Av Asbjørn Berland
Opprinnelig publisert på Verdinytt.
Forskning kan brukes til så mangt. Man kan bruke forskning til å kurere sykdom, finne ut hva som gir best læring eller til å begrave Gud. Dette er historien om det sistnevnte.
Siden 1950-tallet har forskere visst at noe av det viktigste om hvem vi er og hvem våre barn blir, finnes i DNA-et vårt. Det menneskelige DNA, med sine fire bokstaver A, T, G og C, inneholder enorme mengder informasjon. Til sammen hos oss mennesker finnes det over 3 milliarder slike bokstaver i par, som er med på å forme oss til den vi er.
«Søppel-DNA» oppstår
Mange ledende eksperter mente at det meste av dette DNA-et var søppel. Allerede i 1972 snakket Susumo Ohno om “så mye søppel-DNA” og regnet med at minst 90 % av DNA er “nonsense” DNA. I 1980 skrev Francis Crick og Leslie Orgel om “den ultimate parasitten”, som var det egoistiske DNA-et som ikke bidro til noe, og at det ville være tullet å lete etter funksjon for det man regnet som søppel-DNA.
En rekke andre forskere mente det samme, og så sent som i 2009 skrev Richard Dawkins om at rundt 95 % av DNA-et i mennesker like så gjerne ikke trengte å ha vært det, fordi det i grunn bare var søppel.
Konsensusen stod sterkt, og mye søppel-DNA var akkurat det biologene forventet siden DNA-et bare var et produkt av blind utvikling, uten noen form for intelligens. Derfor var den høye forekomsten av søppel-DNA for flere et bevis mot hypotesen om Gud, som man gjerne kunne dra frem om noen forskere skulle snakke om noe som minnet om Gud.
For enkelte ble troen på Gud oppfattet som en «guddommelig fot i døren» – noe som truet idealet om en rent naturalistisk vitenskap. Samtidig ble det ofte glemt at mange av de tidlige naturforskerne, som Newton, Galileo og Boyle, nettopp lot gudstro inspirere forskningen.
Opprørerne
Kun noen få forskere gikk imot vitenskapelig konsensus ved å hevde at det meste av DNA vil ha funksjon. Filosof og matematiker William Dembski foreslo i 1998 at om den komplekse og ordnede DNA-koden er et resultat av design fremfor blind evolusjon, vil den i stor grad ha nytte.
Biologene Richard Sternberg og Jonathan Wells uttrykte enighet med Dembski, og kritiserte den underliggende darwinismen for å hindre tidlig leting etter funksjon for DNA.
Men disse var såkalte intelligent design-forskere, en gruppe som av mange ble oppfattet som særinger, gjerne stemplet som “kreasjonister” som forsøkte å smugle Gud inn bakdøren.
Nå var det riktignok ingenting i veien med bakgrunnen deres. Alle tre hadde de doble PhD-er fra anerkjente universiteter og hadde publisert i prestisjetunge tidsskrift. Dembski hadde til og med utgitt en bok om design-slutninger på Cambridge University Press, et forlag som ikke videre er kjent for å spre konspirasjonsteorier.
Den første i denne gruppen til å påstå funksjon for store deler av DNA var likevel en amatørforsker ved navn Forrest F. Mims III med null studiepoeng i biologi. Allerede i 1994 uttrykte han at store deler av DNA kunne ha funksjon.
Mims foreslo at mysteriet om søppel-DNA trolig vil løses raskere om eksperter i datavitenskap byttet fagfelt til biologi, da enkelte koder kan fremstå som “søppel” men likevel ha funksjon. Ved å tenke som en programmerer ville man ikke så lett slå seg til ro med at det meste av koden til liv var søppel.
«Kreasjonistenes» forklaringsproblem
Slike påstander fremstod derimot latterlig for mange akademikere. For flere var ikke-kodende DNA et bevis mot design, ja til og med et bevis mot Gud. Filosofi-professor Philip Kitcher ved Columbia University sa at “hvis du skulle ha designet genomet til organismer ville du i alle fall ikke ha fylt dem opp med søppel.” De som trodde på en Gud, som gjerne får ærestittelen “kreasjonist” hadde et forklaringsproblem.
Derfor hevdet erke-ateist Richard Dawkins at “kreasjonister” kom til å sløse bort viktig tid på “å spekulere i hvorfor Skaperen skulle gidde å forsøple genomer med utranslaterte pseudogener og søppel-DNA med tandemrepetisjoner.» Rundt 95 % av menneskelig DNA var uten hensikt, ifølge Dawkins.
Dawkins fikk godt selskap av andre ateistiske intellektuelle, som Michael Schermer og Jerry Coyne. Coyne spurte, “Hvis genomet vårt er et resultat av design, hvorfor består det da av over 90 % søppel – repetitivt, inaktivt, eller meningsløst DNA? […] Dette gir ingen mening under en designmodell, men er helt forståelig som et biprodukt av evolusjonære prosesser.”
Var det egentlig søppel?
I 2012 ble et stort internasjonalt forskningsprosjekt, kalt ENCODE, publisert. Forskerne konkluderte med akkurat det motsatte av hva kjente biologer som Crick, Dawkins og Coyne hadde sagt.
Ifølge ENCODE har 80 % av vårt DNA funksjon og hensikt. Akkurat hvordan man skulle definere “funksjon” er noe som fortsatt diskuteres, men grunnideen om at det meste av vårt DNA har hensikt har blitt styrket de siste årene.
Selv med en streng definisjon av “funksjon” viser den nyeste forskningen mye høyere grad av funksjon enn hva forskere tidligere mente. Faktisk peker flere på at over 90 % kanskje er et bedre estimat, avhengig av hvordan man beregner det.
De som tidligere hadde brukt søppel-DNA for å argumentere mot design og for ikke-guidet evolusjon, måtte i 2012 erkjenne at det meste av DNA hadde funksjon. Dawkins var en av de som erkjente dette.
Men i stedet for å erkjenne at egne feil, ga han nå inntrykk av at stor grad av funksjon er akkurat hva man skulle forvente fra hans anti-design-perspektiv. Med andre ord var såkalt “søppel-DNA” et argument mot design når mange trodde på søppel-DNA. Når søppel-DNA så ble motbevist, ble også argumentet snudd på hodet, og funksjon for DNA var tydeligvis nøyaktig i tråd med hans forståelse.
Vitenskapelige oppdagelser som peker mot Gud
Den nyeste forskningen har vist at forskere ikke lenger kan begrave Gud i søppel-DNA. Oppdagelsen av funksjon for DNA føyer seg inn i rekken av flere vitenskapelige oppdagelser som brøt med ateistiske forventninger. Oppdagelsene av universets begynnelse og finjustering, samt informasjonen som var nødvendig for livets opprinnelse harmonerer godt med troen på at det står en Skaper bak.
I dag kommer ikke forskere utenom ord som “funksjon”, “informasjon” og “hensikt”.
Gud kunne ikke begraves i søppel-DNA.