Ligner mennesker på aper? I striden mellom skapelses- og evolusjonstanken er likheten mellom mennesker og aper et tema som opptar offentligheten. Slik har det vært siden Charles Darwins tid, og i dag er det først og fremst genforskningen som holder liv i ideen.
Men atferdsbiologi er også et forskningsområde som fokuserer på den spesielle forbindelsen mellom mennesker og dyreriket. I offentligheten tegnes det vanligvis et bilde av menneskeapene som får dem til å fremstå som svært menneskelige. Men etter hvert som utviklingen av dette forskningsfeltet skrider frem, støter vi på slående kvalitative forskjeller mellom de to artene.
Menneskeapene tegner generelt et veldig menneskelig bilde, skriver ZEIT ONLINE-forfatter Frederik Jötten: «[D]e sørger, de trøster, de maler, de artikulerer, de bruker verktøy og har en kultur.» Men dette bildet er sannsynligvis feil.
Claudio Tennie, en atferdsforsker fra Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig, har revidert dette bildet gjennom en omfattende studie. Ifølge Jötten begynte han sitt arbeid for 11 år siden som doktorgradsstudent med det klare målet å påvise hvor like sjimpanser er mennesker – og i tiden som har gått siden da, har han bare oppdaget ett resultat som klart motsier disse forventningene.
Vi vil så gjerne at aper skal være små mennesker. Det passer fint inn i vår moderne fortelling om menneskets opprinnelse.
Ligner mennesker på aper? Saken i korte trekk
Publikasjoner om komparative atferdsstudier fremhever ofte likhetene mellom sjimpanser og mennesker. En studie av atferdsbiologen Claudio Tennie reiser et stort spørsmål om hvorvidt denne likheten også gjelder en viktig menneskelig ferdighet: mimikk. Lærer sjimpanser ved å «herme»? Tennies funn reiser også spørsmål om den vitenskapelige virksomheten: Foregår det en utvelgelsesprosess når forskningsresultater publiseres?
Kilde: Schimpanse und Mensch: Affen äffen nicht nach, Studium Integrale Journal, april 2013, s. 63.
Les også: En usannsynlig overgang for aper
Prøver sjimpanser å imitere hverandre?
Tennie har studert ville sjimpanser for å undersøke deres evne til å etterligne andre sjimpanser.
Mennesker lærer hele tiden ved å imitere andre mennesker. – Er det det samme med sjimpanser? For å finne ut av dette brukte Tennie en test i to trinn: Først forsøkte han å lære en sjimpanse en bestemt, ikke-naturlig gest. Deretter fulgte han med for å se om andre aper ville imitere denne gesten hos den første apen.
Gesten han valgte, var at apen skulle legge hendene sammen som i bønn, og han veiledet dyret mot denne gesten ved å belønne det med en peanøtt hvis det gjorde den riktig. En annen ape ble så tatt med i eksperimentet. Den måtte observere den første en stund for å se hvordan den fikk tak i peanøtten. Da den andre apen ble overlatt til seg selv, tenkte den ikke engang på å etterligne den første apens innlærte bevegelser for å få tak i den ettertraktede peanøtten. Den skrek og sparket på døren da den naturlig nok ville ha en peanøtt, men den skjønte ikke på noen måte at hvis den ville ha nøtten, måtte den imitere den første apen.
Les også: Evolusjon – har det et genetisk grunnlag? av biologiprofessor Trygve Gjedrem.
I alt 15 dyr ble testet på denne måten; opptil 170 observasjoner av modellen hjalp ikke; ingen av apene hermet etter de andre.
En utbredt oppfatning blant atferdsforskere ser ut til å ha blitt motbevist: Sjimpanser behersker ikke den legendariske atferden «etterligning» i det hele tatt. Tennie hadde begynt arbeidet sitt med den hensikt å finne bevis for evnen til å etterligne – og fant i stedet det stikk motsatte. Sjimpanser lærer ikke andre de smarte måtene de finner på for å knekke nøtter. Nei, hvert dyr utvikler sin egen teknikk, slik at hvert individ så å si starter fra scratch og finner opp hjulet på nytt.
Hovedårsaken til mangelen på imitasjon er sannsynligvis å finne i det faktum at sjimpansesamfunn er så forskjellige fra menneskesamfunn, skriver F. Jötten på TIME ONLINE.
Hører aper på hverandre? De lærer tilsynelatende ikke av hverandre. I hvert fall ikke i «menneskelig» grad. iStockPhoto
Alvorlige riper i myten om upartisk forskning
Atferdsresultatene fra Tennies studier får F. Jötten til å engasjere seg i en generell diskusjon (på ZEIT ONLINE) om akademisk virksomhet.
Resultatene av eksperimentene var – i forhold til forventningene og den generelt dominerende oppfatningen – negative.
Det er nemlig slik at negative forskningsresultater er mye vanskeligere å få publisert i vitenskapelige tidsskrifter enn positive. I tillegg er det mye mer sannsynlig at negative resultater blir kritisert av det vitenskapelige miljøet, for eksempel ved å påpeke metodologiske feil osv.
Jötten siterer Eric-Jan Wagenmakers, professor i metodologisk psykologi ved Universitetet i Amsterdam, som sier at negative resultater ofte ikke blir publisert. Kanskje er det derfor «95 prosent av alle publiserte funn i psykologien (og dette inkluderer Tennies forskning) er positive».
