Argumentet fra finjustering er et design-argument som selv den kjente ateisten Richard Dawkins har erkjent er et godt argument. Den mest vanlige innvendingen mot Gud som forklaring på universets finjustering er argumentet om multiverset. På tross av at det aldri har blitt bevist, hevder man at det finnes uendelig mange univers, og at det dermed ikke er usannsynlig at noen univers er finjustert for liv.
«Ja. Finjusteringen, den ene graden, vel, den ene graden, en hårsbredd forskjellig fra ingenting – at selv om det ikke beviser design, ikke beviser en designer, [kan] alt ha skjedd uten [Gud]– du må bruke tid på å tenke på det, jobbe med det. Det er ikke et trivielt [argument]. Det sier vi alle sammen.»-
Christopher Hitchens, 2012
Den nå avdøde ateisten Christopher Hitchens, som ikke akkurat er særlig velvillig mot sine filosofiske fiender, innrømmet at fininnstillingsargumentet ikke er et trivielt argument, og at man må gjøre rede for den presisjonen med hvilken en rekke fysiske krefter er spesifisert og koordinert på en måte som gjør vårt livgivende univers mulig.
Tilfeldighetenes og de fysiske lovenes forklaringskraft svikter i møte med det svimlende antallet og nøyaktigheten av de livgivende tilfeldighetene. Tro mot sitt verdensbilde holder Hitchens likevel fast ved håpet om at det (en dag?) kan forklares uten å referere til en designer.
Absurditet vs. virkelighet
Så hvordan har ateister i årene etter Hitchens’ innrømmelse reagert på den stadig voksende mengden fininnstillingsbevis som taler til fordel for designhypotesen?
Én taktikk er å fremme den absurde påstanden som Lawrence Krauss fremsetter i boken A Universe from Nothing. Stikk i strid med både logikk og observasjon hevder Krauss at faktisk «ingenting» kan utøve kausal kraft. En annen aktuell form for unnvikelse av bevisene er sirkelslutninger som «verdiene er som de er fordi de er som de er» og «vi kan ikke endre verdiene, så de må være som de er».
Det springende punktet for ateisten er å avgjøre hvor formidabel hindring den observerte finjusteringen er, og om den kan forklares med tilfeldigheter og fysisk nødvendighet. Astronomen Hugh Ross har formulert saken på en kortfattet måte:
Finjustering krever en formende kilde. Jo mer omfattende og gjennomgripende finjusteringen er, desto dyktigere må finjustereren være. Derfor er det av stor personlig og filosofisk betydning å finne bevis for kosmisk finjustering til fordel for menneskeheten.
Hugh Ross, astronom
Hvis de observerte finjusterte desigtrekkene viser seg å ha liten eller ingen betydning, kan man anta at det ikke er snakk om noen intensjonalitet. Hvis den observerte finjusteringen derimot er mangefasettert og hver fasett er avgjørende for å gjøre menneskelig eksistens mulig, må kilden til finjusteringen være mer enn en tankeløs, upersonlig kraft eller prosess. Jo flere, mer spesifikke og målrettede krav som stilles til finjusteringen, desto mer avslører disse kravene om finjusteringsgiverens egenskaper og identitet. (1)
Når man bruker bevisene for finjustering, er argumentet for bibelsk teisme ikke et «God of the Gaps»-argument, men et «Gud i dataene»-argument. Det er basert på det vi vet, ikke på det vi ikke vet. Ettersom antallet krav til finjustering som fortsatt er uforklarlige, bare øker, og i noen tilfeller (f.eks. finstrukturkonstanten) blir den kjente graden av finjustering betydelig finere (2). Materialistene trekker da ikke den åpenbare slutningen til den beste konklusjonen – at universet ser ut til å være designet fordi det er designet. I stedet søker de stadig mer absurde måter å utvide de tilgjengelige sannsynlighetsressursene på for å redde tilfeldigheter og fysiske lover som gyldige forklaringer.
