I boken Mind and Cosmos. Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature is Almost Certainly False. kritiserer den kjente filosofen Thomas Nagel ny-darwinismen. I denne artikkelen kan du lese en vurdering av boken av filosofen Edward Feser.
Han viser blant annet hvordan Nagel antyder et aristoteliansk syn på naturen, der naturen har en iboende målrettethet. Denne ideen, hevder han, er naturlig forenlig med troen på Gud. Ideen er derimot vanskelig å forene med materialisme (troen på at materie er alts om er).
Hva utrent fornuft ser
For den utrente fornuften er naturen fylt med ureduserbart forskjellige typer objekter og kvaliteter. For eksempel mennesker, hunder og katter, trær og blomster, steiner, jord og vann, farger, lukter, lyder, varme og kulde, betydninger og formål.
Et menneske er noe helt annet enn en rose, som ikke er mindre forskjellig fra en stein. Steinens varme og rosens rødhet og duft er ikke mindre virkelige egenskaper enn deres former eller bevegelser.
Et øres eller et øyes funksjon og meningen med en menneskelig tanke eller ytring er ikke mindre del av den objektive virkeligheten enn et menneskes høyde eller vekt.
Sunn filosofi og vitenskap bygger på sunn fornuft
Aristoteles og den skolastiske tradisjonen som bygde på hans tenkning, mente at den sunne fornuft i bunn og grunn var riktig. Den måtte systematiseres og foredles. Og når implikasjonene av den ble trukket ut, ville de føre til metafysiske konklusjoner som lå langt utenfor det mannen i gata kunne drømme om eller forstå.
Men en sunn filosofi og vitenskap ville likevel bygge på sunn fornuft i stedet for å undergrave den radikalt.
Grunnleggerne av den moderne filosofien og vitenskapen gjorde opp med aristotelismen, og dermed også med sunn fornuft.
Hvordan Galilieo og Descartes endret synet på naturen
I det nye natursynet som Galilei og Descartes lanserte, består den materielle verden bare av fargeløse, luktfrie, lydløse, meningsløse, formålsløse partikler i bevegelse som kan beskrives rent matematisk.
Forskjellene mellom jord, vann, steiner, trær, hunder, katter og menneskekropper er i dette perspektivet overfladiske.
Til syvende og sist er det jo bare snakk om samme slags ting – arrangementer i det enorme havet av fysiske partikler. Og forskjellene mellom arrangementene er i bunn og grunn ikke dypere enn forskjellene mellom bølgene på det samme havet.
Farge, lyd, lukt, varme og kulde – forstått på den kvalitative måten som sunn fornuft forstår dem – er forvist til sinnet og eksisterer bare i vår bevisste representasjon av den naturlige verden, ikke i verden selv. Farger, lyd og andre objektive egenskaper blir omdefinert i kvantitative termer, som refleksjonsegenskaper på fysiske overflater, trykkbølger og lignende.
Mening og formål er i dette systemet på samme måte henvist til sinnet. Vi kan projisere den meningen og hensikten vi finner i våre egne tanker og handlinger, over på den ytre verden, men den er egentlig ikke der i det hele tatt. Det som er der, er bare det som kan fanges opp i det naturvitenskapelige språket.
Descartes og noen av de andre moderne tenkerne supplerte dette strenge naturbildet med en forestilling om menneskesinnet som en immateriell substans. På en eller annen måte interagerer denne immaterielle substansen med de delene av naturen som vi kaller menneskekropper.
Hvordan moderne materialister fortsatt har et problem med virkeligheten
Denne kartesianske dualistiske posisjonen er notorisk problematisk, og moderne materialister har valgt å forkaste Descartes’ immaterielle substans samtidig som de holder fast ved hans syn på den materielle verden.
Men deres egen posisjon er om mulig enda mer problematisk.
Den oppfatningen av materien som de deler med den kartesianske dualisten, sier at materien i seg selv er blottet for de kvalitative egenskapene vi kjenner fra bevisst erfaring – farge, lyd, varme, kulde, osv.
Å benekte at det finnes noe immaterielt som har disse egenskapene, innebærer derfor at det ikke finnes noe som har dem i det hele tatt. Dermed benekter man at våre bevisste erfaringer eller betydningen av våre tanker og ord er virkelige.
Denne «eliminative materialistiske» posisjonen er til syvende og sist usammenhengende, og få filosofiske naturalister er villige til å omfavne den. Dette på tross av at Alex Rosenbergs bok, The Atheist’s Guide to Reality fremmer en versjon av eliminativismen. Men konklusjonen om at en konsekvent materialisme fører til dette, er vanskelig å unngå.
Hvorfor Thomas Nagel forkastet materialismen
Thomas Nagel er en annen fremtredende naturalist som er villig til å se materialismens bisarre implikasjoner i øynene. Men i motsetning til Rosenberg mener han at de utgjør en tvingende grunn til å forkaste materialismen.
