Gjør evolusjonen hopp?

20/08/2025

Er det slik at evolusjonen hopper, eller foregår den gradvis og langsomt? Darwinistisk evolusjonsteori forutsetter gradvis og langsom endring. Men forskningen tyder på noe annet.

Av Rolf Kenneth Myhre

Darwinistisk gradualisme

Darwinistisk gradualisme går ut på at kombinasjon av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon innebærer at evolusjonen foregår uhyre langsomt og gradvis, uten noen kvantesprang eller mirakuløse hopp fremover.

Darwin gjentok hele seks ganger i sitt verk Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg (1859) den latinske frasen Natura non facit saltus, hvilket betyr at naturen ikke hopper fremover.

Darwinistisk gradualisme utgjør et av de mange hullene i nydarwinismens synkende skip. Nedenfor påpekes noen aspekter ved dette hullet.

Fraværet av evolusjonære mellomformer i fossilarkivet.

Dette fraværet var markant og erkjent allerede på Darwins tid. Darwin forklarte fraværet med at fossilarkivet var svært ufullstendig. Men denne forklaringen dugde ikke etter flere store fossillokaliteter ble oppdaget; særlig Burgess Shale i Canada som ble oppdaget i 1909, og Maotianshan Shales i Sentral-Kina som blew oppdaget i 1984.

Det nåværende fossilarkivet betraktes som representativt, i den forstand at man ikke lenger forventer å komme over noen betydningsfulle overraskelser. «Collector’s curve» er termen som brukes når antall nye funn flater ut med tiden.

Gå dypere

For en grundig gjennomgang av dette emnet, anbefales Stephen C. Meyers bok fra 2013, Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life. Meyer og Günter Bechly har i et 30-siders bokkapittel beskrevet 19 evolusjonære «Big Bang»-hendelser som er karakterisert ved fravær av evolusjonære mellomformer, The Fossil Record and Universal Common Ancestry [publisert som kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017)].

Per juni 2025 er ikke dette bokkapittelet tilgjengelig online eller som et pdf-dokument. Bechly skrev imidlertid i 2024 en oppdatert bloggartikkel med lenker til referansene, Fossil Friday: Discontinuities in the Fossil Record – A Problem for Neo-Darwinism

Ventetid-problemet

Med ‘ventetid-problemet’ siktes det til den tiden – beregnet ut fra etablerte modeller innen populasjonsgenetikk – det vil ta før to koordinerte, tilfeldige mutasjoner oppstår i et gen, slik at de i beste fall kan føre til dannelsen av et nytt gen som koder for et funksjonelt, nytt protein.

Frank B. Salisbury

Den amerikanske plantefysiologen Frank B. Salisbury påpekte i en artikkel i 1971 – Doubts about the Modern Synthetic Theory of Evolution – at antall mulige aminosyre-kombinasjoner er overveldende mange i forhold til det lille antall av mulig fungerende proteiner som tilfeldige, enkeltvise mutasjoner kan resultere i.

Han konkluderte at gitt lengden på livets historie på Jorden, kan ikke gunstige mutasjoner ha vært forklaringen på livets mangfold og økende kompleksitet, for det har vært alt for få av slike gunstige mutasjoner.

Douglas Axe

Over tredve år gikk før hansken ble plukket opp igjen. I 2004 ble to relevante studier publisert. Den ene studien kom fra Douglas Axe – professor i molekylærbiologi ved Biola University, samt stifter og redaktør av fagtidsskriftet BIO-Complexity, Estimating the prevalence of protein sequences adopting functional enzyme folds (J of Molecular Biology).

Artikkelens utgangspunkt er forholdetmellom antall funksjonelle varianter (fv) av et gen eller protein og totalt antall kombinatoriske muligheter (km) for å bygge et gen eller protein. Axe’s estimerte at fv/km-forholdet for at ett enkelt funksjonelt protein bestående av 150 aminosyrer kan ha oppstått tilfeldig, er 1:10⁷⁷.

Til sammenligning er antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers færre enn 10⁸⁰. Sannsynligheten er altså ufattelig liten.

Gitt at det totale antall gener som har blitt produsert i løpet av hele Jordens historie maksimum er 10⁴⁰, så er forholdet mellom de to variablene 10⁴⁰/10⁷⁷ = 1:10³⁷. Dette betyr at for hvert protein av medium størrelse som naturen skulle ha produsert på tilfeldig vis, så ville Jordens alder bare fortone seg som en dråpe i havet av den tid som ville ha vært nødvendig for at dette skulle skje! Og dette gjelder bare for ett enkelt protein.

Sannsynligheten blir eksponentielt mye mindre når man tar i betraktning antall nye proteiner som må skapes for hver ny celletype, og antall nye celletyper som må skapes for alle de nye vev-, organ- og organismetyper som skal skapes.