Kvantepop, kollapsende bølger
Med tanke på hvor utbredt det er i diskusjoner om moderne kosmologisk forskning, skulle man tro at kvanteskum er et produkt som er lett tilgjengelig på din lokale butikk. For de som ikke er kjent med konseptet, her er en kortfattet definisjon hentet fra Fermilab:
«Og dette [kvanteskum] finnes overalt. På kvantenivå oppstår og forsvinner materie- og antimateriepartikler hele tiden, med et elektron-positronpar her og et toppkvark-antikvarkpar der. Denne oppførselen er grunnen til at forskerne kaller disse flyktige partiklene for «kvanteskum»: Det ligner på hvordan bobler i skum dannes og deretter sprekker.» (3)
Av dette fenomenet kan man slutte at subatomære partikler i verdensrommets vakuum blir til, og deretter kollapser tilbake til ingenting. Så mye er observerbart og målbart. Men materialister hevder at denne forekomsten av subatomære partikler i det interstellare rommet (merk at påstanden forutsetter at det finnes rom, tid, materie og energi, dvs. vårt virkelige, eksisterende univers) innebærer at mangeverdenstolkningen (MWI) av kvantemekanikken (QM) er sann. Med andre ord er den teoretiske antakelsen om MWI, som de kaller multiverset, reell.
Det betyr i sin tur at finjusteringen vi observerer i alt fra de grunnleggende kreftene i materie og energi til karbonatomets valens, bare er et tilfeldig produkt av at vi befinner oss i det ene universet som vant det multikosmiske lotteriet blant et uendelig antall universer som eksisterer et sted utenfor rekkevidde av våre vitenskapelige observasjoner.
En god illustrasjon av multiverset som en motforklaring på finjustering kom fra Mike Wall på space.com i 2012:
I kvantemekanikkens underlige verden, som beskriver handlinger på subatomær skala, kan tilfeldige svingninger skape materie og energi ut av ingenting. Og dette kan føre til svært store ting, mener forskere.
«Kvantemekaniske svingninger kan skape kosmos», sa paneldeltaker Seth Shostak, seniorastronom ved den ideelle organisasjonen Search for Extraterrestrial Intelligence (SETI) Institute . «Hvis du bare, i dette rommet, vrir tid og rom på riktig måte, kan du skape et helt nytt univers. Det er ikke sikkert at du kan komme inn i det universet, men du kan skape det.»4
I motsetning til hva Shostak hevder, vil det i QM-verdenen ikke engang være nødvendig å vri på tid og rom for å skape nye universer, fordi denne uendelige serien av kvanteskapende hendelser bare skjer når en kvantebølgefunksjon kollapser.
Det du (aldri) kan se
Som du kanskje mistenker, er det to svært viktige problemer med denne materialistiske «løsningen» på finjusteringsproblemet: (1) Spontan skapelse av subatomære partikler, som er grunnlaget for troen på at kvanteskum kan generere andre universer, skjer bare i et allerede eksisterende univers, og det er bare partikler som noen gang blir observert, ikke «babyuniverser» eller «forgrenede virkeligheter». Sistnevnte er noe man finner i tegneserier og science fiction. Og (2) de antatte andre universene vil for alltid befinne seg, med Alexander Vilenkins ord, «utenfor vår kosmiske horisont og kan ikke observeres direkte». (5) Logisk sett betyr dette at alle tankestrukturer som hevder at de eksisterer, er mer fiksjon enn vitenskap.
Hvorfor skulle vi ikke tro at kollapsen av en bølgefunksjon – som inntreffer ved hver eneste observasjon av et kvantefenomen – også kollapser alle mulige forgrenede virkeligheter eller babyuniverser, slik at bare det vi observerer, blir igjen som «overlevende»? I litteraturen som påberoper seg MWI, ser det ut til å være allment akseptert at de andre bølgefunksjonene, forgreningsvirkelighetene eller babyuniversene (velg selv hvilket begrep du foretrekker) fortsetter å eksistere i en usynlig sfære. Kall det «quantum foam of the gaps» kosmologisk sett, eller «quantum branching of the gaps» på subatomært partikkelnivå.
Materialister hevder at «kvantekreasjonismen» må være sann fordi den observerte finjusteringen ellers ville kreve en forklaring som involverer en ikke-materiell beskrivelse av virkeligheten (kanskje til og med en skaper eller intelligent designer). At vi aldri ser og aldri kan se antatte universer som oppstår fra verdensrommets vakuum – vel, for dem kan det likevel ikke bety at teorien er feil.
For ikke-materialister har problemene med mange-verdener-tolkningen av kvantemekanikken vært kjent og diskutert praktisk talt siden den første formuleringen av feltet. Hovedproblemet er at de forgrenede «realitetene» som antas å bestå etter at bølgefunksjonen kollapser, aldri kan observeres. De eksisterer bare på papiret og i fantasien til fysikere, akademikere og lekfolk som tror på denne tolkningen av QM.
