Er mening noe vi finner opp selv, eller finnes mening på ordentlig? Oppdag de ulike svarene eksistensialisme og kristen teisme gir.
Vår tid forakter tradisjon og filosofi, så det er påfallende når en tidligere presidentkandidat tar en gammel tradisjon og en moderne filosof på alvor. I en Twitter-video sa Robert F. Kennedy jr.
«Jeg leser Camus, og særlig Myten om Sisyfos, som en lignelse om at vi alle får uoverkommelige oppgaver i livet, men at vi ved å gjøre vår plikt, ved å tjene andre, kan gi mening til et meningsløst kaos. …
[Sisyfos] tok sin plikt, han omfavnet oppgaven, livets absurditet, og han dyttet steinen opp bakken. Og hvis vi gjør det, hvis vi finner måter å være til tjeneste for andre på, er det det ultimate. Det er nøkkelen til låsen. Det er løsningen på gåten …
Og vi kan gi mening ikke bare til våre egne liv, men vi kan også gi mening til universet. Vi kan bringe en slags orden i livet.»
I studietiden beundret jeg også den eksistensialistiske visjonen, i hvert fall i den versjonen som nådde oss filosofistudenter. Det var noe tiltrekkende ved å holde ut uten håp i en absurd verden. Det var også noe forlokkende ved tanken om at vi skaper vår egen mening. Dessuten tillot en slik tankegang oss å forestille oss at vi ikke trengte noen ytre orden.
Den eksistensialistiske tankegangen har sivet inn i vår moderne verden på utallige måter. Man kan hevde at den er den rådende filosofien i vårt land. Dette kom kanskje tydeligst til uttrykk da høyesterettsdommer Anthony Kennedy skrev i en av domstolens viktigste avgjørelser:
«I hjertet av friheten ligger retten til å definere sitt eget begrep om eksistens, mening, universet og mysteriet ved menneskelivet.»
En overflod av mening
Selv filosofistudenter merker selvfølgelig hvor vanskelig det er å skape mening hvis universet er meningsløst kaos. Det virkelige problemet vi står overfor i kosmos, er imidlertid ikke at mening er fraværende. Den virkelige utfordringen er at mening er overveldende overflodig.
Det er ett av budskapene i Iain McGilchrists bok The Matter with Things, en omfattende og dyptgående utforskning av sinnet, kunnskapen og kosmos. McGilchrist avviser «den feilaktige antakelsen om at fordi vi ikke kan fastslå ‘meningen’ med verden vi lever i, så har den ingen mening».
Han hevder i stedet at «denne opplevelsen ikke kommer av at det ikke finnes noen mening, men av at det finnes en overflod av mening, som går utover det som kan uttrykkes med ord».
McGilchrist deler en rekke vitenskapelige funn og filosofiske oppdagelser som avslører at vi ikke kan skape mening, like lite som vi kan skape Atlanterhavet ved å helle en teskje vann fra en brygge i New York City.
Vi mennesker er heller ikke sultne på mening; i stedet har vi sittet ved et bankettbord fullt av mening. Mening er faktisk selve essensen av virkeligheten, selv om dens kompleksitet og rikdom, og våre egne feil og begrensninger, gjør det vanskelig for oss å forstå den.
Verdier kan oppdages
Det samme gjelder for verdier i seg selv. McGilchrist forsvarer synspunktet om at «verdier ikke er oppfunnet, men oppdaget og avdekket, og at det krever liv å oppdage og avsløre dem; at de manifesterer seg i og gjennom levende veseners respons på verden og verdens respons på dem.»
Vi kan selvfølgelig velge vår egen erfaring som utgangspunkt for vår søken. Men vi må gå videre og insistere på at denne erfaringen er avgjørende nettopp fordi den ikke er begrenset til vår personlige eksistens. Våre liv er essensielle deler av kosmos – i en viss forstand til og med drivkrefter i universet.
McGilchrist skriver at
«det er ikke vi som skaper muligheten for sannhet, godhet eller kosmos’ skjønnhet. Vi bidrar til å oppfylle dem (eller ikke). Jeg ser verdi som en iboende del av universet. … Ikke få lesere … vil kanskje bli overrasket over at jeg inkluderer verdi sammen med tid, rom, bevegelse, bevissthet og materie som et konstituerende element i virkeligheten.»
- Les også: Bruk hjernen!
Eksistensialismens fiasko
Den eksistensialistiske tankegangen mislykkes fordi mening er like virkelig som steiner, orden er like primær som tanker, og verdi er like uunngåelig som tidens gang. Dette betyr ikke at oppgaven vår er enkel. Selve betydningenes uendelighet, ordenes kompleksitet og verdienes krav utgjør skremmende utfordringer.
Det er ikke rart at eksistensialisten fortviler og utbryter: «Det finnes ingen mening!»
Også troende oppdager at det å tolke og reagere på virkeligheten er en overveldende og til tider knusende oppgave. Det er derfor helgenene ender opp på knærne. Likevel gir virkelighetens rikdom og kreativitet oss også et dypt fundament for å gå videre med våre oppgaver.
