Ernst Ferdinand Lochmann var en norsk vitenskapsmann, lege og tenker som de fleste i dag ikke kjenner til. Han kom med viktige medisinske bidrag på 1800-tallet, og advarte også mot naturalisme og darwinisme. Dette er én av flere artikler i en artikkelserie om Lochmann.
Av Rolf Kenneth Myhre
Hvordan Lochmann ble gjenoppdaget
Else Marie Nerland var i 1999, i sin tilknytning til Forum for universitetshistorie, med på å pakke ut Ernst Ferdinand Lochmanns etterlatte dokumenter, som de siste 45 årene hadde ligget urørt og nedpakket på Nasjonalbiblioteket. Hennes studium av disse dokumentene i de kommende årene økte hennes fasinasjon for Lochmann og hans akademiske liv.
Høsten 2006 fullførte hun sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo; tittelen var «I utakt med samtiden, i pakt med fremtiden. Ernst Ferdinand Lochmann 1820-1891». Hovedoppgaven ble utgitt i bokform i 2022 (Gaveca Forlag). I forordet skriver hun:
«Det ble til slutt en livsoppgave for meg å ta ansvaret for å gi tilbake til Lochmann en form for rettferdighet som han ikke fikk mens han levde».
I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i Nerlands bok, og prøver å gi en konsentrert fremstilling av Lochmann i et idéhistorisk perspektiv, ut fra datidens og nåtidens innsikter.
Kort biografi
Ernst Ferdinand Lochmann fra Kristiansand tok embetseksamen i medisin i Christiania i 1843, med de aller beste karakterer. I 1844-45 var han universitetsstipendiat i fødselsvitenskap. I 1845 da faren hans døde, flyttet han tilbake til Kristiansand og begynte som militærlege (kompanikirurg). I 1850 ble han også fastlege ved en psykiatrisk institusjon i Kristiansand, og han ble medlem av byens sunnhetskommisjon.
I 1851 giftet han seg med Charlotte Marie Eleonore Johnsen (1831-1887). Sammen fikk de seks barn: Maria Eleonore (1854-1888), Carl Ferdinand (1855-1880), Eleonore Caroline Claudine (1857-1952), Christiane Fredrikke Elisabeth (1860-1950), Carl August Gothelf (1863-1911), og Astrid (1868-1888). Alle barna var ugifte. De lengstlevende søstrene bodde sammen med foreldrene i Holte gate i Oslo; de bodde i familiens leilighet til sin død.
Lochmann praktiserte som lege i Kristiansand fra 1845 til 1865. Samtidig drev han på privat basis sine egne undersøkelser for å finne en sammenheng mellom levevilkår, hygiene og sykdom. Allerede på 1840-tallet fremmet han i tidsskrifter og i foredrag sin konklusjon at smittesykdommene er forårsaket av hvert sitt spesifikke smittestoff, som de syke er bærere av.
Denne innsikten gjorde ham til en pionér i forståelsen av smittesykdommer, inntil forskerne fra 1870-tallet og utover oppdaget at det spesifikke smittestoffet for mange av sykdommene var bakterier. Høsten 1865 var Lochmann tilbake i Christiania, og foreleste i farmakologi, toksikologi og hygiene.
Han ble utnevnt til professor i medisin i 1867, og overtok stillingen etter Dr. Frederik Holst (1791–1871). I perioden januar 1868 til oktober 1870 var Lochmann overlege ved Rigshospitalets medisinske avdeling B.
Den 2. september 1874 holdt Lochmann immatrikuleringstalen ved universitetet i Christiania. I talen advarte han mot at akademia og universitetet skulle ta for gitt den naturalistiske rammen rundt Auguste Comtes vitenskapsfilosofiske positivisme og Charles Darwins evolusjonsteori.
