Mellomjordspurv, en av Darwins finker. Foto av putneymark (CC BY-SA 2.0).
saken kort
Historien om finkefuglene på Galapagosøyene er en av de mest legendariske historier i naturvitenskapen. I denne artikkelen går vi til kildene for å se hva historien egentlig bygger på.
Et svar fra en darwinists synspunkt av en viss opplysende karakter, gir O. E. Heie i sin bok ”Evolusjonslære” (dansk utgave 1969, norsk 1972). Han forteller om en stamform som kom over fra fastlandet til en øygruppe hvor det tidligere ikke fantes landfugler. Vi siterer her fra den norske utgaven:
”I visse tilfeller kan vi med meget god grunn anta at en gruppe arter er oppstått ved deling av en enkelt art, som ikke samtidig er stamform til arter som ikke tilhører gruppen. På Galapagosøyene og den nærliggende lille øya Cocos Island i Stillehavet, 900 km vest for kysten av Ecuador, lever i alt 14 arter av Darwin-finker, fordelt på 4 slekter. De utgjør en underfamilie av spurvefugler, som bare finnes på disse øyene. (…) Til tross for ulikheter i utseendet som har sammenheng med forskjeller i levevis, først og fremst med hensyn til nebbformen, likner de alle hverandre så mye at det er rimelig å anta at de nedstammer fra en enkelt art, som kom over havet fra Sør-Amerika for få (2-3) millioner år siden, men det finnes ingen nære slektninger der lenger. På fastlandet var konkurransen for stor, mens det ikke fantes fugler med finkelevevis på øyene i forveien.
Noen av øyene ligger nokså isolert i forhold til de andre.
Det har derfor vært mulighet for geografisk spesiasjon [artsdannelse] etter at arten som innvandret hadde spredt seg utover øyene. På grunn av manglende konkurranse fra andre landfugler har mange økologiske nisjer stått åpne for de nye artene, og etter hvert har hver enkelt spesialisert seg til et særskilt levevis, slik at flere har kunnet leve sammen på samme øy uten å konkurrere. Noen har kraftig kjegleformet nebb og lever av frø og frukt; andre har svakere nebb og lever av insekter; en (spettefinken) lever på spettevis av bark og ved i trestammer, som den hakker i med det kraftige, spisse nebbet sitt, for deretter å pirke insektene ut av hullet med en kaktustorn. Tornen erstatter den lange klebrige tungen som spettene bruker til samme formål, men som spettefinken mangler. Noen av artene forekommer i flere raser på hver sine øyer” (1972:90ff.).
Overdrivelser i lærebøkene
Lærebokforfatternes iver etter å forenkle tingene på den ene side og å ”bevise” evolusjonens sannferdighet på den andre, har vist seg å være en dårlig kombinasjon. På grunn av dårlig kunnskap har da fristelsen til å forsterke Darwins rolle, ikke bare i ”oppdagelsen” av finkene, men også i deres spesielle levevis og evne til tilpasning og fleksibilitet, vært svært påtakelig. I norske lærebøker i naturfag har vi utmerkede eksempler på denne påfallende Darwin-overdrivelsen:
”Jo flere forskjellige fossiler, levende dyr og planter Darwin så, jo sikrere ble han på at dyre- og plantearter kunne forandre seg.” Slik heter det i den meget brukte læreboka for 8. klasse, ”Tellus”.
Den fortsetter slik: ”Og hvis en art forandret seg tilstrekkelig mye, kunne den bli til en helt ny art. På Galápagosøyene hadde han for eksempel oppdaget 13 ulike finke-fugler. De var tydelig nære slektninger, men likevel var finkene litt forskjellige. Darwin hadde denne forklaringen: En finkeflokk fra fastlandet kunne ha fløyet over havet for tusenvis av år siden og siden levd for seg selv på øyene. Der kunne små flokker av finker ha blitt skilt fra hverandre. Etter som tiden gikk, forandret etterkommerne deres både utseende og levesett. Noen finker ble spesialister til å fange insekter, andre ble frøspisere. Én gruppe kom til å oppføre seg som hakkespetter: Den tok en kaktusnål i nebbet og pirket insektlarver fra barken på trærne. Til slutt var fuglene blitt så forskjellige at de ikke lenger kunne pare seg med hverandre og få unger. Da tilhørte ikke finkene samme art lenger. Det hadde oppstått nye arter. Ingen hadde studert finkene på Galapagos på Darwin gjorde det.” (”Tellus 8” 2004:41f.).
