Kristne blir beskyldt for God of the Gaps – å forklare det vi ikke vet med Gud. Men har ateistene selv en egen form for God of the Gaps?
Av Nancy Pearcey
Frykten for «God of the Gaps»
Kristne som arbeider med naturvitenskap, forfølges av en vedvarende motstander. Dette er en særegen skapning som kalles hullets Gud, eller «The God of the Gaps».
Hvis en troende noen gang skulle komme til den konklusjon at naturkreftene ikke er tilstrekkelige til å frembringe et eller annet fenomen i den naturlige verden, står fienden klar til å tre frem fra skyggene.
Dens skremmende kraft kommer til uttrykk i et essay av filosofen Nancey Murphy i Perspectives on Science and Christian Faith. Det tar hun avstand fra ethvert forslag om at kristne bør utfordre naturalismen i vitenskapen.
Murphy argumenterer for at troende med rette «er forsiktige med å påberope seg guddommelig handling på noen som helst måte i vitenskapen, spesielt i biologien, av frykt for at vitenskapen vil gjøre fremskritt og gi naturalistiske forklaringer som igjen vil få Gud til å fremstå som en unødvendig hypotese.»
Slike kristne frykter å bli satt i samme bås som primitive mennesker som tilskriver torden til sine guder.
«God of the Gaps» eller ateismens huller?
Professor i fysikk, Stephen M. Barr, har på en behendig måte snudd på flisa og manet frem et motspøkelse i artikkelen «The Atheism of the Gaps».
Vi er så vant til å forvente vitenskapelige gjennombrudd som overgår våre forventninger, konstaterte Barr, at vi refleksivt avviser enhver tanke om at vitenskapen har grenser. Men vitenskapen avslører ikke bare naturens rike muligheter, men også dens begrensninger. Her er noen åpenbare eksempler:
- Vi vet at vi aldri vil kunne oppfylle alkymistenes drøm om å forvandle bly til gull på kjemisk vis.
- Vi vet at en forelder av én art aldri vil kunne få avkom av en annen art.
Vitenskapen avdekker konsistente mønstre som gjør det mulig for oss å komme med negative utsagn om hva naturkreftene ikke kan gjøre. Å fortsette å lete etter naturlover i slike tilfeller, mente Barr, er like irrasjonelt som en primitiv myte om tordengudene.
Eksemplet Barr tok for seg, var menneskets bevissthet, og fokuserte på Roger Penroses argument om at sinnet ikke kan forklares ved hjelp av fysikkens kjente lover.
Som overbevist materialist har Penrose et håp om at det likevel finnes nye og utenkelige fysiske lover der ute som bare venter på å bli oppdaget. Som Barr kommenterer, fungerer materialismen for Penrose tydeligvis som en tro på hullene:
Når vitenskapen avdekker fenomener som overgår forklaringskraften til kjente naturlover, søker materialismen tilflukt i håpet om å finne «uoppdagede og uhørte» lover som er annerledes enn de vi kjenner i dag.
Ateisters tro på svar rundt livets opprinnelse
Et annet felt som ofte vekker materialistenes tro på hullene, er forskningen på livets opprinnelse.
Oppdagelsen av DNA avslørte at kjernen i livet er et molekylært budskap som inneholder en svimlende mengde informasjon. En enkelt celle i menneskekroppen inneholder like mye informasjon som Encyclopedia Britannica sine hele tretti bind, tre eller fire ganger.
Derfor må spørsmålet om livets opprinnelse nå omformuleres til spørsmålet om den biologiske informasjonens opprinnelse. Materialistene er opptatt av å konstruere en forklaring som utelukkende baserer seg på fysisk-kjemiske lover. Og det er sant at basene, sukkerartene og fosfatene som utgjør nukleotidene i DNA, er vanlige kjemikalier som reagerer i henhold til vanlige lover.
Men de samme lovene forklarer ikke hvordan kjemikaliene kom til å fungere som et cellulært språk.
Vi kjenner tross alt til de karakteristiske effektene av fysiske krefter: De skaper enten tilfeldige mønstre, som løvhaugen mot gjerdet mitt, eller ordnede, repeterende strukturer, som krusninger på en strand eller den molekylære strukturen i krystaller.
