Tilfeldighet kan ikke bevises

Tilfeldighet kan ikke bevises

January 14, 2020 1:28 PM
Redaksjonen

Det er ikke mulig å entydig bevise at resultatet av en prosess eller mekanisme er tilfeldig. Dermed bør vi være ydmyke, skriver cand.polit. Gunnar Dalseth i denne artikkelen.


Jeg vil belyse et sentralt punkt i evolusjonsteorien som er fremme i svært liten grad selv om det egentlig er et svært sentralt punkt. Det vil si, den er lite fremme mest fordi biologer ikke forholder seg til det. Teorien kan betraktes som å bestå av flere komponenter (gradvis utvikling, naturlig utvalg, artsdannelse, felles opphav, seksuell seleksjon osv), og mye dreier seg om naturlig utvalg. Det vil si at arter tilpasser seg miljøet de lever i ved at individ som har sterke egenskaper relativt til miljøet får flere avkom og dermed fører videre sine gode gener, mens de svake individene dør ut. Dette er ikke vanskelig å godta, og vi utfører egentlig de samme prosessene når vi driver avlsarbeid, både for planter og dyr. Det som jeg imidlertid vil ta opp her handler om hvordan de genetiske variasjonene oppstår som nettopp gir «input» til det naturlige utvalget. Det er forskjellige kjente mekanismer som kan operere på et genom og føre til forandringer når det blir duplisert i nye celler, som at sekvenser blir duplisert feil eller utelatt, at sekvenser blir flyttet, eller enkeltbiter kopiert feil. Evolusjonsteorien sier at dette gradvis bygger opp nye gener som gir nye, positive egenskaper og i siste omgang nye arter. Det springende punktet er at darwinister sier at slike forandringer skjer tilfeldig, og er lite villige til å gå inn i dypere diskusjoner om hva det vil si.

Her kan vi vise til at det er ikke mulig å entydig bevise at resultatet av en prosess eller mekanisme er tilfeldig. Tilfeldig vil si at et resultat ikke blir styrt av et formål eller et lovmessig prinsipp i en bestemt retning. Hvis prosessen derimot er styrt eller konstruert av intelligente vesener for et bestemt formål, eller fungerer ifølge prinsipper og lover i naturen, er den ikke tilfeldig. Da er det mulig å også forutsi hva utfallet av prosessen vil bli, når vi kjenner formålet eller prinsippet som styrer den.

Svært mange prosesser fungerer lovmessig og er ikke tilfeldige. Samtidig vil mange prosesser noen ganger gi et slags avvik eller unormalt utfall (og mutasjoner i arvestoffet er gode eksempler på det). Hvis vi snakker om en prosess som er konstruert av mennesker (for eksempel produksjon i en fabrikk), vil slike avvik bli betraktet som feil eller uhell og være uønskede. I andre tilfeller ønsker vi å faktisk lage en prosess som skal ha tilfeldig utfall, for eksempel loddtrekning i et lotteri.

Poenget her er at selv om slike avvik skjer, kan vi ikke fullt ut bevise at de er tilfeldige. Kanskje tror vi det i utgangspunktet, men så kan det vise seg at årsaken var feil i utstyr som påvirket utfallet i en bestemt retning. Eller det kan være bevisst utført av mennesker av vrang vilje som sabotasje – og derfor heller ikke tilfeldige. Omvendt kan en prosess som er laget for å være tilfeldig ikke være det likevel. Det har forekommet at utstyr som skal trekke nummer i lotteri har vært fusket med for å favorisere visse nummer.

Å si at en prosess har tilfeldig utfall er noe som vi bare kan hevde i mangel på bevis på eller kunnskap om at utfallet er forklart utfra andre mekanismer. Det er derfor en «resthypotese», og sier egentlig at vi faktisk ikke vet hva som er årsaken – inntil videre. Det er derfor også en særlig sårbar hypotese i mangel på annet grunnlag. Selvsagt kan vi være relativt trygge i vår sak når vi sier at noe er tilfeldig, men det betyr også at vi bør være litt ydmyke, og ikke bombastisk proklamere for all verden at det er bevist utover enhver tvil. Det er dermed klart at biologer og andre tar sin munn for full hvis de sier at det er bevist at alle mutasjoner i arvestoffet bare er tilfeldige.

Svært mye forskning går ut på å gå inn i fenomen der vi i utgangspunktet ikke har kunnskap om årsaker eller prinsipp som kan ligge bak, og derfor kanskje har trodd var tilfeldige. Lykkes vi å oppdage en årsakssammenheng likevel, har vi vunnet ny kunnskap og redusert det som vi kan se på som tilfeldige fenomen. Forskere fant for eksempel etter hvert ut at røyking ofte forårsaker lungekreft, og at visse medikamenter øker risikoen for fødselsskader. Vi må si at dette er en viktig del av forskningen sitt vesen og samfunnsmandat, og da er det merkverdig at det blir lagt så stor vekt på at utviklingen av arvestoff må ha skjedd tilfeldig.

Kan årsaken være at svært mange mer eller mindre ubevisst er engstelige for at det faktisk kan ligge en årsak bak – en årsak som peker mot noe langt større og mektigere enn det vi kan spenne fast på målebenken og studere? Genetikeren Richard Lewontin uttalte i en debatt: «… materialismen må være absolutt, for vi kan ikke tillate en guddommelig fot i dørsprekken. Den eminente akademikeren Lewis Beck brukte å si at den som kan tro på Gud, kan tro på hva som helst. Å falle tilbake på en allmektig guddom er å tillate at de faste mønstrene i naturen kan bli revet i stykker når som helst, at mirakler kan skje[1] Dette minner mest om mennesker som er engstelige for å gå ut av døren, fordi de tror de kan få en takstein i hodet.

Kristne har blitt beskyldt for å plassere Gud som en behendig forklaringsmodell i alle tomrommene som vitenskapen ikke kan forklare – og så ser vi at tomrommene blir både mindre og færre i antall etter hvert. Mange kristne ser ut til å ha kapitulert for denne kritikken på en slik måte at de har plassert Gud i en annen etasje enn vitenskapen, slik at de ikke har noe med hverandre å gjøre. Men det ser ut for meg som om promotørene av evolusjonsteorien i stedet har plassert tilfeldige mutasjoner i tomrommene. De formidler at det er ingen biologisk funksjon eller egenskap som ikke en mutasjon eller to – eller hundre eller noen hundre tusen – kan fikse, sammen med en eller annen kreativ fortelling på hvordan det kan ha utviklet seg. At slike mutasjoner som regel fører til større eller mindre negative følger blir ignorert, fordi vi har aldri observert slike prosesser i sanntid med unntak av mindre tilpasninger. Og da kan vi tro hva som helst om den. Og alt har selvfølgelig skjedd helt tilfeldig, og blir presentert som fakta som det er ingen grunn til å betvile det minste, får vi høre. Eller?

 

Gunnar Dalseth er cand.polit. fra Universitetet i Bergen, med matematikk, informasjonsvitenskap og organisasjonskunnskap i fagkretsen. Senere også datalingvistikk. Dalseth har jobbet med systemutvikling og programmering. Han har også arbeidet med epidemiologi og medisinsk statistikk ved Medisinsk Fødselsregister i Norge, og vært over 20 år i Asia.

 

[1] Richard Lewontin: «Billions and Billions of Demons» i New York Review of Books, 9/1 1997, sitert i David Berlinski: Human Nature