Taredyrking kan binde CO2

Nå er tiden moden for å realisere potensialet som ligger i denne klimapositive løsningen: Storskala anlegg for taredyrking til havs, mener SINTEF. Foto: SINTEF Ocean

Dyrking av tare kan være et like effektivt klimatiltak som de statlige planene om CO2-lagring. Det hevder Jorunn Skjermo, seniorforsker ved SINTEF.

– Tare har stor evne til karbonopptak. Naturens likevekt medfører at jo mer CO2 som fjernes fra havvannet, jo mer CO2 vil transporteres fra atmosfære til sjø – og jo mer vil både drivhuseffekten og havforsuring reduseres, skriver Skjermo i en kronikk publisert i Gemini, nettstedet som formidler forskningsnytt fra NTNU og SINTEF.

Mer enn 20 års erfaring
Skjermo har jobbet med tare og dens egenskaper i mer enn 20 år. Nå slår hun og kollegene et slag for å bruke taren som kortreist klimatiltak. Tare kan dyrkes langt til havs og legger verken beslag på knappe ferskvannsreserver eller verdifulle landarealer. Den kan produseres uten bruk av jordbruksareal, ferskvann, gjødsling eller sprøytemidler

Jorunn Skjermo.

Dersom vi dyrker tare, vil den binde store mengder CO2 fra atmosfæren. Det betyr i praksis at sjøplanten kan hjelpe oss med å fjerne den og lagre den – for eksempel som jordforbedringsmiddel i landbruket eller gjennom å deponere den på så store havdyp at den forblir der i svært mange år, såkalt sedimentering. Dette er en metode som kalles CDR, som betyr karbon fangst og fjerning («carbon dioxide removal»).

– CO2 som tas opp fra vannet reduserer CO2-innholdet i atmosfæren fordi det er likevekt mellom CO2 i atmosfæren og i havet. I tillegg vokser tare hurtig og gir stor arealavkastning i forhold til landbaserte planter. Til dette bruker den fotosyntesen, som er gratis, sier Skjermo til nettstedet.

Hun utdyper: – Bruk av dyrket tare til fangst og fjerning av CO2 fra kretsløpet kan foregå på flere ulike måter. Dette er også mulig i en konvensjonell Bio-CCS prosess der taren utnyttes til bioenergi med fangst av CO2 og lagring i geologiske formasjoner. Felles for alle metodene er at CO2 fjernes fra kretsløpet.

Like bra som Langskip
Beregningsmodeller utviklet ved SINTEF Ocean, viser at det er gode vekstbetingelser for tare langs norskekysten. Disse betingelsene er spesielt gode i åpne havområder på og utenfor den norske kontinentalsokkelen.  For å verifisere disse beregningene har SINTEF Ocean nylig gjennomført prosjektet «Tareal 2» på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune.

– I prosjektet gjorde vi dyrkingsforsøk på en skjermet lokalitet i Freifjorden og på en eksponert lokalitet ved Grip utenfor Kristiansund. Resultatene viste at dyrking av sukkertare i svært eksponerte omgivelser til havs er godt mulig og at dette gir høyere biomasseproduksjon enn inne ved kysten, i tråd med modellberegningene. Dyrking til havs gir større arealavkastning enn dyrking i kystsonen. Til havs får vi muligheten til en lengre dyrke- og høstesesong. Dessuten tror vi at det vi gi færre arealkonflikter enn ved dyrking i kystsonen, sier SINTEF-forskeren.

Modellene viser at i høyproduktive områder utenfor sokkelen vil man kunne produsere 20.000 tonn tare og ta ut opp mot 3000 tonn CO2 per km2. Dette betyr at et dyrkingsareal i sjøen på 500 km2, som tilsvarer arealet som beslaglegges av alle havbaserte oppdrettsanlegg i Norge i dag, kan fange 1,5 millioner tonn CO2 årlig. Dette er på størrelse med det som skal fanges og lagres av Langskip.

Langskip er et fullskala demonstrasjonsprosjekt for CO2-håndtering. Det kan du lese mer om her.

Tare dyrket i forsøk ved Grip på Nord-Møre. Foto; SINTEF Ocean

Testet pilotanlegg
For å realisere potensialet trengs imidlertid teknologi og løsninger for storskala taredyrking til havs. I prosjektet Akvalab, (finansiert av Møre og Romsdal fylkeskommune), testet SINTEF et pilotanlegg for taredyrking i eksponerte havområder ved Grip.

– Erfaringene fra dette prosjektet ga oss viktige føringer for teknologiske utfordringer og utviklingsbehov som må til for å realisere storskala taredyrking til havs, sier Skjermo:

– Vi trenger bedre forståelse av hydrodynamiske krefter på et dyrkingsanlegg, altså hvordan kreftene i havet påvirker anlegget, vi trenger utvikling av sensorteknologi for overvåking av både anlegget og taren og vi trenger kunnskap om egnede, miljøvennlige materialer og utvikling av kostnadseffektive løsninger for drift.

– Dette er noen av områdene det må forskes videre på. Gjennom tidligere prosjekter har vi tilegnet oss mye kunnskap og ideer som vi kan ta med oss i en videre oppskalering av taredyrking til havs. Vi har blant annet utviklet fartøyskonsept for storskala dyrking og høsting av tare (Taredyrkingsfartøy2020, finansiert av Forskningsrådet), samt konseptløsninger for automatisert såing og høsting (MACROSEA), sier forskeren.

Her kan du lese hele artikkelen og kronikken om taredyrking og klimatiltak.