Historien til intelligent design-bevegelsen

I mange år har seriøse forskere sett tegn på intelligent design i naturen. Hva er historien til intelligent design? Her får du en kronologisk gjennomgang av de viktigste hendelsene for ID-bevegelsen.

Skrevet av Rolf Kenneth Myhre.

Forløpere (1966-1992) til ID-bevegelsen:

1966-1967

En av de første forskerne som problematiserte at mutasjoner ikke synes å ha det trans­formative potensial som darwinistene tillegger dem, var den amerikanske kjemiker og bio­fysiker Murray Eden (1920-2020). Hans påpekning av dette ledet til et symposium i 1966 ved Wistar Institute i Philadelphia. Symposiet ble kalt Mathematical Challenges to the Neo-Darwinian Interpretation of Evolution. De fremmøtte var matematikere, ingeniører og forskere. Symposiet representerte den første betydningsfulle kritikken rettet mot nydarwinismen. I 1967 ble presentasjonene under symposiet utgitt i bokform, Mathematical Challenges to the Neo-Darwinian Interpretation of Evolution (utgittpå ny i 1986).

Filosof: – Intelligent design er ikke kreasjonisme

1967-68

Michael Polanyi (1891-1976) – ungarsk-britisk kjemiker, vitenskaps­teoretiker og filosof – fikk i 1967 publi­sert artikkelen Life transcending physics and chemistry, og i 1968 artikkelen Life’s irreducible structure. Han argumenterte for at opphavet til informasjonen i DNA-molekylet ikke kan forklares med lovene som gjelder for fysikk og kjemi. Selv­organiserings­teorier duger med andre ord ikke til å forklare opphavet til kompleks og spesifik molekylær informasjon.

1969-70

Frank B. Salisbury (1926-2015) – amerikansk plantefysiolog – påpekte i en kort artikkel i Nature i 1969, Natural Selection and the Complexity of the Gene, at antall mulige aminosyre-kombinasjoner er overveldende mange i forhold til det lille antall av mulig fung­erende proteiner som tilfeldige enkeltvise mutasjoner kan resultere i. Gitt Jordens alder, og livets historie på Jorden, må det ha vært alt for få gunstige mutasjoner for å forklare livets progresjon og mangfold.

Den engelske evolusjonsbiolog John Maynard Smith (1920-2004) responderte i et brev til Nature i 1970, Natural Selection and the Concept of a Protein Space, der han diskuterte muligheten for serier med koordinerte mutasjoner. Men han avviste denne muligheten som for mirakuløs. Koordinerte mutasjoner er nettopp hva darwinismen ikke kan tillate seg, da det smaker for mye av design. Nydarwinistene ignorerte problemstillingen, og fortsatte sin tornerosesøvn.

1983

Britisk astronom Fred Hoyle (1915-2001) får utgitt boken The Intelligent Universe: A New View of Creation and Evolution [norsk utgave: Det intelligente univers (Gyldendal 1984)]. Hoyle støttet riktignok Francis Cricks Panspermia-teori, men argumenterte samtidig for at opprinnelsen til universet krever en intelligens.

”Even after widening the stage for the origin of life from our tiny Earth to the Universe at large, we must still return to the same problem that opened this book — the vast unlikelihood that life, even on a cosmic scale, arose from non-living matter.”

1984

Amerikansk fysisk kjemiker Charles Thaxton og to medforfattere får utgitt en bok der de evaluerer de forskjellige teorier om livets begynnelse, The Mystery of Life’s Origin: Reassessing Current Theories. Forfatterne konkluderer til slutt, etter å ha eliminert alle de konven­sjonelle teorier om hvordan livet kan ha oppstått, at den rike og komplekse informa­sjonen som selv den aller mest primitive celle er basert på, må ha kommet fra en intelligent kilde.

1985

Michael Denton – britisk-australsk utdannet biokjemiker hvis karriere har vært mest innenfor utviklingsbiologi, cellebiologi og medisinsk genetikk – får utgitt boken Evolution: A Theory in Crisis. Dentons mange og sterke argumenter mot nydarwinismen var ukjente for de aller fleste, selv dem med interesse for evolusjonsbiologi. Boken ble en viktig inspirasjonskilde for flere av de kommende ID-stjernene, som Phillip E. Johnson og Michael J. Behe. Verken 1985-boken eller Dentons tredje bok som kom ut i 2016, argumenterer for intelligent design, men alle hans argumenter mot nydarwinismen er en gavepakke til dem som har en ID-tilnærming.

1989

En kontroversiell lærebok for biologifaget på videregående skole i USA blir utgitt, Of Pandas and People: The Central Question of Biological Origins. Forfatterne var Percival Davis og Dean H. Kenyon, med Charles Thaxton som redaktør. Kenyon tok PhD i biofysikk i 1965, og var allerede godt kjent som forfatter av den akademisk høyt respekterte boken Biochemical Predestination (1969) der han fremmet selvorganiseringsteori som svaret på livets opprinnelse. Utover på 1970-tallet erkjente Kenyon hvor håpløs denne teorien er.

