Har det noe å si om du ser på naturen som et resultat av tilfeldige, evolusjonære prosesser eller design? Historien om biokjemikeren Emily Reeves og Charles Darwin kan fortelle oss noe om hvordan forståelsen av design kan lede til undring.
Av Stephen Dilley (PhD i filosofi)
To forskere som mistet evnen til å undre seg
På overflaten kunne Emily Reeves ikke være mer forskjellig fra Charles Darwin. Reeves er biokjemiker og har skrevet under på listen Scientific Dissent from Darwinism. Hun har doktorgrad fra Texas A&M – langt fra viktoriatidens England.
Og hennes arbeid med systembiologi og biokjemi gir sterke bevis for at det finnes et reelt formål og design i naturen. (Et utvalg av hennes arbeid finner du her.)
Likevel har både Darwin og Reeves en felles erfaring: at de på et visst tidspunkt i livet mistet sin undring over naturen.
I hennes tilfelle ble undringen gjenvunnet. Fortellingene til disse to forskerne viser noe interessant om mennesker og om naturen.
Hvordan Charles Darwin mistet evnen til å undre seg
I sin selvbiografi beskrev Darwin en sviktende følsomhet for «storhet» som han merket hos seg selv. Han skrev:
«I min dagbok skrev jeg at mens jeg sto midt i storheten i en brasiliansk skog, «er det ikke mulig å gi et adekvat bilde av de høyere følelsene av undring, beundring og hengivenhet som fyller og opphøyer sinnet». Jeg husker godt min overbevisning om at det er mer i mennesket enn bare kroppens åndedrag. Men selv de mest storslåtte scener ville ikke vekke slike overbevisninger og følelser i mitt sinn. Man kan med rette si at jeg er som en mann som er blitt fargeblind …»1
Et annet sted skrev han at han også hadde mistet sansen for poesi, skuespill, kunst og musikk:
«Helt til jeg var tretti år gammel, eller lenger, hadde jeg stor glede av poesi av mange slag, som Miltons, Grays, Byrons, Wordsworths, Coleridges og Shelleys verker, og selv som skolegutt hadde jeg stor glede av Shakespeare, særlig av de historiske skuespillene. Jeg har også sagt at jeg tidligere hadde stor glede av bilder, og veldig stor glede av musikk.
Men nå har jeg i mange år ikke orket å lese en linje poesi…. Min hjerne synes å ha blitt en slags maskin for å slipe generelle lover ut av store samlinger av fakta…. Tapet av disse smakene er et tap av lykke, og kan muligens være skadelig for intellektet.»2
Darwin rapporterte at hans tap av sansen for de skjønne kunster var «et tap av lykke» og muligens også et tap for hans «intellekt». Sinnet hans reagerte ikke lenger på skjønnhet, men hadde i stedet blitt en slags «maskin».
Krig og død er veien til fremgang for Darwin
Kanskje er dette ikke så overraskende. Da Darwin ble gammel, hadde han brukt nesten femti år på å formulere og forsvare en naturteori som hadde konkurranse som fokus. I sentrum for hans evolusjonsteori står «kampen for livet» og «det naturlige utvalgets» utvelgende hånd.3
I dette perspektivet er det fiendskap og død som skaper liv. Som han skrev i «On the Origin of the Species»:
«Fra naturens krig, fra hungersnød og død, følger direkte det mest opphøyde objektet vi er i stand til å forestille oss, nemlig frembringelsen av de høyere dyrene.»4
Det er ikke så rart at Darwins egen følelse av undring bleknet og døde. I hans øyne er skjønnhet til syvende og sist et epifenomen på en vill prosess av kamp, variasjon og seleksjon.
Historien om Dr. Emily Reeves
Det er slående paralleller mellom Reeves og Darwin.
Reeves ble tidlig inspirert av naturens skjønnhet. I likhet med Darwin valgte hun å studere den på et dypt nivå.
Likevel måtte hun fordype seg i en verden preget av darwinistisk reduksjonisme da hun begynte på universitetet.
Det var her hun begynte å oppleve noe av den svimmelheten som Darwin selv rapporterte om. Alt fra økologiske systemer til organismer og proteiner ble sett gjennom en naturalistisk linse av materie, energi og reproduktive fordeler. Alle funksjoner var til syvende og sist tilfeldigheter eller tilpasninger i en kamp for overlevelse.
