Troen på evolusjon falt sammen, og han fant levende tro. Les den personlige historien til en advokats trosreise!
Teksten er skrevet av J. Robert Kirk.
Mitt tidlige liv
Jeg var en god student. Jeg var nummer to i klassen på videregående, Phi Beta Kappa fra University of Wisconsin-Madison og fikk utmerkelse fra Harvard Law School. Men jeg var en død mann. Og jeg hadde ingen anelse.
En av hovedårsakene var at jeg virkelig trodde på det jeg hadde lært på høyskolen om menneskets opprinnelse. Jeg studerte psykologi med fokus på dyreatferd, så jeg hørte mye om Darwins store idé. Dette var forestillingen om at alle skapninger på jorden, inkludert mennesker, hadde utviklet seg fra en veldig enkel, opprinnelig livsform. Det ble ikke undervist i det, ikke som en teori, men som et uforfalsket faktum, uten rom for uenighet. Akkurat slik Britannica.com forteller leserne i dag, ble jeg undervist:
«Organismenes evolusjonære opprinnelse er i dag en vitenskapelig konklusjon som er like sikker som vitenskapelige begreper som jordens rundhet, planetenes bevegelser og stoffets molekylære sammensetning. Denne graden av sikkerhet hinsides enhver rimelig tvil er underforstått når biologer sier at evolusjon er et «faktum».»
Så min kone og jeg ble begravd i våre karrierer i nesten tjue år uten noen gang å fokusere på de viktigste spørsmålene i livet. Det som begynte å åpne øynene våre, var fødselen av våre eneggede tvillingdøtre. Vi var veldig opptatt av å gjøre det rette for disse dyrebare jentene, blant annet ved å lære dem sannheten om de store ideene. Vi visste ingenting om det folk kalte «Gud», men vi satte oss fore å lære. Som akademikere begynte vi med å lese Bibelen.
Min kjære kone kom til tro på Jesus i løpet av noen måneder. Det var litt av et sjokk for meg, men jeg kunne se at hun plutselig var et nytt menneske. Jeg hadde ikke forandret meg, men det hadde hun. Hun ville begynne å gå i kirken, så det gjorde vi.
Den store myten
Etter hvert som jeg begynte å møte «kirkefolk», spurte jeg hva de mente om evolusjonsteorien. Uten unntak sa de at de ikke trodde på evolusjon, men ingen sa et ord om hvorfor. Siden jeg hadde lært at evolusjon var et etablert vitenskapelig faktum, trodde jeg at jeg måtte begå intellektuelt selvmord hvis jeg ønsket å bli kristen.
Kona mi var klar over disse samtalene, så hun skaffet meg en bok av den kanadiske astrofysikeren Hugh Ross. Det var første gang i mitt liv jeg hørte noen som åpenbart var veldig smart, fornekte sannheten i Darwins store idé. Ross diskuterte ikke evolusjon i detalj, men boken hans førte meg til en annen bok som handlet om evolusjon: Evolution: A Theory in Crisis, av den australske molekylærbiologen Michael Denton.
Dentons bok var helt og holdent vitenskap og ingen bibel – femten kapitler med vitenskapelige bevis som motsier de mest grunnleggende premissene i Darwins teori. Han forklarte hvordan fossilfunnene ikke viste at livet på jorden hadde utviklet seg langsomt fra en enkel urform til en mer kompleks form. I stedet viste fossilfunnene at nesten alle de store kategoriene av både planter og dyr hadde oppstått på én gang.
Fossilene viste heller ikke de mange overgangsformene som Darwins teori hadde forutsagt. I stedet viste det seg at de første representantene for alle de store klassene av kjente organismer allerede var svært karakteristiske for sin klasse da de først dukket opp.
Denton forklarte at selv om moderne evolusjonsbiologer antar at evolusjonsmekanismen også må ha gitt opphav til den opprinnelige livsformen, skrev Francis Crick, mannen som oppdaget DNA, at «livets opprinnelse for øyeblikket fremstår nesten som et mirakel, så mange betingelser måtte ha vært oppfylt for å få det i gang.»