Michael Behe og David W. Snoke

Den andre studien ble publisert av Behe og professor i fysikk David W. Snoke, Simulating evolution by gene duplication of protein features that require multiple amino acid residues (Protein Science, 2004).

Studiens konklusjon var at den generelle sannsynligheten for at to mutasjoner skal opptre i nær koordinasjon til hverandre (funksjonell relevans) i en flercellet organisme, vil kreve betydelig lengre tid enn Jordens alder. De aller fleste nye gener vil imidlertid kreve langt mer enn bare to koordinerte mutasjoner, for ikke å snakke om hva en ny struktur på organnivå vil kreve, i bare én art.

Rick Durrett og Deena Schmidt

Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, ønsket å forsvare nydarwinismen mot implikasjonene av studien til Behe og Snoke, så de utviklet sin egen simuleringsmodell.

I 2008 publiserte de deres svar, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjonsstørrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’.

For at den samme hendelse (to koordinerte mutasjoner) skulle ha oppstått i menneskeapenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjonsstørrelsen, ville ventetiden være på 216 millioner år!

Denne ventetiden er over 30 ganger lengre enn den tiden som var tilgjengelig for å frembringe mennesket og sjimpansen fra deres angivelige felles stamfar.

Durrett og Schmidt brukte andre matematiske beregningsmåter enn Behe og Snoke, og kom således til en kortere ventetid. Men i deres forsøk på å korte ned ventetiden, ga de samtidig nydarwinismen dødsstøtet som forklaringsmodell på hvordan funksjonell informasjon til å danne nye funksjonelle gener kan oppstå, for ikke å snakke om nye former for animalsk liv, innenfor det tidsvindu som livets alder på Jorden representerer.

Darwinismens slange hadde bitt seg selv i halen. Dette burde ha vært førstesidestoff verden over.

Ikke-reduserbar kompleksitet

Michael Behe lanserte i sin debutbok Darwin’s Black Box (1996) begrepet ‘ikke-reduserbare kompleksitet’ (heretter forkortet til ‘IRK’). Han definerte begrepet slik:

«Med ikke-reduserbar kompleksitet mener jeg et enkeltstående system som består av flere godt tilpassede, samhandlende deler som bidrar til den grunnleggende funksjonen, slik at systemet vil slutte å fungere hvis en av delene fjernes.»

Med IRK sikter Behe til biokjemiske og molekylære systemer (altså ikke systemer eller strukturer på f.eks. vevs- eller organnivå) som umulig kan ha hatt en sekvensiell og partiell utvikling. Hver av hovedkomponentene i systemet måtte ha vært tilstede fra begynnelsen av, og samspillet mellom dem måtte ha fungert riktig fra begynnelsen av, for at systemet skulle bli bevart via naturlig seleksjon.

Som eksempel på en menneskelig konstruert mekanisme nevner Behe den enkle musefellen som finnes i de fleste hjem, der en metallhammer settes i slagposisjon via en fjær som strammes.

Poenget er at selv mekanismer som er relativt enkle å konstruere, må være resultat av nær umulig synkroniserte mutasjoner dersom hver av komponentene skal ha blitt utviklet tilfeldig uavhengig av hverandre, for så en dag å integreres til en fungerende mekanisme som tjener organismen.

Siden naturlig seleksjon bare bevarer mutasjoner som har umiddelbar overlevelsesverdi, må biologiske systemer som ikke kan ha blitt skapt gradvis ha oppstått som en integrert helhet. Bare intelligent design kan forklare opphavet til IRK.

Andre eksempler på ikke-reduserbar kompleksitet

Behe (1996) gir en grundig og detaljert gjennomgang av flere eksempler på biokjemiske systemer som etter hans mening representerer IRK:

det menneskelige øye,
forsvarssystemet til bombardérbillene (Brachininae),
flagellene og flimmerhår som bakterier og eukaryote celler bruker til å bevege seg med,
koagulasjonsmekanismen,
vesikkeltransport,
B-cellens klonale seleksjon (som inngår i det adaptive immunforsvaret), og komplementsystemet (som inngår i det medfødte immunforsvaret).

For en nærmere innføring i cellens nanomaskiner, anbefales videoen Revolutionary: Michael Behe and the Mystery of Molecular Machines (YouTube, 60 minutter).

Flagellen fungerer som en påhengsmotor, men er langt mer sofistikert.

Da Behe brukte termen «the black box» i boktittelen, siktet han til den vitenskapelige og ingeniørmessige bruken av begrepet, der man kan observere et systems input og ouput, men uten å forstå hvordan systemet fungerer på innsiden. Behe påpekte med dette at cellens interne funksjoner og nanomaskiner var en «sort boks» på Darwins tid, og i flere tiår etterpå. Da biokjemikerne og molekylærbiologene begynte å åpne boksen under den molekylærbiologiske revolusjonen (1953-1965), viste det seg etter hvert at de nye innsiktene i cellens indre liv skulle bli en Pandoras boks for nydarwinistene. Jo dypere man dykker ned i cellens indre liv, dess mer håpløs og utdatert framstår nydarwinismen.

