Har vi utviklet oss fra apelignende skapninger?

Viser vitenskapen at vi har utviklet oss fra apelignende skapninger? Viser fossilfunn at evolusjonsteorien har rett, eller mangler de nødvendige bevisene?

Av Casey Luskin.

Er vitenskapen uten tvil om evolusjonsteorien?

Det var en spent stemning i salen da Ronald Wetherington, professor i antropologi ved Southern Methodist University, inntok podiet. Han skulle tale til Texas State Board of Education før avstemningen i mars 2009 om hvorvidt elevene skulle informeres om vitenskapelige svakheter ved den neodarwinistiske evolusjonslæren.

Dr. Wetherington sa til styret var at det ikke finnes noen svakheter. Mennesket har «uten tvil den mest komplette sekvensen av fossile suksesjoner av alle pattedyr i verden», sa han. «Ingen hull. Ingen mangel på overgangsfossiler. . . Så når folk snakker om at det ikke finnes overgangsfossiler eller hull i fossilene, er det absolutt ikke sant.» Ifølge Wetherington er menneskets opprinnelse «et godt eksempel på det Darwin mente var en gradvis evolusjonær endring».

Det er ikke uvanlig at evolusjonsforskere som Wetherington (til og med de som underviser ved kristne universiteter) er skråsikre på bevisene for menneskets evolusjon. Graver vi i faglitteraturen, finner vi imidlertid en situasjon som er helt annerledes enn den som presenteres av Wetherington og mange andre evolusjonsforskere som deltar i den offentlige debatten.

En nærmere titt på faglitteraturen viser at homininfossiler generelt faller inn i én av to kategorier. Den ene er ape-lignende arter , den andre er menneskelignende arter (av slekten Homo). Det er et stort, uoverbrutt gap mellom disse kategoriene. Til tross for hva mange evolusjonære paleoantropologer hevder, dokumenterer ikke det fragmenterte fossile materialet av homininer at mennesket har utviklet seg fra apelignende forløpere. Faktisk er forskerne ganske uenige om hvem eller hva våre menneskelige forfedre egentlig var. Nyoppdagede fossiler blir ofte først presentert for offentligheten med stor entusiasme og fanfare, men så snart forskerne har fått is i magen, blir det alltid stilt spørsmål ved deres status som menneskets evolusjonære forfedre.

Menneskets tidlige historie

Detaljene om de tidligste stadiene av menneskets opprinnelse er uklare. De stammer fra det paleoantropologen Tim White ved UC-Berkeley en gang kalte «et svart hull i fossilarkivet».1 Det er riktignok tre hovedarter som har dukket opp som kandidater til å være den antatte felles forfedren til mennesker og aper. Men til tross for det som står i mediene, er de eksisterende fossilene for alle tre artene fragmenterte og svært omstridte blant ekspertene.

Da Orrorin tugensis ble oppdaget i 2001, skrev New York Times en artikkel med tittelen «Fossils May Be Earliest Human Link».2 Selve fossilet, som ble kalt Millennium Man, var kun kjent fra «et utvalg av beinfragmenter»3, inkludert deler av armen, låret og underkjeven, samt noen tenner. Debatten om Orrorin har dreid seg om hvorvidt det var et tidlig hominin som var i stand til å gå oppreist, og på dette punktet kom en kommentar fra 2007 med en viktig innrømmelse: «Alt i alt finnes det foreløpig svært lite bevis for hvordan Orrorin beveget seg.»4

Da Sahelanthropus tchadensis først ble oppdaget i 2002, hevdet det populærvitenskapelige tidsskriftet New Scientist at «den nye arten er nær menneskets og sjimpansens felles stamfar».5 Men siden fossilet bare var kjent fra en hodeskalle og noen kjevefragmenter, var ekspertene naturligvis uenige. Brigitte Senut, en ledende forsker ved Naturhistorisk museum i Paris, sa for eksempel: «Jeg er tilbøyelig til å tro at dette er hodeskallen til en hunngorilla.»6 Tre paleoantropologer konkluderte deretter i en artikkel i Nature med at «Sahelanthropus var en ape.»7

Det siste store fossilfunnet

Det siste opphaussede fossile homininfunnet var Ardipithicus ramidus, kalt «Ardi» av mediene. Discovery Channel kjørte overskriften «‘Ardi,’ Oldest Human Ancestor, Unveiled» og siterte Tim White på at Ardi var «så nær som vi noensinne har kommet til å finne den siste felles forfaderen til sjimpanser og mennesker».8

