Finnes det mening med livet? Og hvis det finnes virkelig mening: Hvordan begrunner vi at det finnes mening med livet? Uten Gud eller med Gud?
Nylig ble en fagfellevurdert artikkel om meningen med livet publisert i Norsk Filosofisk Tidsskrift. Artikkelen er skrevet av daglig leder i BioCosmos, Asbjørn Berland. Her kan du lese en populærvitenskapelig fremstilling av artikkelen.
Av Asbjørn Berland
Hva er vitsen med livet? De fleste av oss stiller det spørsmålet før eller siden. Mange – særlig ateister – hevder at livet ikke har noen egentlig mening. Slike utsagn har kommet fra viktige tenkere som Friedrich Nietzsche, Bertrand Russell, Richard Dawkins og Yuval Noah Harari.
Det er en konsekvent tanke, hvis man tror at Gud ikke finnes. Uten en Skaper som har en hensikt, må mening være noe vi finner på selv. Men nettopp derfor blir påstanden om livets meningsløshet også selvmotsigende. For hvis alt er meningsløst, gjelder det også selve påstanden om at alt er meningsløst.
Mange innser at bak den tilsynelatende modige overflaten ligger det en grusom nihilisme og absurditet. Livet må være meningsfullt. På ordentlig.
En av dem som går langt i å argumentere for at livet har en objektiv mening, er filosofiprofessor ved Universitetet i Agder, Einar Duenger Bøhn. I boken Meningen med livet hevder han at det finnes en objektiv mening med livet, og at dette er å “forbedre ting”. Professoren, som blant annet også er kjent for å forsvare intelligent design, er likevel ateist. Som ateist mener han at troen på Gud ikke hjelper oss å begrunne at livet har objektiv mening – snarere tvert imot.
Men er det virkelig slik? La oss se på Duenger Bøhns to argumenter.
Subjektiv mening er ikke det samme som objektiv mening
Den første grunnen til at Duenger Bøhn mener at tro på Gud ikke hjelper med å tro på objektiv mening, er at folk opplever livet som meningsfullt selv om de ikke tror på Gud. Argumentet er altså at siden folk føler mening uten å tro på Gud, er Gud irrelevant for meningen med livet.
Her faller Duenger Bøhn i en kategorifeil.
På tross av at han ellers er nøye med å skille mellom subjektiv og objektiv mening, blander han dette her. Gud kan være beste forklaring på at objektiv mening med livet eksisterer samtidig som mennesker som ikke tror på Gud likevel kan oppleve subjektiv mening med livet.
En subjektiv opplevelse av mening kan vel så gjerne forklares mer enn bare ved kognitiv tilslutning til Guds eksistens. Å mer eller mindre leve i harmoni med hvordan man er designet for å leve kan også forklare mye av denne subjektive følelsen. Uansett forblir denne følelsen subjektiv, og er ikke relevant for hva som best kan forklare objektiv mening.
Figur: Subjektiv mening og objektiv er ikke det samme, men kan overlappe. Et virkelig meningsfullt liv er et liv som i stor grad overlapper med hva som er objektivt meningsfullt
Hva noen føler bestemmer ikke hva som er sant
Dette argumentet kan også snus mot Duenger Bøhns egen forklaring på hva som er den objektive meningen med livet. Duenger Bøhn mener selv at den objektive meningen med livet er å forbedre ting. Men mange kan oppleve livet meningsfullt når de gjør andre ting enn å forbedre ting, som for eksempel å nyte en solnedgang.
Deres subjektive opplevelser motbeviser ikke hva Duenger Bøhn mener er den objektive meningen med livet (uansett hva man måtte mene er den objektive meningen), like lite som ateisters opplevelse av mening ikke motsier at Gud kan være nødvendig for at objektiv mening skal eksistere. På samme måte kan regelen “Du skal ikke drepe” være objektiv sann selv om mange føler det er greit å drepe. Duenger Bøhns første argument mot troen på Gud som begrunnelse for objektiv mening er dermed irrelevant.
Tar meningen en gang slutt?
