålere, utført av Bernhard Kettlewell (1907-1979), er en klassiker i vitenskapshistorien, fordi Kettlewell, ifølge mange, «fant beviset som Darwin manglet». Her skal vi se nærmere på detaljene:

Du har antakelig allerede sett dem; Kettlewells berømte bilder av lyse og mørke bjørkemålere, på lyse og mørke trestammer. Har du ikke sett dem, kan du finne noen av dem <a href="https://www.google.com/search?q=kettlewell+Peppered+Moth&amp;rlz=1C1CHBH_noNO825NO825&amp;source=lnms&amp;tbm=isch&amp;sa=X&amp;ved=0ahUKEwjOqaPXprHiAhWMl4sKHSqrAHEQ_AUIDigB&amp;biw=1680&amp;bih=890#imgrc=kOXl2BIB4GCGXM" target="_blank" rel="noopener noreferrer">her</a>:

Bjørkemålerne på bildet ser friske og levende ut, men er i virkeligheten døde. Kettlewell måtte ta livet av insektene sine, og lime eller spidde dem på stammene før han fant fram fotoapparatet sitt. Også mange av bjørkemålerne i fugleforsøkene ble festet til stammene, slik at forskerne lett kunne observere hvem som ble spist og hvem som ble oversett.

30 år senere fant forskerne ut at bjørkemålerne slett ikke slår seg ned på lyse og mørke trestammer, men på undersiden av små kvister. Dessuten var det ingen klar sammenheng mellom forekomsten av mørke og lyse bjørkemålere i forurensede og ikke-forurensede områder.

Bjørkemålerne er normalt nattsvermere og de finner sine hjemmesteder i trærne tidlig på morgenen, rett før soloppgang. Kun i ett av Kettlewells forsøk ble de sluppet løs før daggry. Resten av forsøkene foregikk på dagtid, når de normalt har sin «nattesøvn». De små insektene var rimelig groggy da de ble sluppet løs og slo seg ned på utsatte steder. Der ble de et lett bytte for fuglene.

Kettlewell trodde ikke selv at dette hadde stor betydning, men bemerket et sted at dersom han var bjørkemåler, ville han finne et bedre hvilested høyere opp i trærne. Han hadde kanskje mer rett enn han var klar over.

<strong>Kritiske merknader
</strong>Senere forskere har slått fast at bjørkemålerne nettopp gjemmer seg høyt oppe i trekronene. Gjennom 25 års feltarbeid fant Cyril Clarke (1907-2000) og hans kolleger kun én bjørkemåler som satt på en trestamme. De konkluderte med at de i hvert hadde fått kunnskap om hvor bjørkemålerne <em>ikke</em> oppholder seg om dagen. En annen britisk biolog, Michael Majerus, publiserte en bok om temaet i 1998, basert på 32 års erfaring med ulike feltforsøk. Av flere tusen bjørkemålere som var blitt studert ute i naturen, fant man bare 47 som hvilte i det fri, kun seks av dem på trestammer. Bjørkemålerne søkte etter de beste gjemmestedene, og verken hvite eller svarte trestammer var spesielt gode hjemmesteder.

Utover på 80-tallet kom det også stadig mer kritiske merknader til Kettlewells metoder. De italienske biologene Guiseppe Sermonti og Paola Catastini mente Kettlewells arbeid ganske enkelt ikke holdt mål, og at forsøkene «etter dagens vitenskapelige standarder ikke på noen akseptabel måte viser den prosess som han mener å ha demonstrert eksperimentelt».

«De bevisene Darwin manglet, mangler også Kettlewell», skrev de.

<strong>Tonet ned kommentarene
</strong>De første begeistrede meldingene om Kettlewells forskning var nemlig at han hadde funnet det beviset som Darwin hadde manglet. I dag, 60-70 år senere, er kommentarene blitt kraftig nedtonet.

Tradisjonen med å spidde bjørkemålere for å iscenesette fotos på bjørkestammer, har for øvrig fortsatt. Biolog Theodore Sargent ved University of Massachusetts fortalte i 1999 til en journalist fra New York Times at han en gang hadde limt døde bjørkemålere fast på en trestamme for å lage et dokumentarprogram om dem.

«Det kunne vært fornuftig å lage oppstilte fotos den gang biologene fortsatte mente at de dermed etterlignet bjørkemålernes normale gjemmesteder. Men ved utgangen av 1980-tallet burde denne praksisen opphørt, skrev biologen Jonathan Wells i 2001 («Icons of evolution», dansk oversettelse, side 131).

<strong>Melanisme
</strong>Fenomenet som bjørkemålerne skulle kaste lys over heter industriell melanisme. Det handler om at arter må tilpasse seg, gjerne ved hjelp av mutasjoner, når menneskelig påvirkning endrer omgivelsene. Kullsot fra industrien farget trærne svarte, og bjørkemålerne, som var lyse i fargen, måtte komme opp med nye løsninger for å overleve. En sjelden variant av sommerfuglen, første gang oppdaget i 1811, ble mer og mer vanlig de neste tiårene, og ved århundreskiftet utgjorde den svarte utgaven rundt 90 prosent av bestanden rundt industribyen Manchester. Da nye forurensningslover ble innført i Storbritannia utover på 1900-tallet, sank sotnivået og andelen lyse sommerfugler steg igjen. Årsaken var opplagt; de som hadde best kamuflasje overlevde og fikk avkom.

Men senere forskning har slått sprekker også i denne delen av historien. Det var ikke noen klar sammenheng mellom forurensede trestammer og forekomster av lyse og mørke bjørkemålere. Også i områder uten forurensning fantes et stort antall mørke bjørkemålere. Og da forurensningen ble redusert, fortsatte andelen mørke bjørkemålere å stige i områder sør for London, mens nord for London skjedde det motsatte. (Jonathan Wells «Icons of evolution», dansk oversettelse, side 126-127)

Hovedkonklusjonen blant forskerne i dag er kort sagt at sammenhengen mellom forurensning og bjørkemålere er langt mer kompleks enn hva man så for seg for 50-60 år siden.

