Visste du at flere forskere forlater darwinismen? Charles Darwins evolusjonsteori blir kritisert av flere forskere, av ulike grunner.
Jeg har fulgt kontroversen om intelligent design i over tjue år nå. Jeg hadde trodd at darwinismen ville vare evig. Den er jo den perfekte materialistiske forklaringen på alt!
Som den mest kjente av de nye ateistene, Richard Dawkins, sa i 1986: «Selv om ateismen kanskje var logisk holdbar før Darwin, gjorde Darwin det mulig å være en intellektuelt fullbyrdet ateist» (The Blind Watchmaker, 1986).
Men nå er det ikke bare den nye ateismen som er i ferd med å kollapse, men også darwinismen, hvis vi skal dømme etter utviklingen i New Scientist.
La oss først snakke om den nye ateismen. I fjor fikk vi vite at nyateismen hadde begynt å føles som «en bevegelse som var sikker på sin egen seier, og som brant ut på spektakulært vis i løpet av noen få år, etterfulgt av en mystisk, men nesten total forakt fra de menneskene den trodde den hadde overbevist.»1
Det var en oppsiktsvekkende innrømmelse fra en tilhenger. Men det gir mening. Hvem bryr seg lenger om Church of the Flying Spaghetti Monster? (Du kan slå det opp på Internett hvis du ikke er sikker på hva det betyr. På den annen side, kanskje du ikke trenger å bry deg).
Men darwinismen er jo ikke truet! Den har blitt forsvart av eliteopinionen i hvert fall siden Scopes-rettssaken i 1925 og helt frem til i dag som en enkel forklaring på hvordan alt, inkludert menneskesinnet, stammer fra enklere organismer som har utviklet seg og opprettholdt seg selv på grunn av den enkle omstendighet at «flinkere» livsformer etterlater seg flere etterkommere enn andre.
New Scientists skilsmisse
Vel, vent litt. Ifølge en lang artikkel skrevet av flere forfattere skal New Scientist – tabloiden blant populærvitenskapelige publikasjoner – ha skilt seg fra darwinismen i september i fjor (2020). Forfatterne la ikke fingrene imellom; artikkelen har tittelen «Evolution is evolving: 13 ways we must rethink the theory of nature»2.
De uttrykker håp om at ikke-darwinistisk tenkning vil føre til et «strålende nytt bilde av livets kompleksitet». De mener at genetisk determinisme er en myte, at genetisk drift forklarer mye, og at horisontal genoverføring er viktig.
Det har vært rykter om dette tidligere. I desember 2019 hadde noen skribenter i New Scientist allerede begynt å stille spørsmål ved ideen om arter, en idé som er sentral i et trossystem som har fått navnet sitt fra Darwins store bok Om artenes opprinnelse. «Vi har begynt å stille spørsmål ved ideen om arter – inkludert vår egen», skrev feature-redaktør Kate Douglas.3
For å få en idé om hvor stor endring dette er, kan vi se på hvordan en artikkel i New Scientist fra 2013 begynte:
Legioner av kroppsløse hjerner som svever i verdensrommet, truer med å undergrave vår forståelse av universet. Ny matematisk modellering tyder på at strengteorien og dens mange universer kan være redningen – og det kan gi den kontroversielle teorien flere støttespillere.
Fysikere har funnet på en del bisarre ideer opp gjennom årene, men for et drøyt tiår siden overgikk de seg selv med konseptet Boltzmann-hjerner – fullt utviklede, bevisste vesener som dannes spontant i verdensrommet.
Det kan virke umulig for en hjerne å blinke til eksistens, men fysikkens lover utelukker det ikke helt. Alt som kreves, er enormt mye tid. Til slutt vil en tilfeldig bit av materie og energi tilfeldigvis komme sammen i form av en fungerende hjerne. Det er den samme logikken som sier at en million aper som jobber på en million skrivemaskiner, vil gjenskape Shakespeares komplette verker hvis du lar dem jobbe lenge nok.4
Mer kjettersk tenkning
New Scientist ser ut til å ha blitt mer edruelig siden den gang. Og det er ikke bare New Scientist. The Economist informerte oss nylig om at hybriddyr har «snudd opp ned» på evolusjonsteorien, noe som – for dem – egentlig er kjettersk tenkning:
«Denne historien ville en gang ha blitt ansett som dypt usannsynlig», heter det i en artikkel fra oktober 2020. «Evolusjonens ortodokse fortelling antyder ikke at hybridisering er måten nye dyrearter oppstår på.»5
Det er vanskelig å si hvordan fremtiden ser ut for strengteori og multivers. Men inntil videre er det verdt å spørre: Hvorfor er ikke de kule folkene i vitenskapen lenger like begeistret for Darwin som før?
