Den store bløffen

Charles Darwin lovte en oppfølger til «Om artenes opprinnelse» fra 1859, da han selv erkjente at hans opprinnelige bok bare var skisser og spekulasjoner. Her får du de viktigste linjene i historien om den store bløffen, fra den nye boken, Darwin’s Bluff: The Mystery of the Book Darwin Never Finished av Robert Shedinger.

Av Denyse O’ Leary

Lesetid: 7 minutter

Darwins uoppfylte gjeldsbrev

Charles Darwin (1809-1882) har blitt en mytisk skikkelse av gigantiske proporsjoner, og teorien hans driver overraskende mye av den populære diskusjonen.

Jeg hører ofte eksperter referere til «evolusjon», og med det mener de alltid darwinisme. Det er så mye vitenskap som de bryr seg om å vite, i de fleste tilfeller.

Ny bok avslører Darwin-myten

Dette faktum gjør det ekstra interessant å lese Robert Shedingers Darwin’s Bluff: The Mystery of the Book Darwin Never Finished (Discovery Institute Press, 2024) til en uvanlig opplevelse.

Ved å analysere Darwins omfattende korrespondanse med sine medarbeidere, sprenger Shedinger, som er professor i religion ved Luther College i Iowa, Darwin-myten i fillebiter.

Han viser at Darwin i realiteten aldri demonstrerte til sine kollegers tilfredshet at det naturlige utvalgets mekanisme, som virker på tilfeldige mutasjoner, forklarte det man visste om livets historie.

Darwins kolleger var ikke bekymret for hvordan teoriene hans ville påvirke religionen. Snarere klaget de ofte over at «selv om han kom med argumenter, leverte han lite bevis og beviste i bunn og grunn ingenting».

Hvorfor publiserte ikke Darwin sin lovede bok?

Ansporet av Alfred Russel Wallaces berømte brev, der han skisserte en teori som var svært lik hans egen, publiserte Darwin On the Origin of Species i 1859 som et sammendrag, samtidig som han lovet en mye lengre bok som skulle levere bevisene for tesen hans.

Men han publiserte aldri den lengre boken, selv om den, som Shedinger forteller, var tre fjerdedeler ferdigskrevet på det tidspunktet.

I stedet publiserte han arbeider om orkideer og seksuell seleksjon.

To spørsmål reiser seg:

1. Hvorfor publiserte ikke Darwin bevisene for sin betydningsfulle teori?
2. Hvorfor ble tesen hans likevel hyllet som en av vitenskapens største ideer?

Darwin oppga ofte sykdom som grunn for ikke å publisere. Men Shedinger trekker en annen konklusjon, basert på lesning av manuskriptet:

«Jeg vil påstå at Darwin visste at han ikke hadde den typen bevis som var nødvendig for å bevise teorien om naturlig seleksjon, og hans sykdomsretorikk var en god unnskyldning for de endeløse forsinkelsene med å presentere de lovede bevisene for offentligheten.

Det var også en god unnskyldning for hans fravær fra vitenskapelige møter der han kunne bli konfrontert med kritikere og måtte forsvare ideene sine.»

Da «Den store boken» omsider ble utgitt hundre år senere, i 1975,¹ forsvant den raskt fra offentlighetens søkelys. Hvorfor det?

En av grunnene, sier Shedinger, er at den aldri leverte de lovede bevisene. Darwin fortsatte å bruke menneskets kunstige utvelgelse som en analogi til naturens uplanlagte, blinde utvelgelse.

I stedet for den lovede lange katalogen med fakta, kommer han med ti forslag til eksempler på naturlig seleksjon, sammen med imaginære scenarier for hvordan det kan ha fungert.

Shedinger kommenterer: «Lesere som hadde håpet å se et rikt utvalg av empiriske bevis for det naturlige utvalgets kreative krefter, ville blitt skuffet.»

Naturlig utvalg guddommeliggjort

Et større problem for Darwins argument er at manuskriptet til den ventede boken fortsetter å gi det naturlige utvalget evnen til å forutse.

Samtiden hadde påpekt feilen i Darwins logikk i hans daværende verk og klandret ham for å guddommeliggjøre det naturlige utvalget – og de hadde selvsagt aldri sett det store manuskriptet.

Men i 1975 var slike betenkeligheter for lengst et tilbakelagt stadium. Shedinger bemerker at anmeldelsene av «den store boken» fra 1975 «praktisk talt ikke forholder seg til innholdet i manuskriptet».

Hvorfor ikke?

