Hva kan forklare best universets begynnelse og finjustering? Hva kan forklare all den funksjonelle informasjon som fantes i DNA-et? Ved hjelp av metoden abduksjon kan man vurdere dette. Er teisme, desim, panspermia-teorien, panteisme eller naturalisme den beste forklaringen?
Dette er femte artikkel i artikkelserien av Rolf Kenneth Myhre som oppsummerer Stephen C. Meyer sin bok, The Return of the God Hypothesis. Denne artikkelen oppsummerer kapittel 11-14 i boken. Les første, andre, tredje og fjerde artikkel her.
Kap. 11: Hvordan bedømme en metafysisk hypotese
Den klassiske logikken opererte kun med to logiske slutningsmetoder:
- Induksjon: Å trekke allmenne slutninger ut fra spesifikke ting.
- Deduksjon: Å trekke slutninger om enkeltting ut fra allmenne observasjoner.
Abduksjon
Den amerikanske filosofen og logikeren Charles Sanders Peirce innførte så en tredje slutningsmetode, kalt abduksjon. Abduksjon kalles også ‘slutning til beste forklaring’.
Man spør seg hvilken av de konkurrerende hypoteser som gir den beste forklaring på et bestemt fenomen eller hendelse. For en moderne innføring i denne slutningsmetoden, anbefales Peter Liptons vitenskapsfilosofiske klassiker Inference to the Best Explanation (1991, 2. utg. 2004).
Abduksjon som metode var en betydningsfull oppdagelse for Meyer da han studerte ved Cambridge University, og det er lett å forstå hvorfor. Det er faktisk normalt at man ikke er istand til å gi absolutte bevis på hvordan et bestemt hendelsesforløp i fortiden utartet seg. Dette gjelder spesielt hvis noe skjedde for et par milliarder år siden.
Men det betyr ikke at man står tilbake som et fortapt barn i en stor, mørk skog. Man gjør så godt kan man kan ut fra den tilgjengelige informasjon. Selv i krim-saker forlanges ikke absolutte bevis.
I kapittel 12-14 bruker Meyer abduksjon som metoden for å vurdere hvilken av de konkurrerende hypoteser – teisme, deisme, panteisme, naturalisme, og panspermi – som gir denbeste årsakforklaring på de to kosmologiske finjustertheter og på opphavet til DNA’ets funksjonelle informasjon.
Kap. 12: Gudshypotesen og universets begynnelse
Med utgangspunkt i at universet har en begynnelse (gitt teoremene til Hawking-trioen i 1973 og Guth-trioen i 2003), der energi og materie, rom og tid, plutselig oppsto fra et umanifestert ‘noe’, er dette et argument for teisme og Bibelens skapelsesfortelling?
I 1927 konkluderte den belgiske kosmolog Georges Lemaître at universet ekspanderer, og den amerikanske astronom Edwin Hubble trakk den samme konklusjonen i 1929 (uavhengig av førstnevnte). Begge hadde sine modeller forankret i Einsteins generelle relativitetsteori (GR), slik at det var det objektiviserte tidrom som ekspanderte uavhengig av materien.
Lemaître fremmet i 1931 teorien om at universet hadde begynt med et ‘ur-atom’, som så plutselig ekspanderte, hvilket ble den formelle begynnelsen på Big Bang-standardmodellen.
Frem til 1930-tallet hadde kosmologene og hele den akademiske verden tatt for gitt at universet er statisk, at det hadde eksistert i evig tid og ville fortsette å eksistere i evig tid. Så idéen om at universet hadde en begynnelse i tid, var litt av et akademisk sjokk. For mange var dette sjokket av ubehagelig karakter, gitt de bibelsk-religiøse fortolkningsmuligheter som dette åpnet for.
Georges Lemaître
Edward Hubble
Naturalismen har ingen årsaksforklaring å by på når det gjelder Big Bang, ‘det bare skjedde, ingen vet hvorfor’.
Meyer har ingen sterke argumenter å komme med, men lander på at teisme og deisme er de to beste årsaksforklaringene, da de i hvert fall opererer med en personlig Gud som transcenderer tid og rom, og som sådan kan tillegges vilje og evne til å utløse Big Bang.
Kapittel 13: Gudshypotesen og universets design
De to kosmologiske finjusterthetene er åpenbart i ekstrem grad for fantastiske til at de kan tilfeldighetsforklares. Meyer vraker derfor naturalisme og panteisme. Finjusterthetene er et meget sterkt argument for intelligent design. Meyer velger derfor teisme og deisme som de to beste årsaksforklaringene.
Kapittel 14: Gudshypotesen og livets design
Med utgangspunkt i mengden av funksjonell informasjon som fantes i urcellens DNA, samt den betydelig større mengden av funksjonell informasjon som var basis for de evolusjonære kvantesprangene i livets historie – i form av nye rekker, klasser og ordener – kan naturalismens tilfeldighetsforklaringer trygt elimineres. Panteismen har ingen årsaksforklaring å by på.
Hva så med deisme, og dens versjon teistisk evolusjon der man forener den bibelske skapelsesfortelling med darwinisme?
Meyer forklarer at selv om de to kosmologiske finjusterthetene sammen etablerer potensialet for at karbonbasert liv kan oppstå, ved å skape de nødvendige ordnede betingelser, så kan de fysiokjemiske lover og krefter på ingen måte generere den funksjonelle informasjonen som ligger i DNA’et.
Den funksjonelle informasjonen må ha blitt skapt lenge etter universets skapelse. På denne basis vraker Meyer også deismen som årsaksforklaring.
Panspermi-teorien kan forklare livets opprinnelse på Jorden, enten mikrober ble bragt til jorden uten intensjon (f.eks. med en komet) eller med intensjon (f.eks. som last i et romskip). Men teorien forklarer ikke opphavet til den funksjonelle informasjonen i de mikrober som ble fraktet hit. Panspermi-teorien kan derfor ikke betraktes som en metafysisk årsaksforklaring.
Meyer trekker således den slutning at teisme er den beste årsaksforklaring på livets design, i tillegg til å være en adekvat årsaksforklaring på universets begynnelse og design. Han har imidlertid ingen diskusjon av Guds modus operandi.
Dette var femte artikkel i artikkelserien av Rolf Kenneth Myhre som oppsummerer Stephen C. Meyer sin bok, The Return of the God Hypothesis. Denne artikkelen oppsummerer kapittel 11-14 i boken. Les første, andre, tredje og fjerde artikkel her.