Har Darwin ødelagt rett og galt? Hva skjer med moralen hvis Darwin hadde rett? Finnes det rett og galt om vi bare er et resultat av ikke-guidet evolusjon?
Av Douglas Groothuis, professor i filosofi, PhD
Kan darwinismen støtte moral?
Den avdøde ateistiske filosofen Daniel Dennett hevder i sin bok Darwin’s Dangerous Idea: Evolution and the Meaning of Life at darwinismen er «en universell syre» som oppløser alle elementer av objektiv mening i naturen og kulturen.
Hvordan kan en teori om artenes opprinnelse ha en så ødeleggende kraft? Dennett hevder at darwinismen ikke bare er en naturalistisk forklaring på livets evolusjon, men også et verdenssyn som er universelt i omfang og nådeløst i sine virkninger. På en måte fortsetter han Nietzsches erklæring om at når «Gud er død», er ingenting det samme lenger.1
Alle troer og praksiser som støttes av et kristent verdensbilde, må dø sammen med Gud. Dennett siterer den ateistiske filosofen Karl Marx, som var begeistret over Darwins On the Origin of Species:
«Darwins bok er svært viktig og tjener meg som grunnlag i naturvitenskapen for klassekampen i historien. Man må selvfølgelig tåle den grove engelske utviklingsmetoden. Til tross for alle mangler, blir ikke bare «teleologien» i naturvitenskapen for første gang slått i hjel, men dens rasjonelle betydning blir også empirisk forklart.«2
Med teleologiens (ideen om at naturen er målrettet) død kommer også døden for enhver moralsk orden i den naturlige verden i henhold til en guddommelig plan eller en objektiv standard.
Denne syren tærer på enhver moralsk lov, enten den er basert på Bibelen eller på det vi kan vite om virkeligheten i kraft av å være mennesker – også kjent som naturloven (se Romerne 2:14–15).
Kan moral overleve uten Gud?
En rekke ateistiske forfattere hevder at moral kan ha sin rot i darwinistisk evolusjon og ikke trenger overnaturlig hjelp.3 Selv om jeg vil nevne en filosofisk talende kommentar fra Darwin, vil jeg behandle darwinismen mer som et naturalistisk og ateistisk verdensbilde.
Ifølge darwinister gir evolusjonen oss en standardversjon av moral som ikke støttes av religion, men av vitenskap. Vi kan være gode uten Gud, og vi kan vite hva som er godt uten Gud. Med andre ord kan moral naturaliseres og passe inn i den sekulære evolusjonsfortellingen.
Hvordan man forsøker å begrunne moral med evolusjon
De naturalistene som ønsker å støtte menneskets verdighet, et minimum av menneskerettigheter og behovet for altruisme, henviser ofte til biologisk og sosial evolusjon som grunnlag.
Ifølge deres fortelling krever reproduktiv suksess (evolusjonens motor) mer enn at organismer av én art dominerer organismer av en annen art i en egoistisk «survival of the fittest» hvor naturen er «rød av blod og klør» (Alfred, Lord Tennysons uttrykk). Gruppeseleksjon krever at individer arbeider for gruppens beste – arten eller en annen undergruppe – for å fremme egnethet.
Arter kan også trenge å komme overens med hverandre, ikke bare konsumere hverandre, for å overleve og reprodusere seg. Imidlertid er denne koevolusjonen ikke bare rosenrød, siden rovdyr-bytte-forholdet er en del av den, og arter kan delta i et «våpenkappløp» mot hverandres trusler om angrep.
Så i menneskehetens lange biologiske og sosiale evolusjon ble visse moralske normer valgt for artens beste.
Blant disse er samarbeid, gjensidig respekt, altruisme og andre positive egenskaper, som ingen av trenger noen teistisk eller immateriell støtte. Selvfølgelig har historien gjentatte ganger blitt rammet og herjet av krig, rasisme, slaveri, undertrykkelse av kvinner, planlagte hungersnød (for eksempel Stalins Holodomor), folkemord og mye mer ondskap og grusomhet.
Det er ikke bare naturen som ofte er «rød av blod og klør». Menneskeheten er også befettet. Fra et bibelsk synspunkt er naturen selv fallen og er derfor ikke et tilstrekkelig grunnlag for moral.