Myten som forandret verden
Dentons vitenskapelige gjennomgang av Darwins teori konkluderte med følgende anklage:
«Man kunne ha forventet at en teori av en slik stor betydning, en teori som bokstavelig talt forandret verden, ville ha vært noe mer enn metafysikk, noe mer enn en myte.»
Til syvende og sist er Darwins evolusjonsteori verken mer eller mindre enn det tjuende århundrets store kosmogene myte.
Et verdensbilde i fritt fall
Da jeg var ferdig med Dentons bok, var verdensbildet mitt i fritt fall. Jeg visste at jeg hadde trodd på en historie som var falsk. Hvis jeg kunne ta så skråsikkert feil om dette, kunne jeg ta feil om hva som helst. Jeg visste også at hvis jeg ikke var et produkt av tankeløse mutasjoner, var det bare én annen mulighet. Kanskje jeg hadde en skaper.
Hvis Francis Crick kunne vurdere muligheten for at livets opprinnelse var et mirakel, måtte jeg kanskje også vurdere muligheten for at skapelsen av mennesket var et mirakel. Kanskje jeg måtte vurdere muligheten for at det virkelig fantes en mirakelmaker som faktisk hadde gjort de tilsynelatende umulige tingene jeg leste om i Bibelen.
Flere spørsmål enn tro
Så bibelstudiene mine ble mye mer intense. Jeg tilbrakte T-baneturene to ganger om dagen mellom forstedene i Maryland og advokatfirmaet mitt i Washington D.C. med å lese i Bibelen. Samtidig begynte jeg å lese forfattere innen intelligent design-bevegelsen og å studere inngående nye argumenter både for og imot Darwins teori.
Først mye senere innså jeg at jeg forsøkte å studere meg frem til Gud. Først senere innså jeg at selv om det å «finne Gud» hadde et intellektuelt element, var det i bunn og grunn en åndelig hendelse. Jeg hadde ingen følelse av åndelig virkelighet. Så jeg jobbet veldig hardt, men følte ofte at jeg ikke kom noen vei.
Jeg hadde lest, men ikke lagt nok vekt på Jakob 4,10: «Ydmyk dere for Herrens åsyn, så skal han løfte dere opp.» Jeg tenkte at hjernen min kunne nå dette målet, slik den hadde nådd mange andre mål i livet. Opprinnelig tenkte jeg at jeg kunne løfte meg selv opp. Jeg hadde et problem med stolthet.
Da min kone og jeg hadde begynt å lese i Bibelen, hadde vi også tatt et kurs som het «Fundamentals of the Faith» i en lokal bibelmenighet. Der ble de grunnleggende læresetningene i den kristne troen gjennomgått, og det var i løpet av det kurset at min kone hadde gitt sitt liv til Herren.
Var jeg allerede kristen?
Tidlig i 1995 inviterte vi læreren, Steve, og familien hans hjem til oss på middag. Steve og jeg satt på terrassen og snakket til langt på natt. Jeg stilte ham alle mulige spørsmål om kristendommen og Bibelen. Mer ivrig enn noensinne etter å bli troende sammen med min kone – og stadig mer frustrert over at jeg hadde flere spørsmål enn tro – fikk jeg en idé om at jeg kanskje allerede var kristen, men bare ikke var klar over det. Samtalen gikk slik:
Jeg: Vet du hva, Steve, jeg lyttet nøye til alt du hadde å si på kurset i grunnleggende tro. Jeg forstår det grunnleggende i kristendommen. Alt gir mening for meg. Jeg tror jeg er enig i nesten alt du sa. Kanskje jeg er en kristen.
Steve: Det er bra, men er du født på ny?
Jeg (etter en lang stillhet; jeg visste virkelig ikke hva det uttrykket betydde): Jeg vet ikke.
Steve: Når det skjer, vet du det.
Jeg ville så gjerne at Steve skulle anerkjenne meg som kristen, men han elsket meg nok til ikke å si det jeg ville høre. Jeg var fullt forberedt på å bekjenne tro basert på intellektuell forståelse. Det ville ha vært enkelt for Steve å gratulere meg med min «nyvunne tro» og gratulere seg selv med å ha «vunnet en sjel». Men i stedet viste han meg tilbake til Guds ord som målestokk.
Han inviterte meg også til en Promise Keepers-konferanse noen uker senere. Denne konferansen skulle bli anledningen til min åndelige hjemkomst.
Gud var bare en teori
Konferansen begynte fredag kveld. Steve og sønnen hans satt sammen med meg blant en mengde svært livlige kristne menn. Jeg kan ikke ha vært den eneste ikke-troende blant de 55 000 mennene. Men det virket i hvert fall slik på meg der og da.
Første punkt på dagsordenen var en preken som oppfordret mennene til å overgi livet sitt fullstendig til Kristus. Men da alterropet ble gitt, ble jeg sittende på min plass. Denne Jesus som ble forkynt, var fortsatt ikke levende for meg. Jeg var absolutt ikke villig til å bare «gjøre det» fordi mannen foran sa at jeg burde. Så der satt jeg, med Steve veldig oppmerksom på meg, men uten å komme med noen spesiell bønn, mens hundrevis av menn strømmet frem for å overgi seg til Kristus.
Neste morgen fortsatte konferansen med en preken om tilbedelse av Gud basert på 2. Mosebok 3, beretningen om Moses ved den brennende busken. Hele ideen om å tilbe Gud var selvfølgelig bare teoretisk for meg, siden jeg ikke engang var sikker på at han eksisterte.
Gud ble mer enn en teori
Men i løpet av budskapet fortalte taleren oss at Gud kjente oss alle ved navn – og plutselig visste jeg i hjertet mitt at dette var sant. Mot slutten av budskapet oppfordret taleren alle til å gå inn i Guds nærvær. Han ba oss ta av oss skoene, slik Moses hadde gjort. Han ba oss knele i Guds nærvær, strekke ut våre tomme hender og rope til ham.
Jeg hadde aldri gjort noe av dette før, men jeg gjorde det den morgenen. Og da jeg for første gang ropte til ham i ydmyk og fullstendig underkastelse, svarte han meg høyt og tydelig! Mens jeg knelte der i en pøl av tårer og bekjente min fullstendige uverdighet og endelig virkelig fikk se hans fulle majestet, visste jeg med sikkerhet at han levde og at jeg var hans.
Som Steve hadde sagt: «Når det skjer, vet du det.» Jeg har ofte sammenlignet denne lørdagsmorgenen med den dagen jeg som fjerdeklassing oppdaget at jeg var ekstremt nærsynt og trengte briller. Da jeg satte de nye brillene på hodet for første gang, ble verden levende!
Plutselig var bildene skarpe, fargene skarpe og linjene klare. Jeg visste ikke at jeg ikke kunne se før jeg fikk brillene på plass. Akkurat som Apostlenes gjerninger forteller om apostelen Paulus i Damaskus, hadde «skjellene» falt fra øynene mine. Endelig kunne jeg se sannheten.
Skapelse er viktig i evangelisering
Etter å ha lest Michael Dentons bok sluttet jeg aldri å studere evolusjonsteorien. Å bli kvitt verdens lære om menneskets opprinnelse var et stort skritt i retning av en frelsende tro på vår Skaper.
Denne erfaringen forteller meg at skapelseslæren kan være en langt viktigere del av evangeliseringen enn vi tror, noe som også gjør det langt viktigere å undervise om hvordan ekte vitenskap motbeviser Darwins store idé.
Denne artikkelen er hentet fra J. Robert Kirks bok Evolution: Fact or Fable? The Case Against Darwin’s Big Idea (Covenant Books, 2022). Teksten er publisert på norsk med tillatelse fra Salvo Mag, der den først ble publisert på nettet.
Om forfatteren
J. Robert Kirk vokste opp på en gård i Wisconsin og ble advokat fordi det å finne sannheten om ting var svært viktig for ham. Han prosederte diskrimineringssaker over hele landet. Senere trakk han seg tilbake til West Virginia. Der underviste han og kona tvillingdøtrene sine hjemme, til og med videregående skole. Han studerte evolusjonslæren i mer enn 25 år og sammenfattet resultatene i boken Evolution: Fact or Fable? The Case Against Darwin’s Big Idea (Covenant Books, 2022).