<strong>– Skyt premiehesten!
</strong>– Fra tid til annen tar evolusjonister opp igjen et klassisk eksperiment, og finner til sin store skrekk at dette bare er helt borti skogen, eller i hvert fall feilbeheftet, skrev Jerry Coyne, professor i utviklingsbiologi ved University of Chicago (Nature, 1998). Alene det faktum at bjørkemålerne ikke naturlig slår seg ned på trestammene, avkrefter ifølge Coyne «Kettlewells forsøk med å slippe løs bjørkemålerne og fange dem igjen, ettersom det med å slippe dem løs var ensbetydende med å plassere dem direkte på trestammene».

Coyne gikk videre med saken, fant fram Kettlewells opprinnelige papirer og avdekket ytterligere problemer.

– Denne vår premiehest i evolusjonsstallen er i meget dårlig form, og hvis det ikke likefrem ville vært det mest barmhjertige å gi den en kule i pannen, har den i hvert fall bruk for en meget omhyggelig pleie, skrev han. (Oversatt til norsk fra den danske oversettelsen av Jonathan Wells «Icons of evolution»)

—————–

Men, er det nå så farlig? Evolusjonsteorien verken står eller faller på grunn av noen bjørkemålere som ble limt fast på britiske trestammer på 50-tallet?

Helt riktig, saken er ikke avgjørende. Framstillinga over er dessuten bare en ørliten del av en større debatt, som har gått over flere tiår. Det som er avgjørende, er at vi må forstå at lærebokforfattere uansett må gjøre et utvalg i informasjonsflommen. Og at det, slik som i dette tilfellet, kan være gode grunner til å være kritisk både til hvilke forskningsresultater som presenteres og konklusjonene som trekkes i lærebøkene.

* Du finner også noen linjer om bjørkemålerne i Bi2 fra Gyldendal, på side 40-41.

Bjørkemålerforsøk som falt

Naturens konstruksjoner Del 1: Delfiners ekkosystem.

Naturens konstruksjoner: Delfiners ekkosystem.

Av professor Walter Heitler, Institutt for teoretisk fysikk, Universitetet i Zürich.

Mennesket – tilfeldighet eller skapelse?

«Limt sammen» på denne måten reagerer bestanddelene med en mye høyere sannsynlighet enn de ellers ville ha gjort, f.eks. i en vanlig vannoppløsning. Når reaksjonen er ferdig, forlater sluttproduktet enzymet som så er klart til å gjenta hele prosessen. Et enzym er altså en katalysator.
<h2>saken kort</h2>
<div style="background-color: yellowgreen; padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;"><aside>Vi gjengir her Sir Fred Hoyles resonnement der han bryter med darwinismen. Artikkelen er hentet fra publikasjonen <i> Steady-State Cosmology Revisited</i>, University College Cardiff Press, 1980, side 51-54. Artikkelen viser styrken i hans vitenskapelige hovedargumenter. På dette tidspunktet var Hoyle for lengst en berømt vitenskapsmann, men han gikk ikke av veien for nye debatter og utfordret her sine kolleger på det sterkeste med en sylkvass [da.: syleskarp] argumentasjon. Senere ble dette utvidet gjennom nye artikler og bøker og videreført av forskeren Hubert Yockey i boken <i> Information Theory and Molecular Biology</i>, Cambridge University Press, 1992. Utdraget er oversatt av Steinar Thorvaldsen og gjengis med tillatelse.</aside></div>
Overflateformen er av avgjørende betydning for enzymets funksjon. Overflateformen bestemmes ved den bestemte rekkefølgen av <i> aminosyrene </i> som bygger opp enzymet. Man kan betrakte problemet med å få til den rette overflateformen i to trinn. For det første er det 10-20 bestemte aminosyrer som definerer den grunnleggende «ryggraden» i et enzym. Resten av aminosyrene, vanligvis hundre eller mer, kontrollerer så de fine detaljene ved overflateformen. I dette andre trinnet kan den detaljerte plasseringen av aminosyrene variere betydelig.

Det er som kjent 20 ulike aminosyretyper som kan inngå i et protein. Betrakt nå sjansen for at av en tilfeldig rekkefølge av de 20 ulike aminosyrer havnet de rette typene på rett plass, slik at vi fikk en brukbar utgave av et bestemt enzym. Sannsynligheten for å få en riktig «ryggrad» kan neppe være større enn 10<sup>-15</sup> (1 av et tall med 15 nuller). Sannsynligheten for at resten også skal bli brukbar for enzymets funksjon, er også liten. Jeg tviler på at jeg ville bli beskyldt for å sette den totale sannsynligheten for stor hvis jeg anslo den til 1 av et tall med 20 nuller (10<sup>-20</sup>).
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone wp-image-2506" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/18953616_Page_1_Image_0001.jpg" alt="" width="355" height="270" /><img class="alignnone wp-image-2507" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/18953616_Page_1_Image_0002.jpg" alt="" width="279" height="270" /><figcaption>Et enzym består av en kjede aminosyrer som er foldet sammen for en bestemt funksjon</figcaption></figure>
</div>
En slik sannsynlighet kan i seg selv overvinnes, for man må huske på at man ikke bare har ett forsøk på å bygge rett enzym, men svært mange, slik som det antas å ha skjedd i den organiske ursuppa tidlig i jordens historie. Problemet er bare at det er over 2000 forskjellige og uavhengige enzymer som er nødvendige for livet. Og sannsynligheten for at de alle skulle bli frembrakt ved et tilfeldig forsøk, er mindre enn 10<sup>-40 000</sup>. Den mikroskopiske sjansen for å oppnå alle enzymer bare én gang hver kunne ikke overvinnes selv om hele universet var fylt opp med organisk ursuppe.

De samme enzymene opptrer over hele spekteret i biologien – de er de samme i mennesket, i en gjærcelle og i en bakterie. Intet i utviklingen av livet på jorden har noensinne forandret den grunnleggende «ryggraden» i enzymene. Dette bemerkelsesverdige faktum gir et sterkt hint om at liv er et kosmisk fenomen, og tallet med 40 000 siffer viser at selv om vi tar hele universet i betraktning, måtte det noe helt spesielt til når livet oppsto.