Den andre grunnen Duenger Bøhn kommer med har med det såkalte “regresjonsproblemet” å gjøre. Det såkalte ‘regresjonsproblemet’ handler om at hvis et mål gir mening, mister vi mening når målet er nådd. Han ser for seg teister som mener at meningen med livet er å bli forent med Gud, og spør: “Hva er så meningen med livet når det har skjedd?”.
Hvis målet med livet er noe som vi kan nå, finnes det ikke lenger noe mål med livet når målet er nådd. Det blir som en popstjerne som har opplevd alt – og opplever tomhet etterpå.
Slutter meningen ved himmelen?
Tegning: Dersom Duenger Bøhn hadde hatt rett, ville meningen ha sluttet ved inngangen til himmelen.
Men er det nå slik at teister nødvendigvis forstår meningen med livet som et slags endemål som en gang i fremtiden kan bli nådd? I kristen teologi er det i alle fall ikke nødvendig å tenke slik. Historisk har det vært vanlig å tenke at livet etter døden kan inneholde en rekke meningsfulle aktiviteter. For å bruke Duenger Bøhns forståelse av meningen med livet, kan vi si at det hele tiden kan være ting å forbedre, også i livet etter døden.
Kristne trenger ikke å forstå det man gjerne kaller “himmelen” som et perfekt sted der det aldri er noe å gjøre eller forbedre. Tvert imot er det mulig å se for seg en tilstand der det onde ikke lenger eksisterer, samtidig som det er uendelig mange ting å gjøre og forbedre. Et sted eller en sfære kan være uperfekt og samtidig ikke ha ondskap.
På samme måte som Gud er uendelig, kan den nye jord, som kristne venter på, forstås som en tilstand eller sted med uendelig med muligheter. Og da kan vi aldri gå tom for mening, for det vil alltid være meningsfulle ting å gjøre. Teologer som N.T. Wright har for eksempel pekt på hvordan “himmelen” er beskrevet med jordiske begrep i Bibelen, og hvordan den nye jord kan bli sett på som det nye Eden. Eden var som kjent materielt og med mange muligheter for mening, på tross av at det var “overmåte godt” (1. Mos 1:31). Den materielle eksistensen til mennesker i det nye livet kan forstås som en bekreftelse av menneskets skapelseskall som jordiske skapninger. Ideen om himmelen som en svevende ikke-materiell tilstand har derimot mer med gresk filosofi å gjøre enn bibelske beskrivelser.
Et liv etter døden gjør livet mer meningsfullt
Hvis vi adopterer Duenger Bøhns forståelse av meningen med livet som å forbedre ting, vil nettopp det at det finnes uendelig med tid etter døden gjøre livet mer meningsfullt. Hvis alt er slutt ved døden, er også meningen med livet begrenset til den svært korte tiden du har før døden. Og mennesker som har fått begrensede muligheter til å forbedre ting, for eksempel på grunn av fysiske og psykiske begrensninger i livet, ville da ha levd mindre meningsfulle liv.
Et kristent perspektiv på meningen med livet gir mulighet for å forstå at alle mennesker, uansett begrensninger, kan leve objektivt meningsfulle liv, av minst to grunner. For det første må meningen med livet være mer enn bare å “forbedre ting”, men også for eksempel å ta ansvar ut fra sine forutsetninger og å utholde lidelse med verdighet.
For det andre venter det et liv etter døden med uendelig mulighet for mening. En kristen forståelse av meningen med livet gir dermed mulighet for en rikere og mer inkluderende forståelse av meningen med livet.
Hvorfor fremtiden avgjør betydningen av nåtiden
I et ateistisk perspektiv er mening midlertidig; i et teistisk perspektiv er mening uendelig. Og nettopp hvordan man tenker på slutten på det hele vil nødvendigvis påvirke meningen med det som skjer nå.
Tegning: Sekulære metafortellinger gjør mening, selv også objektiv mening, til noe midlertidig, som en gang vil ta slutt.
Se for deg en fotballkamp mellom Norge og Danmark, der Erling Braut Haaland, (naturligvis) scorer et mål. Meningen med dette målet blir avgjort ut fra hvordan fotballkampen ender. Om Norge av en eller grunn bare scoret ett mål mens Danmark scoret 5, var Haaland sitt mål bare et trøstemål. Om kampen derimot endte med ettmålsseier til Norge, var scoringen et seiersmål.