Her er tre muligheter å tenke over:
1. Rasisme er en uunngåelig del av darwinisme
Rasisme har alltid vært en underkommunisert, men uunngåelig del av darwinismen. Dette faktum har nylig blitt allment kjent.6 Se for eksempel John Wests film Human Zoos fra 2019, som har vunnet en rekke priser.7
Kanskje har slik eksplosiv informasjon, nesten hundre år etter Scopes-rettssaken, endelig brutt gjennom lydmuren som så mange av oss tidligere har støtt på når vi har forsøkt å ta opp dette temaet (for eksempel: «Dere er bare uvitende kreasjonister, så vi trenger ikke å høre på en eneste ting dere sier om darwinismens bidrag til rasisme!»). Kanskje det er på tide at folk begynner å lytte.
2. Darwinistisk evolusjon har aldri blitt bevist
Det har aldri vært noen bevis for at darwinistisk evolusjon er sann.
Livsformer oppstår ikke bare ut av ingenting og blir på en eller annen måte mer komplekse og utvikler hjerner, for eksempel bare gjennom konkurranse om overlevelse, uten at det finnes noen tanke bak universet i det hele tatt.
Å tro at noe slikt er sant, er ikke det samme som å bevise det. Andre evolusjonsforklaringer, som ikke er knyttet til materialistisk ateisme, begynner å få mer oppmerksomhet.
3. Det finnes naturalistiske alternativer til darwinisme
Og i dag, akkurat i tide, finnes det naturalistiske alternativer til darwinismen.
Det er for eksempel horisontal genoverføring, hybridisering, epigenetikk og andre prosesser. En naturalistisk ateist som foretrekker disse forklaringene, forråder ikke lenger klanen eller blir «kreasjonist» ved å så tvil om en rent darwinistisk forklaring.
En eller annen kombinasjon av disse forslagene – og utvilsomt andre faktorer – er trolig årsaken til den nedgangen vi ser i darwinismens plass i populærvitenskapelige publikasjoner i dag. Det er i alle fall velkomment.
Om forfatteren
Denyse O’Leary er en kanadisk journalist, forfatter og blogger. Hun blogger på Blazing Cat Fur, Evolution News & Views, MercatorNet, Salvo og Uncommon Descent.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på Salvo Mag, og er utgitt på norsk med tillatelse fra redaksjonen.
Referanser
- «New Atheism: The Godlessness That Failed?», Slate Star Codex (Oct. 30, 2019): https://bit.ly/2WkAuJg. ↩︎
- Michael Le Page, Colin Barras, Richard Webb, Kate Douglas, and Carrie Arnold, «Evolution is evolving: 13 ways we must rethink the theory of nature,» New Scientist (Sept. 23, 2020): newscientist.com/article/mg24733010-800-evolution-is-evolving-13-ways-we-must-rethink-the-theory-of-nature. ↩︎
- Kate Douglas, «We’re beginning to question the idea of species—including our own,» New Scientist (Dec. 11, 2019): https://bit.ly/3p34eqn. ↩︎
- Adam Becker, «String theory may limit space brain threat,» New Scientist (May 22, 2013): https://bit.ly/3gS7jHb. ↩︎
- «How hybrids have upturned evolutionary theory,» The Economist (Oct. 3, 2020): https://econ.st/3nrBkA2. ↩︎
- «Darwin Reader: Darwin’s Racism,» Uncommon Descent (Feb. 14, 2009): https://bit.ly/34jtJMs. ↩︎
- John G. West, Human Zoos, Discovery Institute (2019): humanzoos.org ↩︎