Tilfeldige strukturer inneholder ikke mye informasjon
Men informasjonsteorien lærer oss at verken tilfeldige eller repetitive strukturer inneholder mye informasjon.
Informasjonsinnholdet i en struktur er definert som det minste antallet instruksjoner som trengs for å spesifisere den. Et tilfeldig bokstavmønster har for eksempel lavt informasjonsinnhold fordi det krever svært få instruksjoner. To ting kreves: 1) Velg en bokstav i det engelske alfabetet og skriv den ned, og 2) Gjør det igjen. Et svært ordnet, men repetitivt mønster har også lavt informasjonsinnhold.
Et innpakningspapir med «Merry Christmas» trykt med gullbokstaver over det hele er svært ordnet, men det kan spesifiseres med svært få instruksjoner: 1) Skriv «M-e-r-r-y C-h-r-i-s-t-m-a-s», og 2) Gjør det igjen.
En struktur med høyt informasjonsinnhold krever derimot et stort antall instruksjoner. Hvis du vil at datamaskinen skal skrive ut diktet «Twas the Night Before Christmas», må du spesifisere hver eneste bokstav, én etter én. Det finnes ingen snarveier.
Det er denne typen orden vi finner i DNA. Det ville være umulig å lage et enkelt sett med instruksjoner som forteller en kjemiker hvordan han eller hun skal syntetisere DNA-et til selv den enkleste bakterie. Man ville vært nødt til å spesifisere hver eneste kjemiske «bokstav», én etter én.
Spontan selvorganisering forklarer ikke høyt informasjonsinnhold
Den høye kompleksiteten i DNA har ført til at forskerne har forlatt tilfeldighetsteorier om livets opprinnelse til fordel for teorier om spontan selvorganisering.
Det ledende prinsippet på feltet i dag er (med kjemikeren Cyril Ponnamperumas ord) at «det finnes iboende egenskaper i atomene og molekylene som ser ut til å styre syntesen i den retningen som er mest gunstig» for å produsere livets makromolekyler.
Men så langt har ingen klart å identifisere disse mystiske selvorganiserende egenskapene.
Det beste forskerne kan gjøre, er å trekke paralleller til spontan organisering i ikke-levende strukturer, som for eksempel krystaller.
Den unike strukturen i en krystall er et resultat av det vi kan kalle «formen» på atomene (eller ionene), som får dem til å plassere seg i en bestemt posisjon og legge seg i lag i et fast, ordnet mønster. «Hvis vi kunne krympe oss selv ned til atomskalaen», skriver zoologen Richard Dawkins i The Blind Watchmaker, «ville vi se nesten endeløse rekker av atomer som strekker seg mot horisonten i rette linjer – gallerier av geometrisk repetisjon.»
Mange forskere finner det uimotståelig å trekke en analogi mellom dette eksemplet på spontan orden og opprinnelsen til DNA. Kjemikeren Graham Cairns-Smith foreslår for eksempel at DNA oppsto ved at det klistret seg til krystalloverflaten i visse typer leire, og at krystallene fungerte som en mal for å organisere livets byggesteiner i presise rekker.
I Darwin’s Dangerous Idea går filosofen Daniel Dennett så langt som til å omtale DNA som en karbonbasert, selvreplikerende krystall.
Men den fatale feilen ved alle slike teorier er at selv om krystaller er svært velordnede, har de et lavt informasjonsinnhold.
Strukturen i en krystall er strengt repetitiv – «gallerier av geometrisk repetisjon». Hvis kreftene som skapte DNA, var analoge med dem som skaper en krystall, ville DNA bestå av ett enkelt eller høyst noen få mønstre som gjentas om og om igjen «som julepapir», og det ville ikke være i stand til å lagre og overføre store mengder informasjon.
Kompleksitetsteorien løser ikke problemet
Heller ikke nyere teorier om kompleksitet løser dette problemet. I At Home in the Universe hevder Stuart Kauffman at kompleksitetsteorien vil avdekke lover som gjør livet uunngåelig.
Men bregnene, virvlene og snøfnuggene som kompleksitetsteoretikerne konstruerer på dataskjermene sine, representerer samme type orden som krystaller.
Med Kauffmans ord er de konstruert ved gjentatt anvendelse av noen få «forbløffende enkle regler». I likhet med krystaller kan disse strukturene spesifiseres med bare noen få instruksjoner, etterfulgt av «Gjør det igjen».
