Wesley J. Smith: Mye forskning i vitenskapelige tidsskrifter er ideologisk styrt
Kan du alltid stole på artikler fra vitenskapelige tidsskrifter? Mange tror at det vi kan lese av publisert forskning må være sant. Derfor stiller de ikke spørsmål ved det som er publisert, og antar at alt som blir publisert av forskning må være sant. For eksperter står jo bak. I en ny artikkel av forsker Wesley J. Smith får vi større innblikk i hvorfor denne antakelsen ikke stemmer.
Det finnes mange eksempler på at fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrift er ideologiske. Smith nevner tema som global oppvarming, kjønnsideologi og kritisk raseteori som tema som er ideologisk betente.
Klimaforsker: – Jeg utelot relevant fakta for å komme i Nature
Det finnes også en rekke konkrete eksempler der forskere tydelig har gjort feil eller utelatt viktig data for å få artikkelen sin publisert. I The Free Press erkjente klimaforskeren Patrick T. Brown hva han gjorde for å få publisert artikkelen sin i det prestisjetunge tidsskriftet Nature:
Jeg fikk nettopp publisert i Nature fordi jeg holdt meg til et narrativ jeg visste at redaktørene ville like. Det er slik forskning er.
Han forklarer at redaktører av slike tidsskrifter har gjort det veldig tydelig, gjennom hva de tar inn og hva de avviser, at de ønsker artikler som støtter et spesielt narrativ. Brown påpeker hvordan dette hindrer en fri utforsking av verden:
For å gjøre det tydelig, har klimaforskning begynt å handle mindre om å forstå kompleksiteten i verden og mer om å tjene en type Cassandra, å advare offentligheten sterkt om farene ved klimaendringene.
Brown benekter ikke at vi mennesker også har en rolle i klimaforandringene, men er altså kritisk til at redaktører av vitenskapelige tidsskrifter blir portvoktere som krever et spesielt narrativ som hindrer fri forskning.
Andre nye eksempler på feil i vitenskapelige publiseringer
Eksempelet med Brown er ikke et isolert unntak, men en del av en trend. Det finnes nemlig flere eksempler fra andre forskningsområder som viser at artikler fra vitenskapelige tidsskrifter ikke er noe man automatisk kan stole på. Nylig ble det avslørt at Harvard Business School professor Fransesca Gino og Duke professor Dan Ariely hadde endret på dataene sine. Dette skjedde ironisk nok i forskningsartikler som handlet om uærlighet. Dette er kjente navn innenfor sine disipliner og professorer ved noen av de mest anerkjente universitetene i verden. Problemene for vitenskapelige tidsskrift er så store at det i dag finnes organisasjoner som utelukkende jobber med å finne bevisste og ubevisste feil ved publisert forskning, som Data Colada.
Hvorfor kan vi ikke stole på publisert forskning?
Selv om mye publisert forskning kan være bra, er det også mye som er grunn til å stille spørsmål ved. Så hvorfor kan vi ikke bare automatisk stole på forskning? Det er flere grunner, men er er noen:
- Redaktører av vitenskapelige tidsskrift er mennesker som ofte har en agenda. Vi ser kanskje på forskere som en slags nøytral maskin som bare presenterer fakta. Men de er alle mennesker, og ofte har de sterke meninger om det de forsker på. Redaktører kan ha sine ønsker om hva de vil publisere og hva de ikke vil publisere. Et grovt eksempel på redaktører som tydelig har en agenda kan du lese om her, da fysikeren Alan Sokal fikk publisert en artikkel som bevisst var skrevet som tull, men i tråd med redaktørenes ideologiske agenda.
- Forskere kan endre på data for å skape oppsikt, slik at de får publisert artikkelen sin. Innen akademia er det ofte en holdning som sier, «Publish or perish». Om du får jobb og forfremmelser kan i stor grad avhenge av om du får publisert artikler i vitenskapelige tidsskrift. Derfor blir det å publisere artikler noe av det viktigste. For noen blir det viktigere enn å være ærlig. Konkurransen om jobber innen akademia er ofte stor. Det finnes mange flere med PhD uten jobb enn det finnes ledige stillinger i akademia.
- Forskere er mennesker som alle andre, og mennesker gjør feil. En ofte sitert artikkel av John P. A. Ioannidis viser at over halvparten av all publisert forskning bevisbart er feil. Mange forskningsdisipliner er preget av replikasjonskriser, noe som innebærer at man ikke klarer å gjenta forsøk med samme resultat. Dette tyder på at det opprinnelige resultatet var feil eller usikkert. Forskere kan være fanget av sine egne antakelser og dermed publisere artikler som er feil, samt avvise artikler som har rett, men som bryter med deres egne antakelser. Det finnes mange eksempler på viktige artikler som først ble avvist, men som senere var grunnlaget for at forskere fikk nobelprisen. Casey Luskin ved Discovery Institute nevner flere eksempler i en tankevekkende artikkel om vitenskapelige tidsskrift her.
Hva er fremtiden for akademia og vitenskapelige tidsskrifter?
Flere har påpekt en rekke utfordringer for dagens akademiske verden. I sommer følte professor ved UiS, Anne Kalvig, seg presset til å si opp sin professorstilling på grunn av manglende akademisk frihet. Flere har også påpekt utfordringene ved det systemet som fagfellevurdert forskning er. Harvard-utdannede Adam Mastroianni argumenterer for eksempel for å kutte ut hele prosessen med fagfellevurdering og å heller la forskere få publisere fritt, og så kan hver enkelt få vurdere fritt om forskningen holder vann eller ikke.
For klimaforskeren Patrick Brown ble løsningen å si farvel til akademia. I stedet forsker han i regi av et privat forskningsselskap kalt The Breakthrough, der han føler mye mindre press for å skrive på en måte som fremmer en viss agenda. Enten temaet er global oppvarming, kjønn eller evolusjon er det flere forskere som opplever at akademia ikke er fritt. Noen forskere som fremmer intelligent design og stiller spørsmål ved evolujonsteorien, som Günter Bechly, har for eksempel følt seg presset ut fra forskningsinstitusjoner. Uavhengig av fagfelt og grunn, har flere fått erfare at mulighetene for forskning noen ganger kan være bedre utenfor akademia.