Darwins «Gud ville ikke gjort det slik»-argument

I 2024 ble boken Darwin’s Bluff utgitt av Robert Shedinger. Der skriver Shedinger om hvordan Darwin lovet en oppfølger til boken «Om artenes opprinnelse» som skulle komme med bevisene den første boken ikke leverte. Boken kom aldri.

Her kan du lese et lett revidert utdrag fra boken, som viser at Darwin var vel så mye teologisk drevet som vitenskapelig drevet. Darwin argumenterte flere ganger mot Guds eksistens basert på hans tanker om at «Gud ville ikke gjort det slik», en type argumentasjon som er lite overbevisende.

Hvorfor skrev Charles Darwin «Om artenes opprinnelse»?

Ett av Charles Darwins hovedmål med sitt arbeid om artene, ved siden av å foreslå en naturalistisk forklaring på evolusjonens drivkraft, er var å slå den siste spikeren i kisten for tilnærminger til livets mangfold som er basert på Skapelse. Det naturlige utvalg var faktisk underordnet dette siste målet.

Darwin skrev til Asa Gray 11. mai 1863:

«Personlig bryr jeg meg selvfølgelig mye om naturlig seleksjon, men det virker for meg helt uviktig sammenlignet med [spørsmålet] om skapelse eller modifikasjon.»

Resultatet er at en bok som er blitt hyllet for å foreslå en sann evolusjonsmekanisme, i virkeligheten fremstår mer som polemikk mot skapelse.

I motsetning til synet om at artene representerer idealtyper i Guds sinn som ble skapt i den formen vi ser dem i dag og plassert på de stedene der vi møter dem i dag, hevdet Darwin at artenes geografiske fordeling i verden representerte bevis for en lang historie med evolusjonær utvikling fra felles forfedre.

Det er mange steder i Artenes opprinnelse der Darwin gjør det klart at de bevisene han beskriver, gir liten mening hvis man antar at hver art ble skapt spesielt.

Om øyer i havet

Når Darwin for eksempel diskuterer mangelen på visse dyre- og plantearter på oseaniske øyer, skriver han:

«Den som innrømmer læren om at hver enkelt art ble skapt, må innrømme at et tilstrekkelig antall av de best tilpassede plantene og dyrene ikke ble skapt for oseaniske øyer.»¹

Her ser Darwin ut til å anta at en Skaper ikke ville ha noen grunn til å la oseaniske øyer være uten disse «best tilpassede plantene og dyrene», og at fraværet av dem derfor er et bevis som taler mot skapertroen.

Noen sider senere argumenterer Darwin:

«Ettersom mengden av forandringer som dyr av alle slag gjennomgår, delvis avhenger av tidsforløpet, og ettersom det er mer sannsynlig at øyer som er atskilt fra hverandre eller fra fastlandet av grunne kanaler, har vært kontinuerlig forent i løpet av en nylig periode enn øyer som er atskilt av dypere kanaler, kan vi forstå hvordan det er mulig at det eksisterer en sammenheng mellom havdybden som skiller to pattedyrfaunaer, og graden av deres slektskap, – en sammenheng som er helt uforklarlig ut fra teorien om uavhengige skapelsesakter.»²

Det vil si at fordi pattedyrfaunaen på øyer nær kontinenter er mer lik den kontinentale faunaen enn den man finner på oseaniske øyer mye lenger unna kontinenter, er det rimelig å tro at det er en sammenheng mellom kontinental fauna og øyfauna, snarere enn å tro at en skaper bestemte seg for å gjøre faunaen på oseaniske øyer mer forskjellig fra den kontinentale faunaen.

Enda mer «Gud ville ikke gjort det slik»-argumentasjon

Darwin fortsetter denne argumentasjonen når han diskuterer hvordan nært beslektede arter ofte kan finnes på forskjellige, men nærliggende steder, noe som tyder på en felles forfader som levde begge steder, og som deretter skilte lag og ble til to nye arter. For å illustrere dette bruker han igjen forholdet mellom øyer og kontinenter.

«Vi ser dette i det slående slektskapet mellom nesten alle planter og dyr på Galápagos-øyene, Juan Fernandez og de andre amerikanske øyene og planter og dyr på det nærliggende amerikanske fastlandet, og mellom planter og dyr på Kapp de Verdes øygruppe og de andre afrikanske øyene og det afrikanske fastlandet», skriver han. «Det må innrømmes at disse fakta ikke kan forklares ut fra skapelsesteorien.»³

Gang på gang diskuterer Darwin en eller annen spesifikk observasjon om fordelingen av levende organismer, for så å insistere på at en teori om at hver art er skapt uavhengig av hverandre, ikke kan forklare den.