Til tross for at forlaget uttrykkelig ble gjort oppmerksom på denne gale framstillingen, ble den stort sett utgitt likedan i neste opplag 2006. På side 75f. her gjentas historien om Darwin og kaktusnålen. I det hele er dette er så feilaktig og misvisende framstilt fra først til sist at det nærmest ”grenser til dokumentfalsk”. Utrolig at et så velrenommert og stort forlag som Aschehoug kan gi ut slikt!
Sulloways banebrytende arbeid
Heldigvis fins grundige forskere som setter tingene på plass. Av disse er det først og fremst Frank Sulloways artikler på 1980-tallet som må nevnes. Arbeidene hans er banebrytende og beror på langvarige studier. Sakte, men sikkert har Sulloways resultater nådd Norge og det darwinistiske miljøet her, men altså ikke lærebokforfatterne (selv om de sannsynligvis har en darwinist som fagkonsulent). Det er mulig jeg tar feil, men selv har jeg ikke funnet noen vitenskapelige artikler som tar opp Sulloway før jeg selv gjorde det for over 10 år siden.
Alle disse årene har jeg forresten brevvekslet med denne sympatiske amerikaneren, det er jeg selvsagt stolt over, i mine øyne er han den største av alle Galapagos-forskere og har holdt på siden midt på 1960-tallet. Det spesielle med Sulloway er hans allsidighet. Egentlig er han psykologen med doktorgrad i vitenskapshistorie som skrev den berømte boken ”Born to Rebel” (1997), dessuten ”Freud, Biologist of the Mind: Beyond the Psychoanalytic Legend”. Men Sulloway har i en årrekke dokumentert økologiske variasjoner i vegetasjonen på de forskjellige Galapagosøyene.
Er noen i tvil om hvordan plantedekket så ut på et bestemt sted på en bestemt øy til en bestemt tid, kan de spørre amerikaneren! Ekspedisjonene hans i dette vanskelige terrenget er så strabasiøse at jeg med min dårlige rygg ennå ikke har våget å si ja til invitasjonene hans om å være med.
Sulloway om Darwins «oppdagelse»
De fremste forskningsresultatene til Sulloway er publisert i vitenskapelige tidsskrifter, se litteraturlisten. (Der er mange flere, men her er tatt med de mest relevante for denne artikkelen.)
Her er noen konklusjoner fra Sulloway, og de er herlig klargjørende:
”Når det gjelder påstanden om at Darwin ble påvirket av finkenes utseende slik at han øyeblikkelig så på dette som et klassisk tilfelle av tilpasset evolusjonær radiasjon, kunne ingenting være fjernere fra sannheten [”As for the claim that Darwin was immediately impressed by the morphology of the finches as a classic case of adaptive evolutionary radiation, nothing could be further from the truth.” (Sulloway 1984: 42).
Noen ordforklaringer: ”Adaptiv(e)” betyr jo ”tilpasning”. ”Radiasjon” er betegnelse på ”spredning fra et sentrum eller et bestemt opphav”. Når dette brukes om finkene på Galapagos, menes at en stamart har nådd fram til en øygruppe med mange ubenyttede nisjer. Denne artens etterkommere har så utviklet seg i mange ulike retninger for å fylle disse nisjene, og resultatet er at vi har en lang rekke nært beslektede (men ikke nødvendigvis veldig likt utseende) arter som utnytter et vidt spektrum av ressurser.