Det er også andre biomolekyler som lignende beregninger kunne gjøres for. Spesielt er <i> histonene </i> (basiske proteiner som bindes til DNA i cellekjernen) og <i> t-RNA </i> (molekyler som er med å overføre informasjon fra DNA) mindre varierende i biologisk liv enn enzymene. For hver slik gruppe av biomolekyler er sjansen for tilfeldig opprinnelse ekstremt liten, så liten at ideen om å frembringe liv uten en stor mengde startinformasjon, burde vært kastet langt ut på jordet for lenge siden.
<h3>lnformasjonen i de fysiske lover?</h3>
Det er nytteløst å argumentere med at informasjonen ligger i det sterile fysiske miljø på jordoverflaten i de tidlige tider for vårt solsystem. En noe bedre idé er å anta at informasjonen ligger i selve de fysiske lovene, spesielt i den såkalte Schrödingerligningen (en differensialligning som anvendes mye i fysikken og kjemien).

For noen år siden trodde jeg at den eneste løsningen på dilemmaet lå her. Så fikk jeg mistanke om at dette bare var en holdning som skrev seg fra vår manglende evne til å finne ut de detaljerte løsninger og konsekvenser av Schrödingers ligning.
<h3>Ursuppe med silisium</h3>
Anta at man betrakter en ursuppe med silisium i stedet for en ursuppe med karbon (silisium er i likhet med karbon et fireverdig grunnstoff og finnes rikelig i sand og fjell). Hvorfor ikke la Schrödingers ligning frembringe en brukbar silikonbrikke (kvartsbrikken som er kjernen i en datamaskin) og konstruere en datamaskin? Hver bekk og hvert vann er faktisk en aktuell ursuppe med silisium. Men det hender ikke noe særlig i dem, bare dannelsen av enkle bergkrystaller av silisium. Denne analogien antyder at selve tanken er absurd, spesielt når man tar i betraktning at den nødvendige informasjonsmengde for å frambringe en datamaskin er ubetydelig i forhold til informasjonsmengden som var nødvendig for å frembringe karbonbasert liv.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2505" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/18953616_Page_2_Image_0001.jpg" alt="" width="307" height="275" /><figcaption>Har noe som minner om en datamaskin noensinne oppstått i bekker og vann på jorden? spør Hoyle.</figcaption></figure>
</div>
Da ble det tydelig for meg at liv er et utenomjordisk fenomen. Og snart ble det også klart at å utvide grensen i rent fysisk forstand ikke løste problemet i det hele tatt. Det finnes ingen mulighet for å hamle opp med et tall med 40 000 siffer uten ved en enorm utvidelse av infomasjonskildene. Spørsmålet var hvor det i universet fantes en slik informasjon. Ikke i big-bang-kosmologien. Den eneste mulighet for å nå frem til den nødvendige informasjon ser ut til å ligge i å åpne tidsaksen tilbake – inn i vår fortid … ■
<h3>Litteratur</h3>
(inkluderer litteratur for artikkelen om Hoyle på side 24-25 i <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo130april2014" target="_blank" rel="noopener">Origo nr 130</a>)
<ul>
 	<li>Fred Hoyle &amp; N.C. Wickramasinghe (1978). <i> Lifecloud - The Origin of Life in the Universe</i> , J.M. Dent and Sons, 1978 Fred Hoyle (1980). <i> Steady-State Cosmology Revisited</i> , University College Cardiff Press.</li>
 	<li>Fred Hoyle (1982). The Universe: Past and Present Reflections. <i> Annual Review of Astronomy and Astrophysics</i> : 20, side 16.</li>
 	<li>Fred Hoyle (1983). <i> Det intelligente univers. </i> Gyldendal forlag. Fred Hoyle (1981/84). <i> Evolution from Space: A Theory of Cosmic Creationism</i>. Omni Lecture, Royal Institution, London, 12 January 1982.</li>
 	<li>Fred Hoyle (1999). <i> Mathematics of Evolution. </i> Acorn Enterprises LLC</li>
 	<li>Fred Hoyle og N.C. Wickramasinghe (1999). Biological Evolution. <i> Astrophysics and Space Science</i>, Volume 268, No 1-3, side 55-75.</li>
 	<li>Hubert Yockey (1992): <i> Information theory and molecular biology</i> , Cambridge University Press, side 247.</li>
 	<li>Douglas Gough, red. (2005). <i> The Scientific Legacy of Fred Hoyle</i> , Cambridge University Press.</li>
 	<li>Jane Gregory (2005). <i> Fred Hoyle's Universe</i> , Oxford University Press.</li>
 	<li>Simon Mitton (2005). <i> Conflict in the Cosmos: Fred Hoyle's Life in Science</i> , Joseph Henry Press.</li>
 	<li>Chandra Wickramasinghe (2005). <i> A Journey with Fred Hoyle: The Search for Cosmic Life</i>, World Scientific Publishing.</li>
</ul>
<h3>Nettsteder:</h3>
<a href="https://hoyle.org.uk/" target="_blank" rel="noopener">https://hoyle.org.uk/</a>

<a href="https://www.joh.cam.ac.uk/library/special_collections/hoyle/exhibition" target="_blank" rel="noopener"> https://www.joh.cam.ac.uk/library/special_collections/hoyle/exhibition</a>

<strong><i>Denne artikkelen ble først utgitt i <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo130april2014" target="_blank" rel="noopener">Origo nr 130</a> (2014).</i></strong>

Informasjonen i universet

Et kuld harer får fire killinger i det sneklædte nord. De fleste er grå, men én i kuldet er lysere end de andre. Det skyldes den tilfældige genetiske variation der altid opstår i naturen. Det er let at forestille sig hvad der vil ske. Den lyse harekilling er bedre camoufleret mod rovdyr og vil overleve, og den vil senere bringe sine “hvide gener” videre til næste generation. Her vil den måske få et kuld med 1-2 killinger som er lidt lysere, og efter en lang række generationer har sneharen udviklet sig.

