En nyere artikkel i Philosophy of Science, utgitt av Cambridge University Press kaster nytt lys på vitenskapelig konsensus.
«Forskning sier…» eller gjør den det?
I dag er det en stor kamp om å definere hva som er vitenskap. Vitenskap har fått en gigantisk autoritetsrolle slik at når folk sier, “Forskning sier…” tror de at ballen dermed er lagt død.
Realiteten er vanligvis ikke så enkel som “Forskning sier…”. Vitenskapelige resultat må tolkes. Og i mange spørsmål har en rekke kunnskapsrike forskere rett og slett forskjellige meninger.
En nyere artikkel i tidsskriftet Philosophy of Science, utgitt av Cambridge University Press stiller spørsmålet, Skader det vitenskap å undertrykke avvikende bevis?
En slik artikkel er også av interesse i spørsmål som handler om forholdet mellom tro og vitenskap. En rekke forskere, som Stephen C. Meyer, Michael Behe og Douglas Axe har i lengre tid kommet med “avvikende bevis” i tema som livets opprinnelse og evolusjon. De har med andre argumentert imot konsensus, fordi de mener at rådende teorier og paradigmer ikke har vært gode nok, mens de mener det finnes bedre alternativer.
Noen ganger har det å stå for andre meninger i slike debatter fått store konsekvenser for forskere. Biologen Richard Sternberg opplevde for eksempel trakassering da han som redaktør publiserte en artikkel av Stephen C. Meyer til støtte for design som beste forklaring på livets livets opprinnelse.
Dissens er viktig for å gi ny vitenskapelig kunnskap
Et relevant spørsmål å stille seg i denne sammenhengen er: Bør slike forskere bli sensurert, fordi de går imot konsensus? Forfatteren av artikkelen, Matthew Coates, er klar på at det ofte har vært verdifullt å gå imot vitenskapelig konsensus:
“Dissens spiller en viktig rolle i frembringelsen av vitenskapelig kunnskap. Det har vært mange tilfeller der en vitenskapelig konsensus har vært falsk, og bare gjennom dissens har denne falske konsensusen kunnet erstattes av en ny teori.”
Gjennombrudd kommer ofte av at noen tør å tenke utenfor boksen. Da må det også være rom for å tenke annerledes.
Forskjellige strategier for å undertrykke andre meninger
Mens mange i dag snakker høyt om mangfold og toleranse er det flere ting som tyder på at vitenskapelig sensur er økende i akademia. De som ønsker å undertrykke andre meninger enn hva flertallet står for har flere våpen for hånden. Coates nevner tre strategier:
- Å maskere uenighet. Når man skriver om eller diskuterer et tema, unngår man bevisst å nevne andre syn på saken, og legger i stedet bare vekt på det rådende synet.
- Å fortie uenighet. De som står for andre meninger kan oppleve å bli fortidd, ved at for eksempel ens artikler ikke blir godkjent i en fagfellevurdering, fordi meningene strider mot det etablerte synet. Coates viser til forskning som viser at de som står for fagfellevurdering har en bias for artikler med bevis som støtter deres egen teori, mens de tenderer til å avvise artikler som har bevis som motsier deres foretrukne teori.
- Å diskreditere uenighet. Andre syn blir fremstilt som skadelig, “pseudovitenskap” eller latterliggjort i stedet for å argumentere seriøst mot synet.
– Å skjule avvikende bevis kan være skadelig
Artikkelen til Matthew Coates har tatt i bruk beregningsmodellering for å forsøke å finne resultater av å undertrykke avvikende vitenskapelig bevis. Selv om Coates erkjenner at en slik modell har sine svakheter, drar han følgende konklusjon:
“Jeg finner bevis for at det kan være epistemisk skadelig å skjule bevis som støtter avvikende teorier.”
Du kan lese hele artikkelen (Open access) her.