«Jeg ble desillusjonert», reflekterte Emily senere. «Jeg mistet min følelse av undring over å studere levende ting, over å utforske.» Det fantes ingen dyp følelse av at livet hadde et formål.
Reeves la også merke til at dette «formålsløse» synet på livet smittet over på motivasjonen til noen av forskerne rundt henne. Når hun spurte hvorfor det var viktig å studere biokjemi, ga noen av kollegene hennes bare overfladiske grunner: De gjorde det rett og slett fordi de hadde lyst til det, eller fordi det var det som var forventet av dem, eller fordi det bare var det folk på feltet gjorde.
Det virket ikke som om det fantes noen dypere grunn. På en mørk måte passet det hele sammen: Etter å ha gitt opp ideen om et formål med biokjemien, kunne ikke kollegene hennes lenger finne noe formål med biokjemien.
For hvilken hensikt har det å studere en formålsløs prosess?
Intellektuell belastning
I motsetning til Darwin, var det som gjorde saken enda vanskeligere for Reeves, at hun visste at den biologiske verden var full av skjønnhet, formål og undring. Hun visste at det lå en plan bak det hele.
Det var tydelig at biologiske fenomener var forbløffende intrikate og komplekse – noe som tydelig tydet på at en skapende intelligens stod bak.
«Jeg husker et flerukersemne i biokjemikurset mitt», minnes Reeves. «Vi brukte en hel uke på å studere hemoglobin. Professoren vår beskrev i detalj hvordan hemoglobinet binder oksygenet tettere i lungene og deretter frigjør oksygen i musklene. Den molekylære kooperativiteten som muliggjorde dette systemet, var utrolig. Så tilskrev professoren det hele evolusjonen.»
Denne reduksjonistiske tilnærmingen var ikke bare følelsesmessig belastende, men også intellektuelt enerverende.
«Det var så vanskelig å forstå biologiens kompleksitet og skjønnhet innenfor reduksjonismens rammer. Ingenting ga mening. Jeg visste faktisk at reduksjonismen var falsk. Jeg visste at design var ekte. Men bare det å være i nærheten av den altoppslukende reduksjonismen var slitsomt.»
Forestill deg et øyeblikk at du i løpet av fire år har fått i oppgave å studere Rosettasteinen. Forestill deg nå at du bare får lov til å forklare denne gjenstandens opprinnelse og funksjon ved hjelp av vind, erosjon, elektromagnetisme og andre naturfenomener. Det ville være fullstendig utmattende! Det var noe av det samme Reeves opplevde.
Du må tro!
Noe som gjorde det enda vanskeligere, var dogmatismen på avdelingen hennes og i hele fagfeltet. Reeves spurte en gang noen kolleger om et bestemt molekylært system: «Hvordan kan dere si at noe så intrikat og så tydelig designet har oppstått ved tilfeldigheter og seleksjon?»
De brå svarene og tonen deres gjorde svaret klart: Slike spørsmål var uvelkomne.
Reeves husker at «underteksten var: ‘Hvordan våger du å stille spørsmål! Vi vet alle at dette er sant. Vi tror på det. Og det må dere også.»
En av hennes medstudenter og nære venn spøkte med at Reeves var en «cre-a-tard», og lurte høyt på hvorfor han i det hele tatt gadd å diskutere ting med henne. Igjen og igjen opplevde Reeves at spørsmålene hennes ikke ble møtt med bevis, men med stigmatisering.
Naturlig nok syntes hun at situasjonen var forvirrende og gåtefull. Mange av kollegene hennes var fornuftige, intelligente og interessante mennesker – og de var også vennene hennes!
Men de unngikk konsekvent å legge frem bevis for sine evolusjonære synspunkter, og reagerte sterkt på enhver antydning til uenighet. Reeves husket at en medstudent en dag spurte henne: «Liker du egentlig å studere biokjemi?» Reeves’ svar var umiddelbart: «Nei, det gjør jeg ikke.»