Det er et lille eksempel på den naturlige udvælgelse som finder sted på hele kloden “firetyve-syv”, og det regnes som hele motoren i evolutionen som konstant er i gang.
<h3>Naturlig udvælgelse forklarer kun den banale del af evolutionen</h3>
En blandt flere definitioner på evolution er <i>videregivelse af arvelige variationer og dermed en permanent ændring af gensammensætningen hos en gruppe dyr</i> (en population). Denne brede definition rummer reelt alle fødsler og formeringer i dyre- og planteriget, men en teori der forklarer alt, ender med at forklare ingenting. For vi ender med at kalde det evolution blot to mennesker får 3 børn der ikke er ens. At mennesker er forskellige, er der ikke stor uenighed om, så vi kan godt lade naturlig udvælgelse stå som en grundpille for evolution her, men den fører bare ikke noget.

Det som er virkeligt interessant, er om naturlig udvælgelse kan skabe noget nyt. Hvis vi mennesker har udviklet os fra bakterier, fisk osv., så skal der skabes noget nyt. Kan den lave en vinge, et enzym, en knogle, en cellemembran. Hvis det skal kunne lade sig gøre, skal informationen skabes – og den skrives i DNA. Men naturlig udvælgelse kan ikke “skrive” noget ekstra tekst i arbejdstegningerne til disse nye ting. Det eneste naturlig udvælgelse kan gøre, er – at udvælge! Den hvide hare er ikke skabt af den naturlige udvælgelse – den er blot udvalgt, og det kan ikke forklare hvordan livet kan udvikle sig mod højere kompleksitet. Som man siger “på engelsk”: Den naturlige udvælgelse kan forklare <i>the survival of the fittest</i>, men ikke <i>the arrival of the fittest!</i>
<h3>Shit happens</h3>
En stor flok harer er grå, men én får lysere pels – logisk set vil den hvide overleve bedre i et miljø med meget sne, sparsomt afkom og til sidst udgøre en større del af harerne, og måske vil alle harerne med tiden blive hvide. Det siger vores logik.

Men tilfældighederne spiller en større rolle end man skulle tro. Matematiske beregninger evolutionister selv har lavet, viser at så vil dens odds kun være én til 500 for overhovedet at overleve. Med andre ord spiller tilfældighederne så stor en rolle at mange andre ting end forkert pelsfarve kan udrydde den.

Den positive udvælgelse har måske kun en beskeden rolle i naturen.
<div style="background-color: yellowgreen; padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<h2>FAKTA</h2>
<ul>
 	<li>Forskellige egenskaber er arvelige</li>
 	<li>Der er naturlig variation i en gruppe dyr eller planter</li>
 	<li>Kun en del af en generation overlever og formerer sig (survival of the fittest)</li>
 	<li>Det medfører at gavnlige egenskaber vil favoriseres og nedarves over generationer</li>
</ul>
</div>
<h3>Naturlig udvælgelse er en bevarende mekanisme</h3>
Vi der regner skabelsesbegrebet ind i vores videnskabelige tænkning, får ofte skudt i skoene at vi fornægter den naturlige udvælgelse. Det er slet ikke tilfældet, men vi er måske knap så optimistiske som Darwins disciple. Naturlig udvælgelse er en effektiv og helt nødvendig mekanisme i naturen – det er de fleste enige om – men den skaber ikke nyt. Den eliminerer de organismer der fungerer dårligt.

Lad os forestille os at vores hvide hare fandt en mage, og de fik unger. Ungerne er (som altid) en blanding af forældrenes gener, men hvis en af harekillingerne var mørkegrå, eller måske syg pga. en genetisk fejl, så vil den naturlige udvælgelse svinge sin hjerteløse le
over den og lade den blive spist af rovdyr eller på anden måde bukke under i sin kamp for overlevelse. Man kan synes det er synd for den lille hareunge, men er det godt for harebestandens samlede overlevelse, for de dårligt tilpassede (og måske syge) individers gener bliver fjernet, så de ikke kan gives videre og “forurene” næste generation. Det forbedrer ikke harerne, men det beskytter arten imod at uddø trods de fejl og mangler som altid vil opstå i genpuljen.

Vi står altså ned en naturlig udvælgelse som prises højt når livets udvikling skal forklares, men den forklarer faktisk bedre hvordan arterne kan tilpasses det miljø de lever i, ved at fjerne de svage individer. Skete det ikke, så ville langt færre dyr og planter eksistere på jorden i dag. Nogle forskere mener at 98 % af alle arter der har levet på jorden, allerede er uddøde. Uden naturlig udvælgelse var de sidste 2 % også væk. Det er ikke utænkeligt at den mekanisme findes i skaberværket for at gøre livet på jorden langtidsholdbart.

Naturlig selektion er ikke en trussel mod den kristne tro

I en misforstået afstandtagen fra evolution vender mange kristne sig mod naturlig selektion. Men et kristent skabelsessyn giver et andet perspektiv, for vi er ikke bundet af en naturlig forklaring på hvordan al information og kompleksitet er opstået, og slet ikke hvis denne forklaring er i strid med naturlovene. (Opstår information fx “naturligt”, eller er information i sin natur “over-naturlig”?) Det giver os en frihed til at betragte naturlig udvælgelse fordomsfrit – som en bevarende mekanisme.
<h3>Naturlig udvælgelse var ikke Darwins idé</h3>
Naturlig selektion regnes som Darwins eget bidrag til evolutionsteorien. Men på hans tid var det meget sparsomt med eksempler i naturen på naturlig udvælgelse, så Darwin baserede teorien på den “unaturlige udvælgelse”, altså avl. Darwin var bl.a. ivrig dueavler.

Darwin omtaler naturlig selektion flere steder, men første gang vi læser om det, er en skitse man fandt efter hans død, i “1842 Sketch”. Han renskrev senere skitsen og havde ligefrem givet sin kone penge til udgivelsen i tilfælde af hans død.

Darwin nølede så længe at Alfred Russel Wallace (1823-1913) kom ham i forkøbet med en teori om naturlig udvælgelse.

Men ideen om den går længere tilbage. Faktisk helt tilbage til de gamle grækere. Men det kan man læse meget mere om i <i>Darwinbogen</i> (som Origo har udgivet i “Darwinåret” 2009.
<h3>Naturens design</h3>
Darwin troede på en gradvis fremadskridende udvikling af dyr og planter og observerede bl.a. variation hos sine raceduer, men Darwin var for optimistisk og mente at variationerne kunne skabe helt nye dyr og planter, og altså tilføre information. På Darwins tid var en celle en “simpel klat proteinmasse”, og det mest komplicerede man kendte til, var øjet. En simpel struktur gør det let at acceptere en udvikling. Så hvis cellen var simpel, kunne man let forestille sig udviklingen af en celle.

Teorien om evolution og naturlig udvælgelse er grundlæggende den samme i dag som på Darwins tid, men det er vores kendskab til en celle i høj grad ikke. En celle er en smuk og kompliceret designet “storby” med produktionsvirksomheder, veje, fibernet, biblioteker, arbejdsmænd, kloaker, renseanlæg, elektricitet, stilladser, byggepladser, nedrivningsprojekter og genbrug. Alt i nanoskala – og med en præcision og med funktioner vi mennesker kan kun drømme om at efterligne.

Den massive forskning der er foregået de sidste 150 efter at Darwin udgav sin bog Arternes Oprindelse, har gjort den gamle forklaring om gradvis udvikling ved variation + naturlig selektion utidssvarende. Forklaringen med harens pelsfarve kan vi godt acceptere, for det drejer sig om mere eller mindre farve, dvs. en variation af en egenskab som allerede er til stede. Men når noget nyt skal designes, så kommer naturlig udvælgelse i problemer fordi den levende celle altid er umådelig kompleks.

Eksempel: Hvis en fugl skal flyve, så er det ikke nok at der tilfældigvis dannes en fjer. (Dannelsen af én fjer kræver en lang række gener som i koordination danner fjeren.) Der skal dannes masser af fjer; de skal dannes de rigtige steder, på det rigtige tidspunkt i dyrets liv; der skal dannes muskler til at styre fjerene; der skal udvikles nervesystem til musklerne; der skal dannes hjernecentre til at styre motorikken; der skal udvikles en navigation, så dyret kan bevæge sig i luftrummet og ikke kun på landjorden. Der skal også udvikles et stofskifte der er effektivt nok til at give energi til flyvningen. Mange af de komponenter skal være til stede samtidig før fuglen kan flyve, og det udfordrer naturlig udvælgelse, fordi én fjer, eller en stærkere muskelgruppe, ikke alene kan udvikle sig og give dyret en fordel.

En enkelt af alle de egenskaber der gør en fugl til en fugl, giver ikke dyret en større overlevelsesfordel, mener måske ligefrem et handikap fordi den skal bruge energi på noget den faktisk ikke kan bruge til noget før alle de andre egenskaber er på plads. Det må være logik for høns.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2742" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/Confuciusornis_sanctus_2.jpg" alt="" width="1024" height="768" /><figcaption>Confuciusornis sanctus, Fugl fra Kridttiden! Foto: <a href="https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Confuciusornis_sanctus_(2).jpg" target="_blank" rel="noopener">Laikayiu</a> (<a href="https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank" rel="noopener">CC BY-SA 3.0</a>).</figcaption></figure>
</div>
Det komplekse bliver et større og større forklaringsproblem for den “der tror på Darwin”, for stort set alt hvad den biologiske forskning kaster lys over, viser sig at være mere komplekst end forventet. Vi kan som kristne med ro, glæde og fascination læse om naturvidenskabelige undersøgelser, og dagligt få nye chancer for at blive klogere – på naturens fantastiske design. ■

<strong><i>Denne artikkelen ble først utgitt i <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo129desember2013" target="_blank" rel="noopener">Origo nr 129</a> (2013).</i></strong>

Naturlig udvælgelse – fuser, ondskab eller bare banal?

Alle erkender at der sker en udvikling, men hvor går grænsen? Troen på en skabelse er ofte ledsaget af en forestilling om en afgrænset skabelse hvor ikke alle planter og dyr er beslægtet i et fælles stamtræ. Det begrundes i skabelsesberetningen hvor der står at Gud skabte efter hver deres <i>slags</i>.

På figuren med Darwins model ser vi en del af det klassiske evolutionstræ. Livet opstår i bunden som en primitiv præcelle som udvikler sig til en bakterie. Dette “stamtræ” er tegnet ud fra den grundlæggende idé at alt levende er beslægtet. Cellerne deler sig og bliver flere, og efterhånden som tiden går, splitter cellerne sig ud i forskellige retninger afhængigt af det miljø de lever i. Der dannes efterhånden flercellede organismer, gopler, bløddyr, blæksprutter, fisk osv.; og variationen spreder sig med tiden til også at udvikle landlevende dyr som padder, krybdyr og pattedyr. Hver udviklingslinje er sideordnede linjer af beslægtede dyrearter, hvor nogen overlever, mens andre bukker under og forsvinder.

Udviklingspotentialet er i teorien ubegrænset. Resultatet af millioner af års udvikling er familier af katte, heste, mennesker og fisk hvoraf nogle af dem ses i toppen af figuren. Det er et øjebliksbillede af den igangværende udvikling. Evolutionstræet er altså ét stort træ, med én stamme.

På figuren med grundtypemodellen ser vi samme data sat ind i en anden model. Den tyske professor i mikrobiologi ved Münchens Tekniske Univseritet Siegfried Scherer tolker (ud fra sit kristne verdensbillede) <i>samme fund af fossile og nulevende dyr</i> på en anden måde. Med udgangspunkt i troen på en skabelse af forskellige <i>slags</i> dyr og forskellige <i>slags</i> planter har han med sin forskning udviklet sin grundtype-model. Han mener at livets oprindelse ikke skal forstås som ét træ, men en skov af <i>grundtyper</i> som er skabt hver for sig. – Dermed er alt liv ikke beslægtet, og træet med aber er fx ikke forbundet til mennesket.

