Michael J. Behe er en av de mest kjente representantene for intelligent design. Hva tenker han om alle arters felles opphav og tilfeldige mutasjoner?
I første artikkel skrev Rolf Kenneth Myhre om biokjemiker Michael J. Behe og hans fire bøker. Her kan du lese mer utdypende hva Behe mener om to av de viktigste prinsippene i darwinistisk evolusjonsteori, nemlig alle arters felles opphav og tilfeldige mutasjoner.
Av Rolf Kenneth Myhre
Alle arters felles opphav
Idéen om alle arters felles opphav ble fremmet av flere på 1700-tallet, bl.a. den franske matematiker Pierre Louis Maupertuis (1750), den tyske filosof Immanuel Kant (1790), og Charles Darwins bestefar Erasmus Darwin (1794). (Se Wiki: Common descent)
Flere representanter for intelligent design tror på felles opphav
Michael J. Behe erklærte sin tro på alle arters felles opphav allerede i sin første bok fra 1996, og har gjentatt det standpunktet i hans to etterfølgende bøker.
Den tyske paleontolog og ID-forfatter Günter Bechly (1963-2025) har heller aldri vaklet i troen på alle arters felles opphav. ID-forfatter Stephen C. Meyer har ikke entydig avvist denne muligheten. Behe (2020) hevder således at postulatet om alle arters felles opphav er en ikke-sak («a non-issue») for ID-bevegelsen.
Behes og Bechlys tro på dette postulatet har nok irritert deres nydarwinistiske opponenter, for det gjør det vanskeligere for dem å stemple ID-bevegelsen som «kreasjonisme i forkledning».
Hva ideen om alle arters felles opphav ikke er.
Michael J. Behe (2007) påpeker imidlertid at idéen om alle arters felles opphav ikke må betraktes som en darwinistisk årsaksforklaring.
Evidens for alle arters felles opphav er IKKE evidens for at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon er mekanismen bak evolusjon.
Men uansett hvilken posisjon man inntar, står spørsmålet igjen: Hvordan overføres eller implementeres den nye, funksjonelle geninformasjonen som resulterer i dannelsen av nye rekker og klasser av dyr?
Kan eksisterende arter fungere som substrater for ny design? Eller blir arter importert fra andre steder i universet?
Tilfeldige mutasjoner
Hvorfor tilfeldige mutasjoner viktige i evolusjonsdebatten
Ifølge nydarwinismen er tilfeldige mutasjoner den eneste direkte kilden til at endringer i DNA’et oppstår.
Mutasjoner kan forekomme i form av kopieringsfeil som oppstår når DNA-mengden replikeres (dobles). Dette skjer før cellen innleder prosessen med å dele seg til to datterceller.
Ifølge nydarwinismen blir de mutasjoner som er gunstige for arten bevart og videreført til de neste generasjoner takket være naturlig seleksjon. Over millioner av år skal så kombinasjonen av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon ha resultert i livets fantastiske mangfold.
De fleste mutasjoner er ikke gunstige
Størstedelen av mutasjoner er nøytrale. Anslag varierer, men vanligvis antas det at over 90 % av mutasjoner enten er helt nøytrale eller har så liten effekt at de ikke påvirker organismens overlevelse eller reproduksjonsevne merkbart. Dette gjelder spesielt i ikke-kodende DNA, som utgjør store deler av genomet hos mennesker og mange andre arter.
Det anslås at omtrent 5-10 % av alle mutasjoner er skadelige. Disse mutasjonene kan føre til feil i proteiner eller svekkelse av biologiske funksjoner. Mange negative mutasjoner blir selektert bort gjennom naturlig utvalg, spesielt hvis de har stor negativ effekt på overlevelse eller reproduksjon. Svært få mutasjoner, færre enn 1 %, regnes som gunstige.
Hva Michael J. Behe fokuserer på
Det er disse angivelig gunstige mutasjoner som Behe i flere artikler og i sin bok Darwin på retur (2019) har et originalt og kritisk perspektiv på. Fra et biokjemisk-molekylært perspektiv innebærer de aller fleste av disse gunstige mutasjoner en forringelse (eng.: degradation) av genet. De fleste gunstige mutasjoner er altså tap av genetisk funksjonell informasjon. Dette tapet resulterer i at proteinet som genet inneholder byggekoden for, enten ikke vil fungere i det hele tatt eller blir mindre effektivt.
En slik svekkelse eller opphør av proteinets funksjon kan i noen tilfeller – f.eks. ved endringer i klima, vegetasjon eller miljø – være gunstig for arten gitt omgivelsene der og da. Fra et evolusjonært perspektiv vil imidlertid slike genetiske forringelser resultere i at arten blir spesialisert og låst til denne spesialisering. Arten ender da opp som en blindvei som ikke kommer videre. Til slutt utryddes de når en større endring i omgivelsene oppstår som krever genetisk fleksibilitet for å kunne tilpasse seg raskt.
Vi må anta at ikke alle de gunstige mutasjonene er molekylært forringende, men at noen av dem er molekylært konstruktive og i utgangspunktet kan bidra til dannelsen av noe nytt og mer komplekst. I praksis blir det da et kappløp mellom disse to typer av gunstige mutasjoner, der utfallet er gitt på forhånd pga. den ekstreme forskjellen i hyppighet mellom dem.
Dette var andre oppsummeringsartikkel om Michael J. Behe. Første artikkel var en introduksjon til Behe og hans bøker. Neste artikkel vil handle om naturlig seleksjon.