Men det er farlig å anta at man vet hva en Skaper av naturen ville gjort eller ikke ville gjort.

I tillegg kommer det faktum at mange av Darwins beste eksempler på geografisk utbredelse som tyder på evolusjonære endringer dreier seg om mindre dramatiske endringer. I lys av dette kan kanskje naturlig seleksjon diversifisere en art inn i en familie av arter og ikke lenger.

Darwin-skeptikeren kunne dermed innvende: Hvorfor ikke den spesielle skapelsen av typer som deretter divergerte til familier av arter via naturlige prosesser? Eller kanskje den naturlige seleksjonen fører til en diversifisering som når et eller to trinn høyere opp på den taksonomiske stigen, til ordener eller klasser? Eller kanskje er det en universell felles avstamning, men den har skjedd på grunnlag av intelligente innspill snarere enn av en rent blind mekanisme.

En klassisk feilslutning

Man leter forgjeves i «Om artenes opprinnelse» etter en gjennomtenkt drøfting av disse andre alternativene.

Darwins teori om avstamning med modifikasjoner kan riktignok være en bedre forklaring enn at hver art ble skapt uavhengig av hverandre, men Darwin erklærer ikke bare at hans forklaring er bedre enn dette ene alternativet; han antyder at det er den eneste mulige forklaringen.

Dermed kan man fort bli tilgitt for å se den klassiske enten/eller-feilslutningen i Darwins argumentasjon, der personen slår ned på ett alternativ og erklærer et annet alternativ som den klare vinneren, uten å ta hensyn til at det finnes flere levende alternativer.

Til Darwins forsvar skal det sies at han påberoper seg et mer omfattende nederlag for enhver teori om biologisk opprinnelse som påberoper seg en Skaper.

Vi finner dette i en passasje der han diskuterer fenomenet typologi – den strukturelle likheten mellom mange organismer, som for eksempel det fireleddede mønsteret vi finner hos pattedyr, fugler og krypdyr:

«Ut fra det vanlige synet på hvert enkelt vesens uavhengige skapelse kan vi bare si at det er slik; – at det har behaget Skaperen å konstruere alle dyrene og plantene i hver stor klasse etter en ensartet plan; men dette er ikke en vitenskapelig forklaring.»⁴

Darwins videre mål

Darwins problem med forklaringer basert på en Skaper er ikke at de beviselig er falske eller umulige, men at de ikke er vitenskapelige, slik han ser det. Her finner vi et av Darwins mer generelle mål med Om artenes opprinnelse: å utradere kreasjonistiske forklaringer og sette naturhistorien på et solid naturalistisk (i hans øyne vitenskapelig) fundament.

Men det ser aldri ut til å ha falt ham inn at hans «Gud ville ikke gjort det på denne måten»-argument i seg selv var teologisk drevet, og derfor, etter hans eget utsagn, ikke var en spesielt vitenskapelig argumentasjonsmåte.⁵

Teksten ble først publisert på Evolution News, og er publisert på norsk med tillatelse.

Om forfatteren: Robert Shedinger

Robert F. Shedinger er professor i religion ved Luther College i Decorah, Iowa. Han har en doktorgrad i religionsvitenskap fra Temple University og har også skrevet boken The Mystery of Evolutionary Mechanisms: Darwinian Biology’s Grand Narrative of Triumph and the Subversion of Religion. Han underviser jevnlig i forholdet mellom vitenskap og religion.

Referanser

1. Darwin, Om artenes opprinnelse , 305. ↩︎
2. Darwin, Om artenes opprinnels , 308. ↩︎
3. Darwin, Om artenes opprinnelse, 365. ↩︎
4. Darwin, Om artenes opprinnelse, 334. ↩︎
5. Se Cornelius G. Hunter, Darwin’s God: Evolution and the Problem of Evil (Eugene, OR: Wipf & Stock, 2019). Hunter viser at Darwins argument om at Gud ikke ville ha gjort det på den måten, er sentralt i hans teori. Darwins teori er, ifølge Hunter, mer teologisk enn vitenskapelig. ↩︎