Inden for hvert træ sker der en mikroevolution. Ny racer og arter opstår og gamle uddør i en stadig tilpasning til miljøet, og det sker ved grundprincipperne i evolution – variation, overflod af afkom og naturlig selektion. At der er forskel på “træerne”, skyldes at man ser forskelligt på problemet med hvordan kompleksitet opstår. Efter grundtypemodellen tages der hensyn til det faktum at vi ikke har været vidne til evolution af ny kompleksitet i naturen.

Påstanden om det modsatte er i bedste fald gætværk. (Se artiklen <i>Mikro-makro</i>, <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo129desember2013" target="_blank" rel="noopener">side 22 i Origo nr 129</a>.)
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone wp-image-2722" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/41466161_Page_1_Image_0001.jpg" alt="" width="263" height="397" /><figcaption>Mikrobiologen Siegfried Scherer</figcaption></figure>
</div>
Scherer har udviklet en naturvidenskabelig testmetode til at kortlægge tilhørsforholdet til grundtyperne.
<ol>
 	<li>To individer tilhører den samme grundtype hvis de kan få afkom. (Bemærk at det ikke behøver at være formeringsdygtigt, dvs. at hest og æsel tilhører samme grundtype selvom krydsningerne mulæsel og muldyr normalt et sterile).</li>
 	<li>To individer tilhører den samme grundtype hvis de kan få afkom igennem en tredje organisme. Hvis A ikke kan få afkom med B, så kan de godt tilhøre samme grundtype hvis de begge to kan få afkom med organisme C.</li>
 	<li>To individer tilhører den samme grundtype hvis de kan befrugtes kunstigt, og det nye tidlige fosterstadium (blastula) kan overleve til et bestemt stade.</li>
</ol>
<strong>Lad os afslutningsvis</strong> understrege hvorfor grundtypemodellen er så vigtig: Den forholder sig nemlig til den evidens der findes for hhv. mikro- og makroevolutionen. Den er altså en <i>forskningsbaseret</i> kritik af den grundlæggende præmis i evolutionsteorien.

Man kan også sige den sådan: Mikroevolution er dét der foregår <i>inden for</i> grundtypen; makroevolution er <i>hvad man forestiller sig</i> kan foregå mellem grundtyperne.

Og for det sidste har vi vel at mærke inden evidens overhovedet. Det kan ikke gentages for tit. For evolutionens værktøjer (naturlig udvælgelse, mutationer, genetisk drift osv.) fungerer kun inden for grundtyperne. Alt andet er som nævnt gætværk. ■
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone wp-image-2720" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/41466161_Page_2_Image_0001.jpg" alt="" width="473" height="606" /><figcaption>Alle spørgsmålstegnene på denne tegning repræsenterer de punkter i evolutionen hvor vi ikke kan tale om videnskabelig viden (det man kalder evidens). At antallet af spørgsmålstegn er ens i de to modeller, er en udmærket illustration af den kendsgerning at skabelses/grundtype-modellen (nederst) ikke indeholder mere "trosstof" end evolutions-modellen (øverst). Tegningen er fra Entstehung und Geschichte der Lebewesen af R. Junker og S. Scherer.</figcaption></figure>
</div>
<div style="background-color: lightgray; padding: 10px; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<h3>Vil du vide mere ...</h3>
se Siegfried Scherers hjemmeside <a href="http://www.siegfriedscherer.de/" target="_blank" rel="noopener">www.siegfriedscherer.de</a> hvor det bl.a. hedder: »Die Frage nach dem Ursprung der Welt und des Lebens umfasst naturwissenschaftliche, geistes-wissenschaftliche und weltanschauliche Aspekte. Die sorgfältige Trennung der Argumentationsebenen ist die Grund- voraussetzung für eine fruchtbare Diskussion.«

OG Origos temanummer <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo122januar2012" target="_blank" rel="noopener"><i> EVOLUTION – Hvad din biologibog ikke fortæller, 2. udgave</i> , 2012</a>

</div>
<div style="background-color: lightgray; padding: 10px; border: 2px solid black; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;"><aside>
<h3>Darwin i vores videns huller 7</h3>
<h2>Blot en overgang</h2>
Mange tror stadig at øglefuglen Arkæopteryx er en fin overgangsform mellem dinoer og fugle. (Hvad “tror” din biologilærer/-bog?!) <i> Darwin-i-hullerne</i>-forklaringen går på at den naturlige selektion/udvælgelse + en omgang mutationer har klaret denne kæmpe forvandling. Men selvfølgelig “lidt ad gangen”! For tryllemidlet der skal overvinde den naturlige udvælgelses <i>naturlige</i> naturbevarende tendens, er nemlig tid. (Læs om tidens tryllestav på <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo129desember2013" target="_blank" rel="noopener">side 20 i Origo nr 129</a>.)

Så bare man “tager en fjer ad gangen”, mener man den hellige grav er velforvaret. Altså, “der var engang en dino der pillede lidt ved et underligt skæl den havde fået på et ene forben. Aha, tænke den, det ligner en fjer. Ja ok, jeg véd godt nok ikke hvad en fjer er, men den ser ud til at være god til at holde varmen med. Og måske kan den også bruges til at flyve med. Det kræver godt nok lidt ombygning af min krop – og også at fjeren udvikler sig, i antal og placering OG specialisering. Men kommer tid, kommer råd …”

