Fjernet omstridte tegninger

Fjernet omstridte tegninger

Dag ErlandsenJournalist og daglig leder
I tiår etter tiår var biologibøkene illustrert med tegninger av fostre fra fisk, kylling, gris og menneske – med påfallende likhetstrekk. Men rundt år 2000 gikk tegningene stille ut bakveien. Hva skjedde?

Forsvinningsnummeret fant sted etter at den britiske embryologen Michael Richardson på slutten av 1990-tallet dokumenterte at de velkjente tegningene, utformet av tyskeren Ernst Haeckel i 1870-årene, inneholdt grunnleggende feil. De «påfallende likhetstrekkene» som var så tydelig i Haeckels tegninger fantes ikke i virkeligheten. Haeckel hadde dessuten gjort et bevisst utvalg der han bare tegnet fostre som hadde visse likhetstrekk – og utelot de andre.

Ekspertteam
Fadesen kom fram i 1997, etter at et internasjonalt ekspertteam, ledet av Michael Richardson, sammenlignet de omstridte tegningene med virkelige bilder av tilsvarende fostre. Konklusjonen var drepende:

– Vår gjennomgang av forskningsmaterialet underminerer på avgjørende vis troverdigheten av Haeckels tegninger, skrev forskerne i rapporten, som er blitt omtalt på nettet en rekke ganger. Selv antydet Richardsen i intervju med Science at Haeckels tegninger «kan vise seg å bli en av biologiens mest berømte forfalskninger».

Nysgjerrig? Her (og flere andre steder) kan du selv sammenligne tegningene med Richardsons fotografier.

Om jeg hadde skrevet dette for 20 år siden, hadde jeg kanskje bedt deg om å sjekke biologiboka di, for å se om du fant de såkalte «Haeckels fostre» i. Det trenger du ikke lenger, med mindre du bruker en eldre lærebok*.

Men historien bør du likevel kjenne til. For Haeckel var ingen hvem som helst.

Grunnleggende for Darwin
Ernst Haeckel (1834-1919) var en tysk zoolog, embryolog, filosof og fritenker, som gjorde Charles Darwins arbeider viden kjent i Tyskland. Haeckel ble en viktig grunnlegger for den moderne tid – på godt og vondt. Han oppfant blant annet begrepet økologi, men ble også misbrukt i propaganda for nazistisk rasehygiene.

For Charles Darwin ble Haeckels tegninger en grunnstein for teorien om artenes opprinnelse. «Det aller viktigste enkeltargumentet for teorien», skrev Darwin, som roste Haeckel i sitt berømte verk «Artenes opprinnelse». Men 150 år senere er det altså ikke så mye grunn til å dele ut denne rosen.

Her må vi ta ett skritt tilbake:

Darwin var selvsagt opptatt av å bevise sine teorier, men hvor skulle han finne bevisene? Forskeren lette etter argumenter i ulike vitenskapelige disipliner, blant annet i paleontologien, studier av fossiler, og embryologien, studier av fostre.

På denne tida trodde Darwin og andre forskere at fostrene faktisk var tidligere former for primitivt liv, som gjennom evolusjon hadde utviklet seg til mer avanserte livsformer. Studerte du fostre, studerte du faktisk dine egne forfedre. Det tror man ikke lenger.

For Darwin ble det sentralt at fostre fra vidt forskjellige arter var påfallende like. «Fellesskap i fosterstruktur åpenbarer et nedstammingsfellesskap» skrev Darwin, som konkluderte med at fostre på et tidlig stadium «viser oss et mer eller mindre komplett bilde av hvordan en forfader har sett ut i sitt voksenstadium».

Den slående likheten mellom de helt forskjellige fostrene ble dermed «det aller viktigste enkeltargument» for Darwins teori.

Pyntet på sannheten
Men grunnlaget for «det aller viktigste enkeltargument» var altså meget tynt. Haeckel manipulerte med det meste for å få resultatene til å passe med Darwins forskning.

Den tyske professoren var begavet på mange områder, han var lege, zoolog, filosof og også kunstner, med et sterkt ønske om å popularisere Darwins teorier i hjemlandet. Så – han pyntet på sannheten.

Men ikke bare pyntet han på tegningene ved å fremstille fostrene mer lik enn de faktisk var. Han gjorde også bevisste utvalg, og utelot de fostrene som slett ikke lignet. Bare fem av de syv virveldyrartene havnet på den berømte tegningen, mens de to artene som skilte seg mest ut fra de andre ble utelatt.