Han vil lete etter en alternativ måte å formulere naturalismen på. Derav undertittelen på hans nye bok Mind and Cosmos: Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False.
Nagel avviser ikke evolusjonen i seg selv, men bare den vanlige reduksjonistiske tolkningen av evolusjonsprosessen. Men han omfavner heller ikke teistisk evolusjon. (Hans ateisme virker like fast som den var i hans tidligere bok The Last Word , der han åpenhjertig skrev: «Jeg vil at ateismen skal være sann … . Jeg vil ikke at det skal finnes en Gud, jeg vil ikke at universet skal være slik»).
Naturen er iboende målrettet
Målet hans er snarere å utforske muligheten for en teleologi eller målrettethet som er iboende i naturens orden snarere enn påtvunget utenfra. Han vil bevege seg bort fra den strengt matematiske og materialistiske oppfatningen av naturens orden som de første moderne menneskene etterlot oss.
Selv om Aristoteles’ navn bare nevnes et par ganger i boken, er det bemerkelsesverdig hvor aristotelisk (og til og med skolastisk) Nagels forslag er, ikke bare i hans generelle vilje til å revurdere den immanente eller «innebygde» teleologien som var kjernen i den aristotelisk-skolastiske naturoppfatningen, men også i noen av hans mer spesifikke teser.
Nagel argumenterer for eksempel for at det er umulig å forklare våre rasjonelle evner ut fra den bevisstheten vi deler med laverestående dyr; at bevisstheten på sin side ikke uten videre kan forklares i reduktive termer av noe slag, og i hvert fall ikke via en spesifikt materialistisk form for reduksjonisme; at selv livets opprinnelse fra uorganiske kjemiske prosesser ikke har fått en plausibel naturalistisk forklaring; og at vi i alle tilfeller må revurdere muligheten for en teleologisk forklaring.
På denne måten har han i hovedsak rekapitulert det tradisjonelle aristoteliske hierarkiet av irreduserbart rasjonelle, sensoriske og vegetative livsformer (hvor «vegetativ» her har en teknisk betydning, og betegner de organiske funksjonene som opererer under den utpreget animalske typen).
Verdi, som Nagel insisterer på er et reelt trekk ved verden snarere enn en projeksjon av våre subjektive ønsker eller følelser, er, sier han, et biprodukt av teleologi. Dette «selv om teleologi er adskilt fra intensjon, og resultatet ikke er målet for en aktør som sikter mot det» – igjen en aristotelisk standardtese.
Han antyder med rette at teister bør være åpne for ideen om immanent teleologi av den aristoteliske typen. Han er kanskje ikke klar over at middelalderteologer som Aquinas var opptatt av nettopp dette.
Verdi og bevissthet må ha vært tilstede fra begynnelsen av
Gjennom hele boken understreker Nagel at for at fenomener som liv, bevissthet, rasjonalitet og verdi skal kunne oppstå i de senere stadiene av universets historie, må vi anta at de på en eller annen måte lå «latent i tingenes natur» fra begynnelsen av.
Dette er en hentydning til den aristoteliske forestillingen om forandring som aktualisering av innebygde potensialer, og det skolastiske prinsippet om at det som er i en virkning, på en eller annen måte må være inneholdt i den totale årsaken.
Mer generelt minner Nagels vektlegging av det usannsynlige i å redusere visse overordnede trekk ved en ting til trekk ved dens deler, om den holistiske aristoteliske oppfatningen av hva en naturlig substans er, og temaet hans om muligheten for å gjenopplive den teleologiske forestillingen om en «orden som styrer den naturlige verden innenfra» er et ekko av den aristotelisk-skolastiske forestillingen om formelle og endelige årsaker.
Det ville være en overdrivelse å kalle Nagel aristoteliker. Til det er synspunktene hans for uklare og usikre.
Likevel, med tanke på målet for hans kritikk – «den i bunn og grunn antiaristoteliske naturfilosofien vi har arvet fra Galilei og Descartes» – og innholdet i hans positive forslag, vil den moderne nyaristoteliske eller nyskolastiske leseren ha vanskelig for å motstå et «Hva var det jeg sa?».
Materialisme vil komme til å virke latterlig
Bevisst eller ubevisst er Mind and Cosmos et viktig bidrag til den lille, men betydningsfulle aristoteliske revitaliseringen som for tiden pågår i akademisk vitenskapsfilosofi og metafysikk.
Nagel antyder at dagens materialistiske ortodoksi «vil komme til å virke latterlig om en generasjon eller to». Det ville være en passende avslutning på en tradisjon som så lenge har begravd aristotelisk filosofi under et fjell av karikaturer.
Om Edward Feser
Edward Feser er forfatter av The Last Superstition: A Refutation of the New Atheism and Aquinas . Han blogger om filosofi her.
Ressurser
Thomas Nagel, Mind and Cosmos: Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature is Almost Certainly False
Edward Feser, «Rosenberg Roundup»
Denne teksten ble først publisert i tidsskriftet First Things, er og er publisert på norsk med redaksjonens tillatelse.