Gruppenkning kan prege oss alle, inkludert forskere. Hvordan kan gruppetenkning lede forskere feil?
Av Ken Pedersen, PhD
Kan gruppetenkning ha gjort forskere uvitenskapelige?
Mange fantastiske vitenskapelige prestasjoner har bidratt til å bygge opp vår moderne verden. Likevel er ikke vitenskapelig fremgang alltid en jevn, rett vei inn i fremtiden. Ofte finnes det ulike forskningstilnærminger til det samme problemet. Det finnes ulike ideer og teorier. Noen forskningsveier vil føre til gjennombrudd, men mange vil ikke gjøre det.
Noen hypoteser er lettere å teste eksperimentelt enn andre. Da kan vi relativt raskt luke ut dårlige ideer og blindveier. På mange forskningsområder i dag er det imidlertid ikke lett eller mulig å teste nye ideer ved hjelp av eksperimenter.
Forskningsområder som mørk materie, mørk energi, inflasjonsteori, strengteori, multiverset, flere dimensjoner, svarte hull, supersymmetri, livets opprinnelse og mange flere byr på formidable utfordringer når det gjelder eksperimentell validering. Hvordan kan en forskergruppe vite at de er på rett vei uten eksperimentell validering?
I dag hevder flere fremtredende forskere at gruppetenkning har tatt plassen til eksperimentell verifisering på enkelte forskningsområder. Noen mener at gruppetenkningen har blitt en så sterk kraft at den har opphøyet feilaktige oppfatninger til hellige kuer som ikke kan utfordres.
De hevder at avhengigheten av gruppetenkning har fått mange forskere til å forlate den vitenskapelige metoden, kritisk tenkning og til og med sunn fornuft. Slik kaster de bort karrieren på uproduktive, blindsporede forskningsveier.
- Les også: Tror vitenskapsfolk på Gud?
Gruppetenkning i fysikk
I Lost in Math: How Beauty Leads Physics Astray (2018) skriver Sabine Hossenfelder om hvordan mange fysikere ser ut til å tenke. Hvis ligningene deres er vakre nok, må de være en sann beskrivelse av virkeligheten. Hun sier at mange av dem har brukt hele karrieren sin på å fortape seg i den vakre matematikken i konsepter. Dette kan for eksempel være strengteori, supersymmetri, multiverset, 11-dimensjonale virkeligheter, holografiske universer eller ormehull. Dette er forskningsområder som er vakre, matematiske fantasiland uten forbindelse til virkeligheten.
Gruppetenkning har ledet fysikere til en fascinasjon for matematisk skjønnhet. Men i realiteten har det skjedd svært få fremskritt innen teoretisk fysikk i løpet av Hossenfelders karriere.
Det er det selvsagt mange i fysikkmiljøet som er uenige i. Hossenfelder peker på at strengteorien dominerte den teoretiske fysikken i nesten førti år. Matematikken var vakker. Den intellektuelle atmosfæren var spennende. Strengteorimiljøet var stort og innflytelsesrikt.
Men resultatene var tvetydige og uprøvbare. Det kom aldri noen gjennombrudd eller svar. Hun mener at bokstavelig talt tusenvis av forskere har tilbrakt karrieren i vakre, matematiske fantasiland, løsrevet fra virkeligheten og uten å oppnå noe som helst.
Hossenfelders påstander er kontroversielle, men de har betydelig støtte i fysikkmiljøet. Hovedproblemet hun peker på, er at uten eksperimentell validering kan vitenskapelig forskning degenerere til en popularitetskonkurranse styrt av gruppetenkning.
Gruppetenkning i biologi
Fysikerne er ikke de eneste forskerne som sliter med gruppetenkning og hellige kuer. Ta for eksempel biologimiljøets overveldende tro på at det naturlige utvalgets evne til å skrive hele DNA-koden ved hjelp av tilfeldige variasjoner. I dette tilfellet er det ikke vakker matematikk som underbygger gruppetenkningen, men det stikk motsatte.