I læreboken Of Pandas and People blir termen «intelligent design» for første gang brukt på en systematisk måte, på bekostning av termen «kreasjonisme». Mens darwinistene hevder at dette bare var et retorisk og juridisk grep da undervisning i kreasjonisme hadde blitt forbudt på skolene etter en høyesterettsdom i juni 1987, så hevdet Thaxton at teksten ikke representerte kreasjonisme, og derfor fortjente en ny og mer presis dekkende term. I 1993 ble en revidert utgave av boken utgitt.

1991

Phillip E. Johnson (1940-2019), amerikansk professor i jus, får utgitt boken Darwin on Trial (2. utg. 1993, nytt opplag 2010). Han hevder at vitenskapen på ingen måte har etablert et grunnlag for å kunne innta metafysisk naturalisme som sitt grunnsyn, og derfor må være åpen og tolerant for forskning og evidens som har et annet grunnsyn, som f.eks. metafysisk idealisme. Av samme grunn har dagens scientisme heller ingen rett til å erklære at metodologisk naturalisme skal være den eneste aksep­table vitenskapelige standard. Et naturalistisk grunnsyn kan gjerne ligge til grunn for en bestemt viten­skapelig hypo­tese (som f.eks. darwinismen), men i det øyeblikk en vitenskapsgren gjør naturalismen til et dogme som forbyr vitenskapelige hypoteser som er åpen for et annet grunnsyn, da degraderer denne vitenskapsgrenen seg selv til sekterisme. Nydarwinistene har fått lov til å slippe unna med slik sekterisk praksis fordi forskere flest ikke forstår forskjellen på viten­skapelig metodikk og det naturalistiske prosjekt å finne meka­­nistiske forklaringer på alt som skjer.

ID-bevegelsen oppstår (1993-)

1993: Samling ved Pajaro Dunes

Etter invitasjon fra Phillip E. Johnson samles de kommende ID-stjernene – bl.a. Michael J. Behe, Stephen C. Meyer, William A. Dembski, Jonathan Wells og Dean H. Kenyon – til noen dagers opphold i juni 1993 ved Pajaro Dunes, California. Der sveises de sammen til en klikk som har et felles mål.

1996: ID-bevegelsen får sitt gjennombrudd

To betydningsfulle hendelser i 1996 ga ID-bevegelsen i USA dens gjennombrudd. Den første hendelsen var at Discovery Institute – en politisk konservativ tankesmie i Seattle, Washington, som hadde blitt grunnlagt av Bruce Chapman i 1990 – i august 1996 opprettet avdelingen Center for Science and Culture (CSC). Stephen C. Meyer ble ansatt som direktør og seniorforsker.

Den andre hendelsen var utgivelsen av Michael J. Behes sensasjonelle debutbok Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution. Behe tok PhD i biokjemi i 1978, og har siden 1985 vært professor i biokjemi ved Lehigh University i Pennsylvania. Han har publisert over 35 fagartikler. Inspirert av Michael Denton (1985) gikk Behe enda dypere og hardere til verks i å påvise hvordan nydarwinistene fullstendig har ignorert å undersøke hvorvidt darwinistisk evolusjons­teori er forenlig med nyere biokjemiske innsikter i de tusenvis av høyst komplekse molekylære maskinerier. Det kritiske spørsmålet er hvordan disse molekylære maskinerier kan ha oppstått gradvis, i form av tilfeldige mutasjoner der hver mutasjon må by på en funksjonell verdi for å kunne bli bevart gjennom naturlig seleksjon. Den svært så enkle musefellen illustrerer klart nok problemet med å redegjøre for hvordan en slik funksjonell enhet kan ha oppstått tilfeldig og gradvis, når naturlig seleksjon først utøver sin bevarende effekt etter at musefellen er ferdig bygd.

Behe introduserer begrepet ikke-reduserbar kompleksitet (IRK) for slike komplekse, funk­sjonelle systemer som umulig kan ha blitt til gjennom darwinistisk gradualisme. Han presenterer fem eksempler på molekylære IRK-systemer, bl.a. bakterieflagellen og koagulasjonssystemet.

ID-foreningen Origo Norge blir startet i 1996, etter initiativ fra Rune Espelid (1953-2018) i Bergen. [Foreningen blir formelt nedlagt 31. desember 2019. Rundt samme tid ble BioCosmos opprettet, som på mange måter er en fortsettelse av dette arbeidet].

1997: Nonprofit-organisasjonen Illustra Media blir stiftet

Formålet er å produsere dokumentar­filmer som fremmer et kristent syn på livet, naturen og historien. Lad Allen, som er medstifter av Illustra Media, har produsert, skrevet og regissert over 100 filmer, og har vunnet flere internasjonale priser.

Det oppstår et nært samarbeid mellom Discovery Institute og Illustra Media. Fra 2002 til 2015 har Illustra Media, med Lad Allen som produsent og regissør, produsert seks ID-filmer for Discovery Institute. Disse har blitt oversatt til over 20 språk, og distribuert verden over. I alle de seks dokumentarene har særlig Paul Nelson – som i 1998 tok Ph.D. i Biologiens og evolusjonsteoriens filosofi – blitt brukt som representant for ID-teorien.

De seks dokumentarene er følgende:

• Unlocking the Mystery of Life (2002).
• The Privileged Planet (2004).
• Darwin’s Dilemma (2009).
• Metamorphosis: The Beauty & Design of Butterflies (2011).
• Flight: The Genius of Birds (2013).
• Living Waters: Intelligent design in the Oceans of the Earth (2015).