Naturen har ikke moral
Resultatet er at ren natur, slik den forstås av materialismen – samlingen av alle fysiske ting og prosesser, som kan beskrives av naturvitenskapen og er organisert av tankeløse naturlover, og ingenting annet – i seg selv ikke har noen normative egenskaper, verken med hensyn til moralsk forpliktelse eller med hensyn til dyder (og laster) eller med hensyn til iboende verdi.
Og som sådan bryr universet seg ikke, gir ikke ordre, straffer ikke det onde eller belønner det gode. Som Richard Dawkins skrev:
«I et univers av blinde fysiske krefter og genetisk replikasjon vil noen mennesker bli skadet, andre vil være heldige, og du vil ikke finne noen logikk eller rettferdighet i det. Universet vi observerer har nøyaktig de egenskapene vi bør forvente hvis det i bunn og grunn ikke finnes noen plan, ingen hensikt, intet ondt og intet godt, bare blind, nådeløs likegyldighet.»4
Det moralske problemet med darwinismen
Ny-darwinismen kan bare beskrive, ikke si hva som bør være
En naturalistisk beskrivelse av naturen (med ny-darwinismen som den rådende teorien) kan bare beskrive hva er, ikke hva bør være. Som C. S. Lewis skrev:
«Fra påstander om fakta alene kan det aldri trekkes noen praktiske konklusjoner. Dette vil bevare samfunnet kan ikke føre til gjør dette, unntatt gjennom formidling av samfunnet bør bevares. «Dette vil koste deg livet» kan ikke føre direkte til «ikke gjør dette»: det kan bare føre til det gjennom et følt ønske eller en anerkjent plikt til selvbevaring. Innovatøren prøver å trekke en konklusjon i imperativ form ut fra premisser i indikativ form: og selv om han fortsetter å prøve i all evighet, kan han ikke lykkes, for det er umulig.»5
Naturen kan ikke lære oss moral
Hvis vi appellerer til ikke-menneskelig levende natur for moralsk veiledning, finner vi rovdyr, kannibalisme og bedrag – så vel som skjønnhet og samarbeid. Menneskehetens historie er en blanding av det samme, pluss alle de unike menneskelige bidragene, som smålighet, rasisme og folkemord. Som Aristoteles sa:
«For slik som mennesket er det beste av dyrene når det er fullkomment, slik er det det verste av alle når det er adskilt fra lov og rettferdighet. For urettferdighet er mest skadelig når den er i besittelse av våpen, og mennesket er født med våpen til bruk for visdom og dyd, som det er mulig å bruke helt til det motsatte formål.
Derfor er mennesket, når det er blottet for dyd, det mest ugudelige og ville av dyrene, og det verste når det gjelder seksuell utskeielse og fråtseri.»6
Darwinisters tredelte problem
«Lov og rettferdighet» kan ikke bare leses av menneskets eller ikke-menneskets historie. Det kreves en målrettet menneskelig natur (basert på en designplan) og en normativ moralsk standard, og ingen av delene kan ateismen gi. Evolusjonisten har altså et tredelt problem.
1. Ingen standard
Det finnes ingen standard for å avgjøre hvilke atferd og verdier som bør bevares fra det enorme spekteret av biologiske muligheter.
Sosialdarwinismen gikk inn for å la de «begunstigede rasene» lykkes og de andre mislykkes. Få ville akseptere dette i dag, men hvis ikke, hvorfor ikke?
Typisk tar darwinister noe som er godt, og vurderer deretter hvordan det kan produseres og bevares.
I The Moral Landscape spesifiserer Sam Harris hva han anser som godt for menneskeheten, og tar deretter til orde for hva som bør gjøres for å fremme disse forholdene. Han begrunner imidlertid aldri den opprinnelige verdivurderingen.
Det kan han ikke gjøre på darwinistisk grunnlag. Han må filosofisk sett jukse for å bevare moraliteten.
2. Overlevelse og godhet er ikke det samme
Selv om man finner atferdsprinsipper som er gunstige for overlevelse, vil disse prinsippene ikke nødvendigvis være moralsk gode. Å overleve og å være god er to forskjellige ting.
Darwin selv mente at naturen kunne ha vært annerledes:
«Hvis … mennesker ble oppdratt under nøyaktig samme forhold som bier i en bikube, kan det neppe være tvil om at våre ugifte kvinner, i likhet med arbeiderbiene, ville anse det som en hellig plikt å drepe sine brødre, og mødrene ville forsøke å drepe sine fruktbare døtre, og ingen ville tenke på å gripe inn.»7
I dette makabre alternative scenariet ville menneskets samvittighet se ganske annerledes ut enn i dag. På denne måten ville våre dypeste moralske overbevisninger om menneskeverd og riktig behandling bli redusert til rene tilfeldigheter i biologien. Dette er mildt sagt kontraintuitivt. Vi trenger en bedre forklaring på samvittigheten og dens innhold.
