Bjørkemålerforsøk som falt

Bjørkemålerforsøk som falt

22. oktober 2019 kl. 12:23
Dag ErlandsenJournalist og daglig leder

Den klassiske historien om mørke og lyse bjørkemålere i Storbritannia har vært en gjenganger i lærebøkene, men bør ikke være det lenger. Forutsetningene for de berømte bjørkemåler-forsøkene sprakk allerede på 1980-tallet. Likevel dukker historien opp igjen i flunkende nye lærebøker.


Går du på ungdomsskolen og har Tellus 8 foran deg? Slå opp på side 77. Der finner du bjørkemålerhistorien, med grafer, tegninger og stikkord*. «Den best tilpassede overlever», skriver boka, og forteller at fuglene jakter på insekter i trærne. I forurensede skoger der bjørkestammene er fulle av sot, vil mørkfargede bjørkemålere klare seg bedre enn lyse bjørkemålere, forklarer boka.

– De sommerfuglene som er godt tilpasset miljøet, overlever og får avkom. Som en følge av dette vil mengden av mørke bjørkemålere øke i området, skriver lærebokforfatterne, som også viser diagrammer over antall mørke og lyse sommerfugler i forurensede og ikke forurensede områder.

Drept og spiddet
Bjørkemåler-sommerfuglen finnes i en lys og en mørk utgave. Da industribyene i England ble forurenset av kullstøv rundt 1850, ble det stadig færre av de lyse bjørkemålerne, og bare 50 år seinere var det nesten bare mørke bjørkemålere igjen.

Forskninga på bjørkemålere, utført av Bernhard Kettlewell (1907-1979), er en klassiker i vitenskapshistorien, fordi Kettlewell, ifølge mange, «fant beviset som Darwin manglet». Her skal vi se nærmere på detaljene:

Du har antakelig allerede sett dem; Kettlewells berømte bilder av lyse og mørke bjørkemålere, på lyse og mørke trestammer. Har du ikke sett dem, kan du finne noen av dem her:

Bjørkemålerne på bildet ser friske og levende ut, men er i virkeligheten døde. Kettlewell måtte ta livet av insektene sine, og lime eller spidde dem på stammene før han fant fram fotoapparatet sitt. Også mange av bjørkemålerne i fugleforsøkene ble festet til stammene, slik at forskerne lett kunne observere hvem som ble spist og hvem som ble oversett.

30 år senere fant forskerne ut at bjørkemålerne slett ikke slår seg ned på lyse og mørke trestammer, men på undersiden av små kvister. Dessuten var det ingen klar sammenheng mellom forekomsten av mørke og lyse bjørkemålere i forurensede og ikke-forurensede områder.

Bjørkemålerne er normalt nattsvermere og de finner sine hjemmesteder i trærne tidlig på morgenen, rett før soloppgang. Kun i ett av Kettlewells forsøk ble de sluppet løs før daggry. Resten av forsøkene foregikk på dagtid, når de normalt har sin «nattesøvn». De små insektene var rimelig groggy da de ble sluppet løs og slo seg ned på utsatte steder. Der ble de et lett bytte for fuglene.

Kettlewell trodde ikke selv at dette hadde stor betydning, men bemerket et sted at dersom han var bjørkemåler, ville han finne et bedre hvilested høyere opp i trærne. Han hadde kanskje mer rett enn han var klar over.

Kritiske merknader
Senere forskere har slått fast at bjørkemålerne nettopp gjemmer seg høyt oppe i trekronene. Gjennom 25 års feltarbeid fant Cyril Clarke (1907-2000) og hans kolleger kun én bjørkemåler som satt på en trestamme. De konkluderte med at de i hvert hadde fått kunnskap om hvor bjørkemålerne ikke oppholder seg om dagen. En annen britisk biolog, Michael Majerus, publiserte en bok om temaet i 1998, basert på 32 års erfaring med ulike feltforsøk. Av flere tusen bjørkemålere som var blitt studert ute i naturen, fant man bare 47 som hvilte i det fri, kun seks av dem på trestammer. Bjørkemålerne søkte etter de beste gjemmestedene, og verken hvite eller svarte trestammer var spesielt gode hjemmesteder.

Utover på 80-tallet kom det også stadig mer kritiske merknader til Kettlewells metoder. De italienske biologene Guiseppe Sermonti og Paola Catastini mente Kettlewells arbeid ganske enkelt ikke holdt mål, og at forsøkene «etter dagens vitenskapelige standarder ikke på noen akseptabel måte viser den prosess som han mener å ha demonstrert eksperimentelt».

