Evolusjonsbiologene baserer seg på mye mindre sannsynligheter enn det som skal til for å vinne toppgevinsten i Lotto gang etter gang, skriver cand.polit. Gunnar Dalseth.
I forrige artikkel pekte vi på at det ikke er metodisk mulig å bevise entydig at mutasjoner som driver biologisk evolusjon framover bare skjer tilfeldig. Imidlertid vil forskning ofte se på forskjellige mulige årsaker til et fenomen, og beregne hvor sannsynlig det er at de forårsaker et utfall og bruke det som en statistisk indikasjon på en sammenheng. Fordi vi vet en del om tilfeldige forandringer i arvestoffet, kan vi kanskje regne på om det er sannsynlig at dette er en viktig årsak til evolusjon.
Når vi prøver å gjøre det, ser vi fort at dette er en vanskelig materie. Et genom er en stor samling av digitale data, og hos mennesket tilsvarer det omtrent så mye data som det går an å lagre på en CD-plate (ikke DVD, som har mer plass). Forskerne diskuterer hvor mye av dette arvestoffet det egentlig er bruk for, med estimat som svinger mellom 10 og 80%. Hver art av ulike slags organismer, planter og dyr har sitt eget genom, selv om mye av genomet kan være identisk på tvers av artsgrensene. Akkurat det minner evolusjonsbiologene oss om både titt og ofte, men uansett er det til sammen en enorm mengde av digitalisert informasjon.
Mutasjonsfrekvenser vet vi litt om. Et overslag er at foreldre i gjennomsnitt gir hvert barn omtrent 64 nye mutasjoner i genene (en.wikipedia.org/wiki/Mutation_rate). Merk at vi her ikke snakker om at søsken kan få ulike gener av foreldrene, som er en naturlig variasjon i avkommet – slik som kroppshøyde, hårfarge, medfødte evner osv. Derimot snakker vi om feil av ulike typer i kopiering av genene – som substitusjon, at sekvenser blir hoppet over eller duplisert feil eller slike ting. Slike feil kan være av liten betydning eller ganske harmløse, eller mer eller mindre skadelige. De kan forårsake tidlige aborter i svangerskapet fordi fosteret ikke er levedyktig, ofte så tidlig at mor ikke en gang har merket graviditeten. Men det evolusjonsteorien hevder, er at noen mutasjoner virker positivt ved at de endrer på et gen eller kanskje bygger opp et nytt, slik at individet blir mer leve- og reproduksjonsdyktig i sine omgivelser. Det må skje svært sjelden, fordi det knapt noen gang har vært observert utenom beskjedne tilpasninger. Merk at det som ofte blir presentert som observert evolusjon og klare bevis for at teorien er sann, som regel er demonstrasjoner av naturlig tilpassing til et miljø med den eksisterende arvemassen, uten at forskere har slått fast at det har dukket opp et helt nytt genmateriale – og det er det vi er på jakt etter! Hvordan «gode» gener spres i en populasjon, er også noe som blir forsket og regnet mye på i populasjonsgenetikk, men det er hvordan genene blir til, som vi spør etter.
Det menneskelige genomet består av 20-25.000 kartlagte gener så langt. Det er en stor mengde med informasjon, og det er mulig å gå inn i dette på ulike måter. Men så vidt jeg kjenner til, har ingen sannsynliggjort at alt dette kan ha kommet til – bit for bit, gen for gen – som helt uavhengige, tilfeldige endringer. For eksempel kan vi se på mengden av karbonatom som er tilgjengelig i biomassen (fordi karbon alltid er involvert), ta utgangspunkt i jordens alder som de fleste er enige om (ca. 4.54 milliarder år), regne med at hvert karbonatom hyppig er med i en kopiering av arvestoff (til og med urealistisk ofte, men vi prøver å få høye tall til fordel for evolusjonsteorien), regne med en rimelig mutasjonsfrekvens, og så sammenligne det med antall mutasjoner som må til for å bygge opp så mye arvestoff. Det blir helt håpløse regnestykker, som bare viser hvor lite sannsynlig det er at velspesifisert informasjon kan bli til på tilfeldig vis. Det hjelper ikke at naturlig utvalg sørger for å sile ut dårlige mutasjoner og bare fører videre de gode – problemet er at antall lodd i lotteriet er langt, langt mindre enn det vi må ha for å vinne alle gevinstene vi har bruk for!