1998: Fagbok om design utgitt på Cambridge University Press

William A. Dembski – amerikansk superteoretiker med PhD både i matematikk og i filosofi – får utgitt den fagfelle­vurderte monografien The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities (Cambridge University Press). Dembski lanserer en formalisert prosedyre, Spesifisert kompleksitet-prosedyren, for å kunne identifisere intelligent design, dvs. informasjon som kommer fra en intelligent kilde fremfor å være et tilfeldig eller lovmessig produkt av rent mekaniske krefter. Med denne prosedyren etablerer Dembski en ny forskningsgren som låner idéer og prinsipper fra Shannons informasjonsteori og Kolmogorov complexity, men som i motsetning til dem definerer «informasjon» som et uavhengig mønster som har en intelligent kilde som opphav. Ifølge Dembski er Behes begrep ikke-reduserbar kompleksitet et særtilfelle av spesifisert kompleksitet.

2000: Icons of Evolution blir utgitt

Jonathan Wells får utgitt den sensasjonelle debutboken Icons of Evolution: Science or Myth? Why Much of What We Teach About Evolution Is Wrong [dansk utgave: Evolutionens ikoner (Forlaget Origo, 2006)]. Wells tok PhD i religiøse studier i 1986, og PhD i molekylær- og celle­biologi i 1994. Fra 1994 til 1998 utførte han postdoktor-forskning ved University of California. Han og familien flyttet så til Seattle, der han ble ansatt som seniorforsker ved Discovery Institute.

I boken går Wells grundig gjennom ti av de mest kjente og kjære ‘ikonene’ (eller bedre: mytene) som angivelig beviser darwi­nistisk evolusjonsteori. De fleste av disse mytene finner man i de aller fleste lærebøker om evolusjons­biologi. Wells viser hvordan disse ikonene er basert på forfalskninger, forvrengninger og overdrivelser av evidensen. Det verste er at evolusjons­biologer og nydarwinister i mange tiår har vært klar over at dette, men likevel har latt det skure og gå. Åtte av de ti darwi­nistiske ikonene som Wells diskuterer, er følgende:

1) Miller-Urey-eksperimentet i 1952; som angivelig demonstrerte hvordan aminosyrer spontant kan ha blitt dannet tidlig i Jordens historie, og slik kan ha vært ‘et første skritt’ til spontan dannelse av urcellen.

2) Darwins Livets tre-diagram. For det første brukes diagrammet til å poengtere dogmet om alle arters felles opphav (hvilket er OK). Det som er bedragersk er at diagrammet også gir inntrykk av en gradvis utvikling fra et angivelig urdyr (darwinistisk gradualisme), mens den paleontologiske evidensen viser det stikk motsatte. Livets tre-diagram bør erstattes av en ‘plen’ der ca. 20 dyrerekker plutselig oppstår, uten noen spor av forfedre. Det finnes ingen evidens for at det en gang har vært et ur-dyr som har vært opphavet til dyreriket.

3) Homologi i virveldyrenes lemmer. Darwins etterfølgere omgjorde Richard Owens definisjon av homologi, slik ar begrepet kom til å bety «likhet i strukturer eller gener hos ulike dyregrupper på grunn av et felles opphav». Men å definere homologi som et resultat av felles opphav, og samtidig kalle alle strukturelle likheter som de finner slående for homologer, er en klassisk sirkelslutning.

4) Haeckels embryo-illustrasjoner. Både Darwin og Ernst Haeckel kom til å hevde at artene av virveldyr, inkludert mennesket, i deres embryo-utvikling går igjennom en repetisjon av voksen­stadiene i deres forgangne evolusjonshistorie. For å overbevise leserne om dette, laget Haeckel fra 1870-tallet og utover mange illustrasjoner som viser hvordan embryoer fra fem av de syv klassene av virveldyr angivelig er svært lik hverandre. Haeckel ble allerede i sin levetid anklaget for at han hadde sterkt overdrevet likheten mellom embryoene, og at de reelle forskjellene hadde blitt ignorert. Haeckels illustrasjoner har blitt stående i mange lærebøker helt frem til våre dager, mens forklaringene og formu­leringene har blitt noe modifisert og utvannet.

5) Archaeopteryx. Om hvordan oppfatningen av denne urfuglen har endret seg, og om den pågående kontroversen om urfuglenes opphav. Kapittelet byr også på en harselas med kladistikk.

6) Bjørkelurvemåleren. Eksperimentelle studier med bjørkelurvemåleren har i 30 år blitt utført på feile premisser, og som uansett ikke ville ha demonstrert noe annet enn ubetydelig mikroevolusjon.

7) Darwinfinkene. Det var den engelske ornitolog David Lack som i en bok fra 1947 eleverte darwinfinkene til et ikon på darwinistisk evolusjon, på basis av sin egen personlige hypotese. Ifølge denne hypotesen skulle eksemplarer av en ur-fink ha spredt seg til de forskjellige Galápagosøyene, og etter tusener av år skulle de forskjellige øy-populasjonene gjennom tilpasning og spesialisering først ha resultert i underarter, og så til slutt skal underartene ha differensiert seg til nye arter. Virkeligheten er imidlertid at den varierende nedbørsmengden over Galápagosøyene gir svingninger i antallsforholdet mellom artene av darwinfinker, samt i formen og størrelsen på deres nebb. I den grad det er indikasjon på en makrotrend, er det i form av hybridisering av artene, ikke en differensiering mot nye arter.

