Michael Behe er en av de mest kjente representantene for intelligent design. I denne artikkelen forklarer Rolf Kenneth Myhre hvordan Behe tenker om en av de viktigste mekanismene i darwinistisk evolusjonsteori, nemlig naturlig seleksjon.
Se tidligere artikler i serien om Michael Behe av Rolf Kenneth Myhre:
Hva er naturlig seleksjon?
Naturlig seleksjon er en blind og planløs mekanisme. Det er denne mekanismen som er basis for sirkelslutning-utsagnet «survival of the fittest» («de best tilpassedes overlevelse»), som ble myntet av Herbert Spencer i 1864 og overtatt av Charles Darwin i 1868.
Denne mekanismen ser ikke ett eller to trinn fremover, for ikke å snakke om de mange trinnene med koordinerte mutasjoner som er nødvendig før noe nytt og mer komplekst kan oppstå. Naturlig seleksjon har ingen skaperevne.
I kappløpet mellom Behes to typer av gunstige mutasjoner, vil den ekstreme forskjellen i hyppighet mellom dem sørge for at de umiddelbart fordelaktige mutasjoner alltid seirer, og slik forhindrer at mutasjoner med et kreativt potensial blir realisert.
Behe om naturlig seleksjon
Nedenfor kommer noen korte utdrag fra Behes bøker:
«For det første, selv gunstige mutasjoner er svært ofte forringende mutasjoner.
For det andre, det går langt hurtigere å frembringe en gunstig effekt (dersom en slik er tilgjengelig) ved å forringe et gen enn ved å frembringe spesifikke endringer i genet.
Grunnen til dette er at generelt er det hundrevis og tusenvis av måter å bryte ned et gen på, men bare noen få måter for å endre det i gunstig retning uten å forringe det.
Og for det tredje, tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon er ukoordinerte, i den betydning at separate mutasjoner ofte er spredd. De oppstår ikke på en systematisk måte for å resultere i noe nytt, interagerende molekylært maskineri.» (s. 392, orig. 2008)
«Hjelpsomme forringende mutasjoner vil dukke opp svært hurtig og i langt større antall enn de konstruktive. Det skyldes simpelthen at det er mye lettere og hurtigere å forringe et gen enn å forbedre det på en konstruktiv måte.
Videre, gunstige men forringende mutasjoner er ubønnhørlige. De vil opptre før, under og etter konstruktive mutasjoner, og de vil konkurrere heftig med de konstruktive for seleksjon. Og når en forringende mutasjon først har blitt etablert i en populasjon, kan man ta for gitt at genets funksjonelle form aldri vil komme tilbake.» (2019, s. 408)
Hva med genduplikasjon?
Behe (2019) påpeker at genduplisering ikke kan brukes som en darwinistisk forklaring, da genduplisering bare peker til artenes felles opphav, ikke til evolusjonens mekanisme.
«For det første, ved å anta en generasjonstid på ett år, så er duplikasjonstiden for et hvilket som helst spesifikt gen estimert til å være ca. 1 per 10 millioner år per organisme (selv om det er mye usikkerhet) – og, selv om dette skjer hyppig med prokaryoter [celler uten kjerne], for eukaryoter [celler med kjerne] er antall tilfeller for horisontal genoverføring langt sjeldnere. Tiden for at et hvilket som helst spesifikt gen kan bli gjenstand for en forringende mutasjon er forventet å være ca. 100 ganger hurtigere enn for duplikasjon.
Således, hvert gen som kunne hjelpe ved å bli forringet ville ha et gjennomsnitt på 100 sjanser mot hver ene sjanse som et annet gen ville ha som kunne hjelpe ved duplikasjon.
For det andre, som navnet antyder, genduplikasjon resulterer bare i én ekstra kopi av et gen, med de samme egenskaper som foreldergenet har. Den ekstra kopien vil således måtte tvinne sine tomler for nye ti millioner år eller der omkring, og i løpet av all denne tiden måtte den prøve å unngå inaktiverende mutasjoner, før den kan berikes med en annen mutasjon som skiller seg bitte litte grann på en positiv måte fra den første – på akkurat samme måte som for et ikke-duplisert gen.
Med andre ord, genduplikasjon er ingen magisk kule for å eliminere problemene med ikke-styrt evolusjon.» (s. 440)
Arter som har hatt lang tid til å utvikle seg på
Behe (2019) argumenterer for at darwinistisk evolusjon bare kan forårsake endringer på arts- og slektsnivå. Dannelsen av nye familier og de høyere taksonomiske nivåer må tilskrives intelligent design.