Tvil oppstod imidlertid etter at nyhetsoppslagene erkjente at «noen deler av Ardis skjelett ble funnet knust nesten til småbiter og måtte rekonstrueres digitalt», og at bekkenet først «så ut som en irsk lapskaus».9 Senere avviste tekniske artikler i både Science og Nature at Ardi var en menneskelig forfader.10 Ifølge Time Magazine mener en av forfatterne av disse artiklene, Esteban Sarmiento, at «hypen rundt Ardi var overdrevet.»11

Australopitheciner er som aper

Selv om fossiler av tidlige homininer er omstridte på grunn av deres fragmenterte tilstand, er det én stor gruppe – australopitheciner – som ofte blir fremstilt som direkte forfedre til mennesket. Hovedpåstanden er at australopitheciner hadde hodet til en sjimpanse, men en kropp som tillot dem å gå oppreist, som mennesker.

Til tross for utbredelsen av denne standardoppfatningen har myndighetene funnet ut at fingrene, armene, brystet, håndknoklene, ganglaget, skuldrene, buken, de indre øregangene, utviklingsmønstrene, tærne og tennene til australopitheciner peker bort fra at de var menneskelige forfedre og/eller tyder på at de ikke hadde menneskelignende tobeint bevegelse.12 I en artikkel i Nature ble det for eksempel bemerket at det mest komplette eksemplaret av australopithecin – det berømte fossilet Lucy – var «ganske apeaktig», spesielt med tanke på hennes «relativt lange og buede fingre, relativt lange armer og traktformede brystkasse».13 I artikkelen ble det rapportert at Lucys håndknokler tyder på at hun «gikk med knoklene, slik sjimpanser og gorillaer gjør i dag».14

Paleoantropologen Leslie Aiello, som var leder for antropologiavdelingen ved University College London, uttalte at når det gjelder bevegelse, «er Australopitheciner som aper, og Homo-gruppen er som mennesker. Det skjedde noe stort da Homo utviklet seg, og det var ikke bare i hjernen.»15

Homos opprinnelse som et Big Bang

Når de menneskelignende medlemmene av vår slekt Homo dukker opp, skjer det brått. En artikkel i Journal of Molecular Biology and Evolution kalte fremveksten av Homo sapiens for «en genetisk revolusjon» der «ingen australopithecin-art åpenbart er en overgangsart.»16 I en bok fra 2004 forklarte den berømte evolusjonsbiologen Ernst Mayr at «de tidligste fossilene av Homo, Homo rudolfensis og Homo erectus er adskilt fra Australopithecus av et stort, uoverbrutt gap» uten «noen fossiler som kan tjene som manglende ledd.»17

Mangelen på fossile bevis for denne hypotetiske evolusjonære overgangen ble bekreftet av tre paleoantropologer fra Harvard, som skrev:

Av de ulike overgangene som skjedde i løpet av menneskets evolusjon, var overgangen fra Australopithecus til Homo utvilsomt en av de mest kritiske med hensyn til omfang og konsekvenser.

Som med mange andre viktige evolusjonære hendelser er det både gode og dårlige nyheter. For det første er den dårlige nyheten at mange detaljer om denne overgangen er uklare på grunn av det sparsomme fossile og arkeologiske materialet.18

Harvard-forskerne, Daniel Lieberman, David Pilbeam og Richard Wrangham

Og de gode nyhetene? «Selv om vi mangler mange detaljer om nøyaktig hvordan, når og hvor overgangen fra Australopithecus til Homo fant sted», fortsetter de tre, «har vi tilstrekkelig med data fra før og etter overgangen til å trekke noen slutninger om den generelle karakteren av de viktigste endringene som skjedde.»19

Fossilmaterialet gir oss med andre ord apelignende australopitheciner («før») og menneskelignende Homo («etter»), men ikke fossiler som dokumenterer en overgang mellom dem. I mangel av mellomprodukter sitter vi igjen med «slutninger» om en overgang basert utelukkende på antakelsen om darwinistisk evolusjon. Det er ikke rart at en kommentator hevdet at hvis vi tar fossilbevisene for god fisk, innebærer det en «big bang-teori» om fremveksten av vår slekt Homo.20