8) Lab-skapte firevingede bananfluer. De er ikke levedyktige i naturen, og de demonstrerer heller ikke at mutasjoner kan skape noe komplekst nytt og positivt.

For en nærmere introduksjon til boken, anbefales et foredrag som Wells holdt i 2001, A Critique of Darwinist Icons (YouTube), der han tar for seg seks av disse ikonene. Som Wells poengterer i slutten av foredraget, hvis disse darwinistiske mytene og ikonene bare var ‘uskyldige tabber’ fra forfatterne av lære­bøkene i evolusjonsbiologi, så ville disse tabbene ha blitt fjernet ved neste revisjon. Så hvorfor blir ikke disse tabbene fjernet fra lærebøkene, når det er konsensus blant evolusjonsbiologer om at de er utdaterte, misledende, villedende, og i noen tilfeller represen­terer forfalskninger? Står det så dårlig til med evidensen for darwinisme at dens talsmenn og propagandister trenger disse mytene for å overbevise studentene?

– Systembiologi oppstår som en ny vitenskapsgren med etableringen av forsknings­institusjonen Institute for Systems Biology i Seattle, Washington (Wiki: Systems biology). Systembiologi studerer komplekse biologiske systemer ved å bruke en holistisk (fremfor reduksjonistisk) tilnærming, og ved å innta et ingeniørmessig perspektiv som er åpen for design-forklaringer (i motsetning til naturalismens blinde krefter). Se eget vedlegg.

2003: Første dokumentarfilm

Illustra Media lanserer sin første dokumentarfilm, Unlocking the Mystery of Life (77 min.; YouTube), der ID-bevegelsens historie og deres hovedargumenter presenteres.

2004: Mange nye utgivelser

– William A. Dembski får utgitt boken The Design Revolution: Answering the Toughest Questions about Intelligent Design. En forenklet versjon av Spesifisert kompleksitet-prosedyren presenteres, som opprinnelig ble lansert i The Design Inference (1998).

– Stephen C. Meyer får i august 2004 publisert i et vitenskapelig mainstream tidsskrift, Proceedings of the Biological Society of Washington, den første fagfellevurderte artikkel som eksplisitt fremmer ID-teorien som forklaring, The Origin of Biological Information and the Higher Taxonomic Categories. Artikkelen utløste mye rabalder i akademia og media, og fikk alvorlige konsekvenser for tidsskriftets redaktør, evolusjonsbiolog Richard Sternberg. Sternberg gir sin versjon av hendelsene i en selvbiografisk artikkel, How my Views on Evolution Evolved.

– Douglas Axe – professor i molekylærbiologi og ID-forfatter (CV) – publiserer artikkelen Estimating the prevalence of protein sequences adopting functional enzyme folds. Ifølge Axe er sannsynligheten for at ett enkelt funksjonelt protein bestående av 150 aminosyrer kunne ha oppstått tilfeldig 1:10⁷⁴. Til sammen­ligning er antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers færre enn 10⁸⁰. Sannsynligheten for at den mest primitive celle skulle ha oppstått spontant, ble av den britiske astronom Fred Hoyle (1983) estimert til 1:10^40.000. Dette er temmelig nærme hva Axe selv ville ha kommet til, gitt en celle med et minimum på 250 proteiner, der hvert protein består av gjennomsnittlig 150 amino­syrer.

Tallverdien 10^40.000 bør relateres til en bestemt terskelverdi som matematiker og sannsynlighets­­teoretiker William A. Dembski har utviklet og kalt Universal probability bound. Denne terskelverdi uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart, og beregnes slik:

10⁸⁰ (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 10⁴⁵ (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 10²⁵ (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10¹⁵⁰.

Den overordnede konklusjon kan formuleres slik: Når sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal ha blitt forårsaket av tilfeldigheter er enda lavere enn 1 / 10¹⁵⁰, kan tilfeldighets­forklaringer trygt elimineres.

– Michael J. Behe og professor i fysikk David W. Snoke får publisert artikkelen Simulating evolution by gene duplication of protein features that require multiple amino acid residues. De har beregnet ventetiden på at et nytt protein skulle oppstå på basis av bare to koordinerte mutasjoner. Studiens konklusjon er at den generelle sannsynlighet for at to mutasjoner skal opptre i nær koordinasjon til hver­andre (funksjonell relevans) i en flercellet organisme, vil kreve betydelig lengre tid enn Jordens alder!

Artikkelen vakte kraftige reaksjoner, og nye artikler ble publisert som prøvde å forsvare den darwinistiske modell. Populasjonsgenetiker Michael Lynch fikk i september 2005 publisert artikkelen Simple evolutionary pathways to complex proteins; som Behe og Snoke svarte på i samme måned, A response to Michael Lynch. Det antall generasjoner som ifølge Lynch’ beregninger er nødvendige for å produsere to koordinerte mutasjoner, er ti ganger mindre enn det Behe og Snoke kom frem til. Men selv om beregningene til Lynch skulle godtas, så består hovedpoenget til Behe og Snoke:

«Men ingen av faktorene [til Lynch] forandrer det faktum at to nødvendige endringer er enormt mye vanskeligere å oppnå gjennom tilfeldige mutasjoner enn én… Om bare to enkle molekylære endringer er nødvendige for at en egenskap skal utvikle seg, er det et kvantesprang i vanskelighetsgrad når det gjelder Darwins mekanisme. Jo flere endringer som kreves, dessto verre blir det. Eksponentielt.»  [s. 228]

Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, utviklet sin egen simuleringsmodell. I 2008 kom deres respons til Behe og Snoke, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjons­størrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’. For at den samme hendelse skulle ha oppstått i menneske­apenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjonsstørrelsen, ville ventetiden være på 216 millioner år! Denne ventetiden er over 30 ganger lengre enn den tiden som var tilgjengelig for å frembringe  mennesket og sjimpansen fra deres angivelige felles stamfar.

Durrett og Schmidt brukte andre matematiske beregningsmåter enn Behe og Snoke, og kom således til en kortere ventetid. Men i deres forsøk på å korte ned ventetiden, ga de samtidig nydarwinismen dødsstøtet som forklaringsmodell på hvordan funksjonell informasjon til å danne nye funksjonelle gener kan oppstå, for ikke å snakke om nye former for animalsk liv, innenfor det tidsvindu som livets alder på Jorden representerer.

Behe (2019) kommenterer situasjonen slik:

«Ved selv det minste behov for koordinering – for ikke å snakke om den enorme organisering av et øye eller livsformer generelt – puster og peser [den darwinistiske] teorien like tungt som om den nettopp har prøvd å bestige Mount Everest.»  [s. 230]

2005: Rettssak om undervisning i skolen

Rettssaken Kitzmiller v. Dover Area School District (26/9 – 20/12 2005) var den første direkte utfordringen brakt til USAs føderale domstoler som testet en offentlig skoledistrikts­politikk som krevde undervisning i intelligent design. Dommer John E. Jones III hevdet i sin slutterklæring at ID-teorien bryter med prinsippet om metodologisk naturalisme. Doms­dokumentet på 139 sider var i hovedsak et klipp-og-lim-produkt som inkluderte de typografiske feilene som klippene var hentet fra. For et nærmere innsyn i hvordan denne rettssaken forløp, anbefales å se et portrett­program av Behe som ble produsert i 2016, Revolutionary: Michael Behe and the Mystery of Molecular Machines.

2007: To nye fagbøker om evolusjon

– Michael J. Behe får utgitt sin andre bok, The Edge of Evolution: The Search for the Limits of Darwinism. Han skriver at han ut fra nåværende biokjemiske innsikter har konkludert at intelligent design må gis æren for å stå bak alle de taksonomiske nivåer fra rike og ned til og med klasser, mens det skapende potensialet til darwinistisk mikroevolusjon i høyden kan strekke seg opp til orden-nivået.

– Tre personer tilknyttet Discovery Institute – Stephen C. Meyer, Scott Minnich og Paul A. Nelson – har skrevet tekstene i en lærebok som kan brukes i biologi-faget for høyskole-studenter, Explore Evolution: The Arguments For and Against Neo-Darwinism. Boken er på 160 sider, og inviterer til kritisk diskusjon. Boken er ment å erstatte Of Pandas and People (2. utg. 1993). For responsen på boken, se Wiki-artikkelen Explore Evolution.

2008: Ny bok og dokumentarfilmen Expelled. No Intelligence Allowed vekker oppsikt

Jonathan Wells og William A. Dembski utgir boken The Design of Life: Discovering Signs of Intelligence in Biological Systems. Dette er en praktbok på 339 sider i glanset papir og rikt illustrert med fargefotografier og diagrammer. Boken var opprinnelig ment som 3. utgave av skole­boken Of Pandas and People, men den inneholder såpass mye nytt stoff at den fremstår som en oppfølger fremfor som en revisjon.

Dokumentarfilmen Expelled: No Intelli­gence Allowed lanseres (YouTube) (Wiki). I filmen reiser Ben Stein – kjent som skuespiller, komiker og politisk kommentator – rundt omkring i USA og Europa og intervjuer de sentrale skikkelsene som har vært involvert i den kontinuerlige kontroversen mellom darwinister og ID-bevegelsen. Stein intervjuer også flere fremstående akademikere som har mistet jobben fordi de i en eller annen sammenheng har støttet eller vist sympati for ID-teorien. Som dokumentarfilm er Expelled langt fra mønstergyldig; til det er virkemidlene som brukes for å understreke et poeng for propagan­distiske. Disse virkemidlene er heller ikke nødvendige for å få frem filmens budskap.

Filmen viser hvor forgiftet og hysterisk den akademiske atmosfæren i USA har blitt, der the Establishment – akademia, media og diverse ‘vakthund’-organisasjoner – nå oppfører seg på samme vis som da Den katolske kirkens presteskap og inkvisitorer under Middelalderen forfulgte forskere når deres oppdagelser og konklusjoner kom i konflikt med Kirkens dogmer. I dag ligger makten hos et presteskap som har gitt seg helt hen til metafysisk naturalisme og metodologisk naturalisme. Deres mest brukte strategi er å unngå faglige diskusjoner med ID-bevegelsens forfattere, og med et håndkast avvise dem som kreasjonister.