«De bevisene Darwin manglet, mangler også Kettlewell», skrev de.

Tonet ned kommentarene
De første begeistrede meldingene om Kettlewells forskning var nemlig at han hadde funnet det beviset som Darwin hadde manglet. I dag, 60-70 år senere, er kommentarene blitt kraftig nedtonet.

Tradisjonen med å spidde bjørkemålere for å iscenesette fotos på bjørkestammer, har for øvrig fortsatt. Biolog Theodore Sargent ved University of Massachusetts fortalte i 1999 til en journalist fra New York Times at han en gang hadde limt døde bjørkemålere fast på en trestamme for å lage et dokumentarprogram om dem.

«Det kunne vært fornuftig å lage oppstilte fotos den gang biologene fortsatte mente at de dermed etterlignet bjørkemålernes normale gjemmesteder. Men ved utgangen av 1980-tallet burde denne praksisen opphørt, skrev biologen Jonathan Wells i 2001 («Icons of evolution», dansk oversettelse, side 131).

Melanisme
Fenomenet som bjørkemålerne skulle kaste lys over heter industriell melanisme. Det handler om at arter må tilpasse seg, gjerne ved hjelp av mutasjoner, når menneskelig påvirkning endrer omgivelsene. Kullsot fra industrien farget trærne svarte, og bjørkemålerne, som var lyse i fargen, måtte komme opp med nye løsninger for å overleve. En sjelden variant av sommerfuglen, første gang oppdaget i 1811, ble mer og mer vanlig de neste tiårene, og ved århundreskiftet utgjorde den svarte utgaven rundt 90 prosent av bestanden rundt industribyen Manchester. Da nye forurensningslover ble innført i Storbritannia utover på 1900-tallet, sank sotnivået og andelen lyse sommerfugler steg igjen. Årsaken var opplagt; de som hadde best kamuflasje overlevde og fikk avkom.

Men senere forskning har slått sprekker også i denne delen av historien. Det var ikke noen klar sammenheng mellom forurensede trestammer og forekomster av lyse og mørke bjørkemålere. Også i områder uten forurensning fantes et stort antall mørke bjørkemålere. Og da forurensningen ble redusert, fortsatte andelen mørke bjørkemålere å stige i områder sør for London, mens nord for London skjedde det motsatte. (Jonathan Wells «Icons of evolution», dansk oversettelse, side 126-127)

Hovedkonklusjonen blant forskerne i dag er kort sagt at sammenhengen mellom forurensning og bjørkemålere er langt mer kompleks enn hva man så for seg for 50-60 år siden.

– Skyt premiehesten!
– Fra tid til annen tar evolusjonister opp igjen et klassisk eksperiment, og finner til sin store skrekk at dette bare er helt borti skogen, eller i hvert fall feilbeheftet, skrev Jerry Coyne, professor i utviklingsbiologi ved University of Chicago (Nature, 1998). Alene det faktum at bjørkemålerne ikke naturlig slår seg ned på trestammene, avkrefter ifølge Coyne «Kettlewells forsøk med å slippe løs bjørkemålerne og fange dem igjen, ettersom det med å slippe dem løs var ensbetydende med å plassere dem direkte på trestammene».

Coyne gikk videre med saken, fant fram Kettlewells opprinnelige papirer og avdekket ytterligere problemer.

– Denne vår premiehest i evolusjonsstallen er i meget dårlig form, og hvis det ikke likefrem ville vært det mest barmhjertige å gi den en kule i pannen, har den i hvert fall bruk for en meget omhyggelig pleie, skrev han. (Oversatt til norsk fra den danske oversettelsen av Jonathan Wells «Icons of evolution»)

—————–

Men, er det nå så farlig? Evolusjonsteorien verken står eller faller på grunn av noen bjørkemålere som ble limt fast på britiske trestammer på 50-tallet?

Helt riktig, saken er ikke avgjørende. Framstillinga over er dessuten bare en ørliten del av en større debatt, som har gått over flere tiår. Det som er avgjørende, er at vi må forstå at lærebokforfattere uansett må gjøre et utvalg i informasjonsflommen. Og at det, slik som i dette tilfellet, kan være gode grunner til å være kritisk både til hvilke forskningsresultater som presenteres og konklusjonene som trekkes i lærebøkene.

* Du finner også noen linjer om bjørkemålerne i Bi2 fra Gyldendal, på side 40-41.