Alle mutasjoner bygger selvsagt på det som allerede har skjedd. Kan de ikke derfor styre framtidige mutasjoner i en bestemt, fordelaktig retning, kan noen spørre. Teorien selv sier nei til det, fordi evolusjonen er totalt blind. Det naturlige utvalget selekterer hele tiden ut mutasjoner som gir en fordel til individet i denne generasjonen her og nå, og tenker aldri framover på neste generasjon eller neste mutasjon, som like gjerne kan rive ned igjen et positivt resultat.
En evolusjonsbiolog sa til meg at det er ingen problem å lage kalkyler med utrolig små sannsynligheter for at evolusjon bare er tilfeldig, men nettopp av den grunn har evolusjonsteorien et enormt problem! Hvis du tviler på at forskning kan oppføre seg så ignorant overfor matematikk og statistikk, så la meg sitere fra Edward J Larsons omfattende historie om evolusjonsteorien, Evolution: The Remarkable History of a Scientific Theory. Han framstår på ingen måte som en skeptiker, men omtaler sitt emne på en nøytral måte. Slik beskriver han forsøk på å bruke statistikk på å kritisere teorien: «[…]argumenter utfra sannsynlighetsberegninger blir aldri vektlagt noe særlig i darwinistiske kretser. Til og med én av én zillion kan skje, hevder noen darwinister; som alene i et enormt og eldgammelt univers kan vi være den ene gangen».
For en som har arbeidet med andre typer forskning som er tuftet på statistikk, er dette mildt sagt oppsiktsvekkende. Gullstandarden er å kunne slå fast at en statistisk sammenheng holder med 95% sannsynlighet, eller sagt på en annen måte, at den presenterte hypotesen forklarer 95% av data. I rettsvesenet kan en tiltalt heller ikke dømmes uten at det er sikkert «utover enhver rimelig tvil» at vedkommende har gjort ugjerningen. Hvorfor vil ikke biologien operere med lignende kvalitetskrav, når den hevder at tilfeldig utvikling av alt biologisk liv er et observert faktum? Vi vet ikke om andre forklaringsmodeller, svarer mange. Det er korrekt å si dette på et rent materialistisk grunnlag, som er der naturvitenskapen må operere, men det er noe helt annet å si at det dermed er fullstendig bevist. Ja, men så mye av vårt DNA er felles med sjimpansene, sier de.[1] Også sant – men kjernepunktet her er hvordan forskjellene i DNA oppstod.
Vi slipper heldigvis å høre utsagn som «Spill på vårt system, så blir du rik!» i reklamen på TV for Norsk Tipping og utenlandske spilleselskap. Det våger de ikke å si, fordi de vet at det er helt usant å si noe slikt. Mens evolusjonsbiologene baserer seg på mye mindre sannsynligheter enn det som skal til for å vinne toppgevinsten i Lotto gang etter gang etter gang, og syntes at det er helt uproblematisk.
Gunnar Dalseth er cand.polit. fra Universitetet i Bergen, med matematikk, informasjonsvitenskap og organisasjonskunnskap i fagkretsen. Senere også datalingvistikk. Dalseth har jobbet med systemutvikling og programmering. Han har også arbeidet med epidemiologi og medisinsk statistikk ved Medisinsk Fødselsregister i Norge, og vært over 20 år i Asia.
[1] Et tall som ofte blir brukt, er at 98.5% av DNA til mennesker og sjimpanser er identisk. Da regner man bare med de delene av DNA som inneholder koder for protein, som bare er en liten del av DNA. Imidlertid er det nyttig å huske på at gener er lange strenger med informasjon som kan spesifisere tusenvis av aminosyrer som oppskrift på et bestemt protein, slik at svært mange protein blir berørt av den 1.5 % som er forskjellig. Når gen for gen blir sammenlignet i de to genomene, viser det seg at der er ulikheter i ca 80% av alle felles gener, og at ca 6% av genene i det menneskelige genomet – ca 1400 i tallet) – forekommer bare i mennesker (Jerry A. Coyne: Why Evolution is True).