Det var ikke primært hovedtrekkene eller detaljene i positivismen eller evolusjonsteorien han distanserte seg fra, men at universitetet skulle dogmatisere metafysisk naturalisme, og gi dette grunnsynet legitimitet gjennom undervisningen. Metafysisk naturalisme forfekter at materien utgjør tilværelsens primære dimensjon, og at fenomener som liv, bevissthet og ånd bare er sekundærfenomener som har oppstått tilfeldig. Lochmann var gjennom sin kristne tro overbevist om metafysisk idealisme, som forfekter at bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon.
Immatrikuleringstalen fra 1874 betraktes som et vendepunkt i hans karriere og virksomhet, for i de kommende årene var han mindre interessert i nyoppdagelsene innen medisin, og mer opptatt av å advare mot et verdenssyn der Bibelens Gud var avskaffet, samt å advare mot det som skulle bli kjent som den biomedisinske modell (der psyken er ekskludert som en årsaksfaktor både til sykdom og terapi). I akademia og media ga dette ham et dårlig omdømme som en antimodernistisk, konservativ-kristen som ikke hadde fulgt med i tiden. Dette omdømmet henger fortsatt ved ham.
Lochmann arbeidet som professor frem til sin død i 1891, til tross for at han var praktisk talt blind av grønn stær fra begynnelsen av 1880-årene og var avhengig av at andre leste for ham.
Lochmann var i mange av sine meninger sterkt påvirket av den tyske, meget allsidige, super-akademiker Rudolf Virchow (1821-1902).
Foruten å være lege var Virchow biolog, antropolog, forhistoriker, forfatter, redaktør og politiker. Han regnes som den moderne patologiens far, og han var en av grunnleggerne av sosialmedisin. Et nærmere studium av hvordan og i hvilken grad Lochmann var påvirket av Virchow, kunne være interessant.
Helse & sykdom
Idéen om spesifikke smittestoffer
Lochmann var på 1840-tallet, selv før han var ferdig med medisinerstudiet, en pionér i å hevde at smittesykdommene har hvert sitt spesifikke smittestoff, som de syke individene er bærere av.
Han tok sterk avstand fra den da rådende miasme-teorien, som går ut på at årsaken til smittesykdommer er «en «sykdomsoverførende materia som oppstår ved forråtnelsesprosesser i luft og vann» (Wiki: Miasme).
Grunnen til at Lochmann ikke har gått inn i den medisinske historien som en pionér innen bakteriologi og mikrobiologi – sammen med den franske forskeren Louis Pasteur (1822-1895), den tysk-polske biolog Ferdinand Cohn (1828-1898) og den tyske legen Robert Koch (1843-1910) – er at han ikke greide å spesifisere «de spesifikke smittestoffer» til mikrober (bakterier og virus).
Da disse pionérene fra 1870-tallet og utover identifiserte flere typer bakterier – som leprabakterien, tuberkelbakterien, kolerabakterien, salmonellabakterien, og difteribakterien som det spesifikke smittestoffet, virker det som om Lochmann hadde mistet interessen for emnet.
Han skrev ikke noe om de nye oppdagelsene av mikrober, men stilte seg i det store og hele skeptisk til den moderne bakteriologi. Dette kan være relatert til at han på begynnelsen av 1870-årene gradvis mistet synet på begge øynene pga. grønn stær.
Med et snev av skadefryd spurte Lochmann hvorfor forskerne ikke gjorde noe fremgang når det gjaldt influensa. Hvorfor klarte de ikke å hindre utbrudd av influensa? Hvorfor klarte de ikke å identifisere smittekilden der?
Det var først i 1898, syv år etter Lochmanns død, at den nederlandske mikrobiolog Martinus Beijerinck (1851-1931) viste at tobakkmosaikksyke forårsakes av en smitteagens som er mindre enn en bakterie kan være. Han kalte det nye patogenet for virus, og han ble en av virologiens grunnleggere. Influensavirus type A ble først identifisert i 1933 i London.
Om primærårsaken til infeksjonssykdommer
Bidragene fra Pasteur og Koch styrket legenes fokus på mikrober som årsaken til infeksjonssykdommer. De hadde imidlertid to sterke
opponenter, Antoine Béchamp og Rudolf Virchow.