Resultatet er at DNA utviser for mye «designarbeid» (som Cairns»Smith uttrykker det) til å være et produkt av tilfeldigheter. Men det finnes ingen kjente fysiske lover som er i stand til å utføre det nødvendige arbeidet.
Når vi tar i bruk informasjonsteoriens verktøy, faller alle sannsynlige kandidater ut av løpet. Det finnes ingen kjente fysiske lover som skaper den rette typen ordnet struktur: en struktur med høyt informasjonsinnhold.
DNA appellerer til hva vi vet
Dette er ikke et utsagn om vår uvitenhet, «et kunnskapshull» som man kan være fristet til å tette med en appell til det overnaturlige. Det er snarere et utsagn om hva vi vet – om naturlovenes konsistente karakter.
Hvis DNA-molekylets struktur var et regelmessig, gjentatt mønster, ville det være fornuftig å lete etter en generell lov for hvordan det ble til. Men i stedet må vi lete etter noe som spesifiserer hvert enkelt nukleotid.
Fra informasjonsteorien vet vi også hvordan koder fungerer. Kodede meldinger er uavhengige av det fysiske mediet som brukes til å lagre og overføre dem.
Hvis vi visste hvordan vi skulle oversette budskapet i et DNA-molekyl, kunne vi skrive det med blekk, fargestift eller elektroniske impulser fra et tastatur. Vi kunne til og med ta en pinne og skrive det i sanden – uten at det ville påvirke betydningen.
Rekkefølgen på «bokstavene» i DNA er med andre ord kjemisk vilkårlig. Det er ikke noe iboende i selve kjemikaliene som forklarer hvorfor bestemte sekvenser bærer et bestemt budskap. Med kjemikeren og filosofen Michael Polanyis ord er sekvensen av nukleotider «utenfor» de fysiske og kjemiske egenskapene i molekylet. Det vil si at sekvensen ikke er bestemt av iboende fysisk-kjemiske krefter.
Faktisk er det nettopp denne «fysiske ubestemmeligheten» (Polanyis uttrykk) som gir nukleotidene fleksibiliteten til å fungere som bokstaver i et budskap – de kan arrangeres og omorganiseres i en rekke uforutsigbare mønstre, som bokstavene på et ark.
Men fysisk ubestemmelighet innebærer også at det ikke er fysiske krefter som har skapt mønsteret. På samme måte har ikke teksten på denne siden sin opprinnelse i papirets og blekkets fysiske egenskaper.
Hvis vi tar utgangspunkt i dagligdagse erfaringer, ser vi raskt at objekter med høyt informasjonsinnhold – bøker, datadisker, musikalske partiturer – er produkter av intelligens.
Ateistene appellerer til uvitenhet
I analogi med dette er det rimelig å konkludere med at også DNA-molekylet er et produkt av en intelligent aktør.
Dette er en moderne versjon av design-argumentet. Og det bygger ikke på uvitenhet «på kunnskapshull». Derimot bygger det på den eksplosive veksten i kunnskap takket være revolusjonen innen molekylærbiologi og utviklingen av informasjonsteori.
Til tross for denne omfattende nye kunnskapen fortsetter materialistene å vente på at det skal oppdages nye fysiske lover som kan forklare opprinnelsen til biologisk informasjon.
Som kjemikeren Manfred Eigen skriver i Steps Towards Life: «Vår oppgave er å finne en algoritme, en naturlov som fører til informasjonens opprinnelse.»
Likevel er det ingen kjente naturkrefter som produserer strukturer med høyt informasjonsinnhold. Derfor må den unnvikende loven Eigen håper å finne, være av en annen art enn de vi kjenner til i dag.
Det må vel kunne kalles et argument fra uvitenhet – materialistenes form for «God of the gaps»?
Om Nancy Pearcey
Nancy R. Pearcey er assosiert med Discovery Institute Center for Science and Culture, og er også professor ved Houston Christian University. Sammen med Charles Thaxton har hun skrevet boken The Soul of Science. Pearcey har også skrevet bøker som The Toxic War on Masculinity, Love Thy Body, Saving Leonardo og Total Truth.
Denne teksten ble først publisert i tidsskriftet First Things, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen.