Hvordan Darwin inspirerte Hitler og andre rasister

Charles Darwin inspirerte mange rasister.

Mange historikere vil forsøke å bortforklare det, men Charles Darwin inspirerte mange rasister, inkludert Adolf Hitler. Les mer om hvordan professor i historie, Richard Weikart, har dokumentert sammenhengen mellom darwinisme og rasisme.

Av Denyse O’ Leary.


I Hitler’s Ethic: The Nazi Pursuit of Evolutionary Progress (2009) viste historikeren Richard Weikart fra University of California hvordan nazistene utviklet en etikk som i stor grad var basert på Darwins evolusjonære prinsipper. Nå som rasisme er høyaktuelt, har han i år fulgt opp med Darwinian Racism: How Darwinism Influenced Hitler, Nazism, and White Nationalism, som fokuserer på hvordan nazistene forstod rasisme i eksplisitt darwinistiske termer. Kort fortalt mente de at det naturlige utvalgets virkning på tilfeldige mutasjoner under istiden hadde gjort nordeuropeerne bedre egnet til å overleve enn andre menneskegrupper.

Sett at et PR-byrå ble hyret inn for å forsvare at nazistene egentlig ikke var darwinister likevel. De kunne neppe gjort det bedre enn mange av dagens forskere, som forsøker å tilsløre sakens fakta. Her er noen av de feilaktige fremstillingene Weikarts metodiske tur gjennom arkivene tar for seg.

Bortforklarer at Darwin inspirerte rasister

Noen kommer med sentimentale ting om Darwin til publikum mens de fortsetter å innrømme sannheten som forskere. Adrian Desmond og James Moore skrev for eksempel boken Darwin’s Sacred Cause (2009), der de fremstiller Darwin som abolisjonist. Men som Weikart bemerker, innrømmer de glatt at han så folkemord som en drivkraft for fremskritt i menneskets evolusjon og dermed rettferdiggjorde imperialistisk krigføring mot urbefolkninger. Om menneskene i Tierra del Fuego skrev Darwin:

«Når man ser slike mennesker, kan man nesten ikke få seg selv til å tro at de er medskapninger og innbyggere av samme verden.»

Charles Darwin om menneskene i Tierra del Fuego

Hitlers offentlige taler var nærmest en kanalisering av darwinismen. Fra hans tale på folkemøtet i Nürnberg i 1933:

«Kløften mellom den laveste skapningen som fremdeles kan kalles menneske, og våre høyeste raser er større enn mellom den laveste mennesketypen og den høyeste apen».

Adolf Hitler

Detet er nesten ordrett gjengitt fra Ernst Haeckel [en kjent biolog og Darwin-tilhenger]. I den nazistiske skole- og lærerutdanningen ble det eksplisitt undervist i darwinisme. Skolebarn ble «oppmuntret til å se primater som sine evolusjonære slektninger.»

Samtidig angrep det nazistyrte biologilærermagasinet ofte kreasjonismen. Nazistiske populærmedier proklamerte evolusjon som et kritisk vitenskapelig faktum og avviste enhver skepsis. Weikart kommenterer:

«I løpet av min forskning har jeg gått gjennom en rekke nazistiske tidsskrifter, og jeg har aldri funnet en eneste artikkel der evolusjonsteorien angripes eller trekkes i tvil.»

Richard Weikart, professor i historie ved University of California

Historikere som ikke liker å forholde seg til disse fakta, misforstår eller fremstiller enkelte kontroverser på en feilaktig måte. Daniel Gasman hevder for eksempel at nazistene avviste Darwin fordi den tyske biologen Ernst Haeckel var upopulær blant nazistene. Nei, de avviste Haeckels engasjement for sosialisme, pasifisme, feminisme og antifascisme. Men i 1939 ble Haeckel likevel hyllet etter sin død.

På samme måte har historikerne George Mosse og Peter Bowler hevdet at siden nazistene insisterte på at bare arv (ikke miljø) betyr noe, avviste de evolusjon. Det er uklart hvordan disse historikerne har kommet frem til denne oppfatningen. Nazistene avviste lamarckiansk evolusjon (der miljøpåvirkning spiller en rolle) som en marxistisk doktrine fordi de var strenge darwinistiske seleksjonister.

Betyr troen på felles stamfar at man unngår rasisme?

Andre historikere har hevdet at nazistene må ha avvist evolusjon fordi de «ikke ville ha ønsket å bekrefte en felles stamfar for de ulike menneskerasene, fordi det ville innebære menneskelig likhet.» Men Darwin selv argumenterte for felles avstamning i The Descent of Man, samtidig som han eksplisitt mente at menneskeraser var fysisk, intellektuelt og moralsk ulike. Verken han eller hans nazistiske tilhengere merket noen problemer.

Noen fremstiller uenighet om mekanismer som motstand mot den grunnleggende ideen. Historikeren Robert Richards hevder for eksempel i boken Was Hitler a Darwinian? (2013) at to nazistiske forskere var motstandere av darwinismen. I virkeligheten, sier Weikart, var de begge «fullverdige evolusjonister» som kranglet om detaljer i mekanismene – som Stephen Jay Gould versus Richard Dawkins. I et sjeldent øyeblikk av utålmodighet kaller Weikart Richards’ påstand «fullstendig feilaktig».

En annen påstand er at darwinismen bare var et propagandaverktøy, selv om Hitler og ledende nazister påberopte seg den i private samtaler. Noen hevder freidig at Hitler var «kreasjonist». I virkeligheten var han en panteist som hånte kreasjonistiske forklaringer.

Darwin, rasister og hvit nasjonalisme

Disse feilaktige fremstillingene fra historikernes side er spesielt urovekkende hvis man tar rasisme og hvit nasjonalisme på alvor. Weikart oppsummerer med å påpeke det åpenbare:

«De fleste innvendingene mot den historiske forbindelsen mellom darwinisme, rasisme og nazistisk ideologi ser ut til å komme fra dem som er desperate etter å beskytte darwinismen mot slike ubehagelige assosiasjoner.

De ignorerer mengder av data, mens de henger seg opp i små godbiter som ser ut til å bekrefte det synet de liker.»

Richard Weikart

Deretter kommer han med en utfordring: «Hvis darwinismen virkelig ikke er rasistisk i seg selv, er det darwinistenes oppgave å forklare hvorfor den ikke er det.»

En lignende skjevhet preger diskusjonen om hvit nasjonalisme i dag. Weikart bemerket nylig at akademiske forlag bare i 2021 publiserte White Evangelical Racism (av Anthea Butler), Bad Faith: Race and the Rise of the Religious Right (Randall Balmer) og The Bible Told Them So: How Southern Evangelicals Fought to Preserve White Supremacy (av J. Russell Hawkins).11

Ut fra disse titlene skulle man ikke tro at amerikanske hvite nasjonalister er dypt antikristne, eller at Darwins Descent of Man ligger til grunn for deres synspunkter, men Weikart skisserer deres historie, som begynner med en obskur, oppviglersk bok, Might Is Right (1896), av Ragnar Readbeard (et pseudonym). Anton LaVey, grunnleggeren av Satanic Church, plagierte deler av den til sin Sataniske bibel i 1969, og den har siden vært svært populær blant hvite nasjonalister. Når det gjelder kristendommen? «Helt fra de første sidene angrep Redbeard ondskapsfullt og nådeløst kristendommen – og kalte Jesus ‘ondskapens sanne fyrste’.»

Ledende skikkelser innen «white supremacy» og «alt right», som George Lincoln Rockwell, William Pierce, Revilo P. Oliver, Kevin Alfred Strom, J. Philippe Rushton, Kevin MacDonald, Richard Spencer, Jared Taylor, John Derbyshire og Steve Sailer, har fremhevet darwinistisk evolusjon som grunnlaget for rasismen.

Elitismen fortsetter

Weikarts bok er faktatung, men den dekker et behov. De faktafattige (eller faktafrie) oppvakte krever en darwinisme som er renset for sin egen historie. Men denne historien er fortsatt høyst levende. Nylig funderte den transhumanistiske historikeren Yuval Noah Harari, en viktig rådgiver for World Economic Forum (WEF), på hva vi skal gjøre med alle de «ubrukelige», «meningsløse» og «verdiløse» menneskene som lever i dag.2

WEF er ikke akkurat et nettsted for høyreekstreme; der møtes ultramoderne politiske trendsettere for å omforme livene våre. Så jeg spurte Dr. Weikart på e-post: «Hva, om noe, har endret seg?». Han svarte:

«Harari er israeler, så han ville ha stått på Hitlers liste over mindreverdige folkeslag. Forskjellen mellom nazistenes syn og synet til mange intellektuelle i dag, inkludert Harari, er at de rett og slett har ulike kategorier av mennesker som de anser som mindreverdige. For nazistene var det jødene og andre raser. For de fleste progressive i dag er det de som de mener har et lavere rasjonalitetsnivå, for eksempel ufødte barn, mennesker med mentale funksjonshemninger, senile eldre osv. I Hararis tilfelle inkluderer det tilsynelatende alle som ikke vil gå med på hans transhumanistiske program for å bli et «forbedret» menneske.»

Darwin ba aldri historikerne om å redde ham fra rasismen, men så lenge darwinistisk tenkning er på moten, kan vi forvente gjentatte forsøk på å tilsløre dens opprinnelse og historie.

Referanser

  1. «Anti-rasister ignorerer ofte denne ikke-religiøse kilden til rasisme» (10. mai 2022): evolutionnews.org/2022/05/anti-racists-often-ignore-this-non-religious-source-of-racism. ↩︎
  2. «A Great Reset Historian Muses on What to Do with ‘Useless’ People» (9. juni 2022): mindmatters.ai/2022/06/a-great-reset-historian-muses-on-what-to-do-with-useless-people. ↩︎

Om forfatteren

Denyse O’Leary er en kanadisk journalist, forfatter og blogger. Hun blogger på Blazing Cat Fur, Evolution News & Views, MercatorNet, Salvo og Uncommon Descent.

Teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen i Salvo Mag.