Den franske akademikeren Antoine Béchamp (1816-1908) – professor i medisin, kjemi, fysikk og toksikologi – mente at det var feil å fokusere énsidig på mikroben som den skyldige i infeksjonssykdommer. Han mente at mikroben bare kan komme til utfoldelse når kroppens immunforsvar allerede er svekket.
Sykdom og svekket helse er således årsak til disse mikrobenes frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning.
Rudolf Virchow delte denne oppfatningen. Han mente at det viktigste middelet til å forbedre folkehelsen var politisk og sosial reform. I likhet med Béchamp var han skeptisk til at mikrober skulle betraktes som primærårsaken til infeksjonssykdommer. Han formulerte seg slik:
”Dersom jeg hadde kunnet leve mitt liv om igjen, ville jeg ha brukt det til å bevise at mikrober oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”
Vaksineindustrien støttet naturligvis perspektivet til Pasteur og Koch, som impliserer at vi lever i en farlig verden omgitt av mikroskopiske rovdyr som kontinuerlig angriper og prøver å invadere våre delikate legemer. Vaksine-industriens underliggende budskap var, og fortsatt er:
Selv friske mennesker trenger medisinsk behandling, nemlig vaksiner!
Lochmann kritiserte bakteriologene for ensidighet i deres syn på infeksjonssykdommer, i den forstand at de ignorerte immunsystemets betydning. Han hadde sterk tillit til kroppens selvhelbredende evner, og advarte mot uvettig bruk av legemidler.
Det er i denne sammenheng man skal se hans motstand til den nye behandlingsmetoden kalt antipyrese, dvs. kunstig senking av kroppstemperaturen hos pasienter med feber, enten ved å minske varmeproduksjonen (ved kinin, acetylsalisylsyre) eller ved å øke varmetapet ved kalde bad og nedkjøling. Han betraktet feber som en av kroppens selvhelbredelsesmekanismer. Hva gjelder dagens praksis, se kronikken til Tore G. Abrahamsen, Feber hos barn – venn eller fiende? (Tidsskr Nor Lægeforen 2004).
Om betydningen av hygiene
Da Lochmann var overbevist om at de som led av en smittesykdom var bærere av et spesifikt smittestoff, engasjerte han seg i at hygiene ble tatt på alvor, både i kliniske institusjoner og i samfunnet generelt. Lochmann var her på linje med de internasjonale pionérene innen hygiene, som:
- den ungarsk-østerrikske lege Ignaz Semmelweis (1818-1865), som foreslo hygieniske
tiltak for fødselsleger allerede på slutten av 1840-tallet,
- den bayerske kjemiker og hygieniker Max Joseph von Pettenkofer (1818-1901), som
i 1865 ble professor i hygiene i München;
- den skotske kirurgen Joseph Lister (1827–1912), som fra 1867 og utover innførte
hygieniske tiltak i kirurgien,
- Louis Pasteur (1822-1895), som i forbindelse med sine nye innsikter i sammenhengen
mellom mikrober og infeksjonssykdommer ble talsperson på 1870-tallet og utover for
at leger og forskere i langt større grad måtte vektlegge personlig hygiene.
Lochmann publiserte i 1876 deler av sine hygieneforelesninger. Sanitetsrevolusjonen (1870-1920) – som startet i London og New York City og så spredte seg til andre storbyer i Europa og USA – transformerte de dødelige infeksjonssykdommene til relativt harmløse barnesykdommer i de utviklede landene.
Da massevaksinasjon ble innført for noen av disse infeksjonssykdommene fra 1950-tallet og utover, falt den gjenværende insidensen til nær nullnivået.
Dette var første artikkel i serien om den norske legen og forskeren Ernst Ferdinand Lochmann. I neste artikkel kan du lese om Lochmanns syn på metafysikk og vitenskapsfilosofi.