Mens Darwins samtidige lette etter konkrete, spesifikke data som viste at naturlig seleksjon kunne forvandle kuer til hvaler, går vår egen samtid rett og slett ut fra at bevisene er overveldende.

– Charles Darwin visste at han ikke kunne finne bevisene

Shedinger bemerker:

Mannen hvis navn i dag er synonymt med naturalistisk evolusjonsteori og naturlig seleksjon, visste, ser det ut til, at han ikke kunne finne og presentere de avgjørende bekreftende bevisene for teorien sin i sin egen levetid.

Forestillingen om at han gjorde det, og at tiårene etter hans død bare var en oppryddingsoperasjon, er mytologien.

Virkeligheten er en helt annen, og den forteller at Darwin, som var en mester i å bløffe, aldri viste hva han hadde i hendene.

Og det trengte han egentlig heller aldri.

Stephen Jay Gould mente at Darwin ikke trengte å publisere sine lengre arbeider.

Selvsagt ikke, for da hadde bevisene for lengst blitt irrelevante.² Troen hadde erstattet mangelen på bevis og fylt ut hullene overalt. Dermed antas det at endringer i livsformer skyldes darwinismen, snarere enn at det er bevist.

Andre mulige årsaker blir i beste fall gjenstand for granskning og i verste fall fiendtlighet.

Biskop Wilberforce forstod Darwins teori

Et område der Darwin-myten har gjort virkeligheten til en kjøttkake, er den berømte Huxley-Wilberforce-debatten, der «Darwins bulldog», Thomas Henry Huxley, skal ha ydmyket den pompøse biskopen Samuel Wilberforce. Wilberforce, blir vi fortalt, motsatte seg Darwins teori uten egentlig å forstå den.

I virkeligheten, fant Shedinger, skrev Wilberforce en nesten 14 000 ord lang anmeldelse av The Origin som «dokumenterer hvor dypt han forstod Darwins arbeid». I anmeldelsen gjorde Wilberforce det klart at han ikke ville motsette seg Darwins teori hvis bevisene støttet den. Men som så mange av sine samtidige mente han at det ikke gjorde det.

• Les mer om diskusjonen mellom Huxley og Wilberforce her!

Ironisk nok vitnet også noe av Darwins eget arbeid mot ham i hans samtid. Han utsatte utgivelsen av «den store boken» og bestemte seg for å studere orkideer, i den tro at de kunne gi nok bevis for teoriene hans til å holde kritikerne på avstand.

Darwin beviste naturlig teologi, ikke naturlig seleksjon

Blant hans samtidige slo imidlertid strategien temmelig dårlig ut. De så i bevisene han la frem, en «intelligent designer»:

«I anmeldelse etter anmeldelse av Darwins orkidébok lød det samme temaet. Darwin hadde ikke levert bevis for naturlig seleksjon, men for naturlig teologi.»

Mytologisert og korrumpert historie

Etter en grundig fordypning i Darwins omfattende brev- og dagbokskriverier fra hans samtid, slik Shedinger har analysert dem, må jeg for min del innse at en historisk kontrovers er blitt fullstendig korrumpert og fullstendig oppslukt av en myte.

Myten har som mål å fremme den ateistiske naturalismens skapelsesberetning.

Mange har sitert zoologen Richard Dawkins’ påstand om at darwinismen gjorde det lettere å være «en intellektuelt fullbyrdet ateist»³, eller filosofen Daniel Dennetts påstand om at teorien var «den beste ideen noen noensinne har hatt»^4.

Men det er kulturpolitikk, ikke vitenskap.

Og i dag er det få som er klar over at det måtte mye forvrengning av kildematerialet til for å oppnå det ønskede resultatet.

Noter
1. Darwins «store bok»: Charles Darwins Naturlig utvalg: Being the Second Part of His Big Species Book Written from 1856 to 1858, R. C. Stauffer, Ed., Cambridge University Press (1975).
2. Stephen Jay Gould, «Darwin’s Big Book«, Science Vol 188, Issue 4190 (23. mai 1975).
3. Richard Dawkins, The Blind Watchmaker, Longman, Scientific and Technical (1986), s. 6.
4. Daniel C. Dennett, Darwin’s Dangerous Idea, Simon & Schuster (1995).

Denyse O’Leary

Denyse O’ Leary er en kanadisk journalist, forfatter og blogger. Hun blogger på Blazing Cat Fur, Evolution News & Views, MercatorNet, Salvo og Uncommon Descent.

Denne teksten ble først publisert på Salvo Mag, og er nå utgitt på norsk med tillatelse.