Blekkspruter kan leve på en utrolig dybde 7000 meter under havoverflaten. Hvor kommer denne evnen fra?
Av James J.S. Johnson.
Allerede for 3000 år siden står det i Bibelen at «de så Herrens gjerninger og hans underverk i dypet» (Salme 107:24). I 2020 ble denne sannheten understreket av den dokumenterte observasjonen av en superdyphavsblekksprut – på en dybde på 7 kilometer.
Denne dypeste observasjonen av en blekksprut noensinne ble gjort av kameraer på bunnen av Det indiske hav. Dyret ble sett 7 km nede i Java-graben – nesten 2 km dypere enn den forrige rekorden.
Den tekniske artikkelen – der dyret kalles en «Dumbo-blekksprut» – om denne fantastiske oppdagelsen ble publisert i 2020 i tidsskriftet Marine Biology i en artikkel av marinbiologene Dr. Alan Jamieson (Newcastle University) og Dr. Michael Vecchione (Virginia Institute of Marine Science).
Men hvordan fikk disse marinbiologene bilder av en «Dumboblæksprutte» på bunnen av den 7 kilometer dype Java-graven i Det indiske hav?
En av forskerne bak identifiseringen av Dumboblæksprutte, Dr. Alan Jamieson, regnes som en pioner innen utforskning av dyphavet ved hjelp av en type «landingsfartøy». Dette er instrumenterte rammer som kastes over bord fra forskningsfartøy. De lander på havbunnen og registrerer det som passerer forbi. Dr. Jamiesons utstyr filmet to blekkspruter – en på 5760 meters dyp og en annen på 6957 meters dyp. De enkelte dyrene var 43 cm og 35 cm lange.
Blekksprutfragmenter og egg har tidligere blitt funnet på svært store dyp, men før denne oppdagelsen var den dypeste pålitelige observasjonen 5145 meter ned. Det var et svart-hvitt-foto av et dyr tatt for 50 år siden i Karibia. Blekksprut regnes normalt ikke som karakteristisk for faunaen på havbunnen på dybder over 6000 meter.
Tidligere fotografiske bevis har plassert den dypeste blekkspruten på 5145 meter, men sporadiske trålprøver har antydet at de kan finnes på dybder på opptil 8 kilometer. Uoverensstemmelsene mellom de to tallene har gjort at den maksimale dybden for blekkspruter ikke er fastslått.
Verdenshavene har mange dype steder hvor man tidligere trodde at slike dyr ikke kunne leve. Den nye oppdagelsen viser at noen blekkspruter er langt bedre i stand til å overleve i dypet av jordens hav enn tidligere antatt. Denne studien presenterer entydige observasjoner av en blekksprut på dybder større enn 6 km. Individer av blekksprutarten Grimpoteuthis sp. ble observert på dybder på både 5760 og 6957 meter i Det indiske hav. Disse observasjonene utvider det kjente maksimale dybdeområdet for blekksprut med 1812 meter og øker det potensielle habitatet for blekksprut fra 75 til 99 % av det globale havområdet.
Hvordan kan blekksprut overleve 7000 meter under vann?
Evolusjonister snakker bare vagt om hvordan slike skapninger på en eller annen måte «utvikler nødvendige tilpasninger» – som om bare det å bruke disse ordene kunne forklare dette fenomenet. Men disse blekksprutens evne til å overleve på så utrolige dyp med ufattelig høyt trykk kan neppe forklares tilstrekkelig uten Guds forsyn gjennom bioteknologi.
Som Dr. Jamieson sier:
«De må gjøre noe smart inne i cellene sine. Hvis du forestiller deg en celle som en ballong, ville den kollapse under trykk. Så det krever litt smart biokjemi for å sikre at den beholder formen… Alle tilpasningene som trengs for å leve under trykk, skjer på cellenivå.»
Virkelig smart biokjemi! Men dette er ikke første gang at fantastiske egenskaper hos blekkspruter har blitt rapportert. Tenk for eksempel på blekksprutarter som etterligner omgivelsene sine – eller etterligner utseendet til et annet sjødyr.
«Mimikkblekksprutens… Unike og godt tilpassede egenskaper, inkludert lengden på tentaklene, de små musklene i huden, de spesielle fargegenererende hudcellene og tilhørende nerver, de tilhørende kognitive prosesseringsprogrammene som brukes til å koordinere alle disse egenskapene, og instinktet til å etterligne bestemte dyr – ser ut til å ha blitt satt på plass av en designer.”
Tenk også på blekkspruter, som kan «slå på» kamuflasjemønstrene og fargene sine for å smelte inn i omgivelsene. Tenk deg å ha hud som kan etterligne omgivelsene dine eller til og med gjøre deg usynlig.
Den hawaiiske bobtail-blekkspruten (Euprymna scolopes) i det sentrale Stillehavet har nettopp en slik fantastisk evne. Den er designet med spesielle proteiner kalt reflektiner, som er like vakre å se på som de er fantastiske i sin funksjon. Biofotoniske (elektromagnetiske strålingssystemer) strukturer i bobtail-blekkspruten gir den evnen til å faktisk kontrollere hvordan den reflekterer sollyset som treffer kroppen.
Mange zoologer anser blekkspruter for å være den mest intelligente virvelløse arten, noe som er litt av et problem fra et evolusjonært perspektiv. Evolusjonister mener at intelligens utvikles gjennom sosiale interaksjoner og lang levetid. Men blekkspruter er blekkspruter. De har ikke en kompleks sosial struktur og lever bare i omtrent ett år. Så hvordan ble blekkspruter så intelligente?
I tillegg har disse dyrene en slags visuell «superkraft» i og med at de kan «se» informasjon i lysbølger som vi mennesker ikke kan se. Noen ganger kan de elektriske feltene som utgjør lyset, rettes i en bestemt retning, et fenomen som kalles polarisering. Blekkspruter er designet for å registrere når retningen på polarisert lys endres. Andre dyr har polarisert syn, men blekksprutens synes å være best. Blekkspruten ser «i høy oppløsning».
Mer om artikkelen
Artikkelen er hentet fra «ICR News» (www.icr.org) og oversatt og redigert av Holger Daugaard og Helge Hoffmann og har tidligere blitt publisert i sommernummeret til Origo (nr. 161), som du kan lese gratis på nettet. Denne versjonen er oversatt til norsk og lett redigert.
Rapporten Johnson refererer til er: «On the Dumbo octopi discovery in the Indian Ocean’s Java Trench» av Jamieson, A. J. og M. Vecchione (2020). Første observasjon av blæksprutter på hadaldybder (Octopoda: Opisthoteuthidae: Grimpoteuthis sp.). Marinbiologi. 167: 82.