2009: Signature in the Cell

Stephen C. Meyer (CV) får utgitt sin første bok som eneforfatter, Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design (610 sider). Meyer utdannet seg til geofysiker i 1981, og arbeidet så for et oljeselskap frem til september 1985 med å finne olje i Mexicogolfen. En februardag i 1985 stakk han innom en vitenskapelig konferanse i Dallas der livets opprinnlse ble diskutert. Charles Thaxton og de to medforfatterne av boken The Mystery of Life’s Origin (1984) deltok i disku­sjonen. Meyer ble fascinert av det som for ham var nytt, nemlig at verdens ledende forskere ikke kunne gjøre rede for opphavet til informasjonen i DNA’et. Dette ble et vende­punkt i hans karriere. Han kontaktet Thaxton, og et faglig vennskap oppsto mellom dem. Høsten 1986 flyttet Meyer med hustru til England for å studere ved Cambridge University. Meyer fullførte våren 1990 PhD-utdannelsen innen Vitenskapens historie og filosofi. Hans doktor­grads­­avhandling hadde tittelen Of Clues and Causes: A Methodo­logical Interpretation of Origin-of-Life Research.

Fra høsten 1990 til våren 2002 arbeidet Meyer som første­amanuensis i filosofi ved et college, og fra høsten 2002 til våren 2005 var han ­professor ved Palm Beach Atlantic University. I tillegg har han siden høsten 1996 vært direktør og seniorforsker Center for Science and Culture (CSC).

I de åtte første kapitlene av Signature in the Cell gir Meyer først en innføring i forskningens historie knyttet til livets opprinnelse. Han presenterer så innsiktene fra den molekylær­biologiske revolu­sjonen (1953-65). Kapitlene 9-14 er viet de forskjellige teorier om livets opprinnelse; hvordan disse teorier oppsto og hvilken status de har i dag. Meyer diskuterer i kapitlene 15-20 generelle vitenskapsteoretiske spørsmål knyttet til ID-teorien.

2011: Bok om Alfred Russel Wallace

Michael A. Flannery – amerikansk professor i bibliotekfaget, som har skrevet mange artikler om medisinens og vitenskapens historie – får utgitt en 165-siders biografi om Alfred Russel Wallace (1823-1913), Alfred Russel Wallace: A Rediscovered Life. Boken er utgitt av Discovery Institute, og forfatteren takker spesielt ID-avdelingen Center for Science and Culture (CSC) for hjelp og støtte. Det virker således som om ID-ledelsen er positiv til Flannerys hovedkonklusjon, at Wallace var den første som fremmet ID-teorien (og samtidig tok klart avstand fra kreasjonisme). Flannery ga i 2018 ut en oppfølger, Nature’s Prophet: Alfred Russel Wallace and His Evolution from Natural Selection to Natural Theology (University of Alabama Press).

2012: Første norske ID-bok blir utgitt på norsk av Kjell J. Tveter

Kjell J. Tveter får utgitt den første norske ID-boken, Livet – Skapelse eller tilfeldighet? (Hermon Forlag). Tveter er utdannet kirurg og urolog. Han var professor i 23 år og avdelings­overlege ved Ullevål sykehus i 17 år. Tveter har undervist medisinske studenter i en årrekke, utdannet spesialister i urologi og veiledet kolleger til medisinsk doktorgrad. Han er nå pensjonist. I 2014 kom hans andre ID-bok, Livets mysterium: Om intelligente årsaker i naturen (Proklamedia). I 2018 ble han intervjuet av Hanne Nabintu Herland (Del 1 og Del 2).

2013: Darwin’s Doubt blir utgitt

Stephen C. Meyer utgir sin andre bok, Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life. Boken, som er på 560 sider, fokuserer på to etterfølgende mysterier: Hva var opphavet til Ediacara-biotaen, og hva var opphavet til den kambriske eksplosjon? Darwinistene har helt tilbake til Darwin fremmet alskens mulige forklaringer på disse to mysteriene, men disse forklaringene avvises nå av flertallet av evolusjonsbiologer og paleontologer. Darwins ‘Livets tre’-diagram må, hva dyre­riket angår, fullstendig avvises og erstattes av en ‘plen’ der ca. 20 dyrerekker plutselig oppstår, uten noen spor av forfedre.

2014: Nettsiden The Third Way of Evolution blir opprettet

James Shapiro (amerikansk molekylærbiolog & biokjemiker), Denis Noble (britisk system­biolog og evolusjonsteoretiker) og Raju Pookottil (indisk-britisk ingeniør) oppretter web-basen The Third Way of Evolution: Evolution in the Era of Genomics and Epigenomics. De tar avstand både fra nydarwinismen og ID-teori, men holder seg innenfor naturalismens rammer. Betegnelsen «The Third Way» innen evolusjonsbiologi har siden blitt en slags felles­betegnelse for alle teorier som har et lignende standpunkt, enten de er tilknyttet gruppen som står bak web-basen eller ikke. I denne generelle betydningen av «The Third Way» kan man derfor også inkludere:

• Pierre-Paul Grassé (1895-1985), fransk professor i zoologi med over 300 publika­sjoner bak seg. I 1973 utga han boken L’Évolution du vivant, matériaux pour une nouvelle théorie transformiste, som er en klassiker som kom ut på engelsk i 1977 under tittelen Evolution of Living Organisms.
• Lynn Margulis (1938-2011),
• Michael Denton (1985 og 2016).

Denne utviklingen siden 1970-tallet viser hvor feil det er å prøve å gjøre termen ‘nydarwinisme’ synonymt med ‘evolusjonsteorien’, da det nå som før er flere evolusjonsteorier ute og går. Gitt den gjeldende definisjon av evolusjon, må en hver teori over livets utvikling på Jorden som anerkjenner mikroevolusjon, kunne kalles en evolusjonsteori (Wiki: Evolution). Også ID-teorien kan da regnes som en evolusjonsteori.

2017: Zombie Science og nytt om spesifisert kompleksitet

Jonathan Wells får utgitt boken Zombie Science: More Icons of Evolution. Han viser at de ti darwinistiske ikonene som han tok for seg i 2000-boken fortsatt fremmes i de fleste lærebøker om evolusjonsbiologi. I tillegg presenterer han seks nye darwinistiske ikoner.

William A. Dembski har sammen med Robert J. Marks II og Winston Ewert videreutviklet «spesifisert kompleksitet»-prosedyren til den mer kvantitative «algorithmic specified complexity»-prosedyren. Denne prosedyren lanserte de første gang i artikkelen Algorithmic Specified Complexity (2012), som de så utdypet og populariserte i boken Introduction to Evolutionary Informatics (2017).

2018: BioCosmos blir opprettet

Skipsreder og milliardær Einar Johan Rasmussen bidrar med 15 millioner kroner som egenkapital til ID-stiftelsen BioCosmos. Se artikkel i Vårt Land (22/10-2019): Norsk milliardær blar opp 15 millioner for at unge skal droppe Darwin. BioCosmos er en videreføring av foreningen Origo Norge, som  ble opprettet i 1996 og formelt nedlagt 31. desember 2019. Informatikkprofessor Steinar Thorvaldsen blir styreleder, og journalist Dag Erlandsen blir den første daglige lederen (2018-21). Fra sommeren 2023 er Asbjørn Berland daglig leder.

2019: Darwin Devolves blir utgitt

Michael J. Behe får utgitt sin tredje bok ut, Darwin Devolves: The New Science About DNA That Challenges Evolution. Den norske oversettelsen kom ut samme år, Darwin på retur: Den nye DNA-forskningen som utfordrer evolusjonsteorien (Ventura Forlag).

Behe skriver at all den nye forskningslitteraturen som har kommet ut siden hans forrige bok, har fått ham til å revidere sin tidligere oppfatning. Han argumenterer nå for at darwinistisk evolusjon bare kan forårsake endringer på arts- og slektsnivå, mens dannelsen av nye familier (og de høyere taksonomiske nivåer) må tilskrives intelligent design. Til støtte for sin reviderte oppfatning går han først grundig gjennom den nyeste forskningslitteraturen når det gjelder de legendariske darwinfinkene (som har hatt to millioner år på seg til å danne en ny taksonomisk familie, uten at det har skjedd) og de afrikanske ciklider (populær akvariefisk) som holder til i Viktoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyika-sjøen. Deretter tar han kort for seg anoler (iguanske øgler), Hawaiifinker, bananfluen, biller, Argyroxiphium sandwicense (plante) og Lobelia (blomstrende plante). Ingen av disse dyrenes eller plantenes evolusjon har resultert i dannelsen av ny taksonomisk familie, til tross for at de har hatt millioner av år på seg.

2020: A Mousetrap for Darwin blir utgitt

Michael J. Behe får publisert sin fjerde bok, A Mousetrap for Darwin: Michael J. Behe Answers His Critics. Boken, som er på 511 tekstsider, inneholder 109 essays, brev til fagtidsskrifter, aviskronikker, diverse småskriverier og et par foredragsmanus. Han skrev disse opp gjennom årene som respons på de stort sett negative kritikker og anmeldelser som kom fra den øverste eliten av dem som forsvarer nydarwinismen og den rådende forståelsen av evolusjonsbiologi. Noen av kritikerne var eller er fortsatt verdens fremste innen sitt spesialfelt. Leserne kan således være trygge på at det virkelig er storkanonene og tungvekternes aller beste forsvar av nydarwinismen, og deres aller beste angrep på ID-teorien, som Behe blir konfrontert med. Blant Behes mange opponenter, som han respon­derer på, kan nevnes:

• Russel F. Doolittle (1931-2019, biokjemiker)
• Tom Cavalier-Smith (1942-2021, evolusjonsbiolog)
• Jerry Coine (evolusjonsbiolog)
• H. Allen Orr (evolusjonsgenetiker)
• Sean B. Carroll (evolusjonær utviklingsbiolog)
• Richard Lenski (mikrobiolog)
• Richard Dawkins (evolusjonsbiolog)
• Kenneth R. Miller (molekylærbiolog)

Anmeldelsene fra Behes opponenter er ikke inkludert i boken, men de er lette å finne fram til på Internet. A Mousetrap for Darwin byr på interessant og spennende lesning. Behes humor og alltid gode humør, hans skarpt poengterte og saklige argumenter, og hans mesterlige evne til å skrive både for allmenheten og for eksperter, gjør boken også til underholdende lesning.