Darwinistiske evolusjonsbiologer er enige om at per dags dato har ingen av dem presentert en eneste detaljert beskrivelse av hvordan et molekylært system kan ha oppstått. Behe (2020) siterer slike skriftlige erkjennelser og innrømmelser fra James Shapiro, Jerry Coyne, Tom Cavalier-Smith, Andrew Pomiankowski og Robert Dorit.

Michael Behe om status for Darwins utfordring

«I Darwin’s Black Box argumenterte jeg at for alle praktiske formål så tilfredsstilte ikke-reduserbare komplekse biokjemiske systemer Darwins utfordring at «dersom det kan demonstreres at det har eksistert et komplekst organ som ikke kunne ha blitt dannet ved tallrike, etterfølgende mindre modifikasjoner, så vil min teori absolutt kollapse.» 25 år senere er det fortsatt ingen grunn til å tro noe annet [enn at Darwins utfordring har blitt møtt på en tilfredsstillende måte]…

Kjemifaget har nå blitt nær 25 år eldre enn da Darwin’s Black Box ble utgitt. Likevel, som jeg har dokumentert i min ferske bok Darwin på retur, er den faglitterære status når det gjelder ikke-reduserbare komplekse systemer uforandret – og det selv når problemene for Darwin har blitt mangedoblet. Selv om vitenskapen om livet på det molekylære nivå har gjort store fremskritt, er det påfallende at de nye fremskrittene ikke inkluderer forklaringer på hvordan de darwinistiske mekanismer kan ha produsert ikke-reduserbare komplekse systemer. Til tross for de årene som har gått, og til tross for vitenskapens enorme fremskritt, og til tross for den intense avskyen for intelligent design som motiverer mange meget smarte forskere, så har selv de eksemplene som jeg belyste i 1996 gått fullstendig uforklart. Det i seg selv er sterk evidens for at darwinistene har gneldret opp mot feil tre.» (s. 153)

Behe (2020) svarer på kritikken

Nydarwinister og evolusjonsbiologer har ikke vært nådige i deres kritikk og latterliggjøring av Behes bøker. Behe har imidlertid opp gjennom årene svart, grundig og detaljert, på den kritikken som har kommet fra «tungvekterne» innen faget.

Skarpe svar til kritikere

Noen av kritikerne var eller er fortsatt verdens fremste innen sitt spesialfelt. I 2020 utga Behe 510-siders boken A Mousetrap for Darwin: Michael J. Behe Answers His Critics, der han han samlet 109 essays, brev til fagtidsskrifter, aviskronikker, diverse småskriverier og et par foredragsmanus, som svarer på kritikken. Blant Behes mange opponenter, som han responderer på, kan nevnes:

Russel F. Doolittle (1931-2019, biokjemiker)
Tom Cavalier-Smith (1942-2021, evolusjonsbiolog)
Jerry Coyne (evolusjonsbiolog)
H. Allen Orr (evolusjonsgenetiker)
Sean B. Carroll (evolusjonær utviklingsbiolog)
Richard Lenski (mikrobiolog)
Richard Dawkins (evolusjonsbiolog)
Kenneth R. Miller (molekylærbiolog)

Anmeldelsene fra Behes opponenter er ikke inkludert i boken, men man finner lett fram til dem på Internet. A Mousetrap for Darwin byr på interessant og spennende lesning. Behes humor og alltid gode humør, hans skarpt poengterte og saklige argumenter, og hans mesterlige evne til å skrive både for allmenheten og for eksperter, gjør boken også til underholdende lesning.

Mitt inntrykk fra boken er at darwinisme-forsvarerne skyter med løskrutt som ikke imponerer andre enn dem selv, og at Behe lett klarer å sette fingeren på svakhetene, misforståelsene og stråmennene i deres kritikk. Flere av kritikerne har hatt lite annet enn kvalme å komme med. Det har tydeligvis ikke gått opp for flere av dem at evolusjonsteori må være fullt integrert med de moderne innsikter fra biokjemi – i tillegg til molekylærbiologi, cellebiologi og utviklingsbiologi – for at ikke deres hus skal kollapse på leirgrunn.

Flere av opponentene synes å være døddrukken på nydarwinismens autoritative dogmestatus innen akademia og i fagtidsskriftene. I alt for mange tiår har de kunnet surfe på banale «Just so»-fortellinger uten å møte noe som helst faglig eller intellektuell kritikk. Det virker som om kritikken fra ID-bevegelsen siden 1990-tallet har satt dem i en sjokktilstand, der de bare klarer å respondere med personangrep og verbale tricks.