For mening og kunnskap
I lys av Ockhams barberkniv – prinsippet om at enklere teorier som forklarer bevisene, bør foretrekkes fremfor mer komplekse antagelser – gir designinferensen, som er basert på observasjon og evaluering av kjente sannsynligheter, en mer rasjonell forklaring på den observerte finjusteringen enn MWI, som krever et ukjent og stadig voksende antall hendelser som aldri kan observeres.
Det finnes også filosofiske innvendinger, som science fiction-forfatteren Larry Niven har gitt et godt litterært uttrykk for i historien «All the Myriad Ways». (6) Nivens poeng er at hvis helten hans blir kvante-replikert i et uendelig antall universer for hver beslutning han tar, kan ingen beslutning han tar ha noen reell mening eller betydning. Og det vil gjelde for hver eneste person som lever, har levd eller noensinne kommer til å leve. Mange-verdener-tolkningen av kvantemekanikken fratar ethvert menneskeliv (eller intelligent liv i det hele tatt) enhver mulig mening.
Philip Ball ser et problem som er enda større enn meningsløsheten i individuelle liv. MWI er en trussel mot kunnskap, til og med mot evnen til å vite noe som helst. Han skriver:
MWI fornekter egentlig eksistensen av fakta i det hele tatt. Den erstatter dem med en opplevelse av pseudofakta (vi tror at dette skjedde, selv om det også skjedde). Dermed eliminerer den enhver sammenhengende forestilling om hva vi kan oppleve, har opplevd eller opplever akkurat nå. Vi kan med rette spørre oss om det som er igjen, har noen verdi – noen mening – og om det har vært verdt å ofre noe.(7)
Problemet som oppstår hvis MWI er korrekt, er at selv motstridende og gjensidig utelukkende utfall av en kvantehendelse vil være like «sanne», bare ikke like synlige. Dette gjør MWI logisk usammenhengende og utenfor vitenskapens område, som handler om hva som er observerbart og målbart.
Det som er observerbart og målbart i det universet vi kan oppfatte, er at tallene taler sterkt for at bevisst design har større forklaringskraft enn tilfeldigheter og fysiske lover når det gjelder å forklare de mange livsfavoriserende tilfeldighetene vi ser på alle nivåer i den fysiske virkeligheten.
Hvis det å trekke slutninger fra den observerte fininnstillingen av universet er et tallspill, og det er det, er det smart å satse på design.
Referanser
- Hugh Ross «Does the Puddle Analogy Explain Cosmic Fine-Tuning?» (Forklarer søleanalogien kosmisk fininnstilling?) Reasons to Believe (7. juni 2021): https://reasons.org/explore/blogs/todays-new-reason-to-believe/does-the-puddle-analogy-explain-cosmic-fine-tuning.
- Hugh Ross, «New Fine-Structure Constant Measurement Affirms Cosmic Creation», Reasons to Believe (1. mars 2021): https://reasons.org/explore/blogs/todays-new-reason-to-believe/new-fine-structure-constant-measurement-affirms-cosmic-creation.
- Don Lincoln, «Quantum foam,» Fermilab Today (1. februar 2013): fnal.gov/pub/today/archive/archive_2013/today13-02-01_NutshellReadmore.html.
- Mike Wall, «The Big Bang Didn’t Need God to Start Universe, Researchers Say,» Space.com (24. juni 2012): space.com/16281-big-bang-god-intervention-science.html.
- Alexander Vilenkin, «The Principle of Mediocrity» (25. august 2011): https://arxiv.org/pdf/1108.4990.pdf.
- Historien er tilgjengelig på: https://archive.org/details/Galaxy_v27n03_1968-10/page/n3/mode/2up. Den finnes også i Nivens antologi N-Space.
- Philip Ball, «Why the Many-Worlds Interpretation Has Many Problems», Quanta Magazine (18. oktober 2018): quantamagazine.org/why-the-many-worlds-interpretation-of-quantum-mechanics-has-many-problems-20181018.
Om forfatteren
John D. Martin er en profesjonell oversetter, misjonær og skribent bosatt i Tyskland, der han jobber i flere ulike tjenester og bor i et kristent, intensjonelt fellesskap. Han har skrevet akademiske artikler om middelalderens litteratur og kultur og har publisert essays i Salvo, First Things og Boundless. Han er opprinnelig fra Indiana.
Denne teksten ble først publisert i Salvo Mag og er publisert på norsk med godkjennelse fra redaksjonen.