Mitt inntrykk fra boken er at darwinisme-forsvarerne skyter med løskrutt som ikke imponerer noen andre enn dem selv, og at Behe ikke har noen problemer med å sette fingeren på svakhetene, misforståelsene og stråmennene i deres kritikk. Flere av dem som bidrar har lite annet enn kvalme å komme med, og det har tydeligvis ikke gått opp for dem at å beherske biokjemi i dybden er absolutt nødvendig i dag for enhver som vil diskutere evolusjonsbiologi. For å si det på en annen måte, en evolusjonsbiologi som ikke fullt ut kan hvile på og integrere den biokjemiske verdens virkelighet er ikke mye verdt! Med andre ord, det er over og ut med nydarwinismen som evolusjonsteori, selv om den duger til å forklare mikroevolusjon.

Flere av opponentene synes å være så døddrukken i nydarwinismens autoritative dogmestatus innen akademia og i establishment-media, at de i alt for mange tiår har kunnet surfe på banale «Just so»-fortellinger uten å møte noen som helst faglig eller intellektuell kritikk. Det virker som om kritikken fra ID-bevegelsen siden 1990-tallet har satt dem i en kronisk sjokktilstand, der de bare klarer å respondere med personangrep og verbale tricks.

2021: Return of the God Hypothesis blir utgitt

Stephen C. Meyer får utgitt sin tredje bok, Return of the God Hypothesis. Bokens sentrale emner er:

• Universet er i en fantastisk grad finjustert for at karbonbasert liv skal kunne oppstå. Denne finjusterthet oppsto før og under Big Bang. Hva er den beste årsakforklaring på denne finjusterthet?

• Hva var opphavet til den fantastiske kvantitet og kvalitet av funksjonell informasjon i det DNA som sto bak livets opprinnelse for 3,5-4,2 milliarder år siden, og i det DNA som senere sto bak en rekke evolusjonære kvantesprang?

De to punktene ovenfor utgjør fire separate hendelser:

1) Finjustertheten ved universets initielle entropi muliggjorde et univers der galakser, stjerner og planetsystemer kunne dannes (omtales i kap. 8).

2) Finjustertheten i relasjonene mellom konstantene i fysikkens lover muliggjorde at karbon­basert liv kunne oppstå (omtales i kap. 7).

3) For at liv skulle kunne oppstå på Jorden, krevdes ikke bare at en lang rekke betingelser var oppfylt ang. atmosfæren og det omgivende fysiokjemiske miljø. I tillegg var det nødvendig med en enorm mengde funksjonell informasjon i uhyre tettpakket form (DNA-molekylet) (omtales i kap. 9)

4) Hvert av de evolusjonære kvantesprangene – i form av nye rekker, klasser og ordener – krevde nye ‘pakker’ med enorme mengder funksjonell informasjon. Beregninger av hvor lang tid som ville kreves for at ett enkelt funksjonelt protein skulle kunne dannes tilfeldig, viser at selv Jordens alder ikke er tilstrekkelig (omtales i kap. 10).

Eric Cassell får utgitt boken Animal Algorithms: Evolution and the Mysterious Origin of Ingenious Instincts. Cassell er ekspert i navigasjonssystemer, inkludert GPS. Han har lenge interessert seg for dyrenes evne til å navigere. Cassell har over 40 års erfaring med systemteknikk relatert til flynavigasjon og sikkerhet. Han har arbeidet som ingeniørkonsulent for NASA og Federal Aviation Administration(FAA). Han har utviklet computer-algoritmer for sikkerhets­­systemer, og har publisert mange tekniske artikler. Hans akademiske trening inkluderer bachelorgraden i biologi (George Mason University) og i elektroteknikk (Villa­nova University), samt en mastergrad i vitenskap og religion fra Biola University, som inkluderte vitenskapens historie og filosofi.

I boken tar han for seg forskjellige instinkter hos dyrene, som navigasjon, fugletrekk, sosial atferd og arkitektoniske talenter. Kan det genetiske aspektet ved instinktiv atferd – dvs. det aspektet som ikke er lærings­basert – ha oppstått gradvis gjennom flere titalls eller hundrevis av tilfeldige mutasjoner? Cassell analyserer de informasjonsrike og informasjonsbehandlende ­programmer som står bak et instinkt. Slike programmer består av flere algoritmer, som kan sammenlignes med moduler i et software-program. Cassell diskuterer så hva som er den beste – eller evt. den eneste mulige – forklaring på hvordan de mest imponerende instinkter kan ha oppstått, blitt utviklet og implementert i en art.

2022: BioCosmos Afrika blir opprettet

Skipsreder og milliardær Einar Johan Rasmussen bidrar med 10 millioner kroner som egenkapital til stiftelsen BioCosmos Africa. Se artikkel i Kapital (11/2-2022): – Absurd, latterlig og rent sprøyt. Stiftelsens styreleder og daglige leder er Dag Kristoffer Norli.