De siste tiårene har mange forskere og matematikere stilt spørsmålstegn ved muligheten for at tilfeldige tilfeldigheter kan ha skrevet det enorme, komplekse programmet som finnes i de 3,2 milliarder stigetrinnene i DNA-molekylene dine.
Douglas Axe om sannsynligheten for at tilfeldighet kan skape proteiner
Et eksempel på dette er boken Undeniable: How Biology Confirms Our Intuition That Life Is Designed (2016). Molekylærbiologen Douglas Axe oppsummerer der sin forskning på sannsynligheten for at tilfeldige mutasjoner kan skape DNA-koden for et lite protein bestående av bare 150 aminosyrer.
Han konkluderer med at sannsynligheten er mindre enn én sjanse av 1074 forsøk. Ved hjelp av arbeidet til Dr. Stephen Meyer1 og andre2 kan vi utvide denne analysen til å konkludere med at sannsynligheten for at slike mutasjoner skriver DNA-koden for alle proteinene kroppen din bruker, må være mindre enn én sjanse av 10226.3
Det betyr at sannsynligheten for at du ved et uhell skriver koden for alle proteinene i kroppen din, er omtrent like stor som at du lykkes med å plukke ut ett bestemt atom blant de mer enn 100 milliarder galaksene som utgjør det synlige universet, og deretter gjenta den nesten umulige bragden to ganger på rad.
Koden for proteinene som brukes i kroppen din, utgjør mindre enn 2 prosent av koden i DNA-et ditt. Dermed blir det tydelig at det å skrive koden for proteiner bare er en veldig liten del av et veldig stort problem.
Dette har fått mange forskere og matematikere til å konkludere med at tilfeldige tilfeldigheter, dvs. genetiske mutasjoner, ikke er en plausibel måte å produsere DNA på. Matematikken er ikke engang i nærheten.
Darwinismen står imidlertid svært svakt på denne gruppetenkningsbaserte insisteringen på at tilfeldige tilfeldigheter skrev disse programmene.
Gruppetenkning om mulitverset
I løpet av de siste 100 årene har forskere oppdaget at virkeligheten er forbløffende kompleks. Virkeligheten har lag på lag av intrikat presise, sammenhengende funksjoner.
Vi kan se på matematiske analyser av blant annet universets fininnstilling, DNAs raffinement, kompleksiteten i en enkelt celle og kompleksiteten i hjernen og sansene dine. Konklusjonen må bli at det umulig kan ha blitt skapt av en lang rekke bemerkelsesverdig koordinerte tilfeldigheter.
Lederne for de som tror på tilfeldige universer innså at de ikke hadde noe svar på alle de nye matematiske analysene. Som svar på dette har de foreslått et multivers med uendelig mange forskjellige universer. Ingen grunn til å bekymre seg for at all matematikken utfordrer hvorvidt tilfeldige tilfeldigheter er nok til å skape dette universet. For alt skjer et eller annet sted i multiverset.
I stedet for å bruke vitenskapelig metode, matematikk, kritisk tenkning og sunn fornuft har de som tror på tilfeldige universer, omfavnet gruppetenkningen rundt dette multiverset. Der det finnes et uendelig antall kopier av deg som gjør alt mulig. Gruppetenkning kommer godt med når du er trengt opp i et hjørne, men ikke har noen bevis å argumentere for saken din med.
Det ironiske i alt dette er, ifølge Hossenfelder, at mens gruppetenkningen har fått mange forskere til å tilbringe hele karrieren i vakre, matematiske fantasiland, har de samme forskerne funnet på et multivers for å bortforklare den utrolig vakre matematikken som er blitt oppdaget i vårt høyst reelle, klare og nærværende univers.
Vitenskapelig gruppetenkning
Alle er imponert over vitenskapens fantastiske prestasjoner de siste 100 årene. Dette bidrar til at vitenskapen – eller dens stedfortredere – erstatter religionen som den ultimate sannhetsautoriteten for stadig flere mennesker. Som en politisk skikkelse uttrykte det i 2021: «Å betvile meg er å betvile vitenskapen, og du kan ikke betvile vitenskapens autoritet.»
Men denne antakelsen om at alt som en forsker sier, utgjør en udiskutabel sannhet, er nok et eksempel på gruppetenkningens makt. Hossenfelder påpeker at forskere ikke er ufeilbarlige. Hvis vitenskapelige overbevisninger ikke kan utfordres i en åpen debatt, forlater vi både kritisk tenkning og den vitenskapelige metoden.
Gruppetenkning i ateisme
Vitenskapelig materialisme er de facto verdensbildet til det meste av det vitenskapelige miljøet. Det har ført til at to dypt forankrede gruppetenkemåter har blitt adoptert. Den første er at universet og alt i det ble til ved en tilfeldighet. Det altså ikke noen tilsiktet design, hensikt eller mening med det. Den andre oppfatningen, som diskutert ovenfor, er at alt skjer et eller annet sted i multiverset.
Igjen er de som tror på et tilfeldig univers på feil side av matematikken. Det finnes ingen bevis eller matematiske grunner til å konkludere med at dette er et tilfeldig univers eller at det finnes flere universer utenfor vårt eget. Tvert imot taler alle matematiske analyser av kompleksiteten i det vi har oppdaget i det universet vi kan observere, mot at det er skapt ved tilfeldigheter.
Likevel nekter de som tror på tilfeldige universer å anerkjenne bevis som motbeviser det de allerede tror på. Følgelig avviser de enhver antydning til formål, mening eller intelligent design, og saken er dermed avgjort. På dette punktet har de ikke bare forlatt den vitenskapelige metoden, de har også forlatt sunn vitenskap.
Å adoptere den vitenskapelige materialismen og pakke den inn i en aura av vitenskapelig autoritet er imidlertid et klassisk tilfelle av falsk reklame. Det er ikke noe vitenskapelig ved materialismens grunnleggende antakelser, og det er heller ikke noe vitenskapelig ved denne gruppetenkningen. En mye mer ærlig betegnelse ville vært «gruppetenkende ateisme».
På tide å trekke ut støpselet
Hossenfelders budskap er at forskere ikke må la seg skremme av inngrodd gruppetenkning. Dette gjelder uansett hvor mange geniale mennesker som hevder at noe er sant. Vi må alle være i stand til å utøve nok kritisk tenkning og sunn fornuft til å gjenkjenne når keiseren ikke har noen klær. Deretter må vi være modige nok til å drepe noen hellige kuer når det er nødvendig.
Denne udokumenterte, gruppetenkningsbaserte troen på et tilfeldig univers er en hellig ku som har gått på respirator i minst 25 år. Det er på tide å trekke ut støpselet.
Om forfatteren
Ken Pedersen har en doktorgrad i elektroteknikk og er pensjonert visepresident i Raytheon. Han har en 45 år lang karriere innen systemteknikk og informasjonsbehandling. Pedersen er forfatter av Modern Science Proves Intelligent Design: The Information System Worldview (Archway, 2019) og Jennys univers («O» Publishing, 2002).
Teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen i Salvo Mag.
Fotnoter
- Stephen C. Meyer, Return of the God Hypothesis: Three Scientific Discoveries that Reveal the Mind Behind the Universe, (2021). ↩︎
- Ken Pedersen, Modern Science Proves Intelligent Design (2019) s. 129-148. ↩︎
- Axe undersøkte sannsynligheten for å skape et spesifikt, funksjonelt protein med 150 aminosyrer ved et uhell. For å lage et gjennomsnittlig protein som krever 500 aminosyrer, må du lage de riktige 3-sekvens kodonene for aminosyrene, og de må settes sammen i riktig rekkefølge. Sannsynligheten for å gjøre dette må være mindre enn Axes sannsynlighet i tredje potens (1074)3 = én sjanse av 10222. Sannsynligheten for at du ved et uhell skaper alle de 20 000 proteinene kroppen din bruker, må være mindre enn én av 20 000 x 10222 eller 2 x 10226. ↩︎