Det tørre klimaet rundt Dødehavet har bevart gamle papyrusruller. Kan det også ha bevart daddelfrøene? Foto: David Coppedge.
Et internasjonalt forskerteam har fått liv i 2200 år gamle daddelfrø, funnet under arkeologiske utgravninger i Judea-ørkenen. Nå kan de «nygamle» plantene kaste lys over fortidas agrokulturer og kanskje gi oss livsviktig kunnskap om dyrkingsmetoder, som gikk tapt for 60-70 generasjoner siden.
– Studien bekrefter den langsiktige overlevelsen av daddelpalmefrø og gir en unik mulighet til å gjenoppdage opprinnelsen av en historisk daddelpalmepopulasjon som eksisterte i Judea for 2000 år siden. Kjennetegnene ved den jødiske daddelpalmen kan kaste lys over aspekter av eldgamle dyrkingsmetoder som bidro til kvaliteten på frukten og som dermed er potensielt relevant for forbedringen av dagens metoder, heter det i en rapport fra et internasjonalt forskerteam, ledet av Sarah Sallon fra Hadassah Medical Organization i Jerusalem.
Som gamle frøposer
Du er kanskje en av dem som har kommet over gamle frøposer, gjenglemt i en skuff, og spurt deg selv: Kan de fortsatt spire? Vil plantene være like fine, eller er genene i frøet blitt ødelagt? Eller kanskje en mellomting; at de kan spire – så vidt – men ikke være i stand til å reprodusere seg?
Det var slike spørsmål de stilte seg, forskerne som fattet spesiell interesse for frøene som arkeologene hadde hentet opp av fjellhulene i Judeaørkenen sammen med de langt mer berømte Dødehavsrullene. Utgravningene i Masada, Qumran, Wadi Makukh og Wadi Qelt ble utført mellom 1963 og 1991, men ingen hadde tenkt på å undersøke om det fortsatt var liv i de gamle frøene, som stammet fra en utdødd populasjon av daddelpalmer.
Forskerteamets første suksess kom i 2008. Et frø fra Masada, som ved hjelp av radiokarbondatering fikk en anslått alder på 1900 år, både spirte og vokste. I årene som fulgte gjentok de forsøket, flere ganger, og da den hittil siste forskningsrapporten kom i februar i fjor hadde de fått ytterligere seks frø til å spire og vokse. Det skal til sammen være flere hundre frø som er hentet ut av de gamle grottene.
Funnene gjør altså at forskerne er i stand til å lære om gamle sivilisasjoner gjennom genomene fra utdødde trær!
Oppstandelsesgenomikk
Sallon og kollegene har innført et nytt begrep, oppstandelsesgenomikk, som er et alternativ til de tradisjonelle DNA-tilnærminger rundt studier av genetikk og evolusjon av utdødde populasjoner. Ved å gjenopplive biologisk materiale av gamle frø fra arkeologiske og paleontologiske steder, kan man studere genomer fra tapte populasjoner. Forskerne undersøkte også om «gjenopplivingen» av frøene og DNA-reparasjonene under spiringa ville føre til flere mutasjoner enn ellers. Men det skjedde ikke. Alt gikk som normalt.
Sallon skriver: – Vi anvendte denne tilnærmingen ved å sekvensere genomene til syv jødiske daddelpalmer (Phoenix dactylifera). Ved hjelp av disse genomene kunne vi dokumentere introgressiv hybridisering av den ville kretiske palmen Phoenix theophrasti til daddelpalmer i det østlige Middelhavet for ca. 2200 år siden.
Med andre ord: Datidas fruktbønder ikke bare dyrket dadlene, de krysset også ulike typer palmer fra ulike områder for å få fram spesielle egenskaper. I de syv trærne fant forskerne gener fra både Kreta, Judea og Nord-Afrika!
Hvordan få et frø til å vare i 2000 år?
Som kjent har Norge engasjert seg i arbeidet med å bevare klodens plantegener ved å sette frøene «i banken». I 2008 åpnet Svalbard globale frøhvelv, en frøbank i fjellet med plass til 4,5 millioner frøprøver fra nytteplanter fra hele verden. Lageret skal sikre at plantene ikke dør ut i lokale eller globale katastrofer, og sørge for at frøene kan holde seg i mange år i fjellhallene med lav luftfuktighet og en temperatur på minus 18 grader.
Men det kan altså vise seg at naturen selv allerede har sikret seg en slik frøbank, på et sted som kanskje er langt bedre egnet enn Svalbard.
Sallon og hennes team har forsøkt å finne svar på hvorfor frøene ikke har fått skader på arvematerialet. Er det det unike miljøet rundt Dødehavet som gjorde det, miljøet som har bevart Dødehavsrullene og der man endog nylig fant en over 10.000 år gammel kurv, er det aktive mekaniske vedlikeholdsmekanismer inni frøene som fortsetter å jobbe i tusenvis av år og som vi fortsatt vet lite om, eller er dette et resultat av evolusjonær tilpasning?
Frølagring over lange perioder assosieres gjerne med DNA-skade, inkludert enkelt- og dobbeltstrengsbrudd, sammen med økte nivåer av basistap og modifikasjon. Likevel har DNA-reparasjonsmekanismer vært aktive under spiringsprosessen, slik at de gamle frøene forble levedyktige og vokste opp til sunne trær – tro kopier av sine foreldre som levde for flere tusen år siden.