Mange hevder at teorien om intelligent design ikke er vitenskap, bare pseudo-vitenskap. Stemmer dette? I denne artikkelen utfordrer Rolf Kenneth Myhre denne tanken, og viser hvorfor teorien om intelligent design kan regnes som vitenskapelig.
Hvilken metafysikk har vitenskap?
Nydarwinismens vitenskapelige status hviler ikke på vitenskapsteori, men på vitenskapssosiologiske forhold. Først og fremst gjelder dette den suverene akademiske status som metafysisk naturalisme i dag nyter. Men selv innenfor metafysisk naturalisme ser man at kritikken mot nydarwinismen blir stadig tyngre og mer omfattende blant evolusjonsbiologer.
Eksempler på dette er de forskjellige «The Third Way»-gruppene. I 2014 opprettet James Shapiro, Denis Noble og Raju Pookottil web-basen The Third Way of Evolution: Evolution in the Era of Genomics and Epigenomics. “The Third Way” har siden blitt en slags fellesbetegnelse på mange av de teorier som søker å revidere eller utvide nydarwinismen, men som klart distanserer seg fra ID-teorien.
I en diskusjon om hvorvidt ID-teorien er vitenskap, kan det innledningsvis være lurt å skille metafysikk og vitenskap fra hverandre. Dette bringer oss tilbake til Phillip E. Johnsons bok Darwin on Trial (2. utg. 1993). Akademia har på ingen måte etablert et grunnlag for å kunne innta metafysisk naturalisme som sitt grunnsyn, og bør derfor være åpen og tolerant for forskning og evidens som har metafysisk idealisme som grunnsyn.
Metodologisk naturalisme er ikke eneste akseptable vitenskapelige standard
Av samme grunn har dagens akademiske institusjoner heller ingen rett til å erklære at metodologisk naturalisme (ideen om at bare naturlige eller fysiske årsaker skal kunne brukes som foreslåtte årsaker innen vitenskap) skal være den eneste akseptable vitenskapelige standard. Et naturalistisk grunnsyn kan gjerne ligge til grunn for en bestemt vitenskapelig hypotese (som f.eks. darwinismen), men i det øyeblikk en vitenskapsgren gjør naturalismen til et dogme som forbyr vitenskapelige hypoteser som er åpen for et idealistisk verdensbilde, da degraderer denne vitenskapsgrenen seg selv til sekterisme. Nydarwinistene har fått lov til å slippe unna med slik sekterisk praksis fordi forskere flest ikke forstår forskjellen på vitenskapelig metodikk og det naturalistiske prosjekt å finne mekanistiske forklaringer på alt som skjer.
Intelligent Design-teorien er ikke forankret i en bestemt metafysikk, i og med at den ikke tar stilling til hvem designeren eller designerne er.
Se også: Ny bok fra Discovery Institute som tar for seg ulike metafysiske tilnærminger til vitenskap: Minding the Brain. Models of the Mind, Information, and Empirical Science.
De historiske (ideografiske) vitenskaper
Stephen C. Meyer viser i sin bok Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design (2009, kap. 18-19) at ID-teorien kommer inn under de historiske (ideografiske) vitenskaper som søker å forklare enkeltfenomener som f.eks. historiske hendelser. Dette står i motsetning til de nomotetiske vitenskaper som leter etter generaliseringer, som f.eks. naturlover.
Mens den klassiske logikken kun opererte med to logiske slutningsmetoder, induksjon (å trekke allmenne slutninger på grunnlag av spesielle betraktninger) og deduksjon (å trekke logiske slutninger om enkeltting ut fra allmenne observasjoner), så ble en tredje slutningsmetode innført av den amerikanske filosof og logiker Charles Sanders Peirce (1839-1914), abduksjon. Abduksjon kalles også ‘slutning til beste forklaring’. Man spør seg hvilken av de konkurrerende hypoteser som gir den beste forklaring på et bestemt fenomen eller hendelse. For en moderne innføring i denne slutningsmetoden, anbefales Peter Liptons vitenskapsfilosofiske klassiker Inference to the Best Explanation (1991, 2. utg. 2004).
Å identifisere den beste forklaring krever at man evaluerer både negativ og positiv evidens:
- Negativ evidens: «Vi har ingen eksempler, fra fortid eller nåtid, på at årsakene A, B, C, D eller E kan forårsake Z.» Da svekkes sterkt, eller man velger å eliminere, disse årsaksforklaringene.
- Positiv evidens: «Vi har mange eksempler, både fra fortid og nåtid, på at årsak F kan forårsake Z.» Dette gjør årsak F til en aktuell kandidat i å forklare Z.
- Konklusjon: Årsak F forklarer Z bedre enn årsakene A, B, C, D og E.
I dette tilfellet representerer A, B, C, D og E de forskjellige naturalistiske forklaringer, mens F representerer Intelligent design.
Intelligent design er etablert i mange vitenskapsgrener
ID-teorien bygger på molekylærbiologisk empiri, livsopphavsforskning, informasjonsteori, deduksjon og hermeneutikk. Fra et vitenskapsteoretisk perspektiv har ID-teorien akkurat samme vitenskapelige gyldighet som andre teorier fra de historiske vitenskaper, ikke minst darwinismen.
Oppdagelsen av intelligent design er sentralt innen mange vitenskapsgrener, som arkeologi, antropologi, rettsmedisin, kryptografi og astrobiologi (SETI-prosjektet). Naturlige prosesser har en tendens til å degradere funksjonell informasjon, ikke skape den.
Demarksjonsargumenter har kollapset
- Innenfor vitenskapsfilosofien har forsøk på å demarkere hva som er vitenskap og vitenskapelig metode mistet sin tidligere status (Wiki: Demarcation problem). Meyer nevner vitenskapsfilosofen Larry Laudans artikkel The Demise of the Demarcation Problem (1983). Fysiker og filosof Martin Eger oppsummerte situasjonen slik:
“Demarkasjonsargumenter har kollapset. Vitenskapsfilosofer fremmer dem ikke lengre. Slike argumenter kan fortsatt dukke opp og bli akseptert i den folkelige sfæren, men dét er en annen verden.»
[fra et avisinnlegg av Jon Buell: Broaden Science Curriculum (1989]
Hvorfor intelligent design er vitenskap
Meyer (2009, s. 414) avslutter et av sine kapitler slik:
«Hvis vitenskap er hva forskere gjør, og hvis det å publisere fagfellevurderte vitenskapelige bøker og artikler inngår i hva forskere gjør, som gjør deres teorier vitenskapelige (som kritikere av ID-teorien hevder), da har vi enda en god, konvensjonsavhengig grunn til å betrakte intelligent design som vitenskapelig. De forskere som har fremmet ID-teorien har begynt å overvinne andres motforestillinger til deres idéer, og har publisert sine verk i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter, bøker, konferansevolum, og antologier.»
Center for Science and Culture (CSC) oppdaterte i 2017 listen over fagfellevurderte ID-publikasjoner, som innholdt over 130 artikler.