Det er en annen måte eksistensialistisk holdning kommer til kort på: Den etterlater oss isolert fra våre medmennesker.
Sisyfos arbeider alene. Hvis hver og en av oss bare har våre egne, skreddersydde meninger med livet, kan vi ikke hjelpe hverandre.
Våre situasjoner må virke bisarre for hverandre: Det finnes ikke noe grunnlag for kommunikasjon eller samarbeid. Hver og en av oss er strandet. I eksistensialistens kosmos kan ingen forstå vår situasjon; ingen kan tjene oss, og vi kan ikke tjene noen.
Vi hører sammen med alt og alle
Dessuten hevder trostradisjonene i stedet at vi er forbundet med kilden til væren, og dermed med vår verden og våre brødre og søstre.
Biskop Robert Barron skriver i Thomas Aquinas: Spiritual Master at
«skapningen er intet annet enn et forhold til Gud. … [R]elasjon, ikke substans, er den primære kategorien av virkeligheten. Det er ikke slik at Gud skaper ting som han deretter etablerer et forhold til; tvert imot, fra begynnelsen av er alle «ting» relasjoner til den guddommelige kilden.» (The Matter with Things av McGilchrist utforsker noen av de samme ideene.)
Barron skriver at St. Thomas Aquinas’ forståelse av skapelsen som relasjon betyr at
«…alle ting i universet, spesielt våre medmennesker, er relatert til hverandre. All virkelighet – fra det enkleste elementet til den fjerneste stjernen, fra en mikrobe til en erkeengel – strømmer, her og nå, fra samme kilde og eksisterer i samme avhengighet. I sentrum er alle ting familie, i den mest dramatiske forstand, søsken til hverandre. Før Thomas uttrykte det i mer teologisk språk, sang Frans av Assisi om det samme da han løftet stemmen til «broder sol» og «søster måne», til «broder ild» og «søster kroppslig død».
I denne trostradisjonen tråkker vi ikke opp bakken alene. Forbundet med alt, har vi håp om at andre mennesker kan hjelpe oss, og vi har tro på at vi på en eller annen måte kan hjelpe dem.
En levende kreativitet
Dessuten er vi ikke fanget, som Sisyfos, i en uforanderlig skjebne. Barron feirer måten skapelsen stadig fornyes på. Han skriver at «i vår innerste kjerne finnes det ingenting annet enn novitas essendi, det nye ved å være».
Vi er ikke begravet i et dødt kosmos, men er i stedet en del av en levende kreativitet. Vi er ikke bundet til vår skjebne, selv om livene våre noen ganger kan virke som Sisyfos’ skjebne. Steinblokken smuldrer opp, eller den ruller til slutt ned på den andre siden av åsen. Kanskje kan vi rømme eller gjøre opprør. Eller kanskje en helt bryter inn for å redde oss. I gresk mytologi mislykkes de fleste slike redningsforsøk. Den kristne visjonen er selvfølgelig mer optimistisk.
Eksistensialisten antar i bunn og grunn at universet er fullendt. Troende føler imidlertid at vår verden stadig fornyes og forfriskes. Vår frihet ligger ikke i å motstå et urokkelig, nådeløst univers. Vår frihet ligger i stedet i å hoppe inn i skapelsens levende strøm. Ja, det er en kompleks, vanskelig prosess. Likevel er vi ikke fanget i en død, meningsløs rutine, men har blitt frigjort i en vital prosess full av muligheter.
Finnes mening? Sjekk dine veiledere
Verken Sisyfos eller Camus er særlig nyttige veiledere for oss i verden i dag. Vi er ikke fanget i en meningsløs rutine. Den eksistensialistiske visjonen kan ikke skape mening. Den kan ikke bringe orden i universet. Den kan ikke hjelpe oss å tjene andre.
Jeg bør legge til at jeg ikke mener å hakke på RFK Jr. Han er i det minste klar over en myte som påvirker ham, og det ser ut til at andre, mer nyttige myter også veileder ham. Likevel bringer dette eksemplet frem feilene i den eksistensialistiske myten som spiller en så mektig, ofte skjult rolle i vår verden. Det er også viktig å huske at vi alle, også politikere, blir veiledet av en rekke tradisjoner og filosofier, hvorav noen vi kanskje ikke er bevisste på.
Av den grunn utgjør noen av dem en reell fare. Mer enn noensinne må vi erkjenne og følge bare de tradisjonene og filosofiene som er sanne, varige og fruktbare.
Om forfatteren: James Tynen
James Tynen er utdannet ved Northwestern University med grader i filosofi og journalistikk. Han har nå pensjonert fra en karriere innen kommunikasjon og bor i Cary, North Carolina, sammen med sin kone Marnie.
Denne artikkelen ble først publisert på Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen, i revidert utgave.
Bilder: ChatGPT og Canva.