«Den grunnleggende påstanden til Intelligent Design-bevegelsen er at det finnes naturlige systemer som ikke kan forklares på en adekvat måte ved å henvise til blinde naturkrefter, og som viser trekk som vi under en hver annen omstendighet ville ha tillagt en intelligens.»
William Dembski, The Design Revolution (2004)
Hvordan Michael Behe avslørte Darwins sorte boks
Livets historie på Jorden oppviser mange episoder, og den levende verdens organismer oppviser mange funksjoner, systemer og løsninger, som best og mest rasjonelt kan forklares med en ingeniørmessig «top-down»-tilnærming. Å tro at naturalistisk-darwinistiske blinde biokjemiske prosesser kan ha resultert i naturens utallige geniale løsninger og fantastiske mangfold, var noe man til nød kunne tro på så lenge cellens indre liv var en «sort boks».
Michael J. Behes sensasjonelle debutbok Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution (1996) var et sjokk ved den brutale måten som Behe rev det darwinistiske sceneteppet ned. Han viste at bak sceneteppet var det ingen faglig substans, bare en pseudo-akademisk verden av evolusjonsbiologer som livnærte seg på retoriske onelinere, «just so»-fortellinger, utlevde modeller og 15-20 evolusjonsikoner som de selv visste ikke tålte dagens lys. Behe ga i boken en grundig presentasjon av flere eksempler på biokjemiske systemer som etter hans mening representerer ikke-reduserbar kompleksitet:
- det menneskelige øye,
- forsvarssystemet til bombardérbillene,
- flagellene og flimmerhår som bakterier og eukaryote celler bruker til å bevege seg med,
- koagulasjonsmekanismen,
- vesikkeltransport,
- B-cellens klonale seleksjon (som inngår i det adaptive immunforsvaret), og komplementsystemet (som inngår i det medfødte immunforsvaret).
Darwinistene innrømmer at de ikke har forklart biokjemien
Noe av det mest sjokkerende var at nydarwinistene ikke en gang har prøvd å sette opp teoretiske modeller for hvordan de biokjemiske systemer opprinnelig kan ha oppstått. Darwinistiske evolusjonsbiologer er enige om at per dags dato har ingen av dem presentert en eneste detaljert beskrivelse av hvordan et molekylært system kan ha oppstått. [Se Behe (2020) s. 121-122, der han siterer slike skriftlige erkjennelser og innrømmelser fra James Shapiro, Jerry Coine, Tom Cavalier-Smith, Andrew Pomiankowski og Robert Dorit]. Og selv 25 år etter Behes debutbok, er situasjonen akkurat like ille. Behe (2020) skriver:
«I Darwin’s Black Box [1996] argumenterte jeg at for alle praktiske formål så tilfredsstilte ikke-reduserbare komplekse biokjemiske systemer Darwins utfordring at «dersom det kan demonstreres at det har eksistert et komplekst organ som ikke kunne ha blitt dannet ved tallrike, etterfølgende mindre modifikasjoner, så vil min teori absolutt kollapse.» 25 år senere [i 2020] er det fortsatt ingen grunn til å tro noe annet [enn at Darwins utfordring har blitt møtt på en tilfredsstillende måte]…
Kjemifaget har nå blitt nær 25 år eldre enn da Darwin’s Black Box ble utgitt. Likevel, som jeg har dokumentert i min ferske bok Darwin på retur, er den faglitterære status når det gjelder ikke-reduserbare komplekse systemer uforandret – og det selv når problemene for Darwin har blitt mangedoblet.
Selv om vitenskapen om livet på det molekylære nivå har gjort store fremskritt, er det påfallende at de nye fremskrittene ikke inkluderer forklaringer på hvordan de darwinistiske mekanismer kan ha produsert ikke-reduserbare komplekse systemer. Til tross for de årene som har gått, og til tross for vitenskapens enorme fremskritt, og til tross for den intense avskyen for intelligent design som motiverer mange meget smarte forskere, så har selv de eksemplene som jeg belyste i 1996 gått fullstendig uforklart. Det i seg selv er sterk evidens for at darwinistene har gneldret opp mot feil tre.» (s. 153, orig. 2020)
Eksempler fra livets historie som viser intelligent design
De mest åpenbare episodene fra livets historie som indikerer intelligent design, er:
- livets opprinnelse, dvs. hvordan «urcellen» oppsto;
- den kambriske eksplosjon;
- mangelen på overgangsformer når det gjelder klasser og rekker av dyr;
- polyfunksjonell modularitet og konvergent evolusjon. Det finnes ‘moduler’, fra gen- til organnivå. Disse finnes i arter som ikke er nært beslektet med hverandre.