LÆS MERE om den <a href="https://biocosmos.no/post/naturlig-udvaelgelse-fuser-ondskab-eller-bare-banal" target="_blank" rel="noopener">naturlige udvælgelse i denne artikkelen</a>, hvor der også er et billede af en anden kridttidsfugl; og om “overgangformen” Arkæopteryx i Origos tema nummer <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo122januar2012" target="_blank" rel="noopener"><i> Evolution – Hvad din biologibog ikke fortæller</i>, 2. udgave 2012</a>.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(250, 250, 250, 100); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2721" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/41466161_Page_2_Image_0002.jpg" alt="" width="627" height="705" /><figcaption>Naturkundemuseum, Berlin, Archaeopteryx, Eichstätt</figcaption></figure>
</div>
</aside></div>
<strong><i>Denne artikkelen ble først utgitt i <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo129desember2013" target="_blank" rel="noopener">Origo nr 129</a> (2013).</i></strong>

Grundtypemodelens betydning

af Jerry Bergman, Ph.D. - Oversatt af Holger Daugaard

Hvad der er mindre kendt, er imidlertid at denne fremtrædende biokemiker på grundlag af sin videnskabelige forskning talte åbent imod darwinismen.
<h3>En strålende karriere</h3>
Ernst Boris Chain (1906-1979) blev født i Berlin i Tyskland hvor han tog sin ph.d. i biokemi og fysiologi. Selv om han blev en højt respekteret videnskabsmand, forudså han som jøde hvad der ville komme, og forlod sit hjemland kort efter at Hitler var kommet til magten. Han arbejdede i England som forsker ved Cambridge, tog endnu en ph.d. der og var derefter ved Oxford University indtil 1948.

Efter årene i Oxford arbejdede Chain som forsker og professor ved flere andre universiteter. Løftet om bedre udstyr lokkede ham til Rom, men Storbritannien – der var bevidst om sit tab – lokkede ham snart tilbage ved at bygge et nyt forskningscenter til ham. Hans livslange arbejde drejede sig om »alt om livets mysterium«, og under hans 40 år lange karriere udrettede han meget inden for forskellige områder.
<h3>En vigtig grundlægger af antibiotika</h3>
I 1938 faldt Chain over Alexander Flemings publikation vedr. penicillin i British Journal of Experimental Pathology. Han gjorde sin kollega Florey opmærksom på opdagelsen, og ved deres efterfølgende forskning på området fik disse forskere isoleret og oprenset penicillin. Det var hovedsageligt dette arbejde der indbragte ham talrige æresbevisninger og priser, herunder en plads i Royal Society og flere æresgrader, Pasteur-medaljen, Paul Ehrlich Centenary Prize samt Berzelius Medaljen. Chain blev valgt som modtager af Nobelprisen for sin forskning der specifikt gik på opdagelsen af penicillins struktur og isoleringen heraf.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2617" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/The_Synthetic_Production_of_Penicillin_during_the_Second_World_War_TR1458.jpg" alt="" width="584" height="800" /><figcaption>Ernst Chain i sitt laboratorium i Oxford. Foto: <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/File:The_Synthetic_Production_of_Penicillin_during_the_Second_World_War_TR1458.jpg" target="_blank" rel="noopener">Offisiell fotograf for <abbr title="Ministry of Information">MOI</abbr></a> (<a href="https://www.iwm.org.uk/corporate/policies/non-commercial-licence" target="_blank" rel="noopener"><abbr title="Imperial War Museums">IWM</abbr> Non Commercial Licence</a>)</figcaption></figure>
</div>
Som internationalt respekteret videnskabsmand er Chain bredt anerkendt som en af de vigtigste grundlæggere af hele feltet af antibiotika. Bortset fra opdagelsen af <abbr title="norsk: hygienens">hygiejnens</abbr> betydning er opdagelsen af antibiotika nok basis for den vigtigste revolution i medicinsk sammenhæng overhovedet. Chain skrev senere en publikation om emnet. I 1940 opdagede han enzymet penicillinase der bruges af bakterier til at inaktivere penicillin. Chain vidste at bakterierne var blevet resistente over for lægemidlet, og var allerede begyndt at arbejde på problemet på dette tidlige tidspunkt.

Chain gennemførte andre vigtige videnskabelige arbejder, bl.a. studiet af slangegift, især konstateringen af at dets giftvirkning forårsages af at giften ødelægger et vigtigt enzym der spiller en rolle i respirationsprocessen.
<h3>"En hypotese uden beviser"</h3>
En af Chains livslange faglige bekymringer var Darwins teori om evolution. Chain konkluderede at evolutionen var et »meget svagt forsøg« på at forklare arternes oprindelse, og at den var baseret på så spinkle antagelser hovedsagelig af morfologisk og anatomisk natur at »den næppe kan kaldes en teori«.

En væsentlig grund til at Chain afviste evolutionsteorien, var at han mente at postulatet om at biologisk udvikling og <i> survival of the fittest </i> “udelukkende var en følge af tilfældige mutationer”, ikke var »baseret på beviser og var uforeneligt med de faktiske forhold«.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2618" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/Penicillin_Past_Present_and_Future-_the_Development_and_Production_of_Penicillin_England_1944_D17806.jpg" alt="" width="800" height="792" /><figcaption>Dr Ernst Chain utfører et experiment i sitt laboratorium i Skolen for Patologi ved Universitetet i Oxford i 1944. Foto: <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/File:Penicillin_Past,_Present_and_Future-_the_Development_and_Production_of_Penicillin,_England,_1944_D17806.jpg" target="_blank" rel="noopener"><abbr title="Ministry of Information">MOI</abbr> foto divisjon fotograf</a> (<a href="https://www.iwm.org.uk/corporate/policies/non-commercial-licence" target="_blank" rel="noopener"><abbr title="Imperial War Museums">IWM</abbr> Non Commercial Licence</a>)</figcaption></figure>
</div>
De klassiske evolutionære teorier, mente han, er en grov forsimpling af en uhyre kompleks og indviklet masse af fakta, og det undrede ham at de blev slugt ukritisk og i så lang tid. Chain konkluderede at han »hellere ville tro på feer end at gå ind på de vilde spekulationer« som darwinismen bygger på. Chains ældste søn, Benjamin, tilføjer: »Der var ingen tvivl om at han ikke kunne lide teorien om evolution ved naturlig udvælgelse – han afskyede teorier ... især når de tog form af dogmer. Han mente derfor ikke at evolution var en virkelig del af videnskaben da den for det meste ikke kunne gøres til genstand for eksperimenter.«
<h3>Problemer med evolution</h3>
En anden grund til at Chain ikke betragtede evolution som en videnskabelig teori, var fordi det for ham var indlysende at levende systemer ikke vil overleve hvis de ikke er egnede til at overleve. Chain mente at problemet ikke var den bedst egnedes overlevelse, men tilblivelsen af den bedst egnede og de mutationer der producerer nye varianter.

