Hessens vranglære

0
50

11. mars 2022 kl. 15:33

Vranglære. Dette er biologiprofessor Dag O. Hessens karakteristikk av Intelligent Design-bevegelsen, i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen BioCosmos Africa (Vårt Land 18. februar).

Det bibelske uttrykket appellerer utvilsomt til leserne av Vårt Land, en mediebedrift som selv forteller oss at dette er Norges største kristne dagsavis. Kunne det ikke være nærliggende for nettopp denne avisen å nevne at Hessen også er en profilert talsmann for livssynsorganisasjonen Human-Etisk Forbund? Spesielt Vårt Lands lesergruppe ville sikkert finne denne opplysninga svært nyttig, der Hessens utsagn om både «vranglære» og om «misjonsvirksomhet som til tider ble utført brutalt og med tvang» settes i et litt bredere lys. Hessen har aldri lagt skjul på sitt livssyn, så hvorfor skulle avisen skjule det?

Kildekritikk

Saken jeg tar opp handler om medienes kildekritikk, som er å «vurdere avsenderen av et stykke informasjon og hvor troverdig informasjonen er» (Store norske leksikon, 2021). I samtlige medieomtaler av BioCosmos jeg har kommet over har det vært en betydelig grad av kildekritikk – og kanskje litt i overkant. Vårt Land, Kapital, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen har alle lagt vesentlig vekt på at initiativtaker Einar Rasmussen er kristen, en opplysning som nesten entydig har vært brukt til mistenkeliggjøring og bortforklaring av både Rasmussen og intelligent design. Men tenk nå om også Hessen hadde vært en kristen – og støttet BioCosmos – ville ikke det umiddelbart ha ført til fokus på hans kristne tro? Som humanetiker slipper han altså unna livsynsfokuset. Selv i Vårt Land.

Fagkritikk

Dette er et uttrykk vårt samfunn omfavner. I skolens fagfornyelse settes fagkritikken akkurat nå i system og Hessen har selvsagt gått ut og støttet kritisk tenkning i en rekke sammenhenger. Men Darwin-kritikk får ikke samme behandling. Den skal tvert om knebles og motarbeides, uten nærmere begrunnelse enn at dette ifølge professoren «ikke er en vitenskapelig teori».

Med vilje blander Hessen og andre norske biologiprofessorer kreasjonisme og intelligent design, der de setter seg selv himmelhøyt over nobelprisvinnere som John B. Gurdon (medisin, 2012), Gerhard Ertl (kjemi, 2007) og Brian David Josephson (fysikk, 1973), som alle har gått ut og anbefalt varmt Marcos Eberlins bok «Foresight: How the Chemistry of Life Reveals Planning and Purpose». Dette er en bok om intelligent design, og populært sagt hevder Eberlin at «molekylene selv sender oss mennesker en klar melding om at de er designet». Dette er ikke bra, verken for afrikanere eller nordmenn, og særlig ikke skolebarna, ifølge Hessen, som heller ikke har fått med seg at en annen nobelprisvinner, John Ernest Walker (kjemi, 1997), selv skal delta på en konferanse om intelligent design i Israel nå i mai.

Der skal de snakke om det Marcos Eberlin, John Walker og andre forskere forteller oss; at i cellene våre finnes det ørsmå nanomaskiner, med rotor, stator, aksling og clutch. Blant annet. Inni cellene våre har forskerne avdekket robotteknologi av beste merke, med et transportsystem som kan sammenlignes med en storby – et pedagogiske grep flere lærebøker i biologi nå bruker når delene i en celle skal beskrives. En stor mengde prosesser kjøres i cellen og kroppen til enhver tid, og alt er koordinert og reagerer på både indre og ytre stimuli. Det disse internasjonale forskerne peker på, er at det ikke lenger gir mening å hevde at alt dette skyldes tilfeldigheter. Systemene er designet.

For norske biologer, som fortsatt står uten nobelpriser, er disse oppdagelsene vonde å svelge, ikke minst hvis man også har forpliktet seg på Human-Etisk Forbunds vedtekter, om å «bidra til at mennesker kan praktisere det humanistiske livssynet» (vedtekter for Human-Etisk Forbund, § 1). De norske biologiprofessorenes viktigste bidrag så langt har vært å nekte å se i de avanserte mikroskopene, samt å ha en litt merkverdig trang til heller å ville snakke om konservative kristenfundamentalister i USA (Glenn-Peter Sætre, Dagsnytt 18, oktober 2019) eller norske kvinnelige biskoper og hodedekke i kristne forsamlinger (Jarl Giske, Dagsnytt 18, fredag 18. februar 2022), tema som vel neppe kan sies å høre innunder professorenes egne fagfelt. Naturvitere som kjemper for at teologer og naturvitere ikke skal tråkke i hverandres bed burde gremme seg.

Jeg har ingen ting imot tøffe debatter, uansett tema. Men jeg har imot at media av og til bruker kildekritiske verktøy kun mot den ene part, når en sak skal belyses journalistisk.

Kan det være grunn til å håpe på at mine gode kolleger satser på en litt større balanse i fortsettelsen?