Motstand er ikke nytteløst

Til tross for den konstante trommevirvelen av medieoppslag som annonserer oppdagelsen av den siste «manglende lenken», viser bevisene at menneskelignende former dukker brått opp i fossilmaterialet, uten at noen fossiler knytter oss til våre påståtte apelignende evolusjonære forfedre. Dette strider mot forventningene i den neodarwinistiske evolusjonsteorien og tyder på at ikke-styrte evolusjonsmekanismer ikke kan forklare vår arts opprinnelse. –

Referanser

1. Tim White, sitert i Ann Gibbons, «In Search of the First Hominids», Science (15. februar 2002), 295:1214-1219.
2. John Noble Wilford, «Fossils May Be Earliest Human Link», New York Times (12. juli 2001).
3. Rick Potts og Chris Sloan, What Does It Mean to Be Human? (National Geographic, 2010), s. 38.
4. Esteban E. Sarmiento, Gary J. Sawyer og Richard Milner, The Last Human: A Guide to Twenty-Two Species of Extinct Humans (Yale Univ. Press, 2007), s. 35.
5. Jeff Hecht, «Oldest hominid skull shakes human family tree», New Scientist (10. juli 2002).
6. «Skull find sparks controversy», BBC News (12. juli 2002).
7. Milford H. Wolpoff et al, «Sahelanthropus or ‘Sahelpithecus’?». Nature (10. oktober 2002), 419:581-582.
8. Jennifer Viegas, «‘Ardi,’ Oldest Human Ancestor, Unveiled,» Discovery News (1. oktober 2009).
9. Michael D. Lemonick og Andrea Dorfman, «Ardi Is a New Piece for the Evolution Puzzle», Time (1. oktober 2009).
10. Esteban E. Sarmiento, «Comment on the Paleobiology and Classification of Ardipithecus ramidus», Science (28. mai 2010), 328:1105b; Bernard Wood og Terry Harrison, «The evolutionary context of the first hominins», Nature (17. februar 2011), 470:347-352.
11. Eben Harrell, «Ardi: The Human Ancestor Who Wasn’t?». Time (27. mai 2010).
12. For en mer detaljert diskusjon av fossile bevis og menneskets opprinnelse, se Casey Luskin, «Human Origins and the Fossil Record» i Science and Human Origins (Discovery Institute Press, 2012), s. 45-83.
13. Mark Collard og Leslie C. Aiello, «From forelimbs to two legs», Nature (23. mars 2000), 404:339-340.
14. Ibid.
15. Leslie Aiello, sitert i Richard Leakey og Roger Lewin, Origins Reconsidered: In Search of What Makes Us Human (Anchor Books, 1993), s. 196.
16. John Hawks et al, «Population Bottlenecks and Pleistocene Human Evolution», Journal of Molecular Biology and Evolution (2000), 17(1):2-22.
17. Ernst Mayr, What Makes Biology Unique? (Cambridge Univ. Press, 2004), s. 198.
18. Daniel Lieberman, David Pilbeam og Richard Wrangham, «The Transition from Australopithecus to Homo», i Transitions in Prehistory: Essays in Honor of Ofer Bar-Yosef (Oxbow Books, 2009), s. 1 (interne sitater fjernet).
19. Ibid.
20. «New study suggests big bang theory of human evolution,» (10. januar 2000) på http://www.umich.edu/~newsinfo/Releases/2000/Jan00/r011000b.html.

Om forfatteren

Casey Luskin er forsker og advokat med doktorgrad i geologi fra University of Johannesburg. Han har juridisk embetseksamen fra University of San Diego. Til daglig jobber han som assisterende direktør for Center for Science and Culture ved Discovery Institute. Der han hjelper til med å lede forskningsprogrammet for intelligent design (ID). Han forsvarer også akademisk frihet for forskere som støtter intelligent design.

Luskin har skrevet og holdt mange foredrag om de vitenskapelige mekanismene og implikasjonene av både intelligent design og evolusjon. Han arbeider også frivillig for «IDEA Center». Det er en ideell organisasjon som hjelper studenter med å starte IDEA-klubber på universiteter og videregående skoler. Han bor og arbeider i Seattle, Washington, der han og kona er ivrige friluftsmennesker.

Teksten er opprinnelig publisert i Salvo Magazine, og oversatt og publisert med tillatelse fra redaksjonen.