Miller-Urey-eksperimentet

By
Asbjørn Berland, lektor og daglig leder
-
0
Stanley-Miller-eksperimentet er ofte misbrukt for å prøve å vise at liv kunne bli til av seg selv. Mange vet ikke at eksperimentet har mange alvorlige svakheter ved seg, og at det blir regnet som ikke-relevant for spørsmålet om liv kan oppstå av seg selv.

Miller-Urey-eksperimentet var ment å vise at liv kunne bli til av seg selv. Eksperimentet har blitt brukt for å fremme ateisme, men få vet at det har blitt grundig avkreftet.

Av Bob Perry,

På slutten av 1990-tallet var Miller-Urey-eksperimentet (MU) fra 1953 grundig avkreftet. Derfor inkluderte Jonathan Wells det i sin bok Icons of Evolution fra 2000 som et eksempel på en av de evolusjonære mytene som det vitenskapelige etablissementet fortsatt holder liv i.1

Hvis du i dag googler MU, vil du fortsatt finne det som «banebrytende» og «et av de første vellykkede eksperimentene som demonstrerte syntesen av organiske forbindelser fra uorganiske bestanddeler i et scenario for livets opprinnelse».2

Interessant nok beskriver denne artikkelen og andre lignende artikler MU som «en simulering av de forholdene som man på den tiden trodde var til stede i atmosfæren på den tidlige, prebiotiske jorden» (vår utheving).

Hvorfor dette forbeholdet om hva «man trodde» på den tiden?

Dårlig kjemi

Da Stanley Miller og hans doktorgradsrådgiver Harold Urey utførte eksperimentet, var opplegget enkelt og greit.

De fylte store glasskolber med gasser som simulerte de atmosfæriske forholdene som på den tiden ble antatt å representere forholdene på den tidlige jordkloden: hydrogen, ammoniakk, metan og vanndamp (det var viktig å merke seg at de ikke inkluderte oksygen).

De kjørte en elektrisk strøm gjennom blandingen for å etterligne effekten av lynnedslag, og raskt produserte de to av livets elementære byggesteiner, aminosyrene glycin og alanin.

Senere geofysisk og geokjemisk forskning viste at antagelsene Miller og Urey hadde gjort om miljøforholdene på den tidlige jordkloden, var feil.

Vi vet nå at atmosfæren besto av nitrogen, karbondioksid, karbonmonoksid og vanndamp. Disse studiene viste også at det fantes noe fritt oksygen. Og oksygen, selv i små mengder, har en tendens til å slå av den prebiotiske kjemien.3

I tillegg brukte MU en kontinuerlig strømladning for å simulere lyn. Men lyn kommer i glimt. Da senere forskere brukte ikke-kontinuerlige, plutselige strømstøt for å gjenskape resultatene fra MU, produserte de ingen aminosyrer.

Svak saus

Aminosyrer er byggesteinene i polypeptider, som i sin tur må settes sammen til proteiner. Disse må hver for seg må foldes og kobles til andre proteiner på helt bestemte måter. MU produserte to aminosyrer, ikke proteiner.

Det finnes 20 forskjellige typer aminosyrer, og proteiner er satt sammen av strenger med opptil 3000 av dem. Medianantallet i et enkelt bakterieprotein er 267, mens det i et menneskeprotein er 375.4. Og det finnes rundt 20 000 forskjellige typer proteiner i menneskekroppen.

Å si at MU demonstrerte «syntesen av organiske forbindelser fra uorganiske bestanddeler» er mer enn en overdrivelse; det er en fantasifull ekstrapolering. Men å fortsette å si det når man vet at MU ble utført ved hjelp av en ikke-analog metode og med feil utgangsbetingelser, er direkte intellektuelt uredelig.

Walking Dead-vitenskapen

I 2017 fulgte Wells opp Icons of Evolution med Zombie Science: More Icons of Evolution. Der viste han at MU har blitt sitert i lærebøker i biologi som ble utgitt så sent som i 2016.

Selv om Miller-Urey-fantasien for lengst er diskreditert, fortsetter den å leve videre. Akkurat som de vandrende døde.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er for første gang publisert på norsk på BioCosmos.no, med tillatelse fra redaksjonen.

Om forfatteren

Bob Perry er utdannet ved U.S. Naval Academy (B. S., Aerospace Engineering) og Biola University (M.A., Christian Apologetics). Han har nylig pensjonert seg, og hans profesjonelle luftfartskarriere omfattet åtte år i det amerikanske marinekorpset som flyger av AV-8B Harrier-angrepsflyet og nesten 32 år som pilot i et kommersielt flyselskap. Bob blogger om kristendom og kultur på: True Horizon.

    Referanser

    1. Jonathan Wells, Icons of Evolution: Science or Myth? Why Much of What We Teach About Evolution Is Wrong, (2000), s. 9-27. ↩︎
    2. Fazale Rana & Hugh Ross, Origins of Life: Biblical and Evolutionary Models Face Off (Navpress, 2004), s. 100-101. ↩︎
    3. Ron Milo, Cell Biology by the Numbers, «How Big Is the ‘Average’ Protein?» ↩︎