Hvordan levende organismers kvaliteter viser intelligent design
De mest åpenbare kvalitetene ved den levende verdens organismer som indikerer intelligent design, er:
- den ekstreme usannsynlighet i at nye gener (som er bærere av funksjonell informasjon for å danne proteiner) dannes gjennom tilfeldige mutasjoner;
- den ekstreme usannsynlighet i at ny funksjonell informasjon blir innordnet i et hierarkisk system og integrert i en fullkommen helhet, gitt den darwinistiske forklaringsmodell;
- den ekstreme usannsynlighet i dannelsen av nye celletyper, nye vev, nye organer og nye fysiologiske systemer, gitt den darwinistiske forklaringsmodell;
- den ekstreme usannsynlighet i dannelsen av dyrerekkenes kroppsplaner, gitt den darwinistiske forklaringsmodell.
Organismene er konstruert som om de er ingeniørmessig forhåndsdesignet, og de fungerer som om de kontinuerlig styres, kontrolleres og reguleres av et superavansert computerprogram. Kompleksiteten og subtiliteten til dette superprogrammet blir bare mer og mer fantastisk og overveldende for hvert tiår som forskerne – som f.eks. cellebiologer og genetikere – graver seg stadig dypere ned i den molekylærbiologiske verden.
Har tilfeldige mutasjoner en enorm kreativ kraft?
Nydarwinismen tillegger tilfeldige mutasjoner (feil som oppstår under DNA-dupliseringen) en enorm kreativ kraft som evolusjonær nyskaper. Innsiktene fra den molekylærbiologiske revolusjon viser imidlertid at tilfeldige mutasjoner alltid representerer informasjonsdegradering. Dermed kan de ikke tillegges evolusjonær innovasjonskraft (Behe, 2019). Ventetiden for at bare to koordinerte mutasjoner skal oppstå på Jorden i en eller annen organisme er så ‘forbudt’ lang. Vi snakker om flere hundre millioner år avhengig av populasjonens størrelse. Gitt Jordens alder har det ikke vært tid nok for noe som helst evolusjonær innovasjon (Behe & Snoke, 2004).
Douglas Axe har beregnet at sannsynligheten for at ett enkelt funksjonelt protein bestående av 150 aminosyrer kunne ha oppstått tilfeldig, er 1:1074. Til sammenligning er antall elementærpartikler (protoner, nøytroner og elektroner) i hele vårt kjente univers færre enn 1080 (Axe, 2004).
Intelligent design-representanter fornekter ikke mikroevolusjon
ID-forfatterne benekter ikke realiteten av darwinistisk mikroevolusjon, men de prøver å identifisere en øvre grense for dens kreative kraft. Michael J. Behe (2019) argumenterer for at darwinistisk evolusjon bare kan forårsake endringer på arts- og slektsnivå. Dannelsen av nye familier (og de høyere taksonomiske nivåer) må tilskrives intelligent design.
Til støtte for sin reviderte oppfatning går han først grundig gjennom den nyeste forskningslitteraturen når det gjelder de legendariske darwinfinkene (som har hatt to millioner år på seg til å danne en ny taksonomisk familie, uten at det har skjedd) og de afrikanske ciklider (populær akvariefisk) som holder til i Viktoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyika-sjøen. Deretter tar han kort for seg anoler (iguanske øgler), Hawaiifinker, bananfluen, biller, Argyroxiphium sandwicense (plante) og Lobelia (blomstrende plante). Ingen av disse dyrenes eller plantenes evolusjon har resultert i dannelsen av ny taksonomisk familie. Dette til tross for at de har hatt millioner av år på seg.