Der er ingen tvivl om at varianter opstår i naturen, og at deres fremkomst kan give nogle begrænsede bidrag til udviklingen af arter. Det åbne spørgsmål er det kvantitative omfang af nye varianter der forudsættes ved evolutionen.

Chain tilføjede at evolution forsætligt forsømmer det princip som lyser ud af alt i naturen, nemlig princippet om fornuft og formål.

Han var især klar over hvordan forskningen selv har påpeget problemer ved evolution. Han bemærkede navnlig at vor moderne viden om den genetiske kode, og overførslen af genetisk information, synes ganske uforenelig med de klassiske darwinistiske ideer om evolution.
<h3>Evolution, moral, og tro</h3>
En anden bekymring som Chain udtrykte, var evolutionsteoriens moralske implikationer. I en tale han holdt i London i 1972, udtalte han:

»Det er nemt at trække analogier i adfærd mellem aber og mennesker og drage konklusioner fra fugles og fisks adfærd til mennesket, men … dette faktum gør det ikke muligt at udvikle etiske retningslinjer for menneskelig adfærd. Alle forsøg på at gøre dette … lider af manglende hensyntagen til den vigtige kendsgerning at mennesket har evne til at tænke, og at det er i stand til at kontrollere sine lidenskaber.«

Chain kunne ikke acceptere en del forskeres vurdering at religiøs tro ikke fortjener seriøs overvejelse som alternativ. I en forelæsning som Crick (der sammen med Watson og Wilkins havde opdaget strukturen af DNA-molekylet) holdt for nogle år siden for de studerende på University College, sagde han at det var latterligt at basere beslutninger på alvorlig religiøs tro. Til denne bemærkning fra Cricks side havde Chain følgende kommentar:

»Dette forekommer mig at være en meget omfattende og dogmatisk konklusion … videnskabelige teorier, uanset område, er flygtige og … kan endda blive vendt på hovedet ved opdagelsen af en enkelt ny kendsgerning … Det er sket igen og igen, selv inden for den mest eksakte videnskab, fysik, og gælder i endnu højere grad for det biologiske område hvor begreber og teorier hviler på langt mindre sikkert grund end i fysikken og er meget mere tilbøjelige til at blive væltet ved nye opdagelser.«

Man kunne affærdige Chains syn på darwinismen som blot et resultat af hans egen tro. Chains ældste søn skrev dog at hans fars bekymringer vedr. evolution ikke var baseret på religion, men tværtimod på videnskaben. Chain gjorde det klart at han var meget bekymret over den effekt som darwinismen måtte have på den menneskelige adfærd.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2619" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/Ernst_Boris_Chain_1945.jpg" alt="" width="280" height="396" /><figcaption>Ernst Chain. Foto: <a href="https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ernst_Boris_Chain_1945.jpg">© The Nobel Foundation</a></figcaption></figure>
</div>
»Enhver spekulation og alle konklusioner vedrørende menneskelig adfærd baseret på darwinistiske evolutionære teorier … skal behandles med største forsigtighed og forbehold … en mindre del af offentligheden kan nyde at læse om sammenligninger af adfærd mellem aber og mennesker, men denne fremgangsmåde – som i øvrigt er hverken ny eller original – fører os ikke langt … I modsætning til mennesker har aber ikke fostret store profeter, filosoffer, matematikere, forfattere, digtere, komponister, malere og forskere. De er ikke inspireret af den guddommelige gnist som manifesterer sig i menneskets tænkning og som adskiller os fra dyrene.«

Chain gjorde det meget klart hvad han mente om Skaberen og vores forhold til ham. Han skrev at forskere der »søger ultimativ vejledning i spørgsmål om moralsk ansvar«, ville gøre klogt i at »vende tilbage til de grundlæggende og varige værdier for etisk adfærd der udgør en del af det guddommelige budskab«.
<h3>Konklusion</h3>
Sir Derek Barton skriver at »der kun er få forskere der ved anvendelse af deres videnskab, har givet et større bidrag til mennesket velfærd end Sir Ernst Chain«. Han har grundlagt forskningen i antibiotika, en forskning som har reddet livet for mange millioner mennesker. Chain er kun én af <a href="https://dissentfromdarwin.org/about/" target="_blank" rel="noopener">mange forskere</a> som har konkluderet at moderne neo-darwinisme ikke bare har spillet fallit videnskabeligt set, men også har vist sig skadeligt for samfundet. ■
<h3>Kilden til denne artikel (hvor også litteraturhenvisningerne kan findes):</h3>
Bergman, J. 2008. Ernst Chain: Antiobiotics Pioneer. <i> Acts &amp; Facts. </i> 37 (4): 10.
<div class="divImg" style="background-color: rgba(0, 0, 0, 0); padding: 10px; border: 2px solid darkgreen; border-radius: 10px; margin-bottom: 10px;">
<figure><img class="alignnone size-full wp-image-2615" src="https://wp.biocosmos.no/wp-content/uploads/2021/06/153328334_Page_2_Image_0002.jpg" alt="" width="617" height="300" /><figcaption>Ernst Chain ville nok sige i dag at evidensen for neodarwinismens påstand om makroevolutionen virker mere og mere udbrændt.</figcaption></figure>
</div>
<strong><i>Denne artikkelen ble først utgitt i <a href="https://issuu.com/biocosmos/docs/origo128oktober2013" target="_blank" rel="noopener">Origo nr 128</a> (2013).</i></strong>

#biologi