Nå vet vi at 5-1 scenarioet med trøstemål til Norge var helt hypotetisk, men poenget består: Betydningen av hendelser i nuet kan bli fullstendig endret ut fra hvordan det hele ender.
Filosofer kaller gjerne dette for “sluttens paradoks” og fra et kristent perspektiv kan det vi gjør her og nå ha svært stor mening, mens fra et ateistisk perspektiv blir meningen med våre handlinger redusert til noe midlertidig, fordi livet er midlertidig. Slik kan troen på Gud og et liv etter døden besvare Leo Tolstoys eksistensielle skrik om det finnes mening her og nå som ikke kan bli ødelagt av døden. Også lidelse kan bli transformert til noe meningsfullt i lys av livet etter døden.
Dermed er ikke bare Duenger Bøhns regresjonsinnvending besvart; den peker på styrken ved et kristent perspektiv fremfor et ateistisk perspektiv.
En større fortelling er uunngåelig
Vår tid er preget av fraværet av en større fortelling – det filosofer kaller et meta-narrativ. Uten en slik fortelling blir virkeligheten fragmentert og absurd. Darwinistisk inspirerte fortellinger har forsøkt å fylle tomrommet, men i dem får død og de sterkestes overlevelse helterollen. En annen svakhet ved sekulære fortellinger er deres midlertidighet: både vi og universet går mot undergang, og da stopper fortellingen opp. I det lange løp betyr ingenting noe.
Tegning: Darwinistiske metafortellinger gjør døden til helten i fortelling.
Likevel trenger vi en større fortelling, som gir retning både nå og etter døden.I Duenger Bøhns fremstilling av meningen med livet vil du lete forgjeves etter en større fortelling. Kallet om å «forbedre ting» blir hengende i løse luften: Hva skal forbedres – og hvorfor?
Vi trenger et hierarki som forteller oss hva som er viktigst.
Den kjente moralfilosofen Alasdair MacIntyre påpeker at en større fortelling hjelper oss å skille mellom midlertidige goder og endelige goder. Han skriver: «Å spørre ‘Hva er godt for meg?’ er å spørre hvordan jeg kan leve ut den enheten og fullføre den.». Den store fortellingen er kompasset som gir livsretning for våre livsvalg.
Meningen med livet er ikke å pusse opp huset
Hvis meningen med livet bare er å forbedre ting, kunne man like gjerne brukt hele livet på å pusse opp huset – og likevel levd et meningsfullt liv. Men et slikt liv ville mangle det vi dypest sett søker: kjærlighet, relasjoner og rettferdighet.
Spørsmålet om Guds eksistens har ofte blitt diskutert i lys av vitenskapelige funn. Men fordi det finnes flere kilder til kunnskap enn vitenskap – som filosofi, erfaring og moral – kan vi også begynne der. Mange filosofer har brukt det moralske argumentet for Guds eksistens; på lignende måte kan vi argumentere ut fra eksistensen av objektiv mening. Hvis objektiv mening finnes, er Guds eksistens den beste forklaringen.
Hele den fagfellevurderte artikkelen kan fritt leses i Norsk Filosofisk Tidsskrift.
Kilder
Berland, Asbjørn. (2025). Kan objektiv mening best begrunnes uten Gud? Norsk Filosofisk Tidsskrift, Årgang 60, nr. 3-4.
MacIntyre, Alasdair. (2007). After Virtue. Third Edition. University of Notre Dame Press.
MacIntyre, Alasdair. (2016). Ethics in the Conflict of Modernity. An Essay on Desire, Practical
———————. Reasoning, and Narrative. Cambridge University Press.
Tolstoy, Leo. (1983). Confession. Oversatt av Patterson, David. New York and London: W. W. Norton & Company.
Wright, N. T. (2009). Surprised by Hope. Rethinking Heaven, the Resurrection and the Mission of the Church. Harper One.
Tegninger og figurer: ChatGPT.