Skrevet av Hugh Ross, astronom og grunnlegger av Reasons to Believe.
På en konferanse om opprinnelsen til livet (ISSOL) hadde min kollega Fazale «Fuz» Rana og jeg mange tankefulle samtaler med forskere som jobber med opprinnelsen til livet. Vi diskuterte deres artikler og ga kommentarer til dem vi hadde referert til i våre egne skrifter. Samtalene gikk greit – i en stund. Til slutt støtte vi på litt motstand da de spurte om vårt eget arbeid og hørte at vi er kristne.
Svarene var direkte og avslørende. Hva gjorde Fuz og jeg på konferansen? Kunne vi være seriøse forskere? Var vi i det hele tatt forskere? Forskerne som jobbet med opprinnelsen til livet ga uttrykk for sin antakelse om at kristendom står i motsetning til en seriøs utforskning av vitenskap. En biokjemiker kom med denne eksistensielle erklæringen: «Jeg er en forsker. Derfor er jeg en ateist.»
Før vi kunne adressere denne skyen som hang over vår vitenskapelige troverdighet, kom en annen ned til oss. Vi kunne vel ikke være seriøse kristne. Tross alt: er ikke alle «sanne bibel-troende» tvilere når det gjelder alle troverdige målinger av universets og jordens alder?
Å etablere troverdighet
Konfrontert med så mange misoppfatninger, visste Fuz og jeg knapt hvor vi skulle begynne, men vi takket stille Gud for muligheten som lå foran oss. Noen av forskerne var villige til å høre våre svar. Først forklarte vi at en nøye og konsistent integrasjon av alle Bibelens avsnitt som omhandler opprinnelse støtter en forståelse av en gammel verden og jord, og på ingen måte motsier hva vitenskapen har avdekket om tidspunktet eller rekkefølgen av opprinnelseshendelser.
Deretter stilte vi spørsmål om våre medforskeres publiserte forskning, inkludert detaljer fra deres mest nylige artikler, samt deres kommentarer til artikler skrevet av andre forskere som jobber med opprinnelsen til livet. Dette syntes å overraske dem. Våre spørsmål overbeviste disse forskerne om vår kjennskap til og forståelse av de nyeste vitenskapelige detaljene i litteraturen om opprinnelsen til livet. På dette tidspunktet spurte de Fuz og meg hvor vi hadde oppnådd våre akademiske grader. De spurte også om vi hadde gjort postdoktorforskning og/eller publisert forskningsartiklero. Til slutt spurte de hvorfor vi hadde kommet til denne konferansen.
De ble overrasket over å høre at dette var vår tredje ISSOL-konferanse, og at informasjonen vi hadde samlet fra tidligere konferanser hadde blitt brukt i vår tverrfaglige bok «Origins of Life» (Opprinnelsen til livet). Det ble litt mumling da vi inviterte dem til å lese en anmeldelse av boken av deres respekterte kollega David Deamer i tidsskriftet «Origins of Life and Evolution of Biospheres.»
Beslutning eller standard?
Med vår troverdighet noe etablert og guarden til de andre vesentlig senket, så Fuz og jeg en åpen dør til mer inngående og åndelig betydningsfulle samtaler. Vi begynte med å spørre om de ville dele noen av deres spesifikke grunner for å identifisere seg som ateister – bortsett fra det faktum at de var opptatt med sitt yrke. En etter en kom med og uttrykte i mange ord sitt syn på at vitenskapen har potensial til å besvare de fleste, om ikke alle, spørsmål som menneskeheten trenger eller ønsker å få besvart.
Når de ikke kunne gi eksempler, spurte vi forsiktig om de hadde gjort fremskritt med å besvare spørsmål om kilden til menneskelig bevissthet eller om menneskehetens ultimate hensikt og skjebne. Vi spurte hva de trodde kunne skje med en persons bevissthet ved tidspunktet for døden, og hva de trodde kunne eksistere, om noe, utenfor det fysiske universet. Flere innrømmet ydmykt at de hadde viet lite, om noe, dyp tanke til slike spørsmål. De foretrakk å fokusere all sin energi på å fremme sitt spesifikke forskningsemne.
Fuz og jeg foreslo at de kanskje betraktet seg selv som ateister, ikke ut fra et bevisst valg, men heller som et standard utgangspunkt. Kanskje de hadde tatt imot en verdensanskuelse uten å seriøst vurdere dens implikasjoner for vår eksistens, og om den fysiske verden som kilden til alt vi mennesker trenger eller ønsker å vite. Kanskje vitenskapelig forskning, så viktig og verdifull som den kan være, kan bli så oppslukende at den avleder oss fra å utforske de viktigste spørsmålene om livet. En ærlig person kommenterte: «I det minste er det bedre enn videospill.»
Forskningsavhengighet
Det vi observerte og opplevde på denne og tidligere ISSOL-konferanser har vi sett mange ganger i våre interaksjoner med dedikerte vitenskapelige forskere. Jeg må innrømme at det er noe jeg har observert i meg selv. Fuz har også sett det i seg selv. Vitenskapelig forskning kan være sterkt avhengighetsskapende.
En viss spenning og eufori fyller min sjel når jeg avdekker og forstår en hemmelighet om universet, noen aspekt av naturen som ingen andre har sett ennå, eller i det minste ikke offentliggjort. Mine kolleger ved Reasons to Believe har delt slike opplevelser også. Alle forskere hvis forskning forsøker å skyve grensene for vitenskapelig kunnskap og forståelse, opplever slike øyeblikk.
Gleden ved å gjøre en vitenskapelig oppdagelse kan lett fange forskere. Etter en av mine universitetsforedrag med en ateistisk forsker, fortalte min medpresentør meg hvor fengslende opptatt han var av sin forskning. «Det er alt jeg noen gang tenker på,» sa han. Mens vi samtaler, innrømmet også han at han var ateist som utgangspunkt, og at han i vår debatt hadde forsvart et naturalistisk/ikke-teistisk perspektiv som han aldri hadde tenkt gjennom med tanke på dets dypeste implikasjoner.
Jeg vil hevde at søken etter vitenskapelig oppdagelse kan være like avhengighetsskapende som flere farlige substanser. Den kan overta en persons liv til det punktet hvor den ødelegger personlige relasjoner og forvrenger de viktigste spørsmålene i livet. I mine år som forsker ved California Institute of Technology, så jeg med sorg oppløsningen av mange ekteskap og familier. Nesten alle mine kolleger opplevde brutte relasjoner.
Avhengighetsbehandling
Så vidt jeg vet, finnes det ingen tolvtrinns avhengighetsbehandlingsprogram for forskere som har blitt avhengige av sin forskning. Likevel vil jeg gjerne foreslå noen skritt mot å overvinne denne avhengigheten, samt mange andre former for avhengighet som hindrer vår personlige og åndelige vekst. Mine anbefalinger er skrevet med meg selv i tankene fordi jeg trenger dem like mye som alle andre. De er basert på den allment anvendelige visdommen som finnes i Bibelen.
Trinn 1: Observer en hviledag
På ukentlig basis ville det være lurt å trekke seg bort fra vitenskapelig forskning, eller hva som helst annet som monopoliserer vår tid og energi i skadelig grad, for å sette av tid til ettertanke om livets ultimate betydning og verdi, hensikt og skjebne. Søk sannheten og grubl over dens implikasjoner for ditt liv.
Trinn 2: Reflekter over måter vi har begynt å tilbe naturen
Ja, Gud har gjort den naturlige verden utrolig vakker, fascinerende, storslagen og kompleks. Men la oss huske at vi mennesker også er åndelige vesener; derfor er vi tvunget til å tilbe. På grunn av vår medfødte selvopptatthet blir vi lett fristet til å plassere objektet for vår tilbedelse feil. Som det står i Romerne 1:25, kan vi drive med tilbedelse og tjeneste av skapte ting i stedet for Skaperen.
Trinn 3: Ha forskjellige relasjoner
Jeg kjenner mange forskere, for eksempel, hvis eneste nære relasjoner er med deres medforskere, eller i noen tilfeller, bare med forskere innenfor deres eget spesifikke underfelt. Et så begrenset referanseramme om verden rundt oss kan frarøve oss rikdom og undring i livet. Vi trenger alle venner som har ulik utdanningsbakgrunn, ulike perspektiver og ulike livserfaringer fra våre egne. De gir en bredere linse for å se og forstå virkeligheten.
Trinn 4: Dypere relasjoner
På grunn av den intense konsentrasjonen som forskning (blant andre krevende aktiviteter) krever, kan vi være motvillige til å investere den tiden og oppmerksomheten som er nødvendig for å bygge nære relasjoner. Det er mye lettere å snakke om vår forskning enn å snakke om våre sjeler. De intime vennskapene vi alle lengter etter, kommer fra forpliktelse til hverandres vekst gjennom delte verdier og erfaringer, ærlighet og ansvarlighet, tillit og nåde. Med andre ord krever de innsats.
Trinn 5: Opplev vill natur
Mange av oss som er absorbert i å forske på den naturlige verden, tilbringer mesteparten av tiden vår i teknologisk modifiserte omgivelser, som laboratorier og observatorier. Salme 19:1 sier: «Himmelen forkynner Guds ære,» og Salme 97:6 sier: «Himmelen kunngjør hans rettferdighet.» Job 12:7–10 oppfordrer oss til å lære livsleksjoner fra fugler og pattedyr. Men mange av oss bor i tett befolkede byer der vi er blinde for Melkeveien og har liten eller ingen nærkontakt med ville dyr. I løpet av mine år ved Caltech oppdaget jeg hvor mye enklere det var å engasjere mine forskerkolleger i åndelig betydningsfulle samtaler mens vi overså en alpin innsjø omgitt av fjell og fossefall, enn mens vi gikk gjennom gangene i campusbygningene.
Vi trenger alle å fornye følelsen av ærefrykt og undring som rører sjelen. Det kan utvilsomt legges til mange flere trinn på denne korte listen. Disse fem kommer fra min personlige erfaring. Håpet mitt med å presentere dem for deg er å øke din bevissthet om manglene som mange mennesker lider av. Dette gjelder spesielt vitenskapsforskere, også de som identifiserer seg som ateister.
Det verste vi som er kristne kan gjøre, er å anta at de er motstandere av vår tro – eller at de forstår hva vår tro handler om. Det beste ville være å oppmuntre dem eller enda bedre, invitere dem til å bli med oss mens vi deltar i hvile, refleksjon, møte nye mennesker, besøke nye steder, og undre oss over Guds storhet.
Referanser
1. Fazale Rana and Hugh Ross, Origins of Life (RTB Press, 2014): shop.reasons.org/category/format/books/origins-of-life.
2. David Deamer, «‘Origins of Life. Biblical and Evolutionary Models Face Off’ by Fazale Rana and Hugh Ross,» Origins of Life and Evolution of Biospheres 37 (April 2007): 201–203, doi:10.1007/s11084-006-9019-4.
Om forfatteren
Hugh Ross er en astrofysiker og grunnleggeren av organisasjonen Reasons to Believe (RTB). Han har PhD i astronomi fra University of Toronto og har også hatt stilling som post-doc ved Caltech.
Fazale Rana, som blir nevnt i teksten, er lederen av Reasons to Believe, og er utdannet biokjemiker med en PhD i biokjemi fra Ohio State University.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse.