Hvem var neandertalene? Og hva har de med livets store spørsmål å gjøre? En fossil-ekspert deler om hva moderne forskning har kommet frem til om neandertalene.
Lesetid: 4 minutter
Hvordan neandertalere har noe å si for livets store spørsmål
C.S. Lewis skal i en diskusjon med sin Oxford-kollega Helen Gardner på 1940-tallet ha sagt at det mennesket han helst ville møte i himmelen var Adam.
Gardner skal da ha svart at dersom Adam virkelig fantes, “ville han vel ha vært en neandertaler, en ape-lignende skapning som hun helst ikke kunne forestille seg at det kunne være noe interessant å føre en samtale med.” (fra Magikerens tvilling. C.S. Lewis’ skarpe blikk på vitenskap, evolusjon og intelligent design av John West, snart tilgjengelig i norsk oversettelse av styremedlem i BioCosmos, Børge E. Bentsen)
Diskusjonen mellom Lewis og Gardner illustrerer hvordan neandertalere har vært relevant for større teologiske og filosofiske spørsmål.
I løpet av de siste 170 årene har man funnet en rekke fossiler fra det man kaller neandertalere. Neandertalere ble av forskere først ikke regnet som fullverdige mennesker.
Flere har spekulert i om de kan ha vært en overgangsform til “skikkelige mennesker”. Da det offisielle navnet Homo neanderthalensis kom i 1864, tolket forskerne fossilene til å ligne mer aper enn mennesker.
Som diskusjonen mellom C.S. Lewis og Helen Gardner hintet om, er ikke statusen til Neandertalere bare et abstrakt tema for spesielt interessert. Som evolusjonsforskeren Evelin Seghers beskriver, vil det å forstå neandertalere som en egen art utfordre forståelsen av oss mennesker som unike. Mainstream evolusjonsbiologer anerkjenner at denne tematikken er “politisk ladet kontekst”.
På 1800-tallet ble Neandertalere av mange forskere forstått som mindreverdige mennesker, mindre utviklet enn hvite europeere. I denne hierarkiske forståelsen var asiater, afrikanere og indianere bare ett hakk høyere opp på utviklingsstigen fra neandertalere. Charles Darwins “bulldog”, Thomas Huxley, sammenlignet for eksempel neandertalere med australske aboriginere, som mer laverestående enn andre.
Og hvem var på topp? Hvite europeere, selvsagt.
Forståelsen av neandertalere har derfor hatt en viktig rolle i rasismens historie.
I dag har forskere kommet frem til en rekke ting om neandertalere som bryter med tanken om neandertalere som en mellomform og et slags ape-lignende menneske.
Hva har forskere kommet frem til i dag om Neandertalere?
I en ny artikkel oppsummerer paleontolog Günther Bechly mye av dagens forskning om statusen til neandertalere. Becly viser at i dag tror forskere at de som kalles neandertalere kunne:
- Utvise empati imøte med barn med downs syndrom, syke og skadede
- Bruke ild
- Gravlegge sine døde
- Lage steinformasjoner
- Lage verktøy av bein
- Lage smykker
- Lage hule-kunst
- Spille musikk med fløyter av bein
- Produsere gjær fra planter
- Bruke medisiner, som smertestillende fra urter og antibiotika
- Lage lim på ut fra en kompleks kjemisk prosedyre
En vanlig oppfatning av neandertalere, som har bidratt til tanken om at de var ape-lignende skapninger, er at de har gått veldig framoverbøyd. Nyere studier peker tvert imot på at neandertalere gikk helt oppreist.
I tillegg hevder forskere i en relativt ny studie at Neandertalere kunne kommunisere like komplekst som i dag.
Neandertalere hadde mer empati enn dyr
At Neandertalere brydde seg om barn med downs syndrom går helt imot darwinistiske prinsipp om de sterkestes (eller best tilpassedes) overlevelse. Om Neandertalere bare hadde vært dyr, hadde en slik tid – og energikrevende omsorg ikke vært å forvente.
I dyreverden kan vi også se omsorg og empati, men som paleontolog Günther Bechly påpeker har selv intelligente og sosiale dyr som aper, hvaler og elefanter begrenset omsorg for egne barn med spesielle behov. Slike barn blir forlatt eller drept i dyreverden.
Chris Noble skriver at moderne forskning
“avviser den populære fremstillingen av Neandertalere som enkle, følelseskalde udyr og antyder at våre nærmeste slektninger kan ha utvist en grad av medfølelse som ville gjort mange moderne mennesker til skamme, og at de tok seg av syke og sårbare i organiserte grupper i årevis.”
Fortsatt tolkninger
Det kan være fascinerende å lese om hvordan fortiden kan ha vært. Når vi leser hva forskere mener om data, og spesielt om fossiler fra fortiden, må vi samtidig være oppmerksomme på at dette er deres tolkninger av hva de har observert. Noen tolkninger er lett å forsvare, andre er betydelig mer spekulative, og går langt ut over hva som det er grunnlag for å si.
Selv anerkjente forskere kan komme med mer spekulative tolkninger, forkledd som “vitenskap”.
Forskere tolker også innenfor et paradigme. Slike paradigmer er rammeverk eller overordnede teorier for hvordan man i helhet forstår et fagfelt.
Darwinisme er et slik paradime. Flere og flere oppdagelser er gjort de siste tiårene som bryter med hva man skulle forvente innen et darwinistisk paradigme. Den kambriske eksplosjonen er ett slikt eksempel.
God grunn til å tro at vi mennesker er unike
Günther Bechly påpeker at selv om moderne funn ikke er absolutte bevis mot darwinisme, passer de bedre overens med forståelsene til kritikere av darwinisme. Vi har god grunn til å tro at vi mennesker er unike, har en sjel og er likeverdige.
En teistisk forståelse av mennesket er altså godt forenlig med både fossilfunn og fornuft.