Etter å ha fullført doktorgraden forlot hun vitenskapen for en stund og søkte jobb som servitør. Reeves hadde kunnskapen og utdannelsen som skulle til for å beskrive biokjemien i hvordan menneskekroppen fordøyer pommes frites. Men hun var så utbrent at det eneste hun hadde lyst til å gjøre, var å servere kundene pommes frites i store mengder.
Veien til bedring
Men det vitenskapelige konseptet intelligent design spilte en viktig rolle for Reeves’ utholdenhet gjennom studiene og hennes gjeninntreden i faget. Hun deltok to ganger på Discovery Institutes sommerseminarer om intelligent design – en gang som deltaker og en annen gang som foredragsholder.
To elementer ved disse seminarene skilte seg ut. Det første var fellesskapet. Hun fant en likesinnet gruppe mennesker som tenkte dypt og nøye over den naturlige verden. Spørsmål var velkomne, og bevisene ble fritt tilbudt. Reeves fikk mer og mer tillit til ID-fellesskapet. De hadde ikke den samme følelsen av intellektuell usikkerhet som hun hadde oppdaget bak dogmatismen til kollegene sine på forskerskolen. Ekte spørsmål kunne stilles, og ekte dialog ville følge.
Det andre elementet som løftet Reeves’ humør, var hvordan ID-konseptet belyste biokjemien. Intelligent design ga henne et bedre rammeverk for å forstå og forstå det hun så som biokjemiker.
Lærebok i systembiologi pekte på design
Da hun hadde forstått kjerneprinsippene i ID-teorien, introduserte fysikeren Brian Miller henne for systembiologi, og oppfordret henne til å lese Uri Alons lærebok An Introduction to Systems Biology. Denne læreboken hadde en designbasert tilnærming til beskrivelsen av biokjemiske fenomener, og inkorporerte behendig mange prinsipper fra bio-ingeniørskap, deriblant nettverksmotiver, robusthet og optimalitet.
I løpet av sine seks år på universitetet hadde Emily ikke sett noe lignende. «Jeg ble så oppmuntret av å se et prediktivt rammeverk som bidro til å generere bedre hypoteser som kunne testes. Den reduksjonistiske metoden gjorde alt så vanskelig å forstå. Men nå kunne jeg snakke om det på en måte som ga mening.»
Husk tankeeksperimentet vårt om å studere Rosettasteinen. Etter å ha forsøkt å tyde dens opprinnelse og funksjon i fire år ved kun å henvise til tankeløse årsaker, får du endelig lov til å henvise til intelligente årsaker også. Endelig gir artefakten mening! Tenk deg den intellektuelle lettelsen. Det var også Reeves’ erfaring.
Intelligent design ga henne tilbake kjærligheten til biokjemi
Ved å anvende teorien om intelligent design fikk hun tilbake kjærligheten til biokjemien. Dataene ga nå mening – og det var den avgjørende katalysatoren som inspirerte henne til å gjenerobre sin dype undring over naturen.
Forståelse og begripelighet ga opphav til en stadig dypere følelse av helhet og tilfredshet. De to trådene intellektuell tilfredsstillelse og emosjonell tilfredshet ble endelig knyttet sammen.
Les også: Flere forskere forlater darwinismen
Full sirkel
Darwins erfaring var til syvende og sist svært forskjellig fra Emilys. Han begynte med en følelse av undring og skjønnhet, men fant ut at disse følelsene var så svekket at de ikke kunne gjenopprettes.
Reeves, derimot, begynte med undring, følte reduksjonismens monokrome virvel, men klarte så å gjenvinne sin kjærlighet til den biologiske verden.
Av de mange, mange forskjellene mellom de to, er én klar: Darwin lente seg mot reduksjonismen. Skjønnhet og undring er flyktige fenomener i «naturens krig».
Reeves, derimot, lener seg mot formål, forståelighet og design. Skjønnhet er et reelt og varig trekk ved naturen. Den var tilsiktet.
På samme måte var menneskets respons på skjønnhet – i form av undring – tilsiktet. Og å se naturen på denne måten bidro til å gi mening til det hele.
Når skjønnhet og undring ikke lenger bare ble betraktet som midler, ble de inngangsporten til noe annet: en dypere forståelse av naturen og dens storhet.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på Evolution News, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen.