Er universet finjustert for liv? Les om hvordan fysikere oppdaget flere eksempler på universets finjustering, og hva det kan bety! Dette er den tredje artikkelen som oppsummerer boken Return of the God Hypothesis av Stephen C. Meyer!
Dette er den tredje artikkelen i en artikkelserie av Rolf Kenneth Myhre om Stephen C. Meyer sin bok, Return of the God Hypothesis. Den første artikkelen handlet om hvem Stephen C. Meyer var, hans tidligere bøker og ga en en oversikt over mulige årsaksforklaringer som finnes for at Gud eksisterer. I denne artikkelen kan du lese en oppsummering av de seks første kapitlene i boken.
Den andre artikkelen handlet om hvordan teorier innen astronomi indikerte at universet hadde en begynnelse. Dette kan brukes som premiss for å argumentere for Guds eksistens. I denne artikkelen kan du lese om hvordan fysikere i større grad oppdaget universets finjustering.
Kap. 8: Finjustertheten ved universets tidlige entropi
Meyer diskuterer i kapittel 8 den første kosmologiske finjusterthet som oppsto, og i kapittel 7 den finjusterthet som oppsto etterpå. Av hensyn til den kronologiske rekkefølge, gir jeg derfor et kort sammendrag av kapittel 8 først.
Finjustering av forholdet mellom masse og energi
Dersom den tidlige masse/energi-konfigurasjonen ved universets begynnelse hadde vært ørlite grann annerledes, ville resultatet enten ha vært en ekstrem sammenklumping av materie i et univers der bare sorte hull ville ha eksistert, eller alternativt, et univers der materien var så ekstremt spredd utover at ingen stor-skala strukturer rakk å oppstå.
I begge tilfeller ville ikke ordnede strukturer så som galakser, stjerner og planetsystemer kunne ha blitt dannet, og dermed ville heller ikke karbonbasert liv kunne ha oppstått på et senere stadium.
Roger Penrose: Hva er sannsynligheten for finjustering av masse og energi?
Roger Penrose – den britiske matematiker (nevnt i kapittel 6) som i 2020 fikk Nobelprisen i fysikk – prøvde å beregne sannsynligheten for at en masse/energi-konfigurasjon som muliggjorde dannelsen av galakser, stjerner og planetsystemer kunne oppstå, gitt alle de konfigurasjoner som ikke ville ha muliggjort en slik dannelse.
Et slikt estimat må nødvendigvis bli svært omtrentlig, gitt vår uvitenhet om forholdene inne i sorte hull. Han publiserte sine regnestykkeri boken The Emperor’s New Mind (1989). Ifølge Penrose var sannsynligheten 1:101230. Et så ekstremt lite tall ligger hinsides menneskets fatteevne. For å sette tallet i perspektiv, kan to andre tallverdier nevnes. Antall elementærpartikler i hele det observerte univers er 1080.
William Dembski: Når tilfeldighetsforklaringer trygt kan elimineres
ID-forfatter William Dembski, som har PhD både i matematikk og filosofi, har utviklet en øvre terskelverdi. Denne terskelverdien uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart, Universal probability bound. Verdien beregnes slik:
1080 (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 1045 (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 1025 (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10150.
Dembskis overordnede konklusjon kan formuleres slik: Når sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal ha blitt forårsaket av tilfeldigheter er enda lavere enn 1:10150, kan tilfeldighetsforklaringer trygt elimineres.
Tallverdier som er større enn dem som vårt kjente univers byr på, og som likevel ikke representerer uendeligheten, ble i 1915 gitt navnet transfinite av den tyske matematiker Georg Cantor.
Det er imidlertid vanlig å sette terskelen betydelig høyere enn 1:10150 før man ekskluderer tilfeldighetsforklaringen. Den franske matematiker Émile Borel satte terskelen til 1:1050, og innen kryptografi (vitenskapen om språklige og matematiske teknikker for å sikre informasjon mot innsyn eller modifikasjon) har noen operert med en sikkerhetsterskel på 1:1094.
Gitt at tilfeldighetsforklaringer trygt kan elimineres ved verdier lavere enn 1:10150, og Penroses estimat var 1:101230, må man være en uhelbredelig dogmatisk naturalist for å kunne anta at finjustertheten ved universets initielle entropi var ‘just a lucky coincidence’.
Kap. 7: Finjustertheten ved konstantene i fysikkens lover
Uavhengig av den ekstreme finjusterthet ved universets tidlige entropi, kommer så den ekstreme finjusterthet i relasjonene mellom konstantene i fysikkens lover. Denne finjusterthet var en nødvendig betingelse, men på ingen måte en tilstrekkelig betingelse, for at karbonbasert liv kunne oppstå.
Fred Hoyle etablerte «big bang» som begrep
Den britiske astronom Fred Hoyle (1915-2001) har æren for mye forskjellig. Under en samtale i et BBC Radio-program i mars 1949 latterliggjorde han en bestemt kosmologisk hypotese med disse ordene:
«These theories were based on the hypothesis that all the matter in the universe was created in one big bang at a particular time in the remote past.”
Slik oppsto Bang Bang-termen. Fra 1957-1982 skrev han 19 science fiction-romaner.
Fred Hoyle oppdaget flere eksempler på finjustering
I sine studier av hvordan karbon blir skapt i universet, og de mange betingelser for denne skapelsen, var Hoyle den første som kom på sporet av de mange, ytterst presise og usannsynlige betingelser for at fysikkens lover i det hele tatt kan etablere et fysiokjemisk grunnlag for at karbonbasert liv kan oppstå.
De matematiske relasjonene mellom de fire fundamentalkreftene må være særdeles presise, og i tillegg er det en rekke andre variabler som også må være ekstremt presise i forhold til hverandre. La oss se på to eksempler:
1. Forholdet mellom svak kjernekraft og sterk kjernekraft
Forholdet mellom svak kjernekraft og sterk kjernekraft måtte settes med en presisjon på 1:10.000. Dersom svak kjernekraft hadde vært ørlite grann svakere eller sterkere, ville det ikke ha vært stjerner med hydrogenfusjon, og dermed heller ikke karbonbasert liv.
2. Forholdet mellom elektromagnetisme og gravitasjonskraften
Forholdet mellom elektromagnetisme og gravitasjonskraften (G) må være presis 1:1040. Dersom G hadde vært ørlite grann sterkere, ville stjerner ha brent opp for fort. Da ville universet være uten stjerner med langt liv og stabile solsystemer. Dersom G hadde vært ørlite grann svakere, da ville ikke stjernene kunne nå høy nok temperatur til å kunne produsere de tyngre grunnstoffer som er nødvendige liv.
Fred Hoyle gikk fra ateisme til intelligent design
Hoyle hadde per 1981 ‘konvertert’ fra å være en ikke-tvilende ateist til å mene at det er overveldende sannsynlig at universet er intelligent designet.
Andre fysikere som har popularisert universets finjustering
Den britiske fysiker Paul Davies har siden 1980-tallet skrevet flere populærvitenskapelige bøker om de mange finjustertheter ved fysikkens lover, og trekker samme konklusjon som Hoyle om at universet må være designet (Wiki: Fine-tuned universe). Den populærvitenskapelige boken til de to australske astronomene Geraint Lewis og Luke Barnes, Fortunate Universe: Life in a Finely Tuned Cosmos (2016), gir en oppdatert og humørfylt innføring i emnet.
Fred Hoyle
Paul Davies
Hvordan forklarer naturalister universets finjustering?
Hvordan (bort)forklarer så representantene for naturalisme og scientisme universets finjusterthet? Den australske teoretiske fysiker Brandon Carter lanserte i 1973 ‘the weak anthropic principle’ (WAP), og de to kosmologene John D. Barrow og Frank Tipler lanserte i 1986 i en bok ‘the strong anthropic principle’ (SAP) (Wiki: Anthropic principle).
Men både WAP og SAP er pseudovitenskapelige utsagn som svikter i logikken. WAP har en tautologisk brist, mens SAP har en teleologisk brist. Da den populærvitenskapelige forfatter Martin Gardner anmeldte boken til Barrow & Gardner (1986), kom han med et oppgitt stønn der han foreslo et navnebytte til ‘the Completely Ridiculous Anthropic Principle’, forkortet CRAP.
I neste artikkel i artikkelserien får du lese om hva Stephen C. Meyer skriver om livets opprinnelse og DNA-gåten!