Hva vet vi egentlig om livets opprinnelse, etter årevis med forskning? Dr. James Tour beskriver forskningens tilstand.
Av James Tour, Professor ved Rice University i Houston, Texas.
Organismer har veldefinerte molekylære sammensetninger, redokspotensial via membraner og metabolske veier. Alt dette er en realitet i den helt spesielle tilstanden vi kaller «liv».
Kjemien er bedøvende likegyldig til om noe er levende eller ikke. Man har aldri sett at molekyler som ikke allerede er en del av en biologisk opprinnelse, har «utviklet» seg mot liv. Aldri.
Organismer er i stand til å bruke kjemiske enheter til sine egne formål. Men man har aldri sett kjemiske enheter sette seg sammen til en organisme. Forskningen på livets opprinnelse prøver hele tiden å fremstille de stoffene som livet trenger. De forsøker å få dem til å sette seg sammen til noe de fra naturens side er helt fremmede for.
Og uansett hvor hardt forskerne prøver, har molekyler aldri klart å sette seg sammen til en levende celle. Heller ikke noe som bare ligner på en levende celle i fravær av eksisterende liv. Til tross for den overdrevne entusiasmen som ofte kommer til uttrykk i pressen, er enhver syntetisk fremstilt molekylær struktur som presenteres som «cellelignende», i realiteten milevis unna å være en celle.
Dette kan selvsagt endre seg i fremtiden. Men det er ingen utsikter til at dette vil endre seg hvis forskningen fortsetter i samme spor som nå. Vitenskapen har ingen data som tyder på at molekylær «evolusjon» kan skape liv. Forskerne står fortsatt på bar bakke.
Villedet av forskernes påstander
Mange forskere og professorer som ikke er en del av den innerste sirkelen i forskningen på livets opprinnelse, har blitt villedet av forskningens påstander og den påfølgende pressedekningen til å tro at vi vet mye mer om livets opprinnelse enn det som faktisk er tilfelle.
Dette har hatt innvirkning på de høyeste nivåene i den biologiske vitenskapen, der til og med enkelte professorer har en tendens til ikke å skille mellom spørsmålet om livets opprinnelse og spørsmålet om livets videre utvikling. Forvirringen i vitenskapelige kretser er nesten like stor som i Darwins prebiotiske «varme lille tjern».
To tredjedeler av et århundre etter Miller-Urey-eksperimentet i 1952, der man observerte dannelsen av racemiske aminosyrer fra små molekyler ved hjelp av en elektrisk utladning, er vi ikke nærmere å produsere liv fra små molekyler – eller molekyler av noe slag for den saks skyld – enn vi var i 1952.
Faktisk kan det hevdes at forskningen på livets opprinnelse er enda mer blind i dag enn den var i 1952, ettersom det har dukket opp flere spørsmål enn svar siden den gang, og den enorme nye kunnskapen om cellens kompleksitet har økt utfordringene i denne forskningen dramatisk.
Fremskritt på andre områder
La oss dvele et øyeblikk ved hvor store fremskritt som er gjort på andre forskningsområder i løpet av de 67 årene som er gått siden Miller-Urey-eksperimentene, for å nevne noen av disse fremskrittene:
- Romfart
- Satellittoppkobling
- Avkoding av DNA og kartlegging av dets genetiske oppførsel
- Automatisert peptid- og nukleotidsyntese
- Beskrivelse av molekylære strukturer
- Produksjon av silisiumbasert elektronikk
- Integrerte kretser og Internett
Til sammenligning har forskerne som forsker på livets opprinnelse, ikke gjort noen som helst fremskritt når det gjelder de sentrale spørsmålene om livets antatte opprinnelse fra uorganisk materiale.
Etter to tredjedels århundre har man bare kommet frem til en rekke hypoteser om hvordan livet kan ha oppstått – hypoteser som egentlig bare illustrerer at livet sannsynligvis ikke oppsto fra uorganisk materiale i det hele tatt. Det har ikke engang oppstått noe som ligner en syntetisk cellestruktur fra de enkelte delene, for ikke å snakke om en celle. Det har ikke engang vært i nærheten.
Maskiner i evig bevegelse
I 1775 avviste det franske akademiet i Paris flere forslag til maskiner som kunne bevege seg i evig tid; ingen av maskinene holdt hva de lovet. Ingen visste hvorfor. Den velutviklede vitenskapen om termodynamikk, som gir oss den teoretiske forklaringen på hvorfor evighetsmaskiner er en umulighet, ble ikke realisert før nesten hundre år senere.
Den praktiske erfaringen var imidlertid at alle maskiner før eller siden sluttet å fungere. I dag trenger vi en lignende akademisk avvisning av alle forslag til hvordan organisk liv oppsto fra uorganisk materie. For akkurat som med evighetsmaskinene er det ingen forslag som holder hva de lover.
I stedet bør vi forske på hvorfor det er umulig for vitenskapen å skape liv. Det er ingen tvil om at liv er en mulighet, for i motsetning til evighetsmaskiner er vi omgitt av eksempler som fungerer. Men hvis vi skal forstå livets opprinnelse, trenger vi en helt annen vitenskapelig tilnærming til spørsmålet.
Derfor vil jeg komme med følgende oppfordring til alle som forsker på livets opprinnelse: Ta et skritt tilbake og prøv å vurdere nøkternt hva som hevdes på dette feltet, hvordan det faktisk står til, hvor stillestående det hele er sammenlignet med andre forskningsfelt, og folks forvirring eller misforståelser rundt spørsmålet om livets opprinnelse.
Mange av forskerne på feltet er utmerkede vitenskapsmenn. Men vilt overdrevne påstander om forskningens fremgang og status, fremsatt med forbløffende selvtillit, og pressens forenklede og misvisende rapportering av disse påstandene, har skapt massive vrangforestillinger i offentligheten om hva vi vet – og spesielt hva vi ikke vet – om livets opprinnelse.
Litteratur
The Mystery of Life’s Origin: The Continuing Controversy Utdrag fra kap. 13. Discovery Institute Press, 2020.
Om James Tour
James Mitchell Tour er en amerikansk kjemiker som har spesialisert seg på nanoteknologi. Han er professor i kjemi, professor i materialvitenskap og nanostrukturer og professor i informatikk ved Rice University i Houston, Texas.
Han har arbeidet ved University of South Carolina og vært gjesteforeleser ved Harvard University. Tour har publisert mer enn 700 forskningsartikler og har mer enn 130 patenter.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i nordisk kontekst i Origo.