I noteapparatet til disse oppklarende ordene ovenfor, setter Sulloway opp navnet på en rekke autoriteter som nettopp hevder at finkene spilte en rolle for å ”omvende” Darwin til evolusjonsteorien. Han nevner bl.a. Swarth 1931, Huxley 1954 og 1960, Eiseley 1961, de Beer 1963, Peterson 1963, Moody 1970 og hele 12 personer til, med berømtheter som Gruber & Barrett, Dobzhansky, Kimball og Ruse. Noen understreker det til og med, skriver han, hvor imponert Darwin må ha blitt av vanene til den redskapbrukende ”hakkespettfinken”. Men denne ble først oppdaget i 1868, og første rapport om at den brukte redskaper, var i 1919.
Sulloway sier:
”Den [historien om Dawin og finkene på Galapagos] har i virkeligheten blitt en av de mest utbredte legendene i vitenskapens historie, på linje med den berømte fortellingen om Newton og eplet og Galileos eksperimenter fra Det skjeve tårn i Pisa, som en klassisk lærebok-fortelling om opprinnelsen til moderne vitenskap. (…) … gradvis etter 1947 ble Darwin gitt æren for finker han aldri så og for observasjoner av dem og innsikt om dem han aldri gjorde. Sammentreffet med at de finkene Darwin [og vennene hans] hadde samlet inn fra Galapagos ble beskrevet av John Gould som 13 arter, det samme tallet som [David] Lack selv registrerte på øygruppen [ca. 100 år senere], har i høy grad bidradd til denne ekstra kilden til legenden. (…) Gjennom legenden er Darwin kontinuerlig blitt feiret som en vitenskapelig helt som egenhendig løste den biologiske sfinksgåten da han registrerte de forskjellige Galapagos-finkene som et ekstraordinært mikrokosmisk eksempel på evolusjon i nåtidig virksomhet.”
(Sulloway 1982A: 39f.;46f) Disse artiklene er sterkt å anbefale!
Andre synspunkter
Discovery Institute Press har i sin bok ”Getting the Facts Straight. A Viewer`s Guide to PBS`s Evolution ” (2001) viktige kommentarer til Darwins rolle vedrørende finkene (s. 23f.). Det samme har også Phillip E. Johnson i sin ”Darwin on Trial” (1991:19 og 25 og 2011: 38 og 45) og ikke minst Jonathan Wells i ”Icons of Evolution” 2000:159ff. (dansk utgave 2006:137ff.) Jeg selv har et kapittel om finkene i min ”Darwinboken” (2009:103ff.; dansk utgave 2009: 95ff.), bare for å ta noen eksempler.
En nyttig oversikt over finkehistorien og litteraturen er den nye boken ”Darwin`s finches. Readings in the Evolution of a Scientific Paradigm” (2011). Spesifikke forskningsfakta om finkenes beskaffenhet og nebbstørrelse sett med en darwinistiske øyne står helst i ekteparet Grants bøker (se litteraturlisten). Svært viktig er også vitenskapsjournalisten Jonathan Weiners bok: “The Beak of the Finch. A Story of Evolution in our Time” (1995); (dansk oversettelse: “Darwins næb” (1997). Dette er en mer oversiktlig og noen ganger mer avbalansert bok. Særlig spennende er hans beretning om finkenes liv, levnet og nebbstørrelse før og etter El Nino 1983 (regn- og tørkeperioden). ■
Jostein Andreassen har skrevet flere bøker om Darwin. Nylig kom boken «Charles Darwin på Galapagos» (eget forlag 2011). I denne boken finner man to førstegangsoversettelser til norsk. Den ene er Darwins originale beretning om Galapagos fra hans berømte reisebeskrivelse «Voyage of the Beagle». Den andre er Darwins aller første publikasjon utgitt i 1836 som en hyllest til de engelske misjonærene på stillehavsøyene.
Aktuell litteratur:
- Andreassen, Jostein: ”Darwinboken” (2009): Artikkelen ”Oppdaget Darwin ”Darwins finker?”
- Barlow, Nora: “Darwin`s ornithological notes” in: “Bulletin of the British Museum (Natural History), Historical Series”, Vol. 2 (1963)
- Browne, Janet: ”Charles Darwin: Voyaging, Volume 1 of a Biography” (1995)
- Ibid. and Neve, Michael (ed.): ”Charles Darwin`s Voyage of the Beagle.Charles Darwin`s Journal of Researches” (1989); [som er Darwins 1839-utgave: ”Journal Of Researches Into The Geology And Natural History Of The Various Countries Visited By H.M.S Beagle, Under The Command Of Captain FitzRoy, R. N. From 1832 To 1836. By Charles Darwin. Esq.; M.A.F.R.S. Secretary To Geological Society. London: Henry Colburn. 1839]
- Darwin, Charles: “Narrative of the Surveying Voyages of His Majesty’s Ships Adventure and Beagle, between the Years 1826 and 1836, Describing Their Examination of the Southern Shores of South America, and the Beagle’s Circumnavigation of the Globe. Vol. III. Journal and Remarks, 1832-1836.” London 1839 in : Porter/Graham (ed.): “The Portable Darwin”, s. 8-65 (1993)
- Ibid.: ”Rejse om Jorden. Efter den engelske Original nyeste, af Forfatteren gjennemsete Udgave”, Salmonsen 1876. (Trolig etter den difinitive tekst fra Darwins hånd i John Murrays utgave, London 1860, men som ble trykket opp igjen i 1870, 1872, 1873 og 1876). Svensk utg.: Darwin, Charles: ”Resa kring Jorden”, Bokfrämjandet (1969)
- Donohue, Kathleen: ”Darwin`s finches. Readings in the Evolution of a Scientific Paradigm” (2011)
- Ekeland, P.R., Johansen, O.-I, Busengdal Strand, S., Rygh. O.: ”Tellus 8. Naturfag for ungdomstrinnet”, Aschehoug 2004/2006
- Grant, Peter R.: ”Ecology and Evolution of Darwin`s Finches” (1999)
- Jackson, Michael H.: “Galapagos. A Natural History. Revised and Expanded Edition”, University of Calgary Press, Seventh Printing (2002)
- Keynes, R. D. (ed.): ”Charles Darwin`s Beagle Diary” (1988)
- Ibid.: ”Charles Darwin`s Zoology Notes & Specimen Lists from H.M.S. Beagle” (2000)
- Ibid.: ”Fossils, Finches and Fuegians. Charles Darwin`s Adventures and Discoveries on the Beagle 1832-1836” (2002)
- Kricher, John: ”Galapagos. A Natural History” (2006) Lack, David: “Darwin`s finches” (1947/-83)
- Larson, Edward J.: “Evolution`s Workshop. God and Science on the Galapagos Islands” (2001)
- Stanbury, David (ed.): ”A Narrative Of The Voyage Of H.M.S. Beagle, being passages from the Narrative written by captain Robert FitzRoy, R. N., together with extracts from his logs, reports and letters; additional material from the diary and letters of Charles Darwin, notes from Midshipman Philip King and letters from Second Lieutenant Bartholomew Sulivan” (1977)
- Steinheimer, Frank D.: “Charles Darwin’s bird collection and ornithological knowledge during the voyage of H.M.S. “Beagle”, 1831–1836” in: “Journal of Ornithology”, Berlin vol. 145, No. 4, (2004)
- Sulloway, Frank J.: “Darwin and His Finches: The Evolution of a Legend” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 1, pp. 1-53 (1982A)
- Ibid.: “Darwin`s Conversion: The Beagle Voyage and Its Aftermath” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 3, pp. 325-396 (1982B)
- Ibid.: “The Beagle collections of Darwin`s finches (Geospizinae)” in: “Bulletin of the British Museum. Natural History (Zoology)”, Vol. 43 (2), pp. 49-94 (1982C)
- Ibid.: “Darwin and the Galapagos” in: “Biological journal of the Linnean Society of London”, Vol. 21, pp. 29-59 (1984)
- Weiner, Jonathan: “The Beak of the Finch. A Story of Evolution in our Time” (1995); (dansk oversettelse: “Darwins næb” (1997)
Denne artikkelen ble først utgitt i Origo nr 124 (2012).