Og det skulle bli flere utvalg: Haeckel valgte for eksempel fostre av salamander framfor frosk og padde når han skulle tegne froskefamilien, siden både frosk og padde var helt uegnet som bevis på teorien. På toppen sammenlignet han helt ulike stadier av de ulike fostrene, og publiserte kun de stadiene som hadde en viss likhet. Haeckels påstand om at fostrene «i tidlige stadier» lignet hverandre påfallende, for deretter å utvikle seg i forskjellige retninger, var altså feil. I begynnelsen var de knøttsmå fostrene helt forskjellig, flere av dem lignet hverandre et stykke ut i fosterutviklingen, før de igjen havnet langt fra hverandre.

Wikipedia (https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Haeckel, 5. april 2019) beskriver Haeckel som en «foregangsmann innen embryologi», og at han var «den første som satte stadiene i utvikling av fostre i forbindelse med den nye evolusjonsteorien til Darwin, slik som gjeller og hale hos tidlige menneskefostre». Wikipedia fortsetter:

– Ettersom Haeckels forsøk på å bevise evolusjonsteorien var unøyaktige, og Haeckel selv oppsatte den naturvitenskapelige erkjennelse som en motsetning til religionen, ble hans mislykkede bevisførsel et yndet angrepspunkt for kreasjonister som ville tilbakevise evolusjonsteorien.

– Tegningene er således mer idealiserte enn faktiske forfalskninger slik mange av hans motstandere har hevdet, skriver nettstedet.

Også forskningsjournalist Erik Tunstad tar Haeckel i forsvar:

– De anatomiske detaljene i tidlige fostre er så små at de knapt kan sees med det blotte øye. Haeckel tegnet dem ved hjelp av et 1800-talls mikroskop. I sin artikkel sidestilte Richardson Haeckels tegninger med fotografier han selv hadde tatt ved hjelp av moderne, høyspesialiserte optiske instrumenter, som om de to illustrasjonssettene hadde samme teknologiske status, skriver Tunstad. (Erik Tunstad: Juks. Humanist Forlag 2011)

Gammel kritikk
Kritikken mot Haeckels tegninger (samt teoriene; Haeckels biogenetiske lov og von Baers lov) er ikke ny, og allerede på 1800-tallet ble Haeckel utsatt for kritikk, til forveksling lik kritikken fra Michael Richardson 100 år seinere. Erik Tunstad er kanskje litt vel snill med Haeckel, i hvert fall om man leser hva Adam Sedwick (1785-1873) skrev, så tidlig som i 1894. Sedwick hevdet at teorien om tidlige likheter og senere forskjeller i fosterstadier «ikke stemmer overens med det vi kan slå fast om fosterutviklinger».

– Skal denne teorien over hodet gi mening, må en forutsette at dyr som er så nært beslektet som høns og ender ikke kan skjelnes fra hverandre på tidlige fosterstadier. Ikke desto mindre kan jeg se forskjell på et hønse- og et andeembryo allerede fra dag 2, skrev han, og fortsatte:

– Det er ikke nødvendig å fremheve disse embryologiske forskjellene ytterligere, fordi enhver embryolog vet at de finnes, og kan nevne utallige eksempler.

Michael Richardson var langt fra den første som påviste Haekcels feil. Allerede i 1915 påpekte Joseph Assmuth og Ernest Reginal Hull** det samme, men uten at det fikk konsekvenser for lærebokverkene.

Men med Richardsons rapport i 1997 skjedde det noe, og lærebøkene ble forandret.

– Biologer har i over 100 år visst at Haeckel forfalsket sine tegninger, skriver biologen Jonathan Wells i 2001, i boka «Icons of Evolution: science or myth?». Wells mente Haeckels tegninger bare var ett av flere eksempler på manipulasjoner som skulle få evolusjonsteorien til å framstå som endelig bevist.

Boka til Wells startet en omfattende internasjonal debatt om både Haeckels fostre og en rekke andre «evolusjonsikoner» som brukes i lærebøkene.

Den debatten pågår fortsatt.

 

*På en rekke engelskspråklige nettsteder hevdes det at Haeckels tegninger fortsatt florerer i lærebøkene, også i helt nye utgaver. Så langt har jeg ikke funnet dem i nyere norske lærebøker.

**J.Assmuth og E.R.Hulls: «Haeckels Frauds and Forgeries»