Når dette er tilfelle, er det ikke den virkeligheten som presenteres i den vitenskapelige litteraturen. Dette gjelder åpenbart også for sjimpanseforskningen. «Vi elsker å finne likheter mellom aper og mennesker», sier Brian Hare, professor i evolusjonær antropologi ved Duke University i North Carolina. Når det er mulig, blir likhetene mellom sjimpanser og mennesker overbetont.
At Tennie har fått publisert resultatene sine, skyldes sannsynligvis at faren hans (med doktorgrad!) er en av de mest anerkjente forskerne innen evolusjonsantropologi OG at det fritt tilgjengelige netttidsskriftet PLoS ONE også tillater publisering av negative resultater.
At forskere lar seg styre av sine personlige interesser og hva de anser som relevant, er selvsagt svært forståelig. Men (for mye) fokus på de forventede resultatene er selvsagt skadelig for det vitenskapelige arbeidet med å avdekke enda en liten bit av sannheten. Å være seg dette bevisst kan imidlertid bidra til en mer kritisk vurdering av resultatene – og ikke til en overvurdering av dem.
Frederik Jötten i ZEIT ONLINE er klar: Tennies arbeid «riper opp i myten om upartisk forskning og vekker mistanken om at det først og fremst er det som passer den rådende trenden, som blir lagt merke til». Det er altså definitivt ikke «forskningens interesser» som blir ivaretatt, men snarere forskernes. Det er bra at det finnes en mulighet for korreksjon, der publiseringsmulighetene ikke hindres av irrelevante interesser.
Fugler kan etterligne
[Apropos dyrs evne til å etterligne hverandre].
Det er en kjent sak at det finnes «dialekter» av fuglesang. En jysk bokfink synger ikke med helt samme nebb som en fra Bornholm eller Blekinge eller Småland (har vi hørt). Så fuglene lærer åpenbart av hverandre. Men gjelder dette også fra art til art og på andre områder av fuglelivet? Ja, vi vet for eksempel at stæren er en mester i å imitere andre fuglers sang, at svarttrosten kan imitere lydene fra menneskenes verden osv.
Vi har hengt opp et par nett for peanøtter som fugleforing. I den forbindelse har vi observert noe morsomt, nemlig at hakkespettene har imitert meisene: Meiser og blåmeiser har ikke noe imot å sitte opp ned når de skal hakke nøttebiter ut av nettet. Til å begynne med ville spurvene bare «snu seg med høyre side opp». Men etter hvert som nettet ble tømt for nøtter en etter en, lærte spurvene tydeligvis det akrobatiske trikset med å «sitte opp ned» av meisene.
Gråspurvenes «normale holdning» til kunsten å sitte på nøttenett. Bildet er mitt eget.
Rollebytte mellom den som etterligner og den som etterlignes: Her er det spurven som sitter «opp ned», mens kjøttmeisen «vender mot høyre». Eget bilde.
Siden «mine» meiser ikke har villet vise seg «opp ned» før ORIGOs deadline, har jeg funnet fram en tegning fra min gamle soologibok til seminaret – med kjøttbein. Den viser tydelig meisenes akrobatikk.
Til ettertanke
Intelligens
Diskuter om det gir mening å rangere dyr etter mennesker når det gjelder intelligens. Hvem kommer for eksempel på andreplass?
Kråka eller sjimpansen? – OG la oss ikke glemme at kråker er noe flinkere til å lage verktøy enn sjimpanser! Se selv (igjen) på YouTube: Tool-Making Crows og Sequential tool use bycrow .
Eller er det hvalene med sitt avanserte kommunikasjonssystem som kommer på andreplass; de som kan «snakke med hverandre» over selv svært lange avstander i verdenshavene? Hva med sjøløven fra California som var bedre til å løse logiske problemer (med symboler) enn mange voksne mennesker som fikk samme oppgave?
Hva med elefanten, hunden eller katten som alle forstår menneskespråk? (Og hva med forholdet mellom hunden og grisen?)
Gir det i det hele tatt mening å sammenligne intelligens? Hvorfor/hvorfor ikke? – Kan det tenkes at alle arter på denne jorden faktisk er skapt med den intelligensen de trenger? Og – interessant nok – at vi ikke bør forestille oss en utvikling (les: evolusjon) av intelligens i det hele tatt? Dette er en tankegang som strider fullstendig mot tradisjonell evolusjonær tenkning. Kan det være at vi sitter fast i gamle tankemønstre, og at det er behov for radikal nytenkning på dette området?
Prøv å vurdere bevisene for «intelligensens evolusjon» basert på informasjonen i blant annet disse to temanumrene. Hvor i dyreriket kan vi peke på og si: – Her ser vi eksempler på evolusjon av intelligens – ?
OG la oss huske at vi ikke får bevis for denne intelligensutviklingen ved å stille opp et antall dyr i en eller annen rekkefølge. I min fars skoletid ble hver klasse rangert etter karaktersnitt, og på karakterkortet hans sto det at han var nummer 1 i sin klasse. Hvis vi tenker oss denne klassen fra Vendsyssel stilt opp i skolegården «etter karakterrekkefølge», ville vi da kunne si noe om hvorfor nr. 7 var «smartere» enn nr. 8 – ut fra denne oppstillingen alene? Med andre ord, følg intelligensutviklingen i klassen! Hvilke andre faktorer ville være mer relevante å inkludere i en «studie av intelligensutvikling»? Arv? Miljø?
Denne artikkelen ble først utgitt i Origo nr 125 (2014).