Til støtte for denne oppfatningen går han først grundig gjennom den nyeste forskningslitteraturen når det gjelder de legendariske darwinfinkene som har hatt to millioner år på seg til å danne en ny taksonomisk familie (uten at det har skjedd), og de afrikanske ciklider (populær akvariefisk) som holder til i Viktoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyika-sjøen.
Lobelia
Deretter tar han kort for seg anoler (iguanske øgler), Hawaiifinker, bananfluen, biller, Argyroxiphium sandwicense («Hawaii-sølvsverdet», plante) og Lobelia (blomstrende plante). Ingen av disse dyrenes eller plantenes evolusjon har resultert i dannelsen av ny taksonomisk familie. Dette til tross for at de har hatt millioner av år på seg.
Hawaii-sølvsverdet
Ciklid
Bananflue
Anole
Hawaiifink
Richard Lenski sitt eksperiment med E.coli-bakterier
Behe er fasinert av, og gir mye oppmerksomhet til mikrobiolog Richard Lenskis eksperiment med E.coli-bakterier. Behe kaller eksperimente ‘det mest avgjørende evolusjonseksperiment noensinne’ (se Wiki, «E. coli long-term evolution experiment»).
Eksperimentet startet i februar 1988, og pågår ennå. Lenski begynte med tolv opprinnelig identiske populasjoner av E.coli-bakterier, som ble lagt i hver sin flaske. Hver dag i alle årene frem til mai 2022 overførte han og hans (stadig nye) team av masterstudenter 5 % av hver populasjon (de formerer seg uhyre fort) til en ny flaske, slik at formeringen innen hver bakteriekultur kunne fortsette uhindret.
Eksperimentet har siden juni 2022 blitt videreført av professor Jeffrey Barrick, en tidligere postdoktor i Lenskis laboratorium. I august 2024 passerte populasjonene 80.000 generasjoner.
Richard Lenski
For en dyreart på størrelse med mennesket vil dette antall generasjoner tilsvare en evolusjonshistorie på ca. 2,15 millioner år, betydelig lenger enn menneskehetens eksistens (~200. 000 år).
Behe om eksperimentet
Behe skriver:
«Hva eksakt har dette ærverdige prosjektet vist oss angående evolusjon? Studien har rettet fokus mot noen smale emner av særlig interesse for evolusjonære befolkningsgenetikere, men for tilhengere av intelligent design er bunnlinjen at det overveldende flertall av selv gunstige mutasjoner har vist seg å være resultat av nedbrytning, forringelse, eller mindre justeringer av allerede eksisterende gener eller regulerende regioner.
Man har ikke identifisert noen mutasjoner eller serier av mutasjoner som synes å være på vei til å konstruere elegant og nytt molekylær maskineri av det slaget som fyller alle celler.» [2013, s. 282]
«La meg understreke: Det eneste resultatet fra de mange tiårene med E. coli– evolusjonseksperimentet – som har bestått av over 50.000 generasjoner med bakterien – som syntes ved første øyekast å ha bitte litte grann potensial til å skape en ny [molekylær] sti i bakterien, har i stedet resultert i en spektakulær devolusjon…
Så, takket være Lenski-gruppen, vet vi at devolusjon er ubønnhørlig – den tar aldri pauser. I gode tider og dårlige, dersom en endring i arten kunne hjelpe den med å tilpasse seg bedre omgivelsene, vil forringende mutasjoner opptre langt hurtigere med å tilby sin assistanse.
Og, selvsagt, under selektivt press har ikke en art noe valg, men må akseptere hjelpsomme men forringende mutasjoner, selv dem som leder arten til å bli lidende. Med særlig takk til det fine arbeidet som over flere tiår har blitt utført ved Michigan State, kan vi nå være sikre på at… som en forklaring på livets store karaktertrekk befinner Darwins teori seg i en dødsspiral.» [2020, s. 290-291]
Den 12. E.coli-populasjonen 2008
Resten av serien om Behe
Se tidligere artikler i serien om Michael Behe av Rolf Kenneth Myhre:
Neste artikkel i serien vil handle om darwinistisk gradualisme – ideen om at evolusjon må foregå svært langsom og gradvis, uten hopp.