3. Instinktene våre er ofte i konflikt med hverandre
Hvis vi må ta moralske beslutninger basert på instinkt, sitter vi igjen med en upålitelig evne til å felle moralske dommer, siden instinktene våre ofte er i konflikt med hverandre.
- Skal vi redde oss selv eller gi oss selv til andre?
- Skal vi prioritere familien eller landet?
Vi kan være splittet, men uten å kunne henvise til objektive moralske verdier, er vi overlatt til våre biologiske drifter. Som Lewis argumenterte, trenger vi en standard som står over impulsene våre.
Nå kan ikke denne tingen som dømmer mellom to instinkter, som bestemmer hvilket som skal oppmuntres, selv være noen av dem. Du kan like gjerne si at notearket som forteller deg at du i et gitt øyeblikk skal spille en tone på pianoet og ikke en annen, selv er en av tonene på tastaturet. Den moralske loven forteller oss melodien vi skal spille: instinktene våre er bare tangentene.8
Ifølge Lewis har samvittigheten tilgang til «objektive moralske verdier», som kan dømme mellom konkurrerende instinkter. Men dette begrepet passer dårlig inn i naturalismen.
Ateisme kan ikke levere objektiv moral
Noen ateister omfavner darwinismen, men postulerer eksistensen av objektive moralske fakta uavhengig av den naturlige verden – et syn som noen ganger kalles ateistisk moralsk realisme.
Selvfølgelig har denne vidtrekkende og ad hoc-metafysikken ingenting med darwinismen å gjøre; den avslører snarere darwinismens iboende og uunngåelige manglende evne til å begrunne noe som ligner en sammenhengende eller levedyktig moral på egne premisser.
Men moral basert på karakteren til et selveksisterende, evig og personlig vesen gir utvilsomt et bedre fundament enn å postulere immaterielle moralske prinsipper som uforklarlig bare er der i gråsonen av en gudløs verden.
Hvordan unngå syrebadet?
Hvis darwinismen var sann, ville den, som Dennett hevdet, spre en universell syre som ville tære på all tradisjonell moral og all objektiv mening og hensikt.
Darwinismen kan ikke gi noe grunnlag for moralske prinsipper som overskrider naturen. Men gitt vår kunnskap om grunnleggende moral, kan vi se at darwinismen ikke kan være sann – selv uten det vitenskapelige beviset mot den.
Vi kan unngå syrebadet ved å bekrefte eksistensen av objektiv moral og ved å finne et sikkert støttepunkt for den i den jødisk-kristne tradisjonen.
Artikkelen «Har Darwin ødelagt rett og galt?» er tilpasset fra Christian Apologetics: A Comprehensive Case for Biblical Faith, av Douglas Groothuis, s. 341–345. Den ble først publisert på nett i Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen. Teksten er noe omarbeidet.
Douglas Groothuis
Douglas Groothuis, PhD, er Distinguished University Research Professor i apologetikk og kristen verdensanskuelse ved Cornerstone University and Seminary. Han er forfatter av tjue bøker, blant annet Beyond the Wager: The Christian Brilliance of Blaise Pascal (InterVarsity-Academic, 2024) og Christian Apologetics, 2. utgave (InterVarsity-Academic, 2022).
Referanser
1. Friedrich Nietzsche, «The Gay Science», 125, i The Portable Nietzsche, oversatt av Walter Kaufmann (1968), 95.
2. «Marx til LaSalle i Berlin», 1860; jeg har gjengitt sitatet mer fullstendig enn Dennett.
3. Jeg tenker ikke på dem som prøver å kombinere en eller annen form for evolusjon med teisme, men snarere på filosofiske naturalister.
4. Richard Dawkins, River Out of Eden (New York: Basic Books, 1996), 133.
5. C. S. Lewis, The Abolition of Man (New York: Macmillan, 1955), 43.
6. Aristoteles, Politics, 1253a, Perseus Digital Library.
7. Charles Darwin, The Descent of Man (Amherst, NY: Prometheus Books, 1998), 102.
8. C. S. Lewis, Mere Christianity, C. S. Lewis